Afrikandere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Afrikandere
Afrikandere
Den verdensberømte skuespilleren Charlize Theron kan regnes som afrikander
Antall
minst 2,7 millioner
Område
Sør-Afrika Sør-Afrika, Namibia Namibia
Språk
afrikaans
Religion
kalvinister

Afrikandere (afrikaans: Afrikaners, «afrikanere») er en etnisk gruppe av nordvest–europeisk (særlig nederlandsk og tysk, men også bl.a. fransk og skandinavisk) opphav tilknyttet Sør-Afrika og språket afrikaans.[1] Afrikandere var historisk også kjent som boere («bønder»). Afrikandere har befolket Sør-Afrika siden 1600-tallet og oppfatter seg i betydelig utstrekning som et afrikansk folk.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Afrikandere er etterkommere av nybyggere fra det nordvestlige Europa som først ankom i Kapp det Gode Håp under det nederlandske Ostindiske kompanis (VOC) administrasjonsperiode (16521795). Mens de opprinnelige nybyggerne hovedsakelig kom fra De forente Nederlandene, øket deres antall også av senere religiøse flyktninger fra Frankrike og Tyskland. Deres opphav var primært nederlandske kalvinister og flamlendere, sammen med mindre antall av tyske protestanter, franske hugenotter, frisere og vallonere.

Romantisert maleri av en beretning om ankomsten til Jan van Riebeeck.

Noen forskere mener at det er en vanlig misforståelse at afrikandere hovedsakelig stammer fra nederlandske immigranter til Sør-Afrika. Dr. J.A. Heese påpeker at at tysk opprinnelse kan være mer vanlig. Dette forklares gjennom at de første nederlandske immigrantene hadde mange barn (døtre) som giftet seg med mange forskjellige tyskere (fra de tyske lavlandene nær Nederland), rekruttert hovedsakelig av det nederlandske Ostindiske kompani. Som resultat er etternavn av tysk opprinnelse svært vanlig blant afrikandere.[2]

Nyere forskning har også vist at en ikke ubetydelig del av afrikanderne som ytre sett fremtrer som hvite har svarte afrikanske aner lenger tilbake, noe som særlig er resultatet av at hvite afrikandere og svarte kvinner har fått barn sammen.

Den opprinnelige intensjonen til nederlenderne som først slo seg ned ved Kapp i 1652 var å etablere en geografisk begrenset forsyningsstasjon for VOC. Ankomsten i 1688 av en liten gruppe franske hugenotter som hadde unnsluppet katolske religiøse forfølgelser, gav nytt blod og økte nybyggernes antall. Noen av kolonistene fra andre deler av Europa (Skandinavia, Portugal og Spania) ble senere også innlemmet i det som i dag utgjør afrikanderne.

Den første personen som det er nedtegnet henviste til seg selv som «afrikander», var Hendrik Biebouw som i mars 1707 hevdet at han var afrikander og ikke ønsket å forlate Afrika. Biebouw mente med dette kravet å motsette seg sin utvisning fra Kappkolonien slik det ble beordret av magistraten i Stellenbosch.[3]

Afrikanderne ble frem til begynnelsen av 1900-tallet stort sett kalt for «boere», både av dem selv og andre. Boer betyr bokstavelig talt «bonde», men den presise betydningen i Sør–Afrika kan være ambivalent og har en tendens til å endre seg etter konteksten. Særlig fikk begrepet en negativ tonasjon i etterkant av anglo-boerkrigen, da boerne ble presset ut av maktposisjoner og gjennom offentlig engelsk propaganda ble latterliggort som uutdannede og barbariske bønder, altså noe mindreverdig. (Språket deres afrikaans, ble samtidig også kalt for kitchen-Dutch eller kjøkken-hollandsk, altså den type språk som snakkes på kjøkkenet med slaver og tjenere.) Dermed kom Afrikander-begrepet opp som et vellykket alternativ, og var allerede før andre verdenskrig det etablerte begrep. Flere og flere afrikandere ble samtidig urbane, og ville dermed ikke vedkjenne seg tittelen «bonde». Det tragiske med afrikander-begrepet var at det da samtidig ble knyttet opp mot apartheidstaten, som vokste frem parallelt med afrikandernes gjenvunne makt. I dag brukes boer-begrepet av noen høyreorienterte, for eksempel av organisasjonen «Boeremag» (boermakt) som ønsker seg tilbake til tiden med boer-republikkene, og tiden da afrikanderne styrte seg selv uten innblanding utenfra.[4]

