Hopp til innhold

Det sjette korstog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Korstogene

Det sjette korstog (1228–1229), også kjent som Fredrik IIs korstog, var en militær ekspedisjon for å gjenerobre Jerusalem og resten av Det hellige land. Det begynte syv år etter fiaskoen i det femte korstoget og involverte svært lite faktiske kamper. Den diplomatiske manøvreringen til keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike og samtidig konge av Sicilia, resulterte i at kongeriket Jerusalem fikk tilbake en viss kontroll over Jerusalem i store deler av de påfølgende femten årene, så vel som over andre områder av Det hellige land.

Da satte keiser Fredrik II seilte ut fra Brindisi mot Syria hadde han før avreisen blitt ekskommunisert (bannlyst) av paven. Fredrik II var en dyktig diplomat, og lyktes i 1229 med å inngå en fredsavtale med de muslimse lederne som ga korsfarerne kontroll over Jerusalem, Nasaret og Betlehem i ti år. Som en følge av dette hevet paven ekskommunikasjonen. Dette var det første hovedkorstog som ble startet uten pavelig godkjenning.

Vest-Europa etter det femte korstoget

[rediger | rediger kilde]

Det femte korstoget ble avsluttet i 1221, uten å ha oppnådd noe som helst.[1] Fredrik II, den tysk-romerske keiseren, ble aldri med i kampanjen, til tross for hans løfte om å gjøre det. Styrkene han sendte til Egypt kom for sent til å gjøre en forskjell i nederlaget, delvis på grunn av mangelen på effektivt lederskap. De måtte vente i mange år til på Fredrik gikk til handling.[2] Da pave Innocens III døde i 1216, krevde ikke hans etterfølger Honorius III umiddelbart at Fredrik holdt sitt korsfarerløfte, men minnet ham om at den kristne verden hadde ventet på hans handling. Gregor IX, som etterfulgte Honorius III da han ble pave i mars 1227, ville ikke være så vennlig mot keiseren. I Syria og Egypt var de muslimske ajjubidene i utgangspunktet engasjert i en borgerkrig, og satte sultanen al-Kamil opp mot mange av hans brødre og andre slektninger. Likevel forble sultanens tilbud om territorium i bytte for fred gitt under det femte korstoget, og Fredrik ville være den som skulle dra nytte av det.[3]

Fredrik II og pavedømmet

[rediger | rediger kilde]
Samtidsportrett fra «Manfred-manuskriptet» (Biblioteca Vaticana, Pal. lat 1071) av De arte venandi cum avibus.

Nederlaget til det femte korstoget var ødeleggende for kristenheten. Av alle europeiske herskere var det bare keiser Fredrik II som på denne tiden var i stand til å gjenvinne Jerusalem etter tapet.[4] Fredrik var, som mange av herskerne fra 1200-tallet, en periodisk crucesignatus.[5] Da han formelt ble kronet som konge av Tyskland i Aachen den 15. juli 1215, overrasket han folkemengden ved å ta korset (korsfarered) og oppfordre de tilstedeværende adelsmenn til å gjøre det samme. Tjue år skilte korsfarerløftene til keiseren Henrik VI av Tyskland og hans sønn Fredrik, og det er uklart om farens tyske korstog i 1197 påvirket sønnens mål for det femte korstoget.[6]

Keiseren avla igjen korsfarereden da han ble kronet på nytt i Roma av paven 22. november 1220. Samtidig tok Fredriks eldste sønn Henrik VII av Tyskland tittelen Romernes konge (Rex Romanorum), og Konstantia av Aragón ble kronet til keiserinne. Et år senere minnet Honorius III Fredrik om at han ennå ikke hadde oppfylt løftet sitt, og sendte i desember 1221 kardinalbiskop Nicola de Chiaromonte, av Tusculum (Frascati), for å konferere med Fredrik. Han kom tilbake til Veroli i april 1222 for å konferere med paven.[7] Et strategimøte for det neste korstoget skjedde ikke før i mars 1223 i Ferentino og omfattet både paven og keiseren, pluss Johannes av Brienne (konge av Jerusalem), patriark Raoul av Mérencourt (av Det latinske patriarkatet Jerusalem), mestrene for militærordenene og mange andre[8] Fredrik sverget på nytt sin forpliktelse om å gå på korstog i tillegg til å signere en avtale med den flakkende Thomas av Celano, forhandlet fram av Thomas av Aquino. Men verken denne avtalen eller den som ble undertegnet to år senere i San Germano, sikret at Fredriks igangsetting av korstoget.[9]

En ny dato ble satt for ekspedisjonen den 24. juni 1225. Samtidig planla Fredrik, enkemann siden juni 1222, et strategisk bryllup. Etter tilbaketrekningen av korsfarerne fra Egypt i 1221, seilte Johannes av Brienne tilbake til Akko. Han håpet å finne en passende ektemann for datteren Isabella II av Jerusalem, da bare 9 år gammel. Han etterlot Odo av Montbéliard som rikets bailli (kongens administrative representant, visekonge), og reiste til Italia, fulgt av patriark Raoul av Mérencourt og stormester Guérin de Montaigu. I Apulia møtte han Fredrik II og forhandlet et ekteskap med Isabella II til keiseren. Paven ga sin velsignelse, og det var Johannes’ forståelse at han forblir regent til 1226. Da Johannes forlot Italia, giftet han seg selv med Berengaria av León i 1224 (som ble hans tredje hustru), og betrodde Hermann av Salza, stormester av Den tyske orden, en dyktig diplomat med bånd til bånd til både Fredrik II og paven, til å administrere og avslutte ordningene for bryllupet til Isabella II.[10]

Nok en gang ble predikanter sendt over hele Europa for å få støtte til et nytt korstog, denne gangen ledet av Fredrik. Til tross for klargjøring av transportskip, så situasjonen ikke bra ut for å nå den avgjørende datoen for avreise. Hermann av Salza og Raoul av Mérencourt ble sendt til paven for å informere ham om situasjonen. Det kom til å bli patriarkens siste offisielle handlinger, da han døde på slutten av 1224. Han ble etterfulgt av biskopen av Valence, Gérold av Lausanne. Honorius III sendte kardinalbiskop Konrad av Urach som pavelig legat til Tyskland, og oppfordret presteskapet der til å fortsette å forfølge korstoget.[11] Paven oppfordret også Ludvig VIII av Frankrike til å slutte seg til Fredrik, og til å løse sin krangel med Raymond VII av Toulouse. Ingen av disse anstrengelsene var fruktbare, og alle var overbevist om at timeplanen satt på Ferentino var uoppnåelig. Mens paven var i Rieti gikk han med på en forsinkelse den 18. juli 1225, bare dager før fristen og hele ti år etter at Fredrik opprinnelig hadde forpliktet seg til et korstog.[12]

Avtalen i San Germano

[rediger | rediger kilde]
Gregor IX i en manuskript miniatyr ca. 1270

San Germano-avtalen av 25. juli 1225, undertegnet i San Germano, som i dag heter Cassino, var mellom Fredrik II og Honorius III. En dominikanermunk ved navn Guala de Roniis var ansvarlig for forhandlingene. Fredrik lovet å reise med korstoget innen 15. august 1227 og forbli i det i minst to år. I løpet av denne perioden skulle han opprettholde 1000 riddere i Syria, sørge for transport for ytterligere militære styrker og gi Roma 100 000 unser i gull for understøttelse av Hermann av Salza, Johannes av Brienne og patriarken. Disse midlene ville bli gitt tilbake til keiseren når han ankom Akoo. Hvis han av en eller annen grunn (også hans død) ikke ankom, ville pengene bli brukt til behovene i Det hellige land. Etter at avtalen ble signert, ble Guala biskop av Brescia. Basert på vilkårene i avtalen, avsluttet Fredrik styrker å okkupere deler av de pavelige statene. Dessuten skulle alle pavelige eiendeler i kongeriket Sicilia gis tilbake til paven.[13]

