Aleksandr Kerenskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aleksandr Kerenskij
Alexander Kerensky LOC 24416.jpg
Født 4. mai 1881
Uljanovsk
Død 11. juni 1970 (89 år)
New York
Gravlagt Putney Vale Cemetery
Barn Oleg Kerenskij
Utdannet ved Faculty of Law, Saint Petersburg State University
Yrke Politiker, advokat
Parti Det sosialistrevolusjonære partiet, Trudoviks
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Livssyn Ortodoks
Ministerformann (statsminister) i den russiske provisoriske regjering
8. juli7. november 1917
Forgjenger Georgij Lvov
Etterfølger Vladimir Lenin (formann for folkekomissærenes råd)

Aleksandr Fjodorovitsj Kerenskij (russisk Александр Фёдорович Керенский, født 22. apriljul./ 4. mai 1881greg. i Simbirsk, død 11. juni 1970 i New York) var en russisk politiker.

Han studerte jus ved universitetet i St. Petersburg. Som advokat var han kjent for å forsvare radikale personer som var anklaget for politisk agitasjon. Kerenskij vokste opp i byen Simbirsk ved Volga der faren var bestyrer for skolen som blant andre Lenin og hans søsken gikk på. Lenins far, Ilja Uljanov, var skoleinspektør for Volga-distriktet og en god venn av Kerenskijs far.[1]

I 1912 ble han med Trudovikene og han ble valgt inn i Dumaen (Parlamentet). I februar 1917 gikk han inn i det Sosialistiske Revolusjonære Parti og var talsmann for å få fjernet tsar Nikolai II. Tsar Nikolaj abdiserte 15. mars til fordel for sin bror Mikhail som avslo å bestige tronen. Etter at tsaren abdiserte 15. mars 1917 gikk Kerenskij inn i den midlertidige regjeringen, først som justisminister, deretter som krigsminister. Kerenskij beskrives som den mest dynamiske personen i den første provisoriske regjeringen, mens Lvov blir beskrevet som svak.[1]

8. juli 1917 overtok han ledelsen av den midlertidige regjeringen etter Georgij Lvov og beholdt makten inntil bolsjevikene overtok makten i oktober. Etter oktoberrevolusjonen klarte han 14. november å flykte gjennom en hemmelig utgang fra sitt skjulested i St. Petersburg til Nord-Russland, deretter til Finland og England. Senere bosatte han seg i Frankrike hvor han drev propaganda mot det kommunistiske styret i Russland. Siste del av sitt liv tilbrakte han i USA hvor han jobbet ved Hoover Institution i California.

Han døde av kreft i New York 11. juni 1970.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Salisbury, Harrison E. (1979). Den russiske revolusjon: 1900-1930. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8257402745.