Jameson-raidet

Jameson-raidet (29. desember 1895–2. januar 1896) var et raid på Paul Krugers Transvaal utført av Leander Starr Jameson og hans politimenn fra Rhodesia og Bechuanaland i nyttårshelgen 1895–96. Det var ment å utløse et opprør av primært britiske fremmedarbeidere (kjent som uitlandere) i Transvaal, men mislyktes. Raidet var ineffektivt og det fant ikke sted noe opprør, men det var en medvirkende faktor til at andre boerkrig og andre matabelekrig startet.

Cecil Rhodes og Alfred Beit, to instrumentale menn i Jameson–raidet.

Bakgrunn

Det som senere ble Sør-Afrika, var ikke sent i det 19. århundre en forent nasjon. I stedet var den delt opp i fire adskilte enheter, to britiske kolonier, Kappkolonien og Natal, og to boerrepublikker, Oranjefristaten og Den sørafrikanske republikk (vanligvis henvist til som Transvaal).

Kapp, mer spesifikt det lille området rundt dagens Cape Town, var den første delev av Sør–Afrika som ble bosatt av europeere. De første immigrantene ankom i 1652. Disse bosetterne ble transportert av, og forble under kontroll av, Det nederlandske ostindiske kompani. Gradvis konsolidering og østlig ekspansjon fant sted i løpet av de neste 150 årene, men ved begynnelsen av det 19. århundre, hadde den nederlandske makten avtatt betydelig. Kapp ble overtatt av Storbritannia i 1806 for å forhindre at territoriet falt i Napoleons hender og for å sikre kontrollen over de livsviktige handelsrutene til Det fjerne østen.

Antipati mot britisk kontroll og introduseringen av nye systemer og institusjoner vokste blant en betydelig del av boersamfunnet. En av primærårsakene til friksjonene var holdningen til de britiske autoritetene til slaveri i kolonien. De britiske styresmaktene vedtok i 1828 en lovgivning som garanterte alle lik behandling, uansett rase. En ny forordning i 1830 la strenge straffer på hard behandling av slaver. Disse kontroversielle tiltakene ble snart fulgt av avskaffelse av slaveri i 1834. Hver av disse forordningene vakte sinne fra boerne mot styresmakten. Videre førte den utilstrekkelige kompensasjonen som slaveeierne fikk og mistenksomheten for hvordan dette skulle betales, til mye oppgitthet. Denne oppgittheten kulminerte i en massemigrasjon av et betydelig boere inn i den til nå uutforskede villmarken i håp om å plassere seg utenfor det britiske styrets kontroll. Dette var det såkalte Great Trek.

Denne antibritiske følelsen var på ingen måter universell. I det vestlige Kapp var det svært få som følte seg tvunget til å flytte. Det var først og fremst grensebøndene i øst, kjent som trekboere, de som alltid hadde vært i forgrunnen for koloniens østlige ekspansjon, som valgte å dra lenger unna. Disse migrantene, eller voortrekkers som de ble kjent som, flyttet først videre østover, inn i territoriet som senere ble kjent som Natal. Her ble republikken Natalia grunnlagt som et nytt hjemland for boerne. Andre voortrekker–grupper flyttet nordover og etablerte seg på den andre siden av Oranje– og Vaal–elvene. Storbritannia var ikke villige til å se britiske undersåtter flytte utenfor deres kontroll, og Natalia ble annektert i 1843 som kronkolonien Natal. Men etter 1843 vendte den britiske regjeringens politikk seg sterkt imot ytterligere ekspansjon i Sør–Afrika. Etter noen avbrutte forsøk på å annektere territoriene i nord, ble deres uavhengighet til slutt anerkjent av Sand River-konvensjonen fra 1852 og Orange River-konvensjonen fra 1854 som anerkjente henholdsvis Transvaal og Oranjefristaten.