Fredrik sverget om vilkårene ved høyalteret med hånden på evangeliene. Den apostolisk legat Rainald av Urslingen, hertugen av Spoleto, sverget «på keiserens sjel» at avtalen ville bli opprettholdt under smerten av ekskommunikasjon (bannlysning). I et brev til paven gjentok Fredrik vilkårene og godtok forpliktelsene i tilfelle korstoget ikke fant sted. Han hadde forpliktet seg utover all retrett.[14]

Situasjonen i Italia

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt enige med Honorius om å starte et korstog før 1228, innkalte Fredrik til en keiserlig Diet, Dieta Imperii, det vil si riksdag, ved Cremona, den viktigste pro-keiserlige byen i Lombardia. Hovedargumentene for å holde riksmøtet var for å fortsette kampen mot kjetteri, å organisere korstoget og å gjenopprette keisermakten i Nord-Italia, lenge tilranet av de mange norditalienske kommunene. De i forsamlingen svarte med gjenopprettelsen av Lombardiske statsforbundet (italiensk: Lega Lombarda),[15] først dannet i 1167 og som allerede hadde beseiret keiseren Fredrik I av Det tysk-romerske rike (Fredrik Barbarossa) på 1100-tallet, og igjen ble byen Milano valgt som ligaens leder. Møtet ble kansellert så vel som våpenhvilen i Constance.[16] Situasjonen ble stabilisert bare gjennom et kompromiss oppnådd av Honorius mellom Fredrik og statsforbundet. Under oppholdet i Nord-Italia skjenket Fredrik også de teutoniske ridderne de territoriene mot Østersjøen i det som skulle bli Øst-Preussen, og således startet det som senere ble kalt de nordlige korstogene (eller Østersjøkorstogene).[17]

Konge av Jerusalem

[rediger | rediger kilde]
En statue av Fredrik II fra det svarte tårnet i Regensburg, ca. 1280–1290

Fredrik II ønsket å dra til Det hellige land som konge av Jerusalem. Han giftet seg med Johannes av Briennes unge datter Isabella II ved stedfortreder i august 1225 på Akko, ledet av Giacomo, biskopen av Patti på Sicilia. I samsvar med farens ønske ble hun kronet til dronning av Jerusalem noen dager senere i byen Tyr (i dagens Libanon). Hun var da 13 år gammel. Fredrik sendte fjorten skip etter henne, under kommando av admiral Henrik, greve av Malta (Enrico Pescatore), benådet siden sin rolle ved katastrofen og nederlaget ved Mansura i Egypt i 1221 under det femte korstoget.[18] Fredrik og Isabella ble formelt gift i Brindisi i sørlige Italia den 9. november 1227.[19]

Forholdet mellom Johannes av Brienne og Fredrik ble raskt anstrengt, da Fredrik tok hevd på kongedømmet Jerusalem. Johannes hadde visstnok fått forsikringer om at han ville være konge av Jerusalem for resten av livet. Ifølge en versjon kom Johannes i uenighet med sin nye svigersønn ettersom Fredrik hadde forgrepet seg på en niese av Isabella som var hennes hoffdame. I den andre versjonen av kronikken refset Johannes ofte sin svigersønn, og konkluderte med at Johannes ønsket å erobre Sicilia for sin nevø Walter IV av Brienne. Fredrik erklærte at Johannes hadde mistet kravet til kongeriket Jerusalem da Isabella giftet seg med ham. Han utropte seg selv til konge av Jerusalem for første gang i desember 1225, og tok kronen ved en spesiell seremoni i Foggia ved kysten av Adriaterhavet.[20]

Johannes av Brienne dro til Roma, hvor han hadde pave Honorius’ sympati, og ignorerte Fredriks krav om å være konge av Jerusalem. Balian Garnier av Sidon, Simon av Maugastel, erkebiskopen av Tyr, og de andre adelige fra Jerusalem som hadde eskortert Isabella til Brindisi, anerkjente ydmykt Fredrik som deres lovlige konge.[21] Merkbart var dog de som ikke var tilstede var adelsfamilien Ibelin, en av de mest betydningsfull i Jerusalem. Likevel krevde loven – Jerusalems assizere (en samling juridiske avhandlinger på gammelfransk som inneholdt lovene til middelalderens kongerike Jerusalem)[22] – at monarken var bosatt i kongeriket, noe Fredrik ikke gjorde. Fredriks første kongelige resolusjon var å gi nye privilegier til Hermann av Salza og de teutoniske ridderne, og sette dem på lik linje med tempelriddere og johanitterriddere. Thomas av Aquino, keiserens mangeårige rådgiver, erstattet Odo av Montbéliard som kongedømmets bailli.[23]

Finansiering av korstoget

[rediger | rediger kilde]

I november 1222 ankom Johannes av Brienne til Brindisi, den første kongen av Jerusalem som besøkte Europa, med flere mål. Kongerikets skattkammer var oppbrukt og ytterligere midler var sårt nødvendig. Han ønsket også å sikre at framtidige korstog ikke ble hemmet av det splittede lederskapet slik som ble vist i Egypt, og at kongeriket ville lede en slik innsats. Johannes’ bønner om støtte ved hoffene i England og Spania oppnådde ingenting, og det løftet han mottok fra Filip II av Frankrike på dødsleiet var fra en konto som allerede var tildelt Det hellige land. Henrik III av England ga til sist en økonomisk tilskudd, men det er ikke klart at det ble gjort mye ut av de frivillige bidragene.[24]

Det konsiliære dekretet Ad Liberandam publisert ved Fjerde Laterankonsil i november 1215 dannet et system for offentlig finansiering av korstogene.[25] Utbetalingene fra det apostoliske kammer (Camera Apostolica) utgjorde essensiell hjelp til korstogbevegelsen, selv om pengene samlet inn av individuelle crucesignati forble viktige. Mens noen av disse midlene gikk direkte til lokale korsfarere, hadde Innocent III innen 1220 konsolidert distribusjon. Fredrik hadde ikke nytte av dette, og fra 1221 til 1228 var det begrenset kirkelig påbud rettet til hans planlagte korstog.[26] Midlene til dette keiserlige sjette korstoget måtte skaffes av keiseren selv. Gullet som ble adskilt etter San Germano ble raskt brukt på grunn av forsinkelsen av korstoget, og Fredrik iverksatte en avgift på Sicilia fra 1228. Han fikk også økonomisk støtte fra kongedømmet Kypros, som selv var en korsfarerstat, og som sin nye rolle som konge av Jerusalem, men mangelen på økonomiske midler bidro til den lille størrelsen på korsfarerhæren.[27]

Ajjubidene etter 1221

[rediger | rediger kilde]
Frans av Assisi og Illuminatus av Akko sammen med sultanen al-Kamil (til høyre) under det femte korstoget. 1400-tallet. Maleri av Benozzo Gozzoli.

