Det norske korstog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Det norske korstog
Konflikt: Del av korstogene (etterspill til det Første korstog)
Dato 11071110
Sted Iberia, Balearene, Palestina
Resultat Norsk seier i en rekke overraskelsesangrep og noe landkontroll.
Stridende parter
Kristendom:
Royal Standard of Norway.svg Kongedømmet Norge
Armoiries de Jérusalem.svg Kongeriket Jerusalem
Flag of Most Serene Republic of Venice.svg Republikken Venezia
Sarasenerne:
Flag of Morocco 1147 1269.svg Almoravidene

Pirater


Fatimid flag.svg Fatimid-kalifatet
Kommandanter og ledere
Royal Standard of Norway.svg Sigurd I Jorsalfare
Armoiries de Jérusalem.svg Baldwin I av Jerusalem
Flag of Most Serene Republic of Venice.svg Ordelafo Faliero
Ukjent
Styrker
Nordmenn:
~ 5 000 mann, 60 galeier[1]
Ukjent
Tap
Ukjent To byer utslettet i Iberia. Høye tapstall i alle slag.

Det norske korstog var et korstog som varte fra 1107 til 1110, i kjølvannet av det Første korstog, ledet av den norske kong Sigurd I Jorsalfare.[2] Sigurd var den første europeiske kongen som dro på korstog til Det hellige land. Ikke ett eneste slag ble tapt på korstoget. Det norske korstog minnet mye om tidligere vikingtokt, men målet, sett med kristne øyne, var langt edlere denne gang[1].

Reisen til Jerusalem[rediger | rediger kilde]

Fra Norge til England (1107–1108)[rediger | rediger kilde]

Sigurd og mennene hans seilte fra Norge høsten 1107 med seksti skip og en anslått hær som talte 5 000 mann[1]. Samme høst nådde de England hvor Henrik I var konge. Korsfarerne overvintret i England, og våren 1108 satte de igjen seil sørvestover.

Iberia (1108–1109)[rediger | rediger kilde]

Antatt rute tatt av Sigurd I til Jerusalem/Konstantinopel (rød linje) og tilbake til Norge (grønn linje).

Etter flere måneder anløp de byen Santiago de Compostela (Jakobsland)[3] i Galicia (Galizuland) hvor en lokal herre lot dem bli over vinteren. Da vinteren kom, ble det matmangel, som medførte at herren nektet å selge mat og andre varer til nordmennene. Da samlet Sigurd mennene sine, angrep herrens slott og plyndret det de kunne.

På reisen støtte nordmennene på en stor piratflåte bestående av galeier som lette etter fredelige handelsskip å overfalle. Sigurd satte kurs rett for piratflåten og stormet skipene deres. Etter kort tid hadde alle piratene enten blitt drept eller flyktet, og Sigurd tok åtte skip fra dem.

Etter sammenstøtet med piratflåten, anløp nordmennene et slott i muslimske Al-Andalus kalt Sintra (Sintre – dagens Sintra, Portugal). De hærtok slottet, og drepte alle som ikke lot seg døpe. Ferden videre gikk til Lisboa, en "halvt kristen og en halvt hedensk" by, som lå på grensen mellom det kristne og det muslimske Spania. Her vant nordmennene sin tredje seier, og ranet med seg store skatter.

Det fjerde slaget stod i byen Alkasse (antakelig en referanse til Al Qasr[3]). Her drepte nordmennene så mange at det ble sagt at byen stod tom. Også her erobret de store skatter.

På Balearene (1109)[rediger | rediger kilde]

Etter å ha seiret mot nok en piratflåte mens de seilet gjennom Gibraltarstredet (Norfasund), seilte nordmennene videre langs sarasenernes land (Serkland),[3] inn i Middelhavet (Griklands hafi) og ankom Balearene. På dette tidspunktet så den kristne verden på Balearene som en frihavn for pirater og et slavesenter. De norske strandhuggene er også de første, dokumenterte angrepene på de muslimske Balearene[3].

