Beryllium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Beryllium
Be-TableImage.svg
Basisdata
NavnBeryllium
SymbolBe
Atomnummer4
Utseendehvitgrå metallisk
Plass i periodesystemet
Gruppe2
Periode2
Blokks
Kjemisk seriejordalkalimetall
Atomegenskaper
Atomvekt9,012182 u
Empirisk atomradius105 pm
Kalkulert atomradius112 pm
Kovalent atomradius90 pm
Elektronkonfigurasjon[He]2s2
Elektroner per energinivå2, 2
Oksidasjonstilstander2
Krystallstrukturheksagonal
Fysiske egenskaper
Stofftilstandfast stoff
Smeltepunkt1 287 °C
Kokepunkt2 469 °C
Molart volum4,85·10-3 /mol
Tetthet1 848 kg/m³
Hardhet5,5 (Mohs skala)
Kritisk temperaturMV
Kritisk trykkMV
Kritisk tetthetMV
Fordampningsvarme297 kJ/mol
Smeltevarme7,95 kJ/mol
Damptrykk4 180 Pa
Lydfart13 000 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen1,57
Spesifikk varmekapasitet1825 J/(kg·K)
Elektrisk ledningsevne31,3·106 S/m
Termisk ledningsevne190 W/(m·K)
Første ionisasjonspotensiale899,5 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale1 757,1 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale14 848,7 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Beryllium er et grunnstoff med atomnummer 4 og kjemisk symbol Be.

Historie[rediger | rediger kilde]

Berylliumoksid ble oppdaget i 1798 av den franske kjemikeren Louis-Nicholas Vauquelin i mineralet beryll. Uavhengig av hverandre isolerte den tyske kjemikeren Friedrich Wöhler og den franske kjemikeren Antoine Bussy beryllium i ren metallisk form ved reduksjon av berylliumklorid med kalium i 1828. På grunn av berylliumsaltets søte smak, ble beryllium inntil 1957 kalt glucinium (med kjemisk symbol Gl) i Frankrike.

Navnet kommer fra gresk βηρυλλος, beryllos, som betyr mineral.

Berylliumatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Beryllium er et hardt og sprøtt jordalkalimetall. Til lettmetall å være, har beryllium et bemerkelsesverdig høyt smeltepunkt på 1 287 °C. Ved romtemperatur og tørr luft er stoffet korrosjonsbestandig, det dannes et passiviserende oksidsjikt som motstår angrep av kald konsentrert salpetersyre. I fuktig luft og vann dannes et hydroksid-sjikt. Beryllium blir raskt angrepet av saltsyre, natronlut og kalilut.

Beryllium stopper ikke røntgenstråler. Det er svært giftig, og beryllium og beryllium-forbindelser er klassifisert som kreftfremkallende stoff kategori 1 av IARC.[1]

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende beryllium består utelukkende av isotopen 9Be. I tillegg finnes 11 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav 10Be er mest stabil med en halveringstid på 1 513 000 år. 7Be har halveringstid på 53,218 døgn og 11Be har halveringstid på 13,81 sekunder. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 1 sekund.[2]

CAS-nummer: 7440-41-7

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Rent beryllium

Beryllium forekommer ikke i ren form naturlig, men er bestanddel i omkring 30 forskjellige mineraler. De viktigste er bertranditt (Be4Si2O7(OH)2), beryll (Al2Be3Si6O18), krysoberyll (Al2BeO4) og fenakitt (Be2SiO4). Beryllium er også bestanddel i edelstener som smaragd, akvamarin og rød beryll.

De viktigste kommersielle beryllium-mineralene er bertranditt og beryll. Beryllium i metallform ble ikke kommersielt tilgjengelig før 1957, og fremstillingen foregår hovedsakelig ved kjemisk reduksjon av berylliumfluorid med magnesium.

I 2007 ble det utvunnet 130 tonn beryllium på verdensbasis. De største produsentlandene var USA (100 tonn), Kina (20) og Mosambik (6 tonn). Verdens utvinnbare beryllium-reserver er anslått til 80 000 tonn, hvorav 65% ligger i USA.[3]

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Beryllium absorberer ikke røntgenstrålinger og blir av den grunn brukt som "vinduer" i røntgenrør. Siden det er hardt, lett og bevarer formen over et stort temperaturområde blir beryllium brukt i supersoniske kampfly, romfart og satellitter. «Måneraketten» Saturn 5 hadde for eksempel dyser av rent beryllium. I kjernefysiske våpen blir beryllium brukt som nøytron-reflektor rundt ladningen for å redusere den kritiske massen. Tidligere ble beryllium brukt i lysstoffrør, men på grunn av helsefarene anvendes det ikke til dette formålet lenger. Beryllium brukes også i legering med kobber, såkalt berylliumkobber eller berylliumbronse. Denne legeringen er hard og motstandsdyktig mot syrer samtidig som den leder elektrisk strøm godt, og ikke slår gnister.

Referanser[rediger | rediger kilde]