Korsfarernes nederlag i det femte korstoget hadde sin årsak i den samlede innsatsen til muslimske brødrene al-Kamil (sultan av Egypt), al-Mu'azzam (emir av Damaskus) og al-Ashraf (emir av Damaskus). Etter 1221 vendte al-Mu'azzam tilbake til Damaskus, mistenksom overfor brødrene sine og deres motivasjoner. I juni 1222 gjennomførte han en ekspedisjon mot Guy I Embriaco i Byblos for å håndheve våpenhvilen, og angrep uten hell sin fetter al-Nasir Kilij Arslan, emir av Hama (nord for Damaskus), og okkuperte senere byen Ma'arrat al-Numan 57 km nord for Hama og Salamiyah 33 km sørøst for Hama. Al-Mu'azzam ble tvunget til å stoppe sin beleiring av Hama og overgi sine andre erobringer etter ordre fra al-Kamil. Han inngikk deretter en allianse med Gökböri, en tidligere general av Saladin, muligens etter anmodning fra sultanen al-Nasir (kalif av Bagdad), mot broren al-Ashraf.[28]

En annen bror, al-Muzaffar Ghazi, hadde blitt installert i Mayyafariqin og Akhlat (begge i dagens Tyrkia), men mistet Akhlat til al-Ashraf etter å ha gjort opprør mot ham. Ghazi sluttet seg til opprøret til al-Mu'azzam, som raskt ble slått tilbake av al-Ashraf og alleppinestyrkene. Al-Mu'azzam angrep igjen ved Homs sentralt i Syria og ble holdt tilbake av trusler fra al-Kamil. I motsetning til begge sine godt posisjonerte brødre, nådde al-Mu'azzam ut til misfornøyde medlemmer av sultanens egyptiske styrker, og utfordret sultanen til å komme til Syria hvis han våget. Mot al-Ashraf vervet han khoresmene hjelp under sjahen Jalal al-Din Mangburni for å angripe Diyar Bakr, den nordligste provinsen i øvre Mesopotamia.[29]

I 1226 flyttet al-Mu'azzam igjen mot Homs, mens Gökböri angrep Mosul og provinsen al-Jazira. Al-Ashraf stoppet sin bror ved Homs og ba Kaykubad I, sultan av Rûm (i dagens Tyrkia), om å hjelpe ham med Gökböri. Til slutt bukket både al-Ashraf og Badr al-Din Lu'lu', hersker over Mosul, under for al-Mu'azzam, men ikke før Jalal hadde tatt seg inn i Akhlat og senere Aserbajdsjan. Hans overherredømme over Akhlat ble anerkjent av al-Mu'azzam, som også holdt al-Ashraf i Damaskus. På dette tidspunktet begynte al-Kamil å utforske en fred med Vesten, og sendte ut emiren Fakhr ad-Din ibn as-Shaikh som diplomat for å møte Fredrik II (se nedenfor).[30]

Ved mai 1227 var al-Kamil bekymret for sultanatet sitt, og følte seg stadig mer omringet. Ankomsten av korsfarerne begynte, og han vurderte igjen sitt tilbud om Jerusalem til Fredrik II i 1226, som for ham framstod som det eneste levedyktige alternativet . I mai 1227 hadde imidlertid al-Ashraf blitt løslatt fra Damaskus, og emirene al-Nasir Kilij Arslanat Hama og al-Mujahid ved Homs vendte seg mot al-Mu'azzam. I frykt for korsfarerne som samlet seg ved Akko, begynte al-Mu'azzam, som han gjorde i det femte korstoget, å demontere forsvaret til hans festninger, blant dem Jerusalem.[31]

Al-Mu'azzam døde 12. november 1227, og ble etterfulgt av sønnen an-Nasir Dā'ūd, med al-Kamils godkjennelse. Freden blant ajjubidene varte ikke lenge. Dā'ūd nektet onkelens forespørsel om å forlate Krak de Montreal, en festning som hadde blitt bygget av korsfarere i Shoubak i Jordan. Da angrep enda en bror, al-Aziz Uthman fra Banyas i Libanon, emir Bahram Shah fra Baalbek. Al-Aziz ble beordret til å avstå av Dā'ūd, og al-Kamil svarte med å ta Jerusalem og Nablus i juli 1228. Al-Ashraf ble tilkalt til Damaskus og han møtte al-Kamil ved Tall al-Ajul. Der ble det bestemt at al-Ashraf skulle ta Damaskus, og etterlate Dā'ūd med al-Jazira. Al-Kamil ble igjen i Jerusalem for å føre forhandlinger med Fredrik II.[31]

Korstoget begynner

[rediger | rediger kilde]

I 1226 var det klart at det sjette korstoget faktisk ville skje med en invasjon av Syria og Palestina med mål om å erobre Jerusalem. Fredrik II skulle lede korstoget, i hovedsak innrammet av vilkårene til San Germano. Etter Honorius IIIs død i 1227, gikk den nye paven Gregor IX inn i curia (den katolske kirkes sentrale forvaltningsorgan) med den besluttsomhet om å fortsette og med en vedvarende motvilje mot Fredrik.[32]

Oversikt

[rediger | rediger kilde]

Den innledende fasen av korstoget var et komplekst forsøk som involverte flere utplasseringer, forhandlinger med ajjubidene, en forsinkelse av avgangen til Fredrik på grunn av sykdom, en påfølgende ekskommunikasjon, og til slutt, ankomst av keiseren til havnebyen Akko. Nøkkelpunktene i tidslinjen er:

  • August 1227: Første bølge forlater Brindisi, ankommer Syria i oktober
  • 1226 –1227: Fredriks forhandlinger med al-Kamil
  • September 1227: Den andre bølgen, blant annet Fredrik, drar og kommer tilbake
  • November 1227: Fredrik blir ekskommunisert av Gregor IX
  • Juni 1228: Fredrik setter endelig seil.

Etter en fem ukers mellomlanding på Kypros, i september 1228, ankom Fredrik Akko.[33]

Tysk og siciliansk deltakelse

[rediger | rediger kilde]

Den nye rollen til Fredrik påvirket også målet med korstoget. I 1224 krevde planene om å invadere Egypt tilgjengelige og egnede skip som kunne gå inn i Nildeltaet. Nå var hovedvekten en kampanje for å fokusere på Jerusalem, med menn fra Tyskland og finans fra Sicilia. Den tyske kardinal Thomas Olivier av Paderborn, som hadde vært effektiv i å rekruttere til det femte korstoget, deltok i rekrutteringen på nytt og ble til og med med på hærsamlingen i Italia, men det var ikke like vellykket. Hans reduserte rolle ble erstattet av biskop Konrad av Hildesheim. Landgrav Ludwig IV av Thüringen (senere helgenerklært)[34] tok korset i 1226 og inspirerte sammen med hertug Walran av Limburg hundrevis av thüringer og østerrikske riddere til å bli med. De fikk også betydelig støtte fra Köln, Lübeck og Worms. Mange prelater og ministeriales (en underklasse av riddere i lenssystemet) ble også med, blant dem også vandremunken Freidank, en didaktisk dikter som skrev på middelhøytysk. Antallet og dyktigheten til de tyske korsfarerne ga håp til de som planla og administrerte ekspedisjon.[35]

Engelsk deltakelse

[rediger | rediger kilde]
Henrik III av England på et skip, tegning av kronikøren Matthew Paris.

