Barnekorstoget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Avskjeden, en episoden fra Barnekorstoget, maleri av Joanna Mary Boyce, før 1861.
Barn som idealistiske korsfarere, illustrasjon fra Tales from Far and Near (1915).

Barnekorstoget er den betegnelse som er gitt til et katastrofalt forsøk på korstog som skal ha skjedd i 1212 fra europeiske kristne i et forsøk å fordrive muslimer fra Det hellige land. Den tradisjonelle fortellingen, antagelig en sammensmeltning av en del faktiske og mytiske oppfatninger fra perioden, inkludert visjoner fra en fransk eller tysk gutt, var et forsøk på å konvertere muslimer i Det hellige land med fredelige midler ved at grupper av barn marsjerte til Italia, og i løfte om frakt sjøveien til Midtøsten ble barna solgt til slaveri.

En undersøkelse utgitt i 1977 kaster tvil over eksistensen av disse hendelsene, og mange historikere har fått den forståelse at det ikke var barn (eller hovedsakelig ikke barn), men tallrike grupper av «vandrende fattige» i Tyskland og Frankrike, og hvor en del forsøkte å komme seg til Det hellige land mens andre aldri hadde denne hensikten. De eldste versjoner av hendelsene, som det er kommet mange varianter i århundrenes løp, er stort sett apokryfiske og oppdiktede.[1][2]

Gjengivelser[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelle fortellinger[rediger | rediger kilde]

Variantene over den mangeårige fortellingen om Barnekorstoget har like temaer.[2] En gutt begynte holde prekener i enten Frankrike eller Tyskland. Han hevdet at han hadde fått besøk av Jesus og blitt fortalt at han skulle lede et korstog for på fredelig vis konvertere muslimene til kristendommen. Gjennom en rekke angivelige varsler og mirakler fikk han en betydelig følge, kanskje så mange som opptil 30 000 barn. Han ledet sine tilhengere sørover mot Middelhavet i den tro at havet ville skille seg ved deres ankomst slik at han og tilhengerne kunne marsjere tørrskodd til Jerusalem. Dette skjedde ikke. De fikk av to handelsmenn, Hugo Ferreus og Vilhelm av Posqueres,[3] som ga fri frakt på skip til mange av barna, men ble enten seilt til Tunis av onde handelsmenn og solgt til slaveri. Eller de døde i et skipsforlis på øya San Pietro utenfor Sardinia under en storm. En del av følget kan feilet å komme fram til havet ved at de døde underveis av sult og utmattelse. Og de ble forrådt av en del voksne som fulgte dem.

Moderne fortellinger[rediger | rediger kilde]

«Barnekorstoget», maleri av Witold Wojtkiewicz, 1905

I henhold til moderne forskning synes det som om at det faktisk har vært to bevegelser av folk (i alle aldre) i 1212 i Tyskland og Frankrike.[1][2] Likheten mellom de to hendelsene gjorde det mulig for senere kronikører til å kombinere og utpensle detaljene.

Tyskland – Nikolas av Köln[rediger | rediger kilde]

