Gjeterkorstoget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Korstogene

Gjeterkorstoget (fransk: La Croisade des pastoureaux) refererer til to folkelige korstog, ett i 1251 og ett i 1320. Det første var et korstog i det nordlige Frankrike med det formål å redde kong Ludvig IX under det syvende korstog.[1] Det andre startet i Normandie i juni 1320 og hadde i utgangspunktet som mål å hjelpe reconquista («gjenerobringen») av den iberiske halvøy, men klarte ikke å få støtte fra kirken eller adelen og myrdet i stedet hundrevis av jøder i Frankrike og Aragon.[2]

Folkelige korstog[rediger | rediger kilde]

Begge betegnes som folkelige korstog, som benyttes på flere bevegelser, opphisset av religiøs glød og entusiasme for å ta korset, men ikke sanksjonert av kirken. De står i kontrast til de «offisielle korstogene» godkjent av pavedømmet. Mens sistnevnte besto av profesjonelle hærer ledet av pavens embetsmenn (apostolisk nuntius), var de folkelige korstogene generelt uorganiserte og besto av bønder, håndverkere og bare en og annen ridder.[3] Begrepet «folkelige korstog» er en moderne vitenskapelig konvensjon. Skillet mellom den «hierarkiske» (eller offisielle) og den folkelige impulsen i korstog ble først gjort av den tyske historikeren Leopold von Ranke på 1800-tallet.[4]

Disse hendelsene demonstrerer kraften i idéene om korstoget og engasjementet til troende i de lavere samfunnsklassene i de store begivenhetene i kristenheten. Alle korstog som ikke ble forkynt offisielt var ulovlige og ikke støttet av pavelig representasjon. Men det var først i 1320 at pavedømmet kritiserte et folkelig korstog. Målene var tradisjonelle, som å gjenvinne Jerusalem eller frigjøre den fangede kong Ludvig IX av Frankrike. Seirer i korstoget i 1344 som pave Klemens VI sendte mot den islamstyrte byen Smyrna i Anatolia[5] vakte enorm entusiasme i italienske Toscana og Lombardia. De som deltok i folkelige korstog oppfattet seg selv som ekte korsfarere, tydelig i bruken av pilegrimsreiser og korstogsemblemer, særlig korset.[3]

Gjeterkorstoget i 1251[rediger | rediger kilde]

Plakett i Orléans til minne om Gjeterkorstoget.

I 1249 dro kong Ludvig IX på korstog. Hans mor, Blanka av Castilla, var regent i kongens fravær. Ludvig ble beseiret og tatt til fange i Egypt. Da nyheten om dette nådde Frankrike året etter, ble både adelsmenn og bønder dypt bekymret; kongen var høyt elsket og det var utenkelig for dem at en slik from mann kunne bli beseiret av hedninger. Ludvig sendte sine brødre til Frankrike for å få hjelp til å bli løslatt, men til tross for innsatsen til Blanka av Castilla, foretok hverken adelen eller presteskapet seg stort for å komme kongen til unnsetning.[6]

En eldre mann som bodde i Nord-Frankrike – trolig en ungarsk munk (Le Maître de Hongrie, «den ungarske mester») – hevdet at jomfru Maria viste seg for ham i et syn og ba ham reise en bondehær for å redde kong Ludvig. Fra en gang rundt påsken 1251 samlet en gruppe på kanskje så mange som 60 000 personer seg om «den ungarske mesteren»; majoriteten var unge bønder, kvinner og barn, som kom fra Brabant, Hainaut, Flandern og Picardie. De mente kirken ikke hadde gjort noe for kongen og ropte slagord mot de geistlige og til og med mot paven, noe som forårsaket mye uro i samfunnet rundt dem.[6]

