Henry Campbell-Bannerman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Henry Campbell-Bannerman
Campbell-bannerman.jpg
Født 7. september 1836
Glasgow
Død 22. april 1908
London
Ektefelle Charlotte, Lady Campbell-Bannerman
Utdannet ved University of Glasgow, Trinity College
Parti Det liberale parti
Nasjonalitet Storbritannia
Religion Den skotske kirke
Utmerkelser storkorsridder av Order of the Bath

Henry Campbell-Bannerman (født 7. september 1836 i Glasgow, Skottland død 22. april 1908 i London, England) var en britisk politiker, han var Storbritannia og Irlands statsminister fra 5. februar 1906 til 3. april 1908.

Han gikk under kjælenavnet «CB», var en varm tilhenger av frihandel, irsk Home Rule og forbedringer av de sosiale levekår. Han er blitt kalt «Storbritannias første, og eneste, radikale statsminister».[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Campbell-Bannerman tegnet av Spy for Vanity Fair, 1899
Henry Campbell-Bannerman, av Paul Raphael Montford

Hans etternavn fra fødselen var Campbell - resten er et senere tillegg, som kom fra morssiden.[trenger referanse] Faren var James Campbell av Stracathro (1790-1873), Lord Provost (omtrent: borgermester) av Glasgow, moren var Janet Bannerman (1799-1873). Henry var deres annen sønn og yngste barn i en søskenflokk på seks. Han ble utdannet ved Glasgow High School, så Universitetet of Glasgow og så Trinity College i Cambridge.

Parlamentsmedlem[rediger | rediger kilde]

1868 ble han valgt for det liberale parti til Underhuset. I 1884 kom han med i Gladstones annet kabinett som minister for Irland. I Gladstones tredje (1886) og fjerde (1892–1894) kabinett såvel som i Roseberys regjering (1894–1895) var han krigsminister. Hans største fremgang som dette var at han klarte å bevege hertugen av Cambridge, en fetter av dronning Victoria, til å trekke seg fra posten som øverstkommanderende for de væpnede styrker.[trenger referanse] Dermed ble det mulig å gå i gang med viktige reformer i hæren. I denne forbindelse ble Campbell-Bannerman slått til ridder.[trenger referanse]

Campbell-Bannerman talte fransk, tysk og italiensk flytende.[trenger referanse] Hver sommer tilbragte han og hans kone et par måneder på det europeiske kontinent, vanligvis i Frankrike og i kurbyen Marienbad i Bøhmen.[2]

I 1898 ble han etterfølger etter William Vernon Harcourt som de liberales anfører i Underhuset. Campbell-Bannerman hadde den vanskelige oppgave å få de sprikende fraksjoner i partiet å holde sammen.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Etter at den konservative Balfour-regjeringen fratrådte i desember 1905 fikk Campbell-Bannerman oppdraget å danne ny regjering. Et forsøk fra anførerne av partiets høyrefløy å få skjøvet ut av veien Campbell-Bannerman til Overhuset ved hjelp av den såkalte Relugas Compact, slo feil. Tvert i mot vant Campbell-Bannerman en svært sterk posisjon som leder i Underhuset.[trenger referanse] Ved den store valgseieren i nyvalget han selv utskrev i 1906 ble hans stilling ytterligere styrket ved at hans parti fikk flere nye mandater, og mange flere folk som stod på hans side.[trenger referanse]

Campbell-Bannermans tid som statsminister viste seg å bli heller besværlig, fordi de konservative lordene i Overhuset blokkerte de liberale reformene.[trenger referanse] Ikke desto mindre klarte han sammen med sin utenriksminister Edward Grey å få på plass et forbund med Russland.[trenger referanse] I januar 1906 godkjente regjeringen samtaler mellom Storbritannias og Frankrikes hær og marine, men uten at landet skulle binde seg til noe.[trenger referanse] Ut av dette kom den uforpliktende plan at det skulle sendes 100.000 britiske soldater innen to uker i tilfelle krig mellom Frankrike og Tyskland.[trenger referanse] Campbell-Bannerman ble ikke informert om dette til å begynne med, men da Grey gjorde det, fikk han statsministerens velsignelse.[trenger referanse] Dette var det historiske utgangspunktet for British Expeditionary Force som skulle bli sendt til Frankrike i 1914 etter utbruddet av første verdenskrig.[trenger referanse]

I løpet av sin tid ble Campbell-Bannerman til Father of the House (det parlamentsmedlem med den lengste uavbrutte mandattid). Han var i 2014 fortsatt den eneste britiske statsminister som hadde vært dette.

Langt fra alle Campbell-Bannermans reformer på det sosiale område lot seg gjennomføre, grunnet den forhaling og blokkering som ble utøvd fra Overhuset.[trenger referanse] Derfor er det gjerne etterfølgeren, H.H. Asquith, som tilskrives endel av Campbell-Bannermanns visjoner.[trenger referanse] Han klarte imidlertid å få gjennom at lokalregjeringene i landet kunne tilby gratis skolemat til elever på sine skoler (det ble ikke påbudt dem), at arbeiderne fikk utvidet sine rettigheter i tilfelle arbeidsskade, og alternativer til fengselsstraff for unge lovbrytere.[trenger referanse]

Fratreden og død[rediger | rediger kilde]

Etter en tid gikk det verre med hans helse. Han trådte derfor tilbake fra statsministerembedet den 3. april 1908, og døde den 22. april 1908 i Downing Street No. 10. Hans etterfølger ble Herbert Henry Asquith.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ A. J. A. Morris, ‘Sir Henry Campbell-Bannerman (1836–1908)’, Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004; online edn, Jan 2008, lest 29. mars 2009.
  2. ^ Roy Hattersley, Campbell-Bannerman (British Prime Ministers of the 20th century series) London: Haus Publishing Limited, 2005.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • A. J. A. Morris: ‘Sir Henry Campbell-Bannerman (1836–1908)’, Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004; online edn, Jan 2008, accessed 29 March 2009.
  • Self, Robert (2006). Neville Chamberlain: A Biography. Ashgate. ISBN 978-0-7546-5615-9. 
  • Ewen A. Cameron: «‘Maistly Scotch’ Campbell-Bannerman and Liberal Leadership», Journal of Liberal History, Issue 54, Spring 2007.
  • Tony Greaves: «Sir Henry Campbell-Bannerman», i Duncan Brack (red.): Dictionary of Liberal Biography (Politico's, 1998), pp. 69–73.
  • J. F. Harris og C. Hazlehurst: «Campbell-Bannerman as prime minister», History, 55 (1970), pp. 360–83.
  • Roy Hattersley: Campbell-Bannerman (British Prime Ministers of the 20th century series) (Haus, 2006).
  • T. P. O'Connor: Sir Henry Campbell-Bannerman (Hodder & Stoughton, 1908).
  • John A. Spender: The Life of the Right Hon. Sir Henry Campbell-Bannerman. 1932, ny utgivelse New York 1969.
  • John Wilson: C. B.: A Life of Sir Henry Campbell-Bannerman (Constable & St Martin's Press, 1973).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Sir Arthur Balfour 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Herbert Henry Asquith