Henrik III av England tok korset ved sin kroning i mai 1220 og hadde planlagt et korstog etter Ludvig IX av Frankrikes mislykkede opplegg.[36] I 1223 appellerte Honorius III til Henrik om å hjelpe til i Det hellige land. Men, i likhet med faren Johan før ham, tok kriser nærmere hjemmet forrang. Ikke desto mindre skulle det være betydelig engelsk deltagelse i det sjette korstoget.[37]

William Briwere, biskop av Exeter, deltok i korstoget som en stedfortreder for sin onkel William Brewer i Devon, som døde før han var i stand til å oppfylle sine korstogsløfter. Brewer hadde tatt korset i 1189, men ble unnskyldt på grunn av administrative plikter. Briwere dro på korstoget sammen med Peter des Roches, biskop av Winchester, som ikke var en innfødt engelskmann, men opprinnelig fra Touraine.[38] En hær av andre korsfarere fulgte dem til Det hellige land, selv om det er uklart om de var engelskmenn eller leiesoldater rekruttert på kontinentet. Kontingenten dro fra Brindisi i august 1227.[39]

Biskopene var innflytelsesrike rådgivere for Fredrik II. Ettersom paven hadde beordret at ingen skulle samarbeide med den ekskommuniserte keiseren, ignorerte begge biskopene de pavelige ordrene og jobbet tett med Fredrik. De økonomiske ressursene begge biskopene kom med ble spesielt verdsatt av korsfarerne. Befestningene til Cæsarea og Jaffa ble utført med deres pengene. Begge var vitne til undertegningen av traktaten i februar 1229 med al-Kamil.[40]

Forhandlinger mellom keiseren og sultanen

[rediger | rediger kilde]
Fredrik II (venstre) møter Al-Kamil (høyre). Nuova Cronica, ca. 1348

Som beskrevet ovenfor var sultanen al-Kamil i en desperat innbyrdeskonflikt i 1226. Etter å ha forsøkt forhandlinger med Vesten uten hell fra 1219, prøvde han igjen denne tilnærmingen. Sultanen sendte emiren Fakhr ad-Din ibn as-Shaikh til Fredrik og ba ham komme til Akko for diskusjoner, og tilbød tilbakeføring av store deler av Det hellige land til kristen kontroll i bytte mot militær støtte mot broren al-Mu'azzam i Damaskus. Fakhr ad-Din ble angivelig noe overrasket da han nådde Palermo og oppdaget at Fredrik snakket arabisk, hadde etter sigende beundring for det muslimske samfunnet og forakt for Roma.[41]

Fredrik svarte med å sende sin bailli og pålitelige rådgiver Thomas av Aquino og Berardus de Castacca, erkebiskop av Palermo, for å møte al-Kamil. Bortsett fra utveksling av gaver ble ingenting oppnådd. Biskopen er rapportert å ha fortsatt på Damaskus for å forhandle med al-Mu'azzam som, som avviste tilbud, forsøkte å slutte fred med den yngre ajjubidebroren al-Ashraf. Forhandlingene skulle fortsette høsten 1227, etter Fredriks ekskommunikasjon, som beskrevet nedenfor.[42]

Korsfarerne drar

[rediger | rediger kilde]

Havnen i Brindisi ble utpekt som avgangssted, og ved midten av sommeren 1227 hadde et stort antall korsfarere ankommet. De overfylte forholdene og høy varme bidro til generell misnøye og sykdom blant de samlede troppene. Mange reiste hjem og lot noen transportskipene stå ubrukte. Andre døde, blant dem Siegfried von Rechberg, biskopen av Augsburg.

De første kontingentene av korsfarere seilte i august 1227 og ankom Syria tidlig i oktober. Det var tyskere under kommando av Thomas av Aquino og Henrik av Limburg, og franskmenn og engelskmenn under kommando av biskopene Peter des Roches og William Briwere. Da de kom til Akko, slo de seg sammen med kongeriket Jerusalems styrker og befestet kystbyene Cæsarea og Jaffa. De tvang muslimene i Damaskus ut av Sidon og befestet øya Qal'at al-Bahr. Tyskerne gjenoppbygde Montfortborgen, nordøst for Akko, for de teutoniske ridderne.[43]

Keiseren og hans følge ble forsinket mens skipene deres ble istandsatt. De seilte 8. september 1227, men før de nådde sitt første stopp i Otranto ved sørspissen av Italia ble mange, også Fredrik, rammet av pesten. Ludvig av Thüringen døde. Fredrik gikk i land for å få legehjelp. Han var fast bestemt på å holde sin ed, og sendte en flåte på tjue skip videre til Akko.[44] Dette omfattet Hermann av Salza, Gérold av Lausanne, Odo av Montbéliard og Balian fra Sidon. Korstoget var nå under kommando av hertug Henrik IV av Limburg.

I februar eller mars 1228 lå al-Aziz Uthman fra Banyas i bakhold mot en gruppe korsfarere nær Tyr, og drepte eller fanget rundt sytti ryttere.[45]

Fredriks ekskommunikasjon

[rediger | rediger kilde]
Fantasifullt freskomaleri fra 1600-tallet av Giorgio Vasari som viser pave Gregor som bannlyser keiser Fredrik II i Sala Regia i Vatikanet. Siden få detaljer ble gitt til kunstneren, er ekskommunikasjonsscenen framstilt generisk. Fredrik blir vist og peker på en bok med ordet «Concilium», muligens en referanse til generalrådet som keiseren forsøkte å kalle for å avsette Gregor.

Fredrik II sendte sine utsendinger for å informere Gregor IX om situasjonen. Disse omfattet Rainald av Spoleto, Nicolò dei Maltraversi, biskopen av Reggio og Marino Filangieri, erkebiskopen av Bari, men paven nektet å møte dem, og ville ikke lytte til Fredriks side av historien. Fredrik II, den tysk-romerske keiseren, ble ekskommunisert den 29. september 1227.[46]

Det paven ikke visste om, eller ikke brydde seg om, var Fredriks sykdom, bare at han ikke hadde levd opp til avtalen. Hans brev til keiseren av den 10. oktober 1227 hvor han fastslo vilkårene for hans rehabilitering, refererte mindre til korstoget enn til overtredelser på Sicilia. I sitt rundskriv som kunngjorde ekskommunikasjonen, ble Fredrik stemplet for et hensynsløst brudd på sin hellige ed avlagt mange ganger, i Aachen, Veroli, Ferentino og San Germano, og ble holdt ansvarlig for korsfarernes død i Brindisi. Han ble anklaget for å late som om han var sykdom, slappet av ved Pozzuoli, i stedet for å være i Det hellige land. Fredriks svar var mer saklig, og omfattet en appell om at flere skulle ta korset.[47]

I november 1227 ble sultanens diplomat Fakhr ad-Din ibn as-Shaikh igjen sendt for å møte keiseren. Det er her det antas at Fakhr ad-Din ble slått til en form for æresridder av Fredrik, som beskrevet av Jean de Joinville, krøniker av det syvende korstoget.[48] Forhandlingene ble ført i hemmelighet, noe som skapte bekymring blant de tyske korsfarerne. Selv den elskverdige poeten Freidank, som var positivt innstilt til keiseren, uttrykte sin sorg.[49] Kort tid etter at Fakhr ad-Din hadde dratt, sendte keiserens sin forhandler Thomas av Aquino beskjed om at al-Mu'azzam plutselig hadde dødd den 12. november 1227. Denne åpenbaringen endret maktbalansen, og Fredrik sendte ut Richard Filangieri, marskalk av kongeriket Sicilia, til Syria med 500 riddere for å øke den militære styrken som allerede var der da han forberedte seg på en avgang våren 1228.[50]