Folkemengden fulgte den ungarske munken til Paris, hvor han fikk møte Blanka av Castilla. Den samtidige kronikøren Matthew Paris mente at ungareren var en bedrager og at han sikkert var en av lederne bak det katastrofale barnekorstoget tidlig på 1200-tallet.[7][8] Folkehæren fikk ikke lov å bevege seg fritt rundt i Paris; de fikk ikke lov til å gå over til den venstre bredden av Seinen, der Universitetet i Paris lå, muligens fordi Blanka fryktet opptøyer i samme omfang som studentenes streik ved Universitetet i Paris i 1229, da mange mistet livet.[9]

Etter at det såkalte gjeterkorstoget forlot Paris, delte deltagerne seg opp i mindre grupperinger som dro videre i ulike retninger. De spredte kaos og skrekk hvor de kom. I Rouen den 4. juni 1251 skal erkebiskopen og hans presteskap ha blitt jagd fra katedralen. I Orléans ble et stort antall geistlige drept og kastet i Loire den 11. juni. I Tours stormet en gjeng dominikanernes kloster og vanhelliget kirkene. De var særlig rasende på og kom i konflikt med presteskapet i flere byer, og i Amiens og Bourges gikk de til angrep på den jødiske befolkningen – av tradisjonelle, antisemittiske grunner.[6]

Regenten Blanka svarte med å utstede ordre om at folkemengdene skulle pågripes og ekskommuniseres. Ordren var for det meste temmelig enkel å sette ut i livet, ettersom opprørerne vandret retningsløse rundt i Nord-Frankrike. Gruppen som fremdeles var anført av den ungarske munken satte seg imidlertid til motverge, og ungareren selv ble drept i sammenstøtet med regentens utsendte. Noen av folkehærens deltagere nådde Rhônedalen og til og med Marseilles; andre dro til Bordeaux, hvorfra de ble drevet av Simon de Montfort, jarl av Leicester og guvernør i Guyenne i navnet til kongen av England.[6]

I ettertid synes korstoget å ha vært preget av sosial misnøye og et generelt opprør mot den franske kirken og adelen, som ble antatt å ha forlatt kong Ludvig i fangenskap. Det var ingen synlig logistikk involvert i å foreta et korstog for å redde kongen. Etter å ha blitt spredt, reiste noen av deltakerne til Aquitaine, andre til England, hvor de fikk forbud mot å forkynne. Andre kan ha avlagt et ekte korstogsløfte og dratt på korstog til Midtøsten.[6]

Gjeterkorstoget i 1320[rediger | rediger kilde]

Gjeterkorstoget dreper 500 jøder ved Verdun-sur-Garonne i 1320.

Gjeterkorstoget av 1320 var et folkelig korstog i Normandie i juni 1320 som ble utløst da en stor gruppe vanlige folk slo seg sammen for å forkynne et korstog etter at en gjeter i tenårene hevdet at han ble oppsøkt av den hellige ånd.[2] I utgangspunktet hadde det som mål å hjelpe reconquista («gjenerobringen») av den iberiske halvøy, og var således rettet mot islam og ment som en renselse av det spanske samfunnet, men de som hadde slått seg sammen klarte ikke å få støtte fra kirken eller adelen. Da disse grupperingene bevegde seg ut av Normandie og sørover i Frankrike lot de sitt raseri og religiøse fanatisme isteden gå utover jødiske samfunn, og de myrdet hundrevis av jøder i det sørlige Frankrike og Aragon. Bevegelsens handlinger var ikke utelukkende et uttrykk for fremmedfrykt, jødehat og antisemittisme, men som med det såkalte gjeterkorstoget i 1251 også en protest mot den økonomiske politikken til de adelige og monarkiet.[10]

Årsakene til bevegelsen er komplekse; på det tidspunktet hadde imidlertid en rekke hungersnøder inntruffet knyttet til klimatiske endringer («den lille istiden») og den økonomiske situasjonen for de fattige på landsbygda hadde forverret seg. Videre var det profetier og samtaler om et nytt korstog. Også gjeld til jødiske pengeutlånere hadde tilsynelatende blitt eliminert med deres utkastelse av kong Filip IV av Frankrike i 1306; imidlertid hadde hans sønn Ludvig X brakt dem tilbake og ble en partner i inndrivelsen av deres gjeld.[11]

Sammen med dette førte det hyklerske lederskapet og situasjonen skapt av folk som tilhørte overklassen og adelen til den katastrofale hendelsen i 1320.[12]Jødene var representanter for monarkiet så vel som skatteoppkrevere, noe som har blitt pekt på som en av de ledende faktorene for korstoget.[10] Samfunnets unnlatelse i å iverksette tiltak mot de voldelige handlingene som var rettet mot å endre de daværende omstendighetene, til tross for å legitimere den hellige krigen, bidro til å samle og utløse bevegelsen.