Sørøst–Afrika i 1887

Etter første boerkrig gjeninnsatte Gladstones regjering Transvaals uavhengighet i 1884 ved å signere Londonkonvensjonen knapt to år senere. Til tross for disse politiske inndelingene var de fire territorier sterkt sammenbundet, hver av dem hadde tross alt vært befolket av immigranter fra Kapp. Kapp som den største og lengst etablerte staten i sørlige Afrika, var økonomisk, kulturelt og sosialt dominerende. Til sammenligning bestod befolkningene i Natal og de to boerrepublikkene av lite mer enn gjeterbønder som strevde seg til et livsgrunnlag i landet.

Denne nokså enkle landbruksdynamikken ble forstyrret i 1870 da enorme diamantfelter ble oppdaget i Griqualand West, rundt dagens Kimberley. Dette området hadde tradisjonelt vært under Oranjefristatens autoritet, men Kapp–regjeringen med hjelp fra den britiske regjeringen, lyktes i å føre territoriet og dets enorme mineralrikdom under sin kontroll.

Med rundt 30 000 hvite mannlige boervelgere og potensielt 60 000 hvite mannlige uitlandere, vedtok boerregjeringen lover for å begrense deres stemmerett. Dette førte til fremveksten av en betydelig misnøye blant uitlanderne, og det ble gjort forberedelser til å kaste boerregjeringen. Målet med raidet var å nå Johannesburg og støtte opprøret som skulle finne sted samtidig. Det ble planlagt av Cecil Rhodes i midten av 1895, men det ble snart preget av forsinkelser.

Som del av planleggingen ble en styrke plassert i Pitsani på grensen til Transvaal etter ordre fra Rhodes, slik at den raskt kunne gi støtte til uitlanderne når de startet sitt opprør. Styrken ble plassert under kontrollen til Leander Starr Jameson, generaladministratoren for Matabeleland. Blant de andre kommandantene var Raleigh Grey. Styrken bestod av rundt 600 menn, rundt 400 fra Matabelelands ridende politi, mens resten var frivillige. Styrken var utstyrt med rifler, seks Maxim maskingevær og tre lette artillerikanoner.

Raidet

Jameson var frustrert av forsinkelsene og bestemte seg for å handle på egen hånd. Han sendte et telegram til Rhodes for å advare ham om hans intensjoner. 29. desember 1895 krysset Jamesons styrke grensen til Transvaal og satte kursen for Johannesburg. Den britiske kolonisekretæren Joseph Chamberlain, selv om han sympatiserte med det endelige målet for raidet, var ukomfortabel med tidspunktet for invasjonen og bemerket at «dersom dette ikke lykkes, vil det ødelegge meg». Han reiste omgående med tog til kolonikontoret, beordret sir Hercules Robinson, generalguvernør for Kappkolonien, til å benekte handlingene til Jameson og advarte Rhodes om at hans selskaps kontrakt ville være i fare dersom det ble oppdaget at Kapps statsminister var involvert i raidet. Chamberlain instruerte derfor de lokale britiske representantene til å oppfordre de britiske kolonistene til ikke å tilby hjelp til styrken.

Jamesons styrke møtte først motstand svært tidlig den 1. januar da der var en kort trefning med en boerutpost. Rundt 12.00 var Jamesons styrke rundt 30 km videre, ved Krugersdorp hvor en liten styrke av boersoldater hadde blokkert veien til Johannesburg og forskanset seg. Jameson tilbrakte flere timer i kamper med boerne, mistet flere menn og mange hester i trefningen. Mot kvelden trakk Jamesons styrke seg tilbake og vendte sørøstover i et forsøk på å utflankere boerstyrken. Boerne fulgte bevegelsen gjennom natten, og ved morgengry den 2. januar hadde Jameson nådd Doornkop hvor en betydelig boerstyrke med noe artilleri ventet. De trette mennene til Jameson beskjøt boerne og mistet rundt 30 menn før Jameson innså den håpløse situasjonen og overgav seg til kommandanten Piet Cronjé. Raiderne ble tatt til Pretoria og fengslet.

