Dis og dus
Dis og dus, ofte kalt kalt høflig og uformell tiltale, er to forskjellige måter å tiltale hverandre på norsk og dansk. Bruken av disse to tiltaleformene ble praktisert ganske strengt i Norge fram til 1960-årene, da høflig tiltale begynte å tape terreng. Utover i 1970-årene skjedde det en stor omveltning, og etter 2000 har høflig tiltale mer eller mindre forsvunnet ut av bruk på norsk.[1][2][3]
Dis var en høflighetsformen hvor man på norsk brukte «De», «Dem» og «Deres», med stor forbokstav, når man omtalte alle med unntak av barn og nærmeste familie. Å si du til noen som du ikke var dus med (nærmeste familie og beste venner) var meget fornærmende. Å være dis skapte en avstand. Noen eksempler på dis formen i dagligtale:
- «De» brukes som subjekt i en setning, for eksempel: «Kan De hjelpe meg?».
- «Dem» brukes som objekt i en setning, for eksempel: «Kan jeg hjelpe Dem?».
- «Deres» brukes for å indikere besittelse, for eksempel: «Er dette Deres bok?».
Det var på slutten av 1700-tallet at den høflige tiltaleformen «I» (egentlig en flertallsform, «dere», bevart i moderne dansk[4]) ble avløst av «De». I 1960/70-årene var det påvirkning fra svensk dagligtale som førte til at dus-formen vant frem også i nabolandene.[5]
Dus[rediger | rediger kilde]
Dus, eller «å være dus», betyr at man bruker det uformelle personlige pronomenet «du» (og tilhørende former «deg», «din») til hverandre i stedet for høflig personlig pronomen «De» (og tilhørende «Dem», «Deres»), som også kalles å være «dis». I mange land er det vanlig at man bare er dus med barn, egen familie og nære venner, og slik var det tradisjonelt også i Skandinavia. Personer man var «dus» med, var de eneste man kunne tiltale med fornavn.
Når man kunne bli dus med for eksempel venner eller arbeidskolleger var det ingen fast regel for, det variere avhengig av mange faktorer som alder, sosial status, og hvor mye man omgås. Dette var en prosess som utviklet seg naturlig inntil begge ble enige om å bli dus. Man kunne aldri bli dus med personer som var mye eldre enn deg eller hadde en mye høyere sosial status.
Å være «dus» og «dis» hadde dermed viktige sosiale betydninger, som tegn på særlige nære og vennskapelige forhold. Å bruke dus-form til feil person ble regnet som uhøflig og vanligvis oppfattet fornærmende av den man snakket til.[6]
Dis[rediger | rediger kilde]
Dis (dansk: des, som også uttales [di:s][7]), eller «å være dis med noen»,[8] betyr at man bruker det formelle personlige pronomenet som på skriftlig bokmål er «De» (tredje person flertall og tilhørende former «Dem», Deres; på nynorsk brukes andre person flertall: «De», «Dykk» og «Dykkar» eller «Dokker og Dokkar») til hverandre i stedet for personlig pronomen «du» (og tilhørende «deg» og «din»).[9] I talespråket var det derimot forskjellige varianter av høflig tiltaleform avledet av norrøne pronomener, eksempelvis «I» og «Ør» i deler av Nord-Norge.
Man var dis med alle voksne man ikke var i familie med – selv om man også kjente dem. Unntaket var nære personlige venner. Før i tiden var det, særlig i høyere samfunnslag, vanlig at eldre familiemedlemmer var dus med barn og barnebarn, men dis med barns og barnebarns ektefeller, siden man ofte ikke hadde det samme nære forholdet til disse. Tilsvarende var det vanlig å være dus med sine foreldre, men dis med sine svigerforeldre. Personer man var dis med, måtte tiltales med etternavn, helst med «herr», «fru», «frøken» eller yrkestittel foran.
«De» og «Dem» er avledet fra de personlige pronomenene i tredje person flertall, kanskje på grunn av innflytelse fra tysk «Sie» og «Ihnen». Eldre dansk-norsk hadde høflighetsformene «I», «Eder» og «Jer», avledet fra andre person flertall.
