Giulio Maria della Somaglia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Giulio Maria della Somaglia
Kardinal Giulio Maria della Somaglia.jpg
Født29. juli 1744[1]Rediger på Wikidata
PiacenzaRediger på Wikidata
Død2. april 1830[1]Rediger på Wikidata (85 år)
RomaRediger på Wikidata
Utdannet ved La SapienzaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Bibliotekar, diplomat, katolsk prest (1787–)[2]Rediger på Wikidata

Giulio Maria della Somaglia (født 29. juli 1744 i Piacenza i det norditalienske hertugdømmet Parma, død 2. april 1830 i Roma i Kirkestaten) var latinsk patriark av Antiokia og kardinal i Den katolske kirke. Han var statssekretær under pave Leo XII og hjalp med å opprettholde et autoritært regime i Kirkestaten som var begynt å vakle da.

Liv og vIrke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Somaglia kom fra en adelsslekt i Piacenza og ble sendt til Roma som tolvåring. Han studerte der ved Collegio Nazareno og La Sapienza og tok i 1773 doktorgrad i sivilrett og i kirkerett. Pave Klemens XIV hadde utnevnt ham sin private kammerherre i 1769.

Pave Pius VI kalte ham i mars 1775 til sekretær for Rituskongregasjonen og flyttet han til samme funksjon i februar 1787 til Konsistorialkongregasjonen.

Prest, biskop[rediger | rediger kilde]

Han ble ikke presteviet før den 2. juni 1787, og året etter ble han den 21. desember bispeviet til titularpatriark av Antiokia. Det var kardinal Hyacinthe Sigismond Gerdil som bispeviet ham, medkonsekrerende var erkebiskop Nicola Buschi, titularbiskop av Ephesus, og biskop Pier Luigi Galletti, titularbiskop av Cyrene.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

I 1795 ble han kardinalprest med S. Sabina som tittelkirke. I 1800 ble han prefekt for kongregasjonen for gudstjenesten. I 1801 ble han kardinalprest av S. Maria sopra Minerva, og 1814 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Frascati, og i 1818 av Porto e Santa Rufina.

I sin rid som kardinal spilte della Somaglia en viktig rolle som forhandler med det revolusjonære regime i Frankrike.[trenger referanse] Selv om han uten tvil var enig med pave VIs fordømmelse i 1791 av den franske revolusjon og at han selv ble utvist fra Roma da Napoleons hær invaderte i 1808, ble han gikk ansvaret for gjennomgangen av konkordatet med Frankrike flere år etter.[trenger referanse] Denne rollen førte til at hans ry ble påvirket i negativ retning blant zelantikardinalene, den fraksjonen han faktisk også selv sognet til.[trenger referanse]

Fra 1814 var han sekretær for Inkvisisjonen.

Han ble valgt til kardinalkollegiets dekanus i 1820, og fikk i henhold til tradisjonen dermed det suburbikare bispesetet Ostia.

Han ledet konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved dette pavevalget ble han også selv betraktet som papabile.[trenger referanse]

Under Pave Leo XII bekledte kardinal della Somaglia embedet som kardinalstatssekretær. Overlappende innehadde han også en rekke andre kuriale embeder; slik ledet han for eksempel mellom 1824 og 1826 kongregasjonen De Propaganda Fide. Tidlig i 1828 fratrådte han sitt verv som statssekretær men fortsatte som sekretær for inkvisisjonen inntil sin død. I 1829 ledet han pavevalget det året, som valgte kardinal Francesco Saverio Maria Felice Castiglioni til pave Pius VIII - som døde etter bare et drøyt år i embedet.

Somaglia var ved sin død 2. april 1830 den siste kardinal som var blitt kreert av pave Pius VI (1775–1799). Han ble begravet i den romerske kirke Santa Maria sopra Minerva.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Giulio Maria della Somaglia, w6k09z03
  2. ^ deso
  3. ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bdeso.html, lest 21. oktober 2020

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 Alessandro Mattei 
Dekanus for kardinalkollegiet
Etterfølger:
 Bartolomeo Pacca den eldre 
Forgjenger:
 Carlo Camuzi 
Latinsk patriark av Antiokia
Etterfølger:
 Giovanni Francesco Guidi di Bagno-Talenti