Korstoget startet i juni 1320 i Normandie, da en gjeter i tenårene hevdet å ha blitt besøkt av den hellige ånd, som instruerte ham om å kjempe mot maurerne i Spania. I likhet med korstoget i 1251 besto denne bevegelsen stort sett av unge menn, kvinner, ektepar, geistlige og barn,[10] foruten å få tilslutning fra en rekke opportunistiske «skurker av enhver beskrivelse».[6] Oppildnet av en avsatt prest som tordnet mot kongens og adelens likegyldighet marsjerte de til Paris, kledd i filler og bevæpnet med stokker og kniver, for å be Filip V om å lede dem, men han nektet å møte dem i det hele tatt. Mens de var i Paris, stormet de fengselet Grand Châtelet og satte fri fanger.[6]

Korstoget marsjerte sørover til Aquitaine, og angrep borger, kongelige embetsmenn, prester og spedalske underveis. Deres vanlige mål var imidlertid jøder, som de angrep i Saintes, Verdun-sur-Garonne, Cahors, Albi og til sist i Toulouse, som de nådde 12. juni. Pave Johannes XXII, i Avignon, ga ordre om å stoppe dem. Da de til slutt krysset inn i Spania, var deres angrep på jødene godt kjent, og Jakob II av Aragón sverget å beskytte innbyggerne sine. Først ble de i det hele tatt forbudt å komme inn i riket, men da de kom inn i juli, advarte Jakob alle sine adelsmenn om å sørge for at jødene ble holdt i sikkerhet.

Korstoget gikk særlig utover jødene som ble plyndret og massakrert i stort antall, og ofte valgte jødene å begå kollektivt selvmord for å unngå å bli drept og mishandlet av sultne og opphissede «korsfarere». Gjeterkorstoget utslettet hele 140 jødiske samfunn i Frankrike i løpet av sommeren og høsten 1320.[13] Ved spanske Montclus i Lleida skal rundt 300 jøder ha blitt drept. Jakobs sønn Alfonso ble sendt ut for å få dem under kontroll. De ansvarlige for massakren ved Montclus ble arrestert og henrettet. Det var ingen flere hendelser, og korstoget spredte seg.[14][15]

At gjeterkorstoget kunne holde på med sin terror i en begrenset periode var et resultat av støtten fra byregjeringer, embetsmennene, overklassen og offentligheten. Den velstående klassen ga midler til bevegelsen, selv om de var redde for den, og embetsmennene tillot dem å ha våpen som ellers var forbudt i byen. Embetsmennene forsvarte korsfarerne da de angrep jøder, stjal deres penger og varer. Det var lett å få offentlig empati på denne tiden, og dermed fikk korsfarere befolkningen som sammen med andre støttespillere hjalp dem til å lykkes med målrettete angrep på jødene i en kort periode hvor disse ble myrdet i et stort antall. En viktig bidragsyter til at de ble stoppet var Jakobs sønn Alfonso som gikk mot dem med profesjonell militær ferdighet og utraderte dem.[12]

I ettertid ble dette gjeterkorstoget forstått som et opprør mot det franske monarkiet, omtrent som det første gjeterkorstoget i 1251. Jøder ble sett på som et symbol på kongens makt og myndighet, ettersom de mer enn noen annen befolkning stolte på personlig beskyttelse av kongen både i Frankrike og i Aragon, og ofte også var et symbol på den kongelige økonomien, hatet av fattige og tungt beskattede bønder. Bare noen få år tidligere hadde jødene fått lov til å vende tilbake til Frankrike, etter å ha blitt utvist i 1306. Eventuell gjeld til jødene ble innkrevd av monarkiet etter deres utvisning, noe som trolig også bidro til at bøndene knyttet en forbindelse mellom jødene og kongen.

