Bernt Ivar Eidsvig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Bernt I. Eidsvig»)
Bernt Ivar Eidsvig
Biskop Bernt Eidsvig i Arendal i 2010
Jan-Erik Løken
Født12. september 1953 (70 år)
Rjukan
BeskjeftigelseKatolsk biskop av Oslo
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
NasjonalitetNorge
Våpenskjold
Bernt Ivar Eidsvigs våpenskjold
Bernt Ivar Eidsvig på Commons
Eidsvig vigsler St. Franciskus Xaverius kirke i Arendal i 2010
Foto: Jan-Erik Løken

Bernt Ivar Eidsvig (tidl. ordensnavn Markus Bernt Eidsvig, født 12. september 1953 på Rjukan) er katolsk biskop av Oslo. Han ble utnevnt 11. juli 2005 av pave Benedikt XVI, og dette ble bekjentgjort den 29. juli, på festen for Olav den hellige. Eidsvig ble bispeviet 22. oktober i Trefoldighetskirken i Oslo, og overtok embetet i St. Olav katolske domkirke samme dag. Fra 2009 til høsten 2020 fungerte han i tillegg som apostolisk administrator for Trondheim katolske stift, og i den perioden ledet han også arbeidet med å få bygget ny domkirke for Trondheim Stift.

Teologiske studier i Oslo[rediger | rediger kilde]

Eidsvig er født og oppvokst på Rjukan. Før sin konvertering til Den katolske kirke 20. desember 1977 studerte han teologi ved Universitetet i Oslo med tanke på prestetjeneste i Den norske kirke. Han tok den teologiske embetseksamen der med den kirkehistoriske spesialoppgaven Kirke og samfunn i «The Barsetshire novels», hovedverkene til den engelske forfatteren Anthony Trollope (1815–82). Han arbeidet også ti år som frilanser i Morgenbladet, og var i årene 1971–72 formann i Telemark Unge Høyre og Tinn Høyre.

Arrestasjon og fengsel i Moskva[rediger | rediger kilde]

Eidsvig ble nasjonalt kjent da han den 14. juli 1976 ble arrestert av KGB i Moskva som kurér for den eksil-russiske organisasjonen NTS. Eidsvig kom for å levere løpesedler, nyremedisiner og en håndbok i organisering av illegalt arbeid[1] til en sovjetrusser i Moskva som selv hadde anmodet om en slik forsendelse, men vedkommende var i mellomtiden blitt avslørt og arrestert. KGB ventet i hans leilighet da Eidsvig ankom. Han satt i 101 dager i Lefortovo-fengslet i Moskva før sovjetiske myndigheter løslot ham etter utenriksminister Knut Frydenlunds og statsminister Trygve Brattelis innsats for å få ham fri.

Arrestasjonen vakte adskillig oppsikt både i Norge og andre land, men mange reaksjoner var negative. Langt på vei var den fremlagte informasjonen preget av sovjetisk desinformasjon. Det ble hevdet at Eidsvig var forledet til en handling som måtte føre til arrestasjon, og at det han gjorde var dumt og latterlig. Det ble blant annet feilaktig påstått at han skulle ha delt ut løpesedler på gaten. Denne fremstillingen preget blant annet Aftenpostens dekning av saken, og KGB la i fengselet fram klipp fra norsk presse overfor Eidsvig for å svekke hans motstandskraft.

Katolske teologiske studier i London og prestetjeneste i Norge[rediger | rediger kilde]

Eidsvig ble etter lisensiatstudier ved Heythrop College i London presteviet som sekularprest for Oslo katolske bispedømme i St. Olav domkirke i Oslo den 20. juni 1982 av den katolske biskop av Oslo, John Willem Gran. De neste fire årene virket han som kapellan i St. Paul menighet i Bergen, hvor han 1. januar 1986 ble utnevnt til sogneprest etter pater Wilhelm Hertmann. Det var under hans ledelse at den katolske skole St. Paul i Bergen ble flyttet, utvidet og nybygd rett bak St. Paul kirke.

I denne tiden var pastor Eidsvig også lærer ved St. Paul skole. Han var dessuten aktiv i Riksmålsforbundet.

Før sin utnevnelse til sogneprest tjenestegjorde han også i perioder i feltprestkorpset i det norske forsvar, blant annet på Evjemoen nord for Kristiansand og i medisinerrekruttkompaniet på Bømoen ved Voss. I Oslo Katolske Bispedømme har han sittet i Presterådet 1983–1990, i Konsultorkollegiet 1987–1990 og i Pastoralrådet 1988–1991.

Augustinerkorherre i Østerrike[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1991 forlot Eidsvig Norge og trådte inn hos augustinerkorherrene i Stift Klosterneuburg i Østerrike, rett utenfor Wien. Han ble ikledd ordensdrakten den 27. august 1991 og fikk ordensnavnet Markus. Han avla sin ordensprofess der 30. august 1995. Han virket deretter fra 1997 til 2003 som sogneprest i St. Leopold menighet i Klosterneuburg og fra 1996 som novisemester i klosteret.

Under hans ledelse av novisiatet har Stift Klosterneuburg fått et mer internasjonalt preg enn tidligere: Ved siden av østerrikere har han ledsaget kandidater fra USA, Tyskland, Norge og Vietnam (vietnamesiske flyktninger/innvandrere til Norge) inn i ordenen.