Massemigrasjonene som kollektivt er kjent som Great Trek var avgjørende for konstruksjonen av afrikandisk etnisk identitet, siden førte til opprettelsen av et antall boerstater som var uavhengige fra britisk overoppsyn.

Anslagsvis 12 000 voortrekkere migrerte i 1830– og 1840–årene til det fremtidige Northern Cape, Natal og Oranjefristaten. Det var flere faktorer som motiverte dem, inkludert ønsket om å unnslippe britisk styre. Trekket splittet de hvite afrikaans–språklige nybyggerne i to grupper: trekboere (senere kalt «voortrekkere») og kappnederlendere som de ble kalt av britiske nybyggere. Denne delingen overlappet økonomiske forskjeller, siden trekkerne generelt hadde mindre ressurser enn de som ble igjen.


Like viktig som trekket selv var for å danne den afrikandiske etnisiteten, var den løpende konflikten med forskjellige innfødte grupper på veien. Ingen konflikt er regnet å være mer sentral i prosjektet med å fastsette afrikandisk identitet enn konfliktene mot zuluene i dagens Natal.

Trekkerne som gikk inn i Natal oppdaget at landet de ønsket å slå seg ned i, var underlagt myndigheten til zuluhøvdingen Dingane ka Senzangakhona. Fiendtligheter i stor skala brøt ut mellom zuluene og trekkerne etter at en delegasjon under Piet Retief som hadde forhandle frem en landavtale, ble massakrert av Dingane den 6. februar 1838. Etter henrettelsene angrep zuluenes impier (regimenter) boere som hadde slått leir ved foten av Drakensberg i det som senere ble kalt Blaauwkrans og Weenen, og drepte kvinner og barn sammen med menn. I tidligere konflikter hadde xhosaene i det østlige grenseområdet i Kapp avstått fra å skade kvinner og barn. 16. desember 1838 konfronterte en 470 menn sterk styrke under Andries Wilhelmus Jacobus Pretorius rundt 10 000 zuluer i forberedte stillinger.[5] Tre boere skal ha blitt såret, men ingen mistet livet. På grunn av blodet fra de 3000 drepte zuluene, ble Ncome farget rød av blodet, og konflikten ble senere kjent som slaget ved Blood River. Boernes våpen gav dem en opplagt teknologisk fordel over zuluenes tradisjonelle våpen av korte stikkespyd, slagvåpen og skjold av kuskinn.

Boerne tilla sin seier et løfte de gav til Gud før slaget. Dersom de seiret, skulle de og fremtidige generasjoner minnes dagen som en sabbat. 16. desember ble derfor feiret av afrikanderne som en offentlig høytidsdag som ironisk nok ble kalt «Dinganes dag». Etter 1952 ble høytidsdagen kjent som avtaledagen og forandret i 1980 til løftedagen. Slaget ved Blood River fungerte som en støtte til synet på guddommelig aksept for boernes exodus. Samtidig kunne den henvises til som et tegn på boernes overlegenhet over innfødte befolkninger. Dinganes handlinger ble igjen tolket som et tegn på innebygd forræderi blant de innfødte.

Boerrepublikkene[rediger | rediger kilde]

Etter zulustyrkenes nederlag og avtalen mellom Dingane og Retief ble skaffet tilbake, proklamerte voortrekkerne republikken Natalia. Denne boerstaten ble annektert av britiske styrker i 1843.