Det sjette korstoget

[rediger | rediger kilde]

Fredrik gjorde en siste innsats for å bli forsonet med pave Gregor IX, og sendte Albrekt I av Käfernburg, tysk teolog, kirkefyrste og erkebiskop av Magdeburg, og to sicilianske justitiarius (dommere) for å snakke med paven. Det hadde ingen effekt og Fredrik seilte fra Brindisi den 28. juni 1228. Flåten var under kommando av admiral Henrik av Malta, og prestene Berardus de Castacca, Nicolò dei Maltraversi, Marino Filangieri og Giacomo av Patti, nå erkebiskop av Capua, fulgte med ham. Han hadde bare en liten styrke med seg, ettersom hovedstyrken hadde seilt i august 1227 og forsterkninger i april 1228.[51] Guérin de Montaigu, stormester for johanitterordenen som hadde bidratt til å overbevise paven om å bryte våpenhvilen med muslimene, nektet å følge Fredrik som følge av ekskommunikasjoneb. Han ble erstattet av Bertrand de Thessy, også en johanitterridder, som gikk om bord med keiseren.[52]

Mellomstopp på Kypros

[rediger | rediger kilde]

Ruten til Fredriks flåte kan spores dag for dag. Den 29. juni 1228 stoppet den i Otranto, hvorfra den krysset Adriaterhavet til øya Othoni den 30. juni. Den nådde Korfu den 1. juli, Porto Guiscardo i Kefallinia den 2. juli, Methóni den 4. juli, Portocaglie ved Kapp Matapan den 5. juli, Kythira den 6. juli og den nådde Soúdabukten på Kreta den 7. juli. Flåten beveget seg sakte langs kysten av Kreta, og stoppet en hel dag ved Heraklion før de krysset Egeerhavet til Rhodos i løpet av 12.–15. juli. De seilte langs den anatoliske kysten til Finike, hvor de bodde 16.–17. juli og fylte på vannforsyningen. Flåten krysset deretter havet til Kypros, og ankom Limassol den 21. juli.[51]

Kongeriket Kypros hadde vært et keiserlig len siden keiseren Henrik VI, Fredriks far, hadde akseptert underkastelse av Aimery av Lusignan og gjort ham til konge på tampen av det tyske korstoget i 1196. Amalriks sønn Hugo I av Kypros hadde styrt øyriket siden farens død i 1205. Ved hans død ble hans kone Alice av Champagne regent for den unge kongen Henrik I av Kypros. Alice var tante til keiserinnen Isabella II og hadde deltatt på kroningen hennes i Tyr. I mellomtiden hadde Johannes av Ibelin, «den gamle herre av Beirut», som han ble kalt, blitt utnevnt til regent uten at verken Alice eller Fredrik visste om det.[53][54]

Keiseren ankom med den klare hensikt å stemple sin autoritet på riket og ble behandlet hjertelig av de lokale baronene. Fredrik hevdet at Johannes av Ibelin som regent var illegitim og krevde overgivelse av Johannes’ fastlandslen i Beirut til den keiserlige tronen. Her tok han feil, for Johannes påpekte at kongedømmene Kypros og Jerusalem var konstitusjonelt adskilte og han kunne ikke straffes for lovbrudd på Kypros ved å beslaglegge Beirut. Dette ville få viktige konsekvenser for korstoget, ettersom det fremmedgjorde den mektige Ibelin-fraksjonen og vendte dem mot keiseren.[55]

Fredrik seilte til videre til Akko fra Famagusta den 3. september 1228. Han ble ledsaget av kongen Henrik I av Kypros, Johannes av Ibelin og mange kypriotiske adelsmenn. Han etterlot den kypriotiske baronen Amalric Barlais som bailli av Kypros, støttet av Gavin av Chenichy.[56]

I kongeriket Jerusalem

[rediger | rediger kilde]
Kongeriket Jerusalem etter det sjette korstoget

Fredrik II ankom Akko den 7. september 1228 og ble varmt mottatt av tempelridderne, johanitterridderne og prestene, men ble nektet fredskysset, den tradisjonelle kristne hilsningen,[57] på grunn av hans ekskommunikasjon. Han ga etter for press og ga innrømmelser til paven, og sendte Henrik av Malta og erkebiskop Marino Filangieri for å kunngjøre sin ankomst til Syria og be om syndsforlatelse. Rainald av Spoleto ble utnevnt til Fredericks regent på Sicilia autorisert til å forhandle med Roma. Men Gregor IX hadde allerede bestemt seg, og sendt beskjed til den latinske patriarken og mestere av de militære ordrene som keiserens forbud fortsatt var gyldig, til tross for hans ankomst.[58]

Da Fredrik og hans følgesvenner ankom Akko, dro Johannes av Ibelin umiddelbart til Beirut for å sikre at byen kunne motstå et angrep fra keiseren, og vendte deretter tilbake for å møte Haute Cour, kongeriket Jerusalems øverste domstol. Fredrik tok ikke umiddelbart affære da Akko ble splittet i sin støtte til Fredrik. Fredriks egen hær og de teutoniske ridderne støttet ham, men tempelridderne, patriarken og det syriske presteskapet fulgte den fiendtlige pavelinjen. Italienere fra Pisa og Genova støttet keiseren og engelskmennene vaklet, først for Fredrik, og deretter tilbake til paven, så igjen tilbake. Fredrik ga nominelle kommandoer til trofaste tilhengere – Hermann fra Salza, Odo fra Montbéliard, Richard Filangieri – for at korsfarerne skulle unngå å sette deres posisjoner i fare i curias øyne. Da nyhetene om Fredriks ekskommunikasjon hadde spredt seg, avtok den offentlige støtten til ham betraktelig. Posisjonen til tempelridderne og johanitterridderne var mer komplisert. De nektet å bli direkte med i keiserens hær, men de støttet korstoget da Fredrik gikk med på å få navnet sitt fjernet fra offisielle ordrer. Korsfarerstatenes baronene hilste Fredrik entusiastisk til å begynne med, men var på vakt mot keiserens historie med sentralisering og hans ønske om å påtvinge keiserlig autoritet. Dette skyldtes i stor grad Fredriks behandling av Johannes av Ibelin på Kypros, og hans tilsynelatende forakt for deres konstitusjonelle bekymringer.[59]

Fredriks hær var ikke stor. Av troppene han hadde sendt under hertug Henrik av Limburg i 1227 hadde stort sett seilt tilbake til Europa av utålmodighet eller frykt for å fornærme kirken. De få som hadde seilt østover under patriarken Gérold av Lausanne ble igjen, det samme gjorde ridderne under Richard Filangieri. Selv forsterket med styrkene tilgjengelig i korsfarerstatene, kunne han ikke mønstre en effektiv hær som var i stand til å slå et avgjørende slag mot muslimene. Videre fikk han beskjed om at hans regent Rainald av Spoleto hadde mislyktes i hans angrep på Anconas region Marche i nordlige Italia og at Gregor IX planla å invadere hans eget rike. Fredrik hadde verken råd til eller kunne sette i gang en langvarig krigføring i Det hellige land. Det sjette korstoget ville bli avgjort med forhandlinger.[60]

