Hyacinthe Sigismond Gerdil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hyacinthe Sigismond Gerdil
Hyacinthe-Sigismond Gerdil.jpg
Født23. juni 1718[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Samoëns[3]Rediger på Wikidata
Død12. aug. 1802[1][5][6][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Roma[3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1741–)[7], filosof, diakon (1741–)[8], barnabite priestRediger på Wikidata
Embete
  • Kardinal (1777–)
  • Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1786–1787)
  • katolsk biskop (1777–)
  • prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith (1795–)
  • In pectore (1777–)
  • titulærbiskop (1777–) Rediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Medlem av Accademia delle Scienze di TorinoRediger på Wikidata
Våpenskjold
Hyacinthe Sigismond Gerdils våpenskjold

Hyacinthe Sigismond Gerdil (født 23. juni 1718 i Samoëns i Savoia, nå i Frankrike, død 12. august 1802 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler som gjorde seg bemerket som filosof.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hyacinthe Sigismond Gerdil var sønn av notaren Pierre Gerdil og hans hustru Françoise Perrier fra Taninges. I 1743 trådte han inn hos Regularklerikerne av Den hellige Pauli kongregasjon (barnabittene). De sendte ham til Bologna for teologiske studier. Han satte seg der også godt inn i en rekke andre fag og ble godt skolert i flere vitenskapelige retninger.[trenger referanse] Mens han arbeidet med å forbedre sin italiensk, ble han lagt merketil av erkebiskopen av Bologna, Propero Lambertini (den senere pave Benedikt XIV), som dro nytte av den unge seminaristen i sine egne studier av franske tekster.[trenger referanse]

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 11. juni 1741 for barnabittenes kongregasjon. I 1749 var hans ry blitt lagt til de grader merke til at han var blitt indusert i en rekke vitensakapelige og litterære selskaper rundt om i Europa, som for eksempel Bologna vitenskapelige institutt, Royal Society of London og Accademia degli Arcadi i Roma.[trenger referanse] Samme år ble han utnevnt til professor i filosofi ved universitetet i Torino, men ble overført til å undervise i moralteologi i 1754.

I 1758 ble Gerdil etter anbefaling fra pave Benedikt XIV valgt som privatlærer til prinsen av Piemonte, den senere kong Karl Emmanuel IV. Han forlot lærerstillingen ved universitetet året etter for å ta seg av andre kirkelige oppdrag. I 1764 ble han valgt til provinsial superior for barnabittene i Savoia og Piemonte. I 1768 ble han valgt til å undervise sønnene til sin tidligere student, som nå var blitt konge av Sardinia.

Biskop[rediger | rediger kilde]

Pius VI utnevnte ham 17. februar 1777 til titularbiskop av Dibona. Han ble bispeviet av kardinal Marcantonio Colonna den 2. mars 1777; medkonsekratorer var erkebiskop Orazio Mattei og biskopen av Montalto Francesco Antonio Marcucci.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til kardinal in pectore den 23. juni 1777 av pave Pius VI, med publikasjon 15. desember 1777, med San Giovanni a Porta Latina som tittelkirke. Kirken Santa Cecilia ble senere hans tittelkirke i stedet.

Dissertations sur l'incompatibilité de l'attraction et de ses différentes loix, avec les phenoménes, 1754

Han hadde en rekke høyere poster i Den romerske kurie.

Kardinal Gerdil deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII. Under dette pavevalget var han selv i ferd med å bli valgt, men kardinal Franziskus Herzan von Harras presenterte den østerrikske keiser Franz II veto mot ham.[trenger referanse]

Arbeider[rediger | rediger kilde]

Gerdils mange arbeider, av hvilke den men mest fullstendige samling ble utgitt av Migne (1863), beherskes av interessen av å forsvare katolisismen mot Lockes empirisme, sensualismen, ateismen, materialismen, panteismen og deismen, og mot de nye politisk-sosiale idéer.[trenger referanse] Den filosofi som han forfekter overfor de såkalte opplysningsfilosofene er ikke den skolastiske, men mer beslektet med Cartesius og Malebranche.[trenger referanse] Han forsvarte også pavens autoritet overfor febronianismen og Synoden i Pistoia.[trenger referanse]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Accademia delle Scienze di Torino, Accademia delle Scienze di Torino ID giacinto-sigismondo-gerdil, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w67w8c67, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Accademia delle Scienze di Torino, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Accademia delle Scienze di Torino, Accademia delle Scienze di Torino ID giacinto-sigismondo-gerdil[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID gerd, besøkt 2. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID gerd, besøkt 29. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bcolo.html, lest 21. oktober 2020

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]