Britenes styre var tilbake, og fokuset ble flyttet fra å okkupere land i Natal, øst for Drakensberg–fjellene, til området nordvest for dem og inn på den høyereliggende velden (steppene) i Transvaal og Transoranje som var tynt befolket på grunn av ødeleggelsene til Mfecane. Noen trekkere dro så langt som forbi dagens sørafrikanske grenser så langt nord som Zambia og Angola. Noen nådde også den portugisiske kolonien Delagoa Bay, dagens Maputo, hovedstaden i Mosambik.

Dorsland Trek («tørst land trek») ble satt i gang av Gert Alberts i 1870–årene da det første trekket satte avgårde fra Pretoria via den tørre Kalahariørkenen til Rietfontein på den østlige grensen av dagens Namibia. I løpet av en femårsperiode og etter en hjerteskjærende reise preget av tørst og malaria, ankom disse trekkerne og slo seg ned i den fruktbare høysletten Humpata i sørvestlige Angola på invitasjon fra kolonimyndighetene. I løpet av årene fulgte mange flere trekkere fra Pretoria til Humpata. Historikere antok at grunnen for trekket var at det britiske imperiet kom for nær med oppdagelsen av diamanter i Kimberley, nøyaktig den samme grunnen til at boerne forlot Kappkolonien opprinnelig. Gert Alberts, leder for det første trekket, skal derimot ha sagt en gang at det var bare en «vandrelyst» som fikk den første gruppen til å pakke sine vogner og å dra ut i det ukjente på leting etter nye horisonter.

«Vryheidsvlag» («frihetflagg») som etter hvert ble kalt Rebellevlag («opprørsflagg»), antatt å ha blitt brukt av noen kappopprørere i andre boerkrig.[6]

I mer enn 50 år spilte disse hardbarkede boerne en avgjørende rolle i å hjelpe portugiserne til å åpne opp de indre delene av Angola for handel og jakt. Boernybyggere fra Humpata hjalp også portugiserne i å kue krigerske innfødte svarte stammer der det var nødvendig. Men relasjonene mellom boere og portugisere ble sakte dårligere ettersom portugiserne forsøkte å konvertere disse dypts kristne protestantene til katolisisme. Portugiserne forbød dem også å bruke sitt språk, afrikaans, i de lokale skolene. For en kort periode slo en utbrytergruppe av disse boerne seg ned i høylandet Otavi i det nordlige Trans Gariep, senere kjent som Tysk Sørvest–Afrika og i dag som Namibia, og erklærte sin egen uavhengige republikk Upingtonia. Denne lille uavhengige staten varte ikke lenge siden ingen av kolonimaktene ønsket å anerkjenne republikkens suverenitet. Etterhvert returnerte de fleste av disse boerne til Humpata.

Under første verdenskrig falt Sørvest-Afrika i hendene på Unionen Sør-Afrika. Sør–Afrika fikk et begrenset C–mandat av Folkeforbundet til å administrere landet som en femte provins. I et forsøk på å befolke Sørvest–Afrika inviterte den sørafrikanske regjeringen de angolanske boerne til å slå seg ned der. De fleste aksepterte tilbudet, mens noen dro tilbake til Sør–Afrika. En liten gruppe ble igjen i Angola. Idag utgjør arven etter Dorsland–trekket og de angolanske boerne ryggraden i alle sektorer av namibisk økonomi.

Lizzie van Zyl, besøkt av Emily Hobhouse i en britisk konsentrasjonsleir.

Boerne opprettet uavhengige stater, Sørafrikanske republikk og Oranjefristaten, i det som nå er Sør–Afrika. Britene annekterte også disse områdene, noe som førte til de to boerkrigene, første boerkrig (1880–1881) og andre boerkrig (1899–1902), som endte med at boerområdene ble lagt til det britiske imperiet som kolonier. Boerne vant den første krigen og fikk tilbake sin uavhengighet, men tapte den andre, hovedsakelig på grunn av at britene brukte brent jords taktikk og utstrakt bruk av konsentrasjonsleirer. Det er anslått at 27 000 sivile boere (for det meste barn under 16 år) døde i leirene av sult og sykdom. Dette var 15% av boerbefolkningen i republikkene. Rundt 15 000 sivile bantuer døde i separate konsentrasjonsleirer, også satt opp av britiske styrker, men på grunn av mangelfulle nedtegnelser, kan dette antallet ha vært mye større.