Traktaten i Jaffa

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha løst de interne kampene i Syria, var al-Kamils posisjon sterkere enn det var et år tidligere da han ga sitt opprinnelige tilbud til Fredrik. Han visste sannsynligvis ikke at Fredriks styrke bare var en skygge av den hæren som hadde samlet seg da korstoget opprinnelig ble påbegynt. Fredrik innså at hans eneste håp om suksess i Det hellige land var å forhandle om Jerusalems tilbakevending, da han manglet nok mannskap til å gå til full krig. Han sendte Thomas av Aquino og Balian Grenier fra Sidon for å informere sultanen om hans ankomst til Det hellige land. Al-Kamil var vennlig, men uforpliktende. Som svar mottok Fredrik ambassadørene til sultanen, blant dem også Fakhr ad-Din ibn as-Shaikh, i johanitterriddernes leir i Recordane, nær Akko. Sultanen flyttet seg fra Nablus til Hiribya, nordøst for Gaza, og Thomas og Balian ble sendt for å gjenoppta forhandlinger.[49]

Fredrik håpet at en symbolsk maktdemonstrasjon, en truende marsj nedover kysten, ville være nok til å overbevise al-Kamil om å respektere en foreslått avtale som hadde blitt forhandlet fram noen år tidligere. Stormestrene til tempelherrene og johanitterridderne, Pedro de Montaigu og Bertrand de Thessy, fulgte keiseren på et stykke bak mens han ble ekskommunisert. I januar 1229 mottok Fredrik beskjed om at Johannes av Brienne, som tjente paven som bestyrer for et eiendom tilegnet apostelen Peter (Patrimonium Sancti Petri),[61] hadde erobret keiserens besittelse San Germano og truet Capua.[62] Det satte Fredrik i en vanskelig posisjon. Hvis han ble forsinket i Det hellige land for lenge, kunne han miste deler av keiserdømmet. Hvis han dro uten resultater, ville han bli vanæret. Han lot Henrik av Malta til å sende tjue skip til Syria innen påsken etter. Heldigvis var al-Kamil opptatt med en beleiring i Damaskus mot sin nevø an-Nasir Dā'ūd, og han gikk så med på å avstå Jerusalem til korsfarerne, sammen med en smal korridor til kysten.[63]

Traktaten ble inngått den 18. februar 1229, og innebar også en ti-årig våpenhvile.[64] De engelske biskopene Peter des Roches og William Briwere var vitner til signeringen. Ingen fullstendig kopi av traktaten har blitt bevart, verken på latin eller arabisk. I den overga al-Kamil Jerusalem med unntak av noen steder som muslimene hevdet var hellige. Fredrik mottok også Betlehem og Nasaret, en del av distriktet Sidon, og Jaffa og området Toron, som dominerte kysten. Andre mindre herredømmer kan ha blitt tilbakeført til kristen kontroll, men kilder er uenige. Det var imidlertid en kompromissavtale. Muslimene beholdt kontrollen over Tempelhøyden i Jerusalem, Al-Aqsa-moskeen og Klippedomen. De transjordanske festningene forble i ajjubidiske hender. Hvorvidt om Fredrik fikk lov til å gjenopprette Jerusalems festningsverk er uklart, selv om korsfarerne faktisk restaurerte Jerusalems forsvarsmurer.[65]

Traktaten omfattet også en avtale som ble signert av de forskjellige ajjubidiske herskerne ved Tell Ajul nær Gaza, som fra al-Kamils perspektiv bare var en forlengelse av traktaten med Fredrik, [62 ] som gjør at denne avtalen også kan kalles Jaffa-traktaten og Tell Ajul.[66] Fredrik ser ut til å ha lovet sin støtte til sultanen mot alle fiender, også kristne. De andre korsfarerstatene – fyrstedømmet Antiokia og grevskapet Tripoli – skulle ikke motta støtte i tilfelle krig med muslimene. Festningene til tempelherrene og johanitterridderne ble stående som det var uten endringer, og hjelp skulle ikke gis fra noen kilde. Fanger fra denne konflikten og det forrige korstoget skulle løslates. Bestemmelsene for de kristne ridderne og eiendommene til Bohemund IV av Antiokia gjenspeiler sannsynligvis også den manglende støtte som de hadde gitt til Fredrik.[65]

I Jerusalem

[rediger | rediger kilde]

Patriarken og stormesterne av militærordenene – Gérold av Lausanne, Pedro de Montaigu og Bertrand de Thessy – følte seg alle forrådt av traktaten og dens innrømmelser som gjorde beskyttelsen av den hellige byen nesten umulig. Hermann av Salza henvendte seg til Gérold med et forslag om forsoning, men patriarken så bare svik, og prøvde å forhindre Fredriks inntreden i Jerusalem ved å true med ekskommunikasjon av hæren og sette byen under interdikt (kirkeforbud). Han sendte erkebiskop Peter av Cæsarea for å møte hæren, men han kom for sent.[67]

Fredrik gikk inn i Jerusalem den 17. mars 1229 og mottok den formelle overgivelsen av byen av al-Kamils agent. Han besøkte Den hellige gravs kirke dagen etter og satte kronen på sitt eget hode. Hermann av Salza leste keiserens uttalelse, og beskyldte ikke paven for hans ekskommunikasjonen, men hans rådgivere. Det er ukjent om han hadde til hensikt at dette skulle tolkes som hans offisielle kroning som konge av Jerusalem; fraværet av patriarken gjorde det tvilsomt. Det er antydninger som tyder på at kronen Fredrik bar faktisk var den keiserlige, men i alle fall var det en provoserende handling å forkynne hans herredømme over Jerusalem. Juridisk var han faktisk bare regent for sin sønn med Isabella, Konrad II av Jerusalem, som ble født kort tid før Fredrik dro i 1228. Konrads besteforeldre på morssiden var Maria av Montferrat og Johannes av Brienne.[68]

Fortsatt iført kronen fortsatte Fredrik til johanitterpalasset hvor han møtte de engelske biskopene og medlemmer av militærordrene for å diskutere byens festningsverk. Først om morgenen den 19. mars 1229 ankom Peter av Cæsarea for å håndheve interdiktet, noe han klokelig valgte å ikke gjøre. I alle fall var Fredriks interesse for Jerusalem avtagende, da han planla å dra umiddelbart. Mens Fredrik var på vei til havnen, ble kastet med møkk og innvoller på ham av den ikke-verdslige delen av befolkningen i Akko. Odo av Montbéliard og Johannes av Ibelin bidro til å dempe uroen.[69]

Den 1. mai 1229 seilte Fredrik ut fra havnen i Akko, og gikk i land på Kypros for å delta i bryllupet ved stedsfortreder mellom Henrik I av Kypros og Alice av Montferrat. Bruden ble senere fraktet til Kypros av keiserens støttespillere. Han ankom Brindisi den 10. juni 1229, og det var en måned før paven var klar over at han hadde forlatt Det hellige land. Utpå høsten hadde han gjenvunnet full besittelse av sitt keiserdømme. Fredrik skaffet seg lettelser fra paven fra sin ekskommunikasjon den 28. august 1230 med en ny avtale, traktaten i San Germano, og han returnerte varene som ble konfiskert på Sicilia til tempelherrene og johanitterridderne.[70]

Arv og ettermælet

[rediger | rediger kilde]

