Penicillin

Hovedstrukturen i penicilliner er betalaktamringen.

Penicilliner er en gruppe betalaktamring-antibiotika som brukes i behandling av bakterielle infeksjoner forårsaket av følsomme, som regel Gram-positive organismer. Penicillin utskilles av Penicillinum-sopper.

Historie

Alexander Fleming oppdaget i 1928 tilfeldig at penicillin ble utskilt fra soppen Penicillium chrysogenum (tidligere kalt Penicillium notatum).

I 1938 begynte en gruppe biokjemikere ved universitetet i Oxford å studere penicillin. Da andre verdenskrig brøt ut, fikk dette arbeidet større viktighet og mer ressurser. I 1941 gjorde gruppen sine første forsøk på mennesker. Det var nå klart at penicillin var et svært lovende legemiddel, men det var vanskelig å produsere tilstrekkelig store mengder av det. En forskergruppe i USA fant i 1941–1943 en stamme av penicillinum-soppen som produserte mer av legemiddelet. En annen amerikansk gruppe utviklet i 1941–1944 teknikker for produksjon i stor skala.

Under 2. verdenskrig reduserte penicillin drastisk de allierte tapstall som følge av infiserte sår, men det kom ikke i utstrakt bruk før sent i krigen. I forbindelse med landgangen i Normandie var første gang penicillin ble brukt i stor skala. I januar 1945 var USA produksjon oppe i 4 millioner doser/måned. Penicillin kom i bruk i vanlig medisinsk praksis på 1950-tallet. I 1945 fikk Alexander Fleming, Howard Walter Florey og Ernst Boris Chain nobelprisen i medisin for sitt arbeid med å utvikle medikamentet.

Varianter og bruk

Penicillin kan opptre i forskjellige preparater, deriblant Apocillin. Apocillin er i hovedsak fenoksymetylpenicillinkalium og opptrer som hvite, kapselformede tabletter.

De deles inn etter kjemisk form og etter hvilke bakterier de virker på. Noen antibiotika kalles bredsprektrede og virker på mange forskjellige typer bakterier. Såkalte smalspektrede antibiotika virker på bare noen få bakteriearter.

Penicillin er effektivt overfor streptokokker og de fleste stafylokokker som er bakterier som forårsaker svært mange vanlige infeksjoner. Dersom penicillin brukes som enkeltdose, eller over kort tid, er det fare for at kun de mest følsomme bakteriene forsvinner, mens mer resistente (motstandsdyktige) bakterier overlever og får bedre vekstmuligheter. En penicillinkur varer derfor ofte 7 til 10 dager.

Penicillin er videreutviklet ved små kjemiske endringer for å skape antibiotika med andre og bedre egenskaper. Eksempler på disse er ampicillin (Pentrexyl), amoxicillin (Imacillin), kloksacillin (Ekvacillin), dikloksacillin (Diclocil), pivmecillinam (Selexid).

Ved alvorligere infeksjoner kan penicillin gis som intramuskulær injeksjon eller som intravenøs infusjon.

Det sies å ikke være farlig å drikke alkohol under en penicillinkur, men samtidig oppfordres man gjerne til å unngå inntak. Penicillinkuren vil bli svekket ved alkoholinntak fordi penicillin skilles ut med urinen. Ved alkoholinntak hemmes det antidiuretiske hormon og det skilles ut mye urin, så det blir mindre penicillin igjen i blodet.

Virkemåte

Når bakterier deler seg løser autolysiner opp det opprinnelige peptidoglycan-laget ved FtsZ-ringen og proteinet baktoprenol transporter ut peptidoglycanmonomerer ut igjennom cellemembranen. I periplasma blir peptidoglycanmonomerene koordinert spleiset sammen for å unngå brudd i celleveggen. Enzymet transglykosidase katalyserer bindingen mellom de to sukkermolekylene. Transpeptidase, i samarbeid med FtsI, katalyserer formasjonen av peptidbru mellom aminosyrene i de ulike peptidoglycanmonomerene. Penicillin virker ved at det binder seg til proteinet FtsI, slik at dannelsen av peptidbruer stopper opp, og autolysiner fortsetter å løse opp peptidoglycan-laget, og celleveggen blir svekket og bakterien oppløses.

Penicillinallergi

Penicillinallergi er en sjelden reaksjon som kan oppstå 7-10 dager etter at pasienten har begynt med en penicillinkur, eller kort tid etter at en kur er startet. Det kjennetegnes ved et rødt utflytende til småprikkete, kløende utslett over hele kroppen. Det behandles med allergimedisiner/ antihistaminer, adrenalin og eventuelt kortison. Pasienten må avslutte penicillinkuren og informeres om at det kan være livsfarlig å få penicillin igjen. Pasienten bes om å fortelle om sin penicillinallergi hver gang en lege gir pasienten medisin eller resept resten av livet.

Senere bruk av penicillin kan i svært sjeldne tilfeller resultere i enda kraftigere allergiske reaksjoner som anafylaktisk sjokk med besvimelse og livstruende blodtrykksfall.

Et av nedbrytningsproduktene av penicillin er effektivt til å skape penicillinallergi. Derfor vil det vanligvis brukes fersk, nyinnkjøpt penicillin, og ikke penicillin som har vært lagret lenge, unntatt ved større epidemier eller andre situasjoner med plutselige store behov for penicillin.

Eksterne lenker

•  (en) Penicillin antibiotics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons