Al Karak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Utsyn fra borgen i Kerak

Al Karak (arabisk: الكرك), også kalt Kerak, er en by i Jordan kjent for korsfarerborgen Kerak. Borgen er en av de tre største borgene i regionen, sammen med to i Syria.[trenger referanse] Karak er det administrative senter i Karak guvernement.

Karak var en gang et kongedømme. Byen ligger 140 km sør for Amman langs Kongeveien. Den gamle korsfarerborgen ligger på en åstopp, 1000 meter over havet og er omgitt av en dal på tre sider. Man kan se Dødehavet fra Karak. Byen har omkring 20 000 innbyggere.[trenger referanse] Den ble bygd rundt borgen med flere osmanske bygninger fra 1800-tallet.[trenger referanse]

Historie[rediger | rediger kilde]

Karak har vært bosatt siden minst jernalderen.[trenger referanse] Den var en viktig by for moabittene (som kalte den Qir-Moab).[trenger referanse] I Bibelen blir den kalt Qer Harreseth og er omtalt som en del av det assyriske rike. I Kongebøkene (16,9) og Amos (1,5, 9,7) er den nevnt som stedet der syrerne dro før de slo seg ned i regionene nord for Palestina, og dit Tiglath-Pileser III sendte fanger etter erobringen av Damaskus.

I 1958 ble restene av en inskripsjon funnet i dalen ved al Karak datert til sent på 800-tallet f.Kr. Området kom etterhvert under nabateerene. Romerne (med støtte fra ghassanidene) erobret området i 105 f.Kr. Man tror at Al-Ghassasneh-stammen var de første til å bosette stedet der dagens al-Karak ligger.[trenger referanse] Sent i hellenistisk tid ble Al Karak en viktig by og tok navn fra det arameiske ordet for by, Kharkha.[1] Under romersk styre ble byen kalt Areopolis, og i senantikken Harreketh. Under Østromerriket ble den et bispesete.

Korsfarerne og mamelukkene

I 1132 gjorde kong Fulk av Jerusalem, korsfarerkongen av Jerusalem, munnskjenken Pagan, til herre av Montreal og Oultrejourdain, landområdene øst for Jordanelven og Dødehavet. Pagan la hovedkvarteret sitt til al-Karak der han bygde en borg på en ås korsfarerne kalte Petra Deserti - Steinen i ørkenen.[2] Hans borg står fremdeles i dag, men er blitt meget endret.

Borgen var under korsfarerne i 46 år. Den var blitt truet av Saladins hær flere ganger, men overgav seg til slutt i 1188, etter at borgen var blitt beleiret i over ett år.[3] Den yngre bror av Saladin, Al-Adil, var guvernør i distriktet før han ble hersker over Egypt og Syria i 1199.[4]

Borgen spilte en viktig rolle som et sted for eksil og maktbase flere ganger under mamelukk-sultanatet. Byen hadde kontroll over karavaneruten mellom Damaskus og Egypt og pilegrimsruten mellom Damaskus og Mekka. På 1200-tallet brukte mamelukk-herskeren Baibars stedet som et springbrett på vei mot maktens tind. I 1389 ble sultan Barquq sendt i eksil til al-Karak, der han samlet støttespillere før han dro tilbake til Kairo.[5]

Al-Karak var fødested til Ibn al-Quff, en arabisk lege og kirurg som beskrev de tidlige arabiske behandlingsmetoder for kirurger i middelalderen.

Moderne historie[rediger | rediger kilde]

I 1844 sendte Ibrahim Pasha av Egypt en ekspedisjon vest for Dødehavet. Soldatene hans okkuperte borgen ved Karak, men de ble sultet ut og tapte mange liv. Mohammed Al Majali som hadde kontroll over Karak i 1868, var involvert i hendelser som førte til at Moabitt-steinen ble ødelagt.[6] I 1893 opprettet Abdul Hamid II underdistriktet Ma'an, med en sittende guvernør (Mutasarif) i Karak, under Wāli Syria basert i Damaskus.[7]

Etter San Remo-konferansen i 1920 fikk Storbritannia et mandat til å styre området. Den første høykommissæren i Jerusalem, Herbert Samuel, sendte flere embetsmenn øst for Jordanelven for å skape en lokal administrasjon. Major Alec Kirkbride satt i al-Karak med en liten avdeling politimenn. Han opprettet det han kalte Nasjonalstyret av Moab med deg selv som president. I januar 1921 begynte emir Abdullah Hussein å samle en hær i Ma'an og kunngjorde at han hadde planer om å angripe franskmennene i Syria. Etter en kort konsultasjon med sine øverstkommanderende tok Kirkbride i mot emiren. Under Kairo-konferansen i mars 1921 ble Abdullah anerkjent av britene som hersker av Transjordan.[8]

I august 1996 ble det opprør i byen da regjeringen øket brødprisen.[9]

Fotografier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hitti, Philip K. (1970) History of the Arabs. Macmillan. ISBN 0-333-09871-4. s. 641.
  2. ^ Runciman, Steven (1951) A history of the Crusades. Volume II. The Kingdom of Jerusalem and the Frankish East. 1100-1187. Cambridge University Press. ISBN 0-521-06162-8. s. 230.
  3. ^ Runciman. s. 468. «etter den siste hesten var spist.»
  4. ^ Hitti. s. 652.
  5. ^ Holt, P.M. (1986) The Age of the Crusades. The Det nære austen from the Eleventh century to 1517. Longman. ISBN 0-582-49302-1. s. 86, 128.
  6. ^ Doughtey, Charles M. (1888), Travels in Arabia Deserta. Cambridge University Press. Jonathan Cape edition (1936) s. 65.
  7. ^ Bliss, s. 203.
  8. ^ Sykes, Christopher (1965) Cross Roads to Israel: Palestine from Balfour to Bevin. New English Library Edition (pb) 1967. S. 52, 53.
  9. ^ Mannheim, Ivan (2000) Jordan Handbook. Footprint Handbooks. ISBN 1-900949-69-5. Page 227.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gubser, Peter. Politics & Change in Al-Karak, Jordan, A Study of a Smalle arabarar Town & Its distrikt. ISBN 0-19-215805-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]