Etterspill

Regjeringen i Transvaal overleverte senere mennene til britene for å stilles for retten. Fangene ble sendt til London. Dr Jameson ble stilt for retten i England for å ha ledet raidet. I denne perioden ble han behandlet som kjendis av pressen og sosieteten i London, hvor hans nederlag bredt ble tolket som en seier. Jameson ble dømt til 15 måbeders fengsel som han sonet i Holloway. Boerregjeringen ble betalt nesten £1 million av British South Africa Company.

For konspirering med Jameson ble medlemmene av Reform Committee (Transvaal), inkludert oberst Frank Rhodes og John Hays Hammond, funnet skyldige i høyforræderi og dømt til døden ved henging. Denne dommen ble senere omgjort til 15 års fengsel, og i juni 1896 ble alle medlemmene i komitéen løslatt mot stive bøter. Som en ytterligere straff for hans støtte av Jameson, ble den høyt dekorerte oberst Rhodes pensjonert av British Army og utestengt fra aktiv involvering i hærens forretninger. Etter at han ble løslatt fra fengsel, sluttet oberst Rhodes seg umiddelbart til sin bror Cecil Rhodes og hans British South Africa Company i andre matabelekrig som fant sted rett nord for Transvaal i Matabeleland.

Jamesons raid hadde tatt fra Matabeleland mange av dets styrker og etterlot territoriet sårbart. Misfornøyd med selskapet utnyttet matabelene denne svakheten og gjorde opprør i mars 1896 i det som i dag feires i Zimbabwe som første uavhengighetskrig, den første chimurenga. Shonaene sluttet seg til dem kort tid etter. Hundrevis av hvite bosettere ble drept i løpet av de første få ukene, og mange flere skulle dø i løpet av de neste halvannet årene. Med få styrker til å støtte dem, måtte bosetterne raskt bygge seg en laager i sentrum av Bulawayo på egen hånd. Mot over 50 000 matabeler holdt de sin festning på Matobo-høydene og sendte ridende patruljer under ledere som Burnham, Baden-Powell og Selous. Først i oktober 1897 la matabelene og shonaene ned sine våpen.

Politiske implikasjoner

Senere ble Jameson statsminister i Kappkolonien (1904–08) og en av grunnleggerne av Unionen Sør-Afrika. Han ble baronett i 1911 og returnerte til England i 1912. Da han døde i 1917, ble han gravlagt ved siden av Cecil Rhodes og de 34 BSAC–soldatene fra Shangani-patruljen (drept i 1893 i første matabelekrig) på Matobos Hills, nær Bulawayo. Rudyard Kiplings dikt If, er sagt å skulle være basert på Jamesons liv og lidelsene han led under raidet. Raidet huskes i et antall linjer i diktet, inkludert: «If you can make a heap of all your winnings / And risk it at one turn of pitch and toss / And lose, and start again from your beginnings / And never breathe a word about your loss...»

Siden Jameson var diskret om regjeringens involvering i raidet, særlig Chamberlains, og tok skylden for hele affæren, ser det ut til at ordene i Kiplings dikt, «If you can keep your head when all about you / Are losing theirs and blaming it on you», var ment å minnes motet og æren til Jamesons diskresjon.

Effekten på de anglo–boeriske relasjonene

Hendelsen forverret de anglo–boeriske relasjonene, og den dårlige stemningen ble ytterligere forverret av «Kruger–telegrammet» fra den tyske keiser Vilhelm II av Tyskland. Han gratulerte Paul Kruger i beseiringen av raidet og så også ut til å anerkjenne boerrepublikken og tilbød støtte. Keiseren ble allerede oppfattet som anti–britisk, og et opprustningskappløp til sjøs hadde begynt mellom Tyskland og Storbritannia. Telegrammet vekket sinne og alarm hos britene. Transvaal begynt å importere store mengder våpen, og en allianse ble signert mellom Transvaal og Oranjefristaten i 1897.