I 1950, 60 og langt ut i 1970-årene var det i Norge viktig at man titulerte personer på riktig måte, man brukte tittel som «herr», «fru» og «frøken» eller yrkestittel når man snakket med eller brevvekslet med folk. Møtte man stasjonsmesteren Tidemann på gaten kl. 12:15 sa man for eksempel "God ettermiddag stasjonsmester Tidemann", og videre i samtale omtalte man han med «De», «Dem» eller «Deres».
I Skandinavia har bruken av høflighetsformene avtatt de siste tiårene, og er utover på 2000-tallet for det meste begrenset til svært formell brevkorrespondanse (som i formell kommunikasjon med myndigheter, etater eller forretninger) og enkelte andre formelle sammenhenger, som for eksempel i rettsvesenet.[3][6]
Andre språk[rediger | rediger kilde]
I Danmark sa man før krigen «du» til fremmede under konfirmasjonsalder (14 år), deretter «De», men tiltale med fornavn var vanlig frem til personen var rundt 18 år, og etternavnet ble tatt i bruk. Voksne slektninger ble ikke tiltalt med «du» før i etterkrigstiden, men derimot i tredje person, med tittel: «Kan Mor?»[10] i stedet for «Kan du?» og «Jeg så Onkel» i stedet for «Jeg så deg».
I danske medier var det frem mot år 2000 vanlig å være dis med kilder og mottakere, men utover i 2010-årene er denne praksisen på sterkt vikende front.[7][11]
Svensk hadde tidligere et komplisert system der man tiltalte overordnete med tittel, mens underordnete ble tiltalt med høflighetsformene «Ni» og «Er», avledet fra andre person flertall. Fra 1875 prøvde man en overgang til å bruke «Ni» til alle, men tittelbruken fortsatte lenge. Fra slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet gikk svenskene over til å bruke «du» i nesten alle sammenhenger.
På andre språk som nederlandsk, fransk, spansk og tysk, er høflighetsformene alminnelige, og bidrar til å opprettholde en avstand til folk man ikke ønsker umiddelbar nær omgang med. De fleste europeiske språk skjelner aktivt mellom dus og dis. Et merkbart unntak er engelsk, hvor dus- og dis-form ikke lenger eksisterer – utstrakt bruk av titler kompenserer i stedet for dette. Det engelske ordet for «du» var «thou», men ordet har nesten helt gått ut av bruk, og den tidligere høflighetsformen «you» brukes i alle sammenhenger.[12]
Kongelig tiltale[rediger | rediger kilde]
Når det gjelder kongefamilien, brukes vanligvis hverken pronomenet «du» eller «De». Enten tiltales den kongelige som «Deres/dokkar majestet» (til regenten), «Deres høyhet/Høgvørde Kronprins etc» (til øvrige kongelige), eller ved at tittelen brukes i stedet for pronomenet.[13] Dette høres ofte i intervjuer, der intervjueren gjerne stiller spørsmål som «Hva synes kongen om …?».
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Nordbø, Børge (26. januar 2018). «dus – si du». Store norske leksikon. Besøkt 5. mai 2020.
- ^ Nordbø, Børge (26. januar 2018). «dis – si De til». Store norske leksikon. Besøkt 5. mai 2020.
- ^ a b «Høflighetsformene De, Dem og Deres». Språkrådet (norsk). Besøkt 5. mai 2020.
- ^ Flertallspronomenet I, Danske ordbog
- ^ [1] Erling Bjøl: Vor tids kulturhistorie. Vore dage, bind 3
- ^ a b Haug, Christine Spersrud. «Døh!? Hva skjedde egentlig med De og Dem?». Aftenposten. Besøkt 5. mai 2020.
- ^ a b Lyng, Jens From (30. juli 2014). «Høflig tiltale lever efter 50 år på dødslejet». Kristeligt Dagblad.
- ^ «Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 5. mai 2020.
- ^ «Høflig form». Språkrådet (norsk). Besøkt 5. mai 2020.
- ^ [2] Erling Bjøl: Vor tids kulturhistorie. Vore dage, bind 3
- ^ Print, Toke Gade Crone Kristiansen | 29 maj 2017 kl 17:07 | (29. mai 2017). «Forslag: Hr. og Fru skal ud af Folketinget». Altinget.dk. Besøkt 5. mai 2020.
- ^ «Kapittel 8 Pronomener - Side 3 av 9». Riksmålsforbundet. Besøkt 5. mai 2020.
- ^ «Titlar på norske kongelege». Språkrådet (norsk). Besøkt 5. mai 2020.