I 1321 bøtela kong Filip de samfunnene der jøder var blitt drept. Dette førte til et nytt opprør, denne gangen blant bybefolkningen, og det ble flere angrep på jøder som følge av bøtene.

Overgrepene mot jødene hadde vært så grusomme at de krevde forsterkede begrunnelser på etterskudd. Allerede sommeren etter gjeterkorstoget hører vi for første gang ryktet om at jødene og de spedalske var gått sammen om å drepe alle kristne ved å forgifte brønnene deres...[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marshall, Andrew (21. oktober 2020): «What was the Shepherd's Crusade (1251)?», Boot Camp Military Fitness Institute
  2. ^ a b Weakland, John E. (1976). «Pastorelli, Pope, and Persecution: A Tragic Episode in 1320». Jewish Social Studies. 1. 38: 73–76. ISSN 0021-6704. Besøkt 18. april 2023. 
  3. ^ Constable, Giles (2001): «The Historiography of the Crusades» Arkivert 2. juli 2021 hos Wayback Machine. (PDF), i Laiou, Angeliki E. & Mottahedeh, Roy Parviz (red.): The Crusades from the Perspective of Byzantium and the Muslim World, Dumbarton Oaks
  4. ^ «Brief History: The Smyrniote crusades», Red Rose History 2018
  5. ^ a b c d e f g «Crusade of the Pastoureaux». Catholic Encyclopedia. Besøkt 18. april 2023. 
  6. ^ Paris, Matthew (2012). Luard, Henry Richards, red. Chronica majora: Volume 7: Index. Glossary. Cambridge Library Collection - Rolls. 7. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1-108-04905-4. 
  7. ^ Dickson, Gary (1988). «The Advent of the Pastores ( 1251)». Revue belge de Philologie et d'Histoire. 2. 66: 249–267. doi:10.3406/rbph.1988.3626. Besøkt 18. april 2023. 
  8. ^ Flight, Tim (27. juli 2018). «12 of the World’s Most Violent Student Riots». History Collection (engelsk). Besøkt 18. april 2023. 
  9. ^ a b c Kuzdale, Ann (1998): «Review of Communities of Violence: Persecution of Minorities in the Middle Ages by David Nirenberg», Journal of the American Academy of Religion. 66 (1): 191–194. doi:10.1093/jaarel/66.1.191. ISSN 0002-7189. JSTOR 1466255
  10. ^ Tuchman, Barbara (1978): A Distant Mirror, New York: Alfred A. Knopf, s. 41f
  11. ^ a b Barber, Malcolm (April 1981): «The Pastoureaux of 1320», The Journal of Ecclesiastical History. 32 (2): 143–166. doi:10.1017/S0022046900032656. ISSN 1469-7637. S2CID 162883110.
  12. ^ a b Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehjat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, Cappelen Damms, ISBN 978-82-02-30624-3; s. 70-71
  13. ^ Nirenberg, David (2015): «Chapter 3. Crusade and Massacre in Aragon (1320)», Communities of Violence
  14. ^ «Pastoureaux», Jewish Virtual Library

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barber, Malcolm (1982): «The crusades of the shepherds in 1251», Proceedings of the Tenth Annual Meeting of the western society for French history, Lawrence
  • Barber, Malcolm (1981): «The Pastoureaux of 1320», Journal of Ecclesiastical History 32 (2), 143–166.
  • Dickson, Gary (2000): Religious enthusiasm in the medieval West. Aldershot
  • Nirenberg, David (1996): Communities of Violence: Persecution of Minorities in the Middle Ages. Princeton.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Pastorels, New International Encyclopedia. 1905.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gjeterkorstoget&oldid=24417729»