Joseph Chamberlain fordømte raidet til tross for at han godkjente Rhodes' plan om å sende bevæpnet assistanse dersom det kom til et opprør i Johannesburg. I London, til tross for noe fordømmelse i avisene, brukte de fleste avisene episoden som en mulighet til å piske opp antiboeriske følelser. Jameson og hans raidere ble behandlet som offentlige helter. Chamberlain ønsket eskaleringen med Transvaal velkommen som en mulighet til å annekterte boerstatene.

Moderne reaksjoner

Leander Starrs involvering i Jameson–raidet var noe ute av karakter i forhold til hans tidligere historie og resten av hans liv og vellykkede politiske karriere. Til denne dag forblir dette et mysterium for historikerne. Van Riebeeck–samfunnet publiserte sir Graham Bowers Secret History of the Jameson Raid and the South African Crisis, 1895-1902 i 2002 som la til voksende historiske bevis for at fengslingen og dømmingen av raiderne under deres rettssak var urettferdig, med tanke på hva senere historiske analyser mener er kalkulerte politiske manøvrer av Joseph Chamberlain og hans stab for å gjemme sin egen involvering og kunnskap om raidet.

I hans bokmelding om sir Graham Bowers beretning bemerker Alan Cousins i 2004 at «et antall betydelige teamer og bekymringer dukker frem» fra Bowers historie, «...kanskje er den tristeste Bowers beretning om hvordan han ble gjort til syndebukk i etterspillet av raidet: siden en syndebukk var ønsket, var jeg villig til å tjene mitt land i kapasitet som dette.»

Cousins bemerker om Bower at «en svært klar æresoppfatning er tydelig, og en overbevisning om at ikke bare enhet, fred og lykke i Sør–Afrika, men også Europas fred ville bli satt i fare dersom han fortalte sannheten. Han trodde at siden han hadde lovet Rhodes om ikke å avsløre visse private samtaler, måtte han stå for det, mens han samtidig var overbevist om at det ville være svært skadelig for Storbritannia dersom han sa noe til parlamentskomitéen som viste det nære engasjementet til sir Hercules Robinson og Jospeh Chamberlain i deres æreløse oppmuntring til de som planla et opprør i Johannesburg.»

Til ser Cousins at «...i hans refleksjoner, har Bowyer en særlig fordømning av Chamberlain som han anklager for ren løgn ovenfor parlamentet og for forfalskning i dokumenter som ble offentliggjort for undersøkelsen. I komitéens rapport ble Bowyer funnet skyldig i delaktighet, mens det ble ikke knyttet skyld til Chamberlain eller Robinson. Hans navn ble aldri renvasket mens han levde, og Bowyer ble aldri gjeninnsatt til det han mente burde være hans rette posisjon i kolonitjeneste: Han var, i realiteten, henvist til posten som kolonisekretær i Mauritius. Bitterheten og følelsen av å være forrådt kom svært klart frem i hans kommentarer.»

Spekulasjon om den sanne natur bak fortellingen om Jameson–raidet fortsatte derfor i mer enn hundre år etter hendelsen og fortsetter den dag i dag.

Litteratur

• Fitzpatrick, JP – The Transvaal From Within, Heinemann, (1899)
• Gordon, CT – The Growth of Boer Opposition to Kruger (1890–1895), Oxford University Press, (1970)
• Schreuder, D and Butler, J (eds) – Sir Graham Bower's Secret History of the Jameson Raid and the South African Crisis, 1895-1902, Van Riebeek Society, (2002)
• van der Poel, J – The Jameson Raid, Oxford University Press, (1951)
• Rhoodie, DO – Conspirators in Conflict: A Study of the Johannesburg Reform Committee and its Role in the Conspiracy Against the South African Republic, Tafelberg-Uiygewers, (1967)