I den første bevegelsen var det en gjeter fra Rhinland i Tyskland ved navn Nikolas,[4] som eide en uvanlig veltalenhet. Han forsøkte å lede en gruppe mennesker over Alpene og inn i Italia tidlig på våren 1212. Nikolas lovte at havet ville tørke opp foran dem og de skulle kunne gå tørrskodd til Det hellige land. Framfor å slåss mot sarasenere, hevdet han at de muslimske kongedømmene vil bli beseiret når deres innbyggere konverterte til kristendommen.[4] Hans disipler dro rundt for preke kallet for korstoget over de tyske rikene, og samlet i Köln etter noen få uker. To av tre av de som fulgte på denne fryktelige reisen sørover døde, og mange andre ga opp og dro tilbake til sine hjem.[4] Rundt 7 000 ankom den italienske havnebyen Genova etter noen få uker. De forventet at havet ville dele seg foran dem. Da dette ikke skjedde ble de bitre og skuffet. Noen anklaget Nikolas for å ha forrådt dem mens andre satte seg ned for å vente på at Gud endret seg ettersom de trodde det var umulig at han ikke ville gjøre det. Myndighetene skal ha vært imponert over den lille gruppen og tilbød de som ønsket det å bosette seg der. Mange av dem grep denne muligheten.[4] Nikolas nektet derimot å innrømme nederlag og hans bevegelse fortsatte videre til Pisa. Stadig flere av de troende falt fra, men Nikolas og hans mest trofaste tilhengere vandret videre til Kirkestaten hvor de ble tatt imot av pave Innocens III. De gjenværende reiste tilbake til Tyskland etter at paven formanet dem om å være gode og dra tilbake sine familier.

Nikolas overlevde ikke det andre forsøket på å krysse Alpene. I Tyskland ble hans far arrestert og hengt grunnet press fra sinte familier som hadde mistet slektninger ved å følge den unge Nikolas.[4] En del av de mest dedikerte medlemmene av denne bevegelsen ble senere rapportert å ha vandret rundt og dukket opp i de italienske byene Ancona og Brindisi. Ingen av dem synes å ha nådd fram til Det hellige land.[4]

Frankrike – Stefan av Cloyes[rediger | rediger kilde]

1099jerusalem.jpg
Korstogene

Den andre bevegelsen ble ledet av en tolv år gammel[4] fransk gjetergutt ved navn Stefan fra Cloyes. Han hevdet i juni at han hadde et brev for kongen i Frankrike fra Jesus. Store grupper av ungdommer på hans egen alder ble trukket mot ham, mange av dem hevdet å besitte særskilte gaver fra Gud og mente de utførte mirakler. Disse samlet seg til en menneskemasse på opp til 30 000 voksne og barn. Med disse dro han til Saint-Denis hvor han ble sett utførte tilsynelatende mirakler. På ordre av kong Filip II av Frankrike, rådet av de lærde på Universitetet i Paris, ble disse vandrende folkene bedt om reise hjem. Filip II selv synes ikke å ha blitt imponert, særlig siden disse uventede gjesten var ledet av et barn, og han nektet å ta dem alvorlig.

Stefan lot seg ikke overtale og begynte isteden å holde prekener ved et kloster i nærheten. Fra Saint-Denis reiste Stefan rundt i Frankrike og spredte sitt budskap hvor han kom. Han lovte å lede Kristus til Jerusalem. Selv om kirken var skeptisk var det mange voksne som ble imponert av hans prekener.[4] Dog var det få av de som innledningsvis hadde blitt med ham som var like trofaste til hans aktivitet, og det er beregnet at det var langt mindre enn halvparten av de første 30 000 som hadde fulgt ham. Dette antallet sank rask framfor det motsatte.

Mot slutten av juni 1212 ledet Stefan sin store tog av unge korsfarere fra Vendôme til Marseilles. De overlevde ved å tigge for mat, men det store flertallet synes å ha mistet motet og troen ved strabasene fra reisen og dro tilbake dit hvor de kom fra.[4]

Historiografi[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

I henhold til Peter Raedts, professor i middelalderhistorie ved Radbouduniversitetet i Nijmegen er det kun rundt femti kilder fra perioden som omtaler Barnekorstoget, og i disse strekker det seg fra noen setninger og til en halv side.[1] Raedts har kategorisert disse kildene i tre typer avhengig av når de ble skrevet:[1]

  1. Samtidige kilder skrevet ved 1220;
  2. Kilder skrevet mellom 1220 og 1250 (forfatterne kan ha levd på den tiden da korstoget skjedde, men skrev ned deres minner senere);
  3. Kilder skrevet etter 1250 av forfattere som mottok deres informasjon fra annenhånds eller tredjeshånds kilder.

