Berkelium
| Berkelium | |||||
|---|---|---|---|---|---|
|
|
|||||
 |
|||||
| Basisdata | |||||
| Navn | Berkelium | ||||
| Symbol | Bk | ||||
| Atomnummer | 97 | ||||
| Utseende | antatt sølvhvit | ||||
| Plass i periodesystemet | |||||
| Periode | 7 | ||||
| Blokk | f | ||||
| Kjemisk serie | aktinoider | ||||
| Atomegenskaper | |||||
| Atomvekt | 247 u | ||||
| Empirisk atomradius | ukjent pm | ||||
| Elektronkonfigurasjon | [Rn] 5f8 6d1 7s2 | ||||
| Elektroner per energinivå | 2, 8, 18, 32, 25, 10, 2 | ||||
| Oksidasjonstilstander | 3, 4 | ||||
| Krystallstruktur | tettpakket heksagonal | ||||
| Fysiske egenskaper | |||||
| Stofftilstand | fast stoff | ||||
| Smeltepunkt | 986 °C | ||||
| Kokepunkt | 1 050 °C (α-Bk) | ||||
| Molart volum | 16,7118 · 10-6 m³/mol | ||||
| Tetthet | 14 780 kg/m³ | ||||
| Diverse | |||||
| Elektronegativitet etter Pauling-skalaen | 1,3 | ||||
| Termisk ledningsevne | 10 W/(m · K) | ||||
| Første ionisasjonspotensiale | 601 kJ/mol | ||||
|
|
|||||
Berkelium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Bk og atomnummer 97.
Innhold
Historie[rediger | rediger kilde]
Berkelium ble framstilt for første gang ved Berkeley-universitetet i California desember 1949. Forskningsteamet, bestående av Glenn T. Seaborg, Albert Ghiorso, Stanley G. Thompson og Kenneth Street Jr., brukte en syklotron til å bombardere en liten mengde americium med alfapartikler (det samme som helium-ioner) i framstillingen av 243Bk. En av de mest stabile isotopene, 249Bk, ble senere framstilt ved å utsette 244Cm for intens nøytronstråling. Berkelium i ren metallisk form ble første gang fremstilt i 1968. Mengden som ble produsert var 1,7 µg[1].
Berkelium var det femte transurane grunnstoffet som ble fremstilt, og det er oppkalt etter Berkeley-universitetet i California, USA.
Egenskaper[rediger | rediger kilde]
Berkelium er et radioaktivt, kunstig framstilt tungmetall i aktinoide-serien. Det har et sølvaktig utseende og oksiderer lett i romtemperert luft. Berkelium løses opp i fortynnede uorganiske syrer. Målbare mengder med 249Bk (halveringstid på 320 døgn) gjør det mulig å fastslå noen av grunnstoffets egenskaper.
Isotoper[rediger | rediger kilde]
20 isotoper og 16 isomerer (eksiterte isotoper) av berkelium er beskrevet, samtlige av disse er radioaktive. De mest stabile isotopene er 247Bk med halveringstid 1 380 år, 248Bk med halveringstid 9 år, og 249Bk med halveringstid 320 døgn. Alle de resterende kjente isotopene har halveringstider kortere enn 5 døgn, og de fleste kortere enn 1 døgn.[2] De ulike isotopene varierer i atomvekt fra 235,05658 u for 235Bk, til 254,0906 u for 254Bk.[3]
CAS-nummer: 7440-40-6
Forekomst[rediger | rediger kilde]
Berkelium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig. Siden oppdagelsen i 1949 er det i USA fremstilt omkring 1,1 gram berkelium.[1]
Forbindelser[rediger | rediger kilde]
Teknikker innen røntgenkrystallografi er blitt brukt til å identifisere forskjellige berkelium-forbindelser, som berkeliumdioksid (BkO2), berkeliumfluorid (BkF3, berkeliumoksyklorid (BkOCl) og berkeliumtrioksid (BkO3). I 1962 greide man for første gang å isolere synlige mengder av en berkelium-forbindelse. forbindelsen var berkeliumkorid (BkCl3), og den isolerte mengden veide 1 milliarddel av et gram.[1]
Anvendelse[rediger | rediger kilde]
Berkelium har, foruten forskningsformål, ingen praktiske bruksområder, og spiller ingen biologisk rolle.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
