Neon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Neon
Ne-TableImage.svg
Basisdata
Navn Neon
Symbol Ne
Atomnummer 10
Utseende fargeløs
Plass i periodesystemet
Gruppe 18
Periode 2
Blokk p
Kjemisk serie edelgass
Atomegenskaper
Atomvekt 20,1797 u
Empirisk atomradius 57 pm
Kalkulert atomradius 38 pm
Kovalent atomradius 69 pm
Elektronkonfigurasjon [He] 2s2 2p6
Elektroner per energinivå 2, 8
Oksidasjonstilstander 0
Krystallstruktur kubisk flatesentrert
Fysiske egenskaper
Stofftilstand gass
Smeltepunkt 24,56 K (−248,59°C)
Kokepunkt 27,07 K (−246,08°C)
Molart volum 22,42 · 10-3 /mol
Tetthet 0,8999 kg/m³
Hardhet ingen (gass)
Kritisk temperatur 44,4 K
Kritisk trykk 2,76 MPa
Fordampningsvarme 1,77 kJ/mol
Smeltevarme 0,34 kJ/mol
Damptrykk 10000 Pa ved 20 K
Lydfart 435 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 4,5 (Paulings skala)
Spesifikk varmekapasitet 1 030 J/(kg·K)
Elektrisk ledningsevne 0 S/m³
Termisk ledningsevne 0,0493  W/(m·K)
Første ionisasjonspotensiale 2 081 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 3 952,6 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 6 122 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Neon er et grunnstoff med kjemisk symbol Ne og atomnummer 10.

Historie[rediger | rediger kilde]

Neon ble oppdaget i London av den skotske kjemikeren Sir William Ramsay og den engelske kjemikeren Morris W. Travers i 1898, kort tid etter deres oppdagelse av krypton. Oppdagelsen av krypton var litt uventet, for de hadde regnet med å finne en edelgass som lå mellom helium og argon i periodesystemet. I et nytt forsøk avkjølte de argon til fast form, og varmet den langsomt opp igjen. Den første gassen som dampet av var neon, og de hadde funnet grunnstoffet de lette etter.

Sir William Ramsay fikk i 1904 Nobelprisen i kjemi for sine oppdagelser av edelgassene.

Navnet neon kommer fra det greske ordet νέος (neos) som betyr ny.

Neonatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Neon er fargeløs og luktfri, og den nest letteste edelgassen. Den er ikke reaktiv og danner derfor ikke naturlige forbindelser med andre grunnstoff (neonforbindelser har vært skapt i laboratorier). Neon gir en klar rød-orange farge når gassen blir eksitert av en elektrisk spenning. Flytende neon har en kjølekapasitet som er 40 ganger større enn helium, og 3 ganger større enn hydrogen (per volumenhet).[1] Neon er verken giftig eller miljøskadelig, men høye konsentrasjoner av neon i lukkede rom kan føre til kvelning, siden den fortrenger oksygenet i luften.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende neon består av 3 stabile isotoper: 20Ne (90,48%), 21Ne (0,27%) og 22Ne (9,25%). I tillegg er 16 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 24Ne med halveringstid 3,38 minutter, 23Ne med halveringstid 37,24 sekunder, og 19Ne med halveringstid 17,22 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 sekunder, og de fleste kortere enn 0,5 sekunder.[2]

CAS-nummer: 7440-01-9

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Neon forekommer i ren form i atmosfæren i en konsentrasjon på omkring 0,0018%, noe som gjør den til et sjeldent grunnstoff på Jorden. I universet derimot, er neon det femte vanligste grunnstoffet, etter hydrogen, helium, oksygen og karbon.

Neon blir fremstilt ved fraksjonert destillasjon av luft og koster mellom 3 og 5 USD per liter.

Neonlys fylt med neon

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Neon er mest kjent for bruk i neonlys, som ofte blir brukt i reklameskilt og på fasader som skal vekke oppsikt, slik som teater, kinobygg, kasino o.l. Gassen blir ionisert ved elektrisk spenning, og blir dermed elektrisk ledende. Strømmen som flyter gjennom gassen eksiterer neon-atomene, og når de faller tilbake til grunntilstanden sender de ut synlig lys.

Neon blir også brukt i gasslasere sammen med helium.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]