Raedts betraktet ikke kilder fra etter 1250 for å være autoritative, og av de fra før 1250 er det kun 20 som han betrakter som autoritative. Det er kun i senere ikke-autoritative fortellinger at et «barnekorstog» er underforstått av forfattere som Vincent av Beauvais, Roger Bacon, Thomas av Cantimpré, Matthew Paris og mange andre.

Historiske undersøkelser[rediger | rediger kilde]

Barnekorstoget, illustrasjon av Gustave Doré, 1892.

Før Raedts' undersøkelse fra 1977, har det kun vært noen få historiske utgivelser som har forsket på Barnekorstoget. De eldste var av franske G. de Janssens (1891) og tyske R. Röhricht (1876). De analyserte kildene, men analyserte ikke fortellingen. Den amerikanske middelaldereksperten Dana Carleton Munro (1913–14), i henhold til Raedts, har gitt den beste analysen av kildene til dags dato og var den første som ga en overbevisende edruelig gjenfortelling av Barnekorstoget uten dens legendariske filter.[5] Senere har . E. Hansbery (1938–1939) utgitt en korreksjon av Munros arbeid, men det har siden blitt diskreditert ved at det var basert på en upålitelig kilde.[1] Den tyske psykiateren Justus Hecker (1865) ga en original tolkning av korstoget, men det var i en polemikk om «sykelig religiøs følsomhet» som siden har blitt diskreditert.[1]

P. Alphandery (1916) utga først sin ideer om korstoget i en artikkel i 1916, og siden utga dem utvidet og bearbeidet i bokform i 1959. Han betraktet korstoget som et uttrykk for en middelalderkult av de uskyldige, som en form for offerrite hvor de uskyldige oppga seg selv til det beste for kristendommen; imidlertid baserte han sine ideer på en del upålitelige kilder.[6]

Adolf Waas (1956) så Barnekorstoget som en manifestasjon av ridderlig fromhet og som en protest mot forherligelsen av den hellig krig.[7] H. E. Mayer (1960) videreutviklet Alphanderys ideer om de uskyldige, og hevdet at barna var Guds utvalgte folk ettersom de var de fattigste. I anerkjennelse av en fattigdomskult hevdet han at «Barnekorstoget markerte både en seier og mislykkethet for ideen om fattigdom».[8] Giovanni Miccoli (1961) var den første som noterte at samtidskildene ikke framstilte de deltagende som barn. Det var denne gjenkjennelsen som underminerte alle andre tolkninger,[9] unntatt kanskje den til Norman Cohn (1971) som så den som en eskatologisk endetidskult, eller bokstavtro premillennialisme[10][11] hvor de fattige forsøkte å unnslippe elendigheten i deres dagligliv.[12] Peter Raedts' analyse fra 1977 er betraktet som den beste kilden til dags dato for å vise de mange sakene som omgir Barnekorstoget.[2]

Historikere har plassert Barnekorstoget i konteksten av rollen til tenåringsgutter i middelalderens krigføring.[13] Litteraturforskere har undersøkt dens rolle i evolusjonen av fortellingen om rottefangeren fra Hameln.[14]

Populære redegjørelser[rediger | rediger kilde]

Bortenfor de vitenskapelige undersøkelsene er det mange populære versjoner, teorier og gjenfortellinger av Barnekorstoget. Norman Zacour i undersøkelsen A History of the Crusades (1962) følger i stor grad Munroes konklusjoner, og legger til at det var en psykologisk ustabilitet i tidsalderen, og trakk slutningen at Barnekorstoget har «forblitt en i en rekke av samfunnsmessige eksplosjoner, som hvor middelalderens menn og kvinner — og også barn — fant frigjøring.»[15]

Steven Runciman ga en redegjørelse av Barnekorstoget i sin bok A History of the Crusades.[16] Raedts noterer at «Selv om han siterer Munros artikkel i hans notater, er hans fortelling så vill at selv den usofistikerte leser vil undere seg om han faktisk har forstått den.» Donald Spoto, i en bok om sankt Frans av Assisi skrev at munker var motivert til å kalle dem «barn», og ikke «vandrende fattige» ettersom det være fattige ble betraktet som fromt og at kirken var forlegen av sin rikdom i kontrast til de fattige. Det, i henhold til Spoto, begynte en litterær tradisjon fra hvor den populære legenden om barna har sin opprinnelse. Denne framstillingen følger H. E. Mayer nært.