Det første stedet nordmennene ankom var Formentera, hvor de møtte en stor gruppe blåmenn og serkir (sarasenere)[3] som hadde tilhold i en hule. Slagets forløp er det best dokumenterte i hele korstoget, og er muligens den største, historiske hendelsen i den lille øyas historie[3]. Etter slaget skal nordmennene ha ranet med seg de mest kostbare skattene de noensinne hadde tatt. Deretter angrep nordmennene Ibiza og Menorca, begge steder med vellykket resultat. Det ser ut til at nordmennene bevisst unngikk å angripe den største baleariske øya, Mallorca. Mallorca var i 1109 et rikt og godt befestet senter i taifa-kongedømmet[3]. Historier om korsfarernes suksess kan ha inspirert katalanernes og pisanernes erobring av Balearene i årene mellom 1113 og 1115[3].

På Sicilia (1109–1110)[rediger | rediger kilde]

Våren 1109 anløp flåten Sicilia (Sikileyjar) hvor de ble ønsket velkommen av den regjerende grev Roger II, som var i tenårene.

I Palestina (1110)[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1110 nådde korsfarerne endelig havnen i Acre (Akrsborg)[3], eller i Jaffa[1], og dro til Jerusalem (Jorsala) hvor de møtte den regjerende kong Baldwin I. De ble tatt godt imot, og Baldwin red med Sigurd til Jordanelven, og tilbake til Jerusalem.

Nordmennene fikk mange kostbarheter og relikvier, blant annet splinter av det hellige kors som Jesus Kristus skal ha blitt korsfestet på. Disse ble overgitt nordmennene under forutsetning av at de ville fortsette å promotere kristendommen, og at relikviene ble tatt med til Olav den helliges grav.

Beleiringen av Sidon (1110)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Beleiringen av Sidon

Da Baldwin skulle ta den muslimske byen Sidon (Sætt) i Syria (Sýrland), deltok Sigurd og mennene hans i beleiringen. Byen ble tatt, og vasallstaten Sidon opprettet.

Reisen tilbake til Norge[rediger | rediger kilde]

Til Konstantinopel (1110)[rediger | rediger kilde]

Etter å ha hjulpet Baldwin med å ta Sidon, seilte han og mennene hans til Kypros hvor de ble en kort stund, før de satte seil mot Hellas og anløp en gresk havn som de kalte Engilsnes. Her ble de en stund, fordi Sigurd ville vente på sidevind, slik at skipsseilene ville se mer imponerende ut for bysantinerne.

Da de endelig seilte inn mot Konstantinopel (Miklagard) lå skipene så tett at det så ut som om seilene dannet ett gigantisk seil. Innbyggerne i Konstantinopel kom for å se Sigurd seile inn i byen, og keiser Alexios I åpnet byportene.

Til Norge (1110–1113)[rediger | rediger kilde]

Da Sigurd planla å reise hjem, gav han alle skipene sine til den bysantiske keiseren. I bytte fikk han en rekke hester slik at han kunne dra hjem landeveien. Mange av Sigurds menn ble igjen for å tjene bysantinerne.

Sigurd dro hjemover, en reise som skal ha tatt rundt tre år[3], fra Bulgaria (Bolgaraland), gjennom Ungarn (Ungararíki), Pannonia, Schwaben (Sváva) og Bayern (Beiaraland), hvor han møtte keiser Lothair III av det tysk-romerske rike (Rómaborg). Da han ankom Danmark, ble han tatt imot av kong Nils som forærte ham et skip slik at han kunne seile tilbake til Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Krag, Klaus. «Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 16. februar 2010. 
  2. ^ Riley-Smith, 1986, s. 132
  3. ^ a b c d e f g h i j Gary B. Doxey (1996). «Norwegian Crusaders and the Balearic Islands». Arkivert fra originalen 2012-04-28. Besøkt 16. februar 2010.