Resultatene av det sjette korstoget ble ikke universelt anerkjent. To brev fra kristen siden forteller forskjellige historier.[71] I sin korrespondanse med Henrik III av England, framhevet Fredrik korstogets store suksessen. I motsetning til dette tegner brevet til «alle de troende» av Gérold av Lausanne, patriark av Jerusalem, et mørkere bilde av keiseren og hans prestasjoner. På muslimsk side var al-Kamil selv fornøyd med avtalen, men arabiske kilder omtalte traktaten som «en av islams mest katastrofale hendelser», og legger skylden utelukkende på sultanen.[72] De muslimske historikerne uttrykte like stor forakt for sultanen og den tysk-romerske keiseren.[73]

Den ti år lange varigheten av Fredriks traktat med al-Kamil fikk pave Gregor IX til å oppfordre til et nytt korstog for å sikre de hellige landene for kristenheten utover 1239.[74] Det førte til baronenes korstog (1239–1241), en uorganisert affære som endte med relativt begrenset støtte fra både Fredrik og paven, men som likevel fikk overført mer land til kristenheten enn selv det sjette korstoget klarte.[75]

Fredrik hadde skapt en presedens ved å ha oppnådd suksess på korstog uten pavelig involvering. Han oppnådde suksess uten å krigføring ettersom han manglet nok krigere til å engasjere ajjubider. Dette skyldtes ajjubidenes opptatthet med indre opprør i Syria. Ytterligere korstog ville bli satt i gang av individuelle konger, som Thibaut I av Navarra (baronenes korstog), Ludvig IX av Frankrike (det syvende og åttende korstoget), og Edvard I av England (det niende korstoget), som effektivt demonstrerte en erosjon av den pavelig autoritet.

I ajjubide-leiren førte traktaten til at sultanen al-Kamil og hans bror al-Ashraf kunne fokusere kreftene sine på å beseire sin nevø an-Nasir Dā'ūd, emir av Damaskus, og erobre hovedstaden hans i juni 1229. An-Nasir, ble etterlatt underordnet al-Kamil og i besittelse av Kerak i dagens Jordan.

Primære kilder

[rediger | rediger kilde]

Historiografien til det sjette korstoget er opptatt av «historien om historiene» til de militære kampanjene som er diskutert her, så vel som biografier om de viktige personene fra perioden. De primære kildene omfatter verker skrevet i middelalderen, vanligvis av deltakere i korstoget eller skrevet samtidig med begivenheten. De primære vestlige kildene til det sjette korstoget omfatter flere øyenvitneskildringer, og er som følger.

  • Estoire d’Eracles er en anonym historie skrevet på gammelfransk om Jerusalem ned til 1277, en fortsettelse av verket til William av Tyr og låner fra både Ernoul og den anonyme Rothelin-fortsettelsen.[76]
  • Historia Orientalis (Historia Hierosolymitana) og Epistolae, av teologen og historikeren Jacques de Vitry.[77]
  • Flores Historiarum («Historiens blomster»), av den engelske kronikeren Roger av Wendover,[74] som dekker perioden fra 1188 til 1235.[78]
  • Chronica maiora,[79] av den engelske kronikeren Matthew Paris.
  • Gestes des Chiprois («Kypriotenes prestasjoner»),[80] av flere forfattere, også Filip av Novara. Omfatter krigene til Fredrik II mot ibelinene i Syria og Kypros.[81]
  • Historia diplomatica Frederici secundi,[82] en historie om Fredriks diplomati, av den franske arkivaren og historikeren Jean L. Huillard-Bréholles.[83]
  • Ryccardi di Sancto Germano Notarii Chronicon, av Richard av San Germano.[84]

De arabiske kildene til korstoget er som følgende.

  • Al-Kāmil fit-Tārīkh («Komplett historieverk»), spesielt del 3: Årene 589–629/1193–1231. Ajjubidene etter Saladin og den mongolske trusselen,[85] av Ali ibn al-Athir, en arabisk eller kurdisk historiker.[86]
  • Kitāb al-rawḍatayn («Boken om de to hagene») og dens oppfølger al-Dhayl ʿalā l-rawḍatayn, av den arabiske historikeren Abū Shāma.[87]
  • Tarikh al-Mukhtasar fi Akhbar al-Bashar («Abu al-Fidas historie2), av den kurdiske historikeren Abu’l Fida.[88]
  • History of Egypt («Egypts historie») av den egyptiske historikeren Al-Maqrizi.[89]
  • The Necklace of Pearls (Perles d'Historie), av den arabiske islamske lærde Badr al-Din al-Ayni.[90]
  • Historien om patriarkene i Alexandria, påbegynt på 1000-tallet, og fortsatte inn på 1200-tallet, er et stort historisk verk fra den koptisk-ortodokse kirken i Alexandria. Den er skrevet på arabisk, men trekker mye på greske og koptiske kilder.[91]