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Mange kunstverker har referanser til Barnekorstoget. Denne listen fokuserer på verker som har handling plassert i middelalderen og fokuserer hovedsakelig på gjenfortelling av hendelsene.

Litterære framstillinger[rediger | rediger kilde]

  • La Croisade des enfants («Barnekorstoget», 1896) av Marcel Schwob.
  • The Children's Crusade (1958), historisk roman for barn og ungdom av Henry Treece, inkluderer en dramatisk redegjørelse av Stefan av Cloyes' forsøk på splitte havet ved Marseille.
  • The Gates of Paradise (1960), en roman av Jerzy Andrzejewski sentrert om korstoget med en fortellerteknikk basert på bevessthetsstrøm.
  • Slaktehus-5 eller Barnekorstoget. En pliktdans med døden (1969), en roman av Kurt Vonnegut.
  • Kruistocht in spijkerbroek («Korstog i jeans») er en nederlandsk roman fra 1973 av Thea Beckman ble filmatisert i 2006 under samme tittel basert på første halvdel av romanen, den er sett gjennom øynene til en reisende i tiden.
  • An Army of Children (1978), en roman av Evan Rhodes som forteller historien om to gutter, en kristen og en jødisk, som deltar i Barnekorstoget.
  • The Crusade of Innocents (2006), roman av David George som foreslår at Barnekorstoget kan ha blitt berørt det samtidige korstoget og massakren mot katarene i sørlige Frankrike, og hvordan de to kan ha møttes.
  • The Scarlet Cross (2006), en roman for barn og ungdom av Karleen Bradford.
  • 1212: Year of the Journey (2006), en historisk roman for barn og ungdom av Kathleen McDonnell.
  • Sylvia (2006), en roman av Bryce Courtney. Handlingen følger en tenåringsjente under korstogene.
  • Crusade (2011), en historisk roman for barn og ungdom av Linda Press Wulf.
  • The Fire of Roses (2003), roman av Gregory Rinaldi
  • Gobi: Barndommens måne (1985) av Tor Åge Bringsværd, den første av flere bøker (hittil fem) i romanserien med felles navnet Gobi. Romanen forteller om Barnekorstoget og knytter til det til eventyret om Rottefangeren fra Hameln.

Drama[rediger | rediger kilde]

  • Cruciada copiilor («Barnekorstoget») (1930), et skuespill av Lucian Blaga basert på korstoget.
  • The Children's Crusade (1973), et skuespill av Paul Thompson første gang satt opp ved Cockpit Theatre (Marylebone), London av National Youth Theatre.
  • A Long March To Jerusalem (1978), et skuespill av Don Taylor.

Musikk[rediger | rediger kilde]

  • La Croisade des Enfants (1902), sjelden framført oratorio av Gabriel Pierné, med barnekor, basert på La croisade des enfants («Barnekorstoget») av Marcel Schwob.
  • Children's Crusade, en samtidsopera av R. Murray Schafer, første gang framført i 2009.
  • «Children's Crusade», en sang av Sting fra hans album The Dream of the Blue Turtles (1985).
  • «Children's Crusade», en sang av Tonio K fra hans album Notes From The Lost Civilization (1988).