Etter den britiske anneksjonen av boerrepublikkene, dempet opprettelsen av Unionen Sør–Afrika (1910) skillet mellom de britiske nybyggerne og afrikanderne.

Diaspora og Sørvest–Afrika[rediger | rediger kilde]

En boer–diaspora skjedde etter andre boerkrig som skyldtes en mindre exodus i 1890–årene til Mashonaland og Matabeleland (dagens Zimbabwe), konsentrert rundt byen Enkeldoorn. Den største gruppen emigrerte i 1903 til regionen Patagonia i Argentina. En annen gruppe emigrerte til det britisk–styrte Kenya, hvorfra de fleste returnerte til Sør–Afrika i løpet av 1930–årene. En tredje gruppe under lederskapet til general Ben Viljoen emigrerte til Mexico og til New Mexico og Texas i det sørvestlige USA. Andre migrerte til andre deler av Afrika, inkludert Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania), for det meste rundt Arusha, og til og med Angola hvor mindre eller større grupper slo seg henholdsvis ned ved platåene Bihe og Humpata.

En relativt stor gruppe afrikandere slo seg ned i Kenya i det første tiåret i det 20. århundre. Brian du Toit sier at den første bølgen av migranter bestod av enkeltstående familier fulgt av større kollektive familietrekk. Noen må ha ankommet allerede i 1904 da en avisfotograf identifiserer en teltlandsby som «noen av de tidlige nybyggerne fra Sør–Afrika» på det som i dag er området til universitetet i Nairobi.[7] Antagelig var W.J. Van Breda den første som ankom i 1903, fulgt av John de Waal og Frans Arnoldi ved Nakuru i 1906. Arnoldi hadde besøkt Van Breda og hans to brødre i 1905. Jannie De Beers familie bodde allerede ved Athi, mens Ignatius Gouws bodde ved Solai.

Den andre bølgen av migranter eksemplifiseres av Jan Janse van Rensburgs trekk. Janse van Rensburg forlot Transvaal på en oppdagelsesferd til Britisk Øst-Afrika fra Lourenco Marques. Han ble inspirert av en tidligere boermigrant, Abraham Joubert, som hadde flyttet til Nairobi fra Arusha i 1906. Da Joubert besøkte Transvaal det året, møtte Janse van Rensburg ham. Kilder er uenige i om Janse van Rensburg fikk garantier for landeiendommer fra guvernøren, sir James Hayes Sadler.

Da han returnerte til Tansvaal, rekrutterte Janse van Regensburg rundt 280 mennesker som bestod av enten 47 eller 60 familier til å bli med ham til britisk Øst–Afrika. De fleste kom fra distriktene rundt Ermelo og Carolina. Den 9. juli 1908 seilte Janse van Regensburgs gruppe i den innleide båten SS «Windhuk» fra Lourenco Marques til Mombasa hvor de bordet et tog med kurs for Nairobi. Gruppen reiste med fem tog til Nakuru.[8]

I 1911 satte den siste av de store trekkgruppene kursen for Kenya da rundt 60 familier fra Oranjefristaten bordet SS «Skramstad» i Durban under lederskapet til C.J. Cloete. Men migrasjonen svant hen, delvis på grunn av strengere pengekrav som ble innført ovenfor migrantene av den britiske statssekretæren, som da var lord Crewe. Transvaal og Oranjefristaten fikk selvstyre i 1906 og 1907, og dette bidro også. Likevel fortsatte en og annen trekkfamilie å migrere helt inn i 1950–årene.

Det var en kombinasjon av faktorer som drev boermigrasjonen videre. Noen, som Janse van Renseburg og Cloete, hadde samarbