Kerenskijoffensiven
| Kerenskijoffensiven | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Østfronten i første verdenskrig | |||||||
 Kampområdet, med Sentralmaktenes motangrep | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
Ententemaktene: Russland Romania | Sentralmaktene: Tyskland Østerrike-Ungarn | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Aleksandr Kerenskij Aleksej Brusilov | Max Hoffmann Felix von Bothmer | ||||||
| Styrker | |||||||
| Tre armegrupper | En tysk og to østerriksk-ungarske armegrupper | ||||||
| Tap | |||||||
| 60 000 | Ukjent | ||||||
Kerenskijoffensiven, også kalt julioffensiven eller Galiciaoffensiven, var en offensiv satt i gang av den russiske provisoriske regjering mot Sentralmaktene på østfronten under første verdenskrig. Dette var den siste russiske offensiven under krigen. Den ble igangsatt 1. juni 1917 etter ordre fra Aleksandr Kerenskij som var krigsminister i den provisoriske regjeringen, og har fått sitt navn etter ham.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Tidspunktet for beslutningen om å videreføre krigen gjennom en slik offensiv var uheldig, da det etter februarrevolusjonen var befolkningen krigstrett og ønsket fred. Dette fredsønsket var også sterkt innen hæren, slik at kampevnen stadig ble dårligere. Denne var svært svekket etter tsarens fall, og ble ytterligere svekket etter motstand fra sovjetet i Petrograd og bolsjevikiske agitatorer innen de militære rekker. Kerenskij håpet imidlertid at en russisk seier ved fronten ville gi de provisoriske myndighetene ny støtte og gjenreise soldatenes kampmoral.
Kampene[rediger | rediger kilde]
Offensiven ble ledet av Aleksej Brusilov, og ble innledet med et angrep på tyske og østerriksk-ungarske styrker i Galicia rettet mot Lviv. De russiske styrkene hadde innledningsvis framgang, som følge av et omfattende, forutgående bombardement. Østerrikerne måtte trekke seg tilbake, og de russiske styrkene rykket inn i tomrommet etter dem uten å møte motstand. De tyske styrkene vek imidlertid ikke tilbake og ga de russiske styrkene en innbitt motstand noe som førte til store russiske tap.
Etter hvert som de russiske tapene steg, sank stridsmoralen tilsvarende, og det ble stadig mer vanlig med ordrenekt, og soldatkomiteer diskuterte om de skulle følge ordrer.
Den russiske framrykkingen brøt sammen 16. juli og to dager senere gikk de tyske og østerriksk-ungarske styrkene til motangrep. De møtte lite motstand og rykket framover gjennom Galicia og Ukraina helt fram til Sjuruch-elven. De russiske linjene brøt sammen 20. juli og 23. juli hadde russerne trukket seg tilbake 240 km.
Virkninger[rediger | rediger kilde]
Denne militære katastrofen svekket den provisoriske regjeringen ytterligere og øket faren for et bolsjevikisk statskupp. I stedet for å styrke den russiske kampmoralen, viste den i stedet at den russiske kampmoralen var fullstendig fraværende, og ingen russiske generaler kunne regne med at hans ordrer ble iverksatt.
Offensiven markerte på mange måter avslutningen av kampene på østfronten, bortsett fra det tyske angrepet og erobringen av Riga 1.-3. september, da de russiske styrkene som skulle forsvare byen nektet å kjempe og flyktet fra de framrykkende tyske styrkene, samt Operasjon Albion da de tyske styrkene okkuperte de estiske øyene Saaremaa (Ösel), Hiiumaa (Dagö) og Muhu (Moon) i september/oktober.
