Nyklassisk økonomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk


Nyklassisk økonomi er en gruppering av ulike tankesett innenfor økonomi. Det finnes ingen god samstemmighet om hva som menes med nyklassisk økonomi, da visjonene, problemområdene og andre anliggender varierer mellom de ulike nyklassiske økonomer. Denne artikkelen tar hovedsakelig for seg Alfred Marshalls (1842 – 1924) definisjon av nyklassisk økonomi. Han var en av de mest anerkjente nyklassikerne og skrev boken Principles of Economics som ble utarbeidet i 1870, men publisert i 1890.

Harmoni og likevekt[rediger | rediger kilde]

Nyklassikernes visjon av samfunnet kan beskrives med et ord (i hovedtrekk); harmoni. De så på verden som en perfekt maskin, som gikk og gikk. I dette bildet var det ikke plass for kriser eller situasjoner man ikke hadde kontroll over. Da ville verdensbildet med en gang blitt uharmonisk. De gikk vekk fra klassikernes uharmoniske bilde av verdensøkonomien. Nyklassikerne ble farget av naturvitenskapen som var stadig voksende, denne harmoniske likevekten som nyklassikerne var opptatt av hadde sitt opphav hos naturvitenskapen da særlig hos fysikerne. Økonomene forstod at bruken av matematikk hadde en stor del av æren for denne fremgangen. Men de hadde et dilemma hvor verden og dens kaotiske systemer ikke kunne forutsis på lengre sikt. Dette bildet var igjen vanskelig å koble til bildet av en verden som ble sammenlignet med en maskin. Derfor ble det et sentralt tema å identifisere krefter som skapte likevekt i verdensøkonomien, man måtte finne ut en bestemt kombinasjon av pris og mengde som sikret at etterspørselen er lik tilbudet. Denne kombinasjonen er likevektsprisen og likevekstmengden. Med dette i tankene utarbeidet Alfred Marshall en teori som har sin rot i naturvitenskapen, å isolere et bestemt marked og undersøke kreftene som bringer tilbud og etterspørsel i balanse. Dette ble kalt partiell likevektsanalyse, men dette krever at alle variablene holdes uforandret og at det som måtte skje i det ”testede” markedet ikke måtte påvirke de andre markedene.

Forskjeller mellom klassikerne og nyklassikerne[rediger | rediger kilde]

En av forskjellene var at klassikerne mente at kapital oppsamlingen i markedet var dynamisk, og at de forskjellene som kom i det nye kapitalistiske samfunnet ikke kunne sees på som en harmonisk maskin. Mens nyklassikerne mente at verdens marked kunne sees på som en harmonisk maskin. En annen forskjell var at klassikerne forklarte prisen ut fra arbeidet (arbeidsverditeorien), mens nyklassikerne mente prisen ble dannet etter nytteverdien eller ut fra markedet.

Konkurranse i markedet[rediger | rediger kilde]

Adam Smith hadde argumentert for markedets usynlige hånd. Med dette mente han at dersom alle økonomiske aktører fulgte sine egeninteresser i markeder (enten i kjøp, eller salg av varer eller tjenester) med perfekt konkurranse, ville utfallet tjene alle. Det vil si en situasjon med full rivalisering mellom bedriftene og intet konkurransehindrende samarbeid. Nyklassikerne adopterte denne teorien fra klassikerne, men de gjorde konkurransebegrepet til en tilstand istedenfor en adferd. Med perfekt konkurranse menes i nyklassisk økonomi det at det er et stort antall bedrifter som produserer et homogent/likt produkt, og det finnes ingen etablerings- eller avgangshindringer. I tillegg forfinet de teorien med matematiske termer.

Se også[rediger | rediger kilde]