Film[rediger | rediger kilde]

  • The Gates to Paradise (1968), en film av Andrzej Wajda basert på Jerzy Andrzejewskis roman.
  • Lionheart (1987), en historisk/fabelfilm, løst basert på fortellinger knyttet til Barnekorstoget.
  • Children for Sale, en Gumby-episode i filmen Gumby: The Movie (1995)
  • Kruistocht in spijkerbroek, engelsk tittel Crusade in Jeans, også kjent som A March Through Time (2006), en nederlandsk film om en tilfeldig reisende i tiden av fotballspillende gutt fra det moderne Nederland til det tyske korstoget ledet av Nikolas.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Raedts, P (1977): «The Children's Crusade of 1213» i: Journal of Medieval History 3, s. 279–323. doi:10.1016/0304-4181(77)90026-4
  2. ^ a b c d Russell, Oswald (1989): "Children's Crusade", Dictionary of the Middle Ages
  3. ^ Setton, Kenneth Meyer; Wolff, Robert Lee; Hazard, Harry W. (1969): A History of the Crusades, 2, University of Wisconsin Press, s. 338-339
  4. ^ a b c d e f g h i Bridge, Antony (1980): The Crusades. London: Granada Publishing, ISBN 0-531-09872-9
  5. ^ Munro, D. C. (1913–14): «The Children's Crusade» i: American Historical Review 19, s. 516–524.
  6. ^ Alphandery, P. (1954): La Chrétienté et l'idée de croisade. 2 bind.
  7. ^ Waas, Adolf (1956): Geschichte der Kreuzzüge
  8. ^ Mayer, H.E. (1972): The Crusades
  9. ^ Miccoli, G. (1961): «La crociata dei fancifulli» i: Studi medievali. Third Series, 2, s. 407–443
  10. ^ Hva er premillennialisme? Bør vi tolke Skriften bokstavelig?
  11. ^ Nielsen, Jostein (18. november 2011): Premillennialisme eller?
  12. ^ Cohn, N. (1971): The Pursuit of the Millennium. London.
  13. ^ DeVries, Kelly (2002): «Teenagers at War During the Middle Ages» i: Eisenbichler, Konrad, red.: The Premodern Teenager: Youth in Society, 1150-1650, s. 207-223.
  14. ^ Queenan, Bernard (1978): «The Evolution of the Pied Piper» i: Children's Literature 7 (1), s. 104-114.
  15. ^ Zacour, Norman (1962): A History of the Crusades
  16. ^ Runciman, Steven (1951): «The Children's Crusade», fra A History of the Crusades.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • DeVries, Kelly (2002): «Teenagers at War During the Middle Ages» i: Eisenbichler, Konrad , red.: The Premodern Teenager: Youth in Society, 1150-1650, s. 207–223.
  • Dickson, Gary (1992): «Stephen of Cloyes, Philip Augustus, and the Children’s Crusade of 1212» i: Sargent-Baur, Barbara N. : Journeys toward God: Pilgrimage and Crusade, Kalamazoo, Mich.: Medieval Institute Publications, s. 83-105.
  • Dickson, Gary (2008): The Children's Crusade: Medieval History, Modern Mythistory, Palgrave Macmillan. ISBN 978-1-4039-9989-4
  • Munro, Dana C. (1914): «The Children's Crusade» i: American Historical Review 19 (3), s. 516–524. JSTOR 1835076.
  • Queenan, Bernard (1978): «The Evolution of the Pied Piper» i: Children's Literature 7, s. 104-114. (DOI: 10.1353/chl.0.0173)
  • Russell, Frederick (1989): «Children's Crusade» i: Dictionary of the Middle Ages, ISBN 0-684-17024-8
  • Raedts, Peter (1977): «The Children's Crusade of 1212» i: Journal of Medieval History, 3, sammendrag av kildene, utgaver og litteraturen.
  • Scheck, Raffael (1988): «Did the Children's Crusade of 1212 really consist of children? Problems of writing childhood history» i: The Journal of Psychohistory 16, s. 176–182.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]