Beryllium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Beryllium
Be-TableImage.svg
Basisdata
NavnBeryllium
SymbolBe
Atomnummer4
Utseendehvitgrå metallisk
Plass i periodesystemet
Gruppe2
Periode2
Blokks
Kjemisk seriejordalkalimetall
Atomegenskaper
Atomvekt9,012182 u
Empirisk atomradius105 pm
Kalkulert atomradius112 pm
Kovalent atomradius90 pm
Elektronkonfigurasjon[He]2s2
Elektroner per energinivå2, 2
Oksidasjonstilstander2
Krystallstrukturheksagonal
Fysiske egenskaper
Stofftilstandfast stoff
Smeltepunkt1 287 °C
Kokepunkt2 469 °C
Molart volum4,85·10-3 /mol
Tetthet1 848 kg/m³
Hardhet5,5 (Mohs skala)
Kritisk temperaturMV
Kritisk trykkMV
Kritisk tetthetMV
Fordampningsvarme297 kJ/mol
Smeltevarme7,95 kJ/mol
Damptrykk4 180 Pa
Lydfart13 000 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen1,57
Spesifikk varmekapasitet1825 J/(kg·K)
Elektrisk ledningsevne31,3·106 S/m
Termisk ledningsevne190 W/(m·K)
Første ionisasjonspotensial899,5 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensial1 757,1 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensial14 848,7 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Beryllium er et grunnstoff med atomnummer 4 og kjemisk symbol Be.

Historie[rediger | rediger kilde]

Berylliumoksid ble oppdaget i 1798 av den franske kjemikeren Louis-Nicholas Vauquelin i mineralet beryll. Uavhengig av hverandre isolerte den tyske kjemikeren Friedrich Wöhler og den franske kjemikeren Antoine Bussy beryllium i ren metallisk form ved reduksjon av berylliumklorid med kalium i 1828. På grunn av berylliumsaltets søte smak, ble beryllium inntil 1957 kalt glucinium (med kjemisk symbol Gl) i Frankrike.

Navnet kommer fra gresk βηρυλλος, beryllos, som betyr mineral.

Berylliumatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Beryllium er et hardt og sprøtt jordalkalimetall. Til lettmetall å være, har beryllium et bemerkelsesverdig høyt smeltepunkt på 1 287 °C. Ved romtemperatur og tørr luft er stoffet korrosjonsbestandig, det dannes et passiviserende oksidsjikt som motstår angrep av kald konsentrert salpetersyre. I fuktig luft og vann dannes et hydroksid-sjikt. Beryllium blir raskt angrepet av saltsyre, natronlut og kalilut.

Beryllium stopper ikke røntgenstråler. Det er svært giftig, og beryllium og beryllium-forbindelser er klassifisert som kreftfremkallende stoff kategori 1 av IARC.[1]

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende beryllium består nesten utelukkende av den stabile isotopen 9Be. Det finnes spormengder av de ustabile isotopene 10Be og 7Be, som genereres av kosmisk stråling (Kosmogene isotoper). I tillegg finnes ytterligere 9 radioaktive isotoper. 10Be er mest stabil med en halveringstid på omtrent 1,4 millioner år, mens 7Be har halveringstid på 53,2 døgn og 11Be har halveringstid på 13,8 sekunder. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 1 sekund.[2]

CAS-nummer: 7440-41-7

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Rent beryllium

Beryllium forekommer ikke i ren form naturlig, men er bestanddel i omkring 30 forskjellige mineraler. De viktigste er bertranditt (Be4Si2O7(OH)2), beryll (Al2Be3Si6O18), krysoberyll (Al2BeO4) og fenakitt (Be2SiO4). Beryllium er også bestanddel i edelstener som smaragd, akvamarin og rød beryll.

De viktigste kommersielle beryllium-mineralene er bertranditt og beryll. Beryllium i metallform ble ikke kommersielt tilgjengelig før 1957, og fremstillingen foregår hovedsakelig ved kjemisk reduksjon av berylliumfluorid med magnesium.

I 2007 ble det utvunnet 130 tonn beryllium på verdensbasis. De største produsentlandene var USA (100 tonn), Kina (20) og Mosambik (6 tonn). Verdens utvinnbare beryllium-reserver er anslått til 80 000 tonn, hvorav 65% ligger i USA.[3]

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Beryllium absorberer ikke røntgenstrålinger og blir av den grunn brukt som "vinduer" i røntgenrør. Siden det er hardt, lett og bevarer formen over et stort temperaturområde blir beryllium brukt i supersoniske kampfly, romfart og satellitter. «Måneraketten» Saturn 5 hadde for eksempel dyser av rent beryllium. I kjernefysiske våpen blir beryllium brukt som nøytron-reflektor rundt ladningen for å redusere den kritiske massen. Tidligere ble beryllium brukt i lysstoffrør, men på grunn av helsefarene anvendes det ikke til dette formålet lenger. Beryllium brukes også i legering med kobber, såkalt berylliumkobber eller berylliumbronse. Denne legeringen er hard og motstandsdyktig mot syrer samtidig som den leder elektrisk strøm godt, og ikke slår gnister.

Referanser[rediger | rediger kilde]