Han har også vært kapittelråd og kapittelsekretær i stiftet.

Bispeutnevnelse, bispevigsel og bispeinnsettelse[rediger | rediger kilde]

Eidsvig ble utnevnt til biskop av Oslo den 11. juli 2005, og utnevnelsen ble offentliggjort Olsok, 29. juli. Eidsvig er første augustinerkorherre fra Klosterneuburg som er blitt biskop siden 1913, da klosterets prost Friedrich Gustav Piffl ble utnevnt til fyrsterkebiskop av Wien.

Bispevielsen og innsettelsen i embetet fant sted i henholdsvis Trefoldighetskirken (luthersk, utlånt av Den norske kirke for anledningen) og i St. Olav domkirke i Oslo, begge den 22. oktober 2005. Eidsvig ble den tredje norskfødte katolske biskop i Norge etter reformasjonen, etter Olav Offerdahl (bispeviet 6. april 1930, død 7. oktober samme år) og John Willem Gran (bispeviet 24. mars 1963, død 20. mars 2008).

Våpen[rediger | rediger kilde]

Eidsvigs våpen som biskop er delt i fire felt. 1. og 4. felt (øvre heraldisk høyre og nedre venstre kvadrat) har Oslo katolske bispedømmes våpen (olavsøksene, to økser, gull, på rød bunn), mens de to andre har halve våpenet til Klosterneuburg (T-kors oppned, sølv, på rød bunn) kombinert med Arons stav (gull, på blå bunn). Klosterneuburgs våpen er delt i henhold til regelen om at bare abbeden kan bruke hele våpenet, mens biskoper som har tilhørt klosteret bruker halve kombinert med annet emblem. Skjoldet er kronet med en grønn prelathatt (galero) med seks grønne dusker på hver side, over et bispekors. (Dette korset nevnes i Codex Iuris Canonici (CIC) 1917, canon 274, § 6, og må ikke forveksles med det vanlige prosesjonskors.)

Mottoet er LABORI NON HONORI, «arbeid, ikke ære». Det er det samme motto som kardinal Piffl, erkebiskop av Wien, valgte i 1913; det er begynnelsen på et motto som i sin helhet lyder «arbeid, ikke ære, skal mine krefter være viet». Dette er en gjengivelse (ikke et ordrett sitat) av dette sentiment uttrykt i Augustins skrifter.

Bedragerisiktelse[rediger | rediger kilde]

I februar 2015 ble det avdekket uregelmessigheter i medlemsregistreringen i den katolske kirke i Norge. Den 26. februar 2015 ble Eidsvig og økonomisjefen ved Oslo katolske bispedømme siktet for grovt bedrageri av 50 millioner kroner som kirken angivelig skal ha mottatt for mye i statsstøtte. Bakgrunnen for saken er at Oslo katolske bispedømme har registrert flere katolikker i bispedømmet enn det er medlemmer av kirkesamfunnet. For å oppdatere medlemsregisteret ble innflyttere fra katolske land til bispedømmet registrert som medlemmer. Eidsvig innrømmet og beklaget forholdet, men ifølge hans advokat mente han at det ikke foreligger noen straffbar handling.[2] Siktelsen ble henlagt i 2016.[3]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Eidsvig ble i 2014 gjort til kommandør med stjerne av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem.[4] Eidsvig er storprior for ordenen sin magistrale delegasjon i Norge.[5]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 101 dager hos KGB, Oslo 1977
Boken gir en inngående beskrivelse av fengselsforholdene og KGB-folkenes forhørs- og efterforskningsmetoder. Eidsvig kommer også nøye inn på fjernsynsintervjuet han måtte medvirke til før sin løslatelse og på pressekonferansen i Norge efterpå.
  • Valfart til Lourdes: Et katolsk tilbud til soldater og befal, (red. med Roar Haldorsen), Oslo: Unge norske katolikkers forbund, 1982
  • «Den katolske kirke vender tilbake», i Den katolske kirke i Norge (red. John W. Gran, Erik Gunnes, Lars Roar Langslet), Oslo 1993
Dette var hovedbidraget i et historieverk som ble utgitt til 150-årsjubileet for Den katolske kirkes tilbakekomst til Norge i 1843.

Han har også vært medarbeider for det katolske tidsskriftet St. Olav.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karl Martin Jakobsen: «I 1976 ble 22 år gamle Bernt innsatt i det russiske skrekk­fengselet: - De puttet farmasøytiske midler i maten», Dagbladet 20. desember 2017
  2. ^ Elin Martinsen, Signe Karin Hotvedt og Lotten Christiansen (26. februar 2015). «Biskop Bernt Eidsvig er siktet for grovt bedrageri». NRK. Besøkt 27. februar 2015. 
  3. ^ En million i bot til Oslo katolske bispedømme, aftenposten.no
  4. ^ Bernt Eidsvig, Den katolske kirke.
  5. ^ Ordo Equestris Sancti Sepulcri Hierosolymitani, Den katolske kirke.
  6. ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/beids.html, lest 4. oktober 2020

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Gerhard Schwenzer  		Katolsk biskop av Oslo
(2005–)
 Etterfølger:
 Nåværende biskop 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bernt_Ivar_Eidsvig&oldid=23251170»