Mange av disse primærkildene finnes i Crusade Texts in Translation. Den tyske historikeren Reinhold Röhricht samlet også to samlinger av verk om det sjette korstoget: Beiträge zur Geschichte der Kreuzzüg (1888),[92] Geschichte der Kreuzzüge im Umriss (1898),[93] og Die Kreuzfahrt Kaiser Friedrich des Zweiten (1228–1229) ) (1872). Han samarbeidet også om verket Annales de Terre Sainte som gir en kronologi av korstoget korrelert med originalkildene.[94]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Fifth Crusade (1217 – 1221)», English History
  2. ^ Tyerman (2006), s. 739–780
  3. ^ Weiler, Björn K. (2006): «Crusade of Emperor Frederick II (1227–1229)», i: The Crusades: An Encyclopedia; s. 313–315.
  4. ^ Kampers, Franz (1909): «Frederick II», i: Catholic Encyclopedia. 6. New York: Robert Appleton Company.
  5. ^ Markowski, Michael (1984): «Crucesignatus: its origins and early usage», Journal of Medieval History, s. 157–165.
  6. ^ Giles (1987), s. 1–4
  7. ^ Smith, Thomas W. (2013): Pope Honorius III and the Holy Land Crusades, 1216-1227: A Study in Responsive Papal Government (PDF), Ph.D thesis, University of London.
  8. ^ Van Cleve (1969), s. 438
  9. ^ Van Cleve (1972), s. 136–138
  10. ^ Hardwicke (1969), s. 541–542
  11. ^ Ott, Michael (1908): Conrad of Urach, Catholic Encyclopedia. 4. New York: Robert Appleton Company.
  12. ^ Van Cleve (1972), s. 139–140
  13. ^ Runciman (1954), s. 177–178
  14. ^ Van Cleve (1969), s. 440–441
  15. ^ «The Lombard League», taliaoutdoors
  16. ^ Raccagni, Gianluca (juni 2016): «When the Emperor Submitted to his Rebellious Subjects: A Neglected and Innovative Legal Account of the Peace of Constance, 1183», The English Historical Review 131(550), s. 519-539
  17. ^ Holland, Arthur William (1911): «Frederick II, Roman Emperor», i: Chisholm, Hugh, red.: Encyclopædia Britannica. 11. (11. utg.), Cambridge University Press; s. 46–49.
  18. ^ Van Cleve, Thomas C. (1969): «The Fifth Crusade»' Arkivert 26. mars 2023 hos Wayback Machine. (PDF), A History of the Crusades, (Setton), bind II; kapitel XI; s. 425–428
  19. ^ Van Cleve (1969), s. 442
  20. ^ Runciman (1954), s. 175–177
  21. ^ Perry (2013), s. 135–136
  22. ^ Bkork, Robert E., red. (2010): «Jerusalem, Assizes of (Livres des assises de Jérusalem)», The Oxford Dictionary of the Middle Ages. Oxford. ISBN 9780198662624.
  23. ^ Van Cleve (1969), s. 443–444
  24. ^ Cazel (1969), s. 129–130
  25. ^ Bird, Jessalyn (2006): "Finance of Crusades", i: The Crusades – An Encyclopedia; s. 431–436.
  26. ^ Tyerman (2006), s. 743–743
  27. ^ Giles (1987), s. 68–99
  28. ^ Van Cleve (1969), s. 448–449
  29. ^ Cahen (1968), s. 127–128
  30. ^ Runciman (1954), s. 184–186
  31. ^ a b Gibb (1969), s. 700–702
  32. ^ Ott, Michael (1909): «Pope Gregory IX», Catholic Encyclopedia. 6. New York: Robert Appleton Company.
  33. ^ Lock (2006), s. 97–98
  34. ^ Wenck (1884): «Ludwig IV, der Heilige, Landgraf von Thüringen», Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). 19. Berlin: Duncker & Humblot
  35. ^ Van Cleve (1969), s. 444
  36. ^ Hunt, William (1891): «Henry III», Dictionary of National Biography. 26. London; s. 12–31.
  37. ^ Giles (1987), s. 216–233
  38. ^ Rhodes, Walter Eustace (1896): «Peter des Roches», Dictionary of National Biography. 45. London; s. 52–56.
  39. ^ Van Cleve (1969), s. 445
  40. ^ Tyerman (1996), s. 99–101
  41. ^ Maalouf (2006), s. 226–227
  42. ^ Van Cleve (1969), s. 448–450
  43. ^ Hardwicke 1969, s. 542–543
  44. ^ Archer (1904), s. 365–366
  45. ^ Humphreys (1977), s. 194–195.
  46. ^ Van Cleve (1969), s. 446–447
  47. ^ Van Cleve (1969), s. 447, fotnote 64
  48. ^ Villehardouin, G. de., Joinville, J. (1955–1908): Memoirs of the Crusades. London: J.M. Dent. s. 184 (kjent som Scecedin)
  49. ^ a b Van Cleve (1969), s. 453–454
  50. ^ Runciman (1954), s. 183
  51. ^ a b Van Cleve (1972), s. 206–213
  52. ^ Delaville Le Roulx (1904), s. 137–159
  53. ^ Runciman (1954), s. 179–183
  54. ^ La Monte, John L. (1937): «John d'Ibelin: The Old Lord of Beiruit, 1177-1236», Byzantion, 12(1/2), Peeters Publishers; s. 417–448.
  55. ^ Edbury (1997)
  56. ^ Furber (1969), s. 610–612
  57. ^ «Paulus’ brev til romerne», 16:16, Nettbibelen. Sitat: «Hils hverandre med et hellig kyss» (gresk: ἀσπάσασθε ἀλλήλους ἐν φιλήματι ἁγίῳ).
  58. ^ Van Cleve (1969), s. 451–452
  59. ^ Van Cleve (1969), s. 452–453
  60. ^ Runciman (1954), s. 183–184
  61. ^ Runciman (1954), s. 177
  62. ^ Perry (2013), s. 142
  63. ^ Van Cleve (1969), s. 454–455
  64. ^ Takayama, Hiroshi (2010): «Frederick II's crusade: an example of Christian–Muslim diplomacy», Mediterranean Historical Review, 25(2), s. 169–185.
  65. ^ a b Van Cleve (1969), s. 455–457
  66. ^ Boas (2001), s. 40
  67. ^ Runciman (1954), s. 187–188
  68. ^ Runciman (1954), s. 189–190
  69. ^ Hardwicke (1969), s. 545
  70. ^ Whalen (2019), s. 40–44
  71. ^ Munro (1902), s. 24–30
  72. ^ Van Cleve (1969), s. 455
  73. ^ Christie (2014), Document 17: Two sources on the Handover of Jerusalem to Frederick II.
  74. ^ Runciman (1954), s. 211–212
  75. ^ Lower, Michael (2005): The Barons' Crusade: A Call to Arms and Its Consequences, University of Pennsylvania Press
  76. ^ Mylod (2017), s. 163–174
  77. ^ Bird, Jessalynn (2006): «James of Vitry (died 1240)», i: The Crusades – An Encyclopedia; s. 653–654.
  78. ^ Giles, John Allen (1849): Roger of Wendover's Flowers of history. London: H. G. Bohn.
  79. ^ Paris, Matthieu, Huillard-Bréholles, J. Louis Alphonse (1840–1844): Grande chronique de Matthieu Paris. Paris.
  80. ^ Minervini, Laura (2004): Les Gestes des Chiprois et la tradition historiographique de l'Orient latin, Cairn.
  81. ^ Philippus, d. Rotingo; La Monte, J.L.; Hubert, M. Jerome (1936): The wars of Frederick II against the Ibelins in Syria and Cyprus. New York: Columbia University Press.
  82. ^ Huillard-Bréholles, Jean Louis Alphonse; Luynes, Honoré Théodoric Paul Joseph dA̕lbert (1852-61): Historia diplomatica Friderici Secundi. Paris.
  83. ^ Deutsche Biographie (1974): «Huillard-Bréholles, Jean Louis Alphonse» Arkivert 30. januar 2023 hos Wayback Machine., i: Neue Deutsche Biographie (NDB). 10. Berlin.
  84. ^ Donnadieu, Jean (2018): «Narratio patriarcae. The origin and destiny of a story about the Muslim Middle East circa 1200», Le Moyen Age, CXXIV(2), s. 283–305.
  85. ^ Richards, D.S. (2020): The Chronicle of Ibn al-Athir for the Crusading Period from al-Kamil fi'l-Ta'rikh. Part 3. Routledge.
  86. ^ Kennedy, Hugh (2006): «Ibn al-Athir (1160–1233)», i: The Crusades – An Encyclopedia. s. 625.
  87. ^ Antrim, Zayde: «Abū Shāma Shihāb al-Dīn al-Maqdisī», i: Encyclopaedia of Islam, 3. utg. Kate Fleet, et al. (red.)
  88. ^ Kreckel, Manuel (2016): «Abū al-Fidā», Encyclopedia of the Medieval Chronicle.
  89. ^ al-Maqrīzī, A. ibn ʻAlī. (1845): Histoire des Sultans Mamlouks de l'Égypte. Paris.
  90. ^ Marmon, Shaun E. (september 2014): al-'Ayni, Badr al-Din, Encyclopaedia of Islam (3. utg.).
  91. ^ Khater, Antoine; Burmester, Oswald Hugh Ewart red. (1974): History of the Patriarchs of the Egyptian Church, Known as the History of the Holy Church According to MS. Arabe 302 Bibliotheque Nationale, Paris. Textes et Documents. Bind IV.1-2. Kairo.
  92. ^ Röhricht, R. (1874–1878): Beiträge zur geschichte der kreuzzüge. Berlin.
  93. ^ Röhricht, R. (1898): Geschichte der kreuzzüge im umriss. Innsbruck.
  94. ^ Röhricht (1884), s. 12–14

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_sjette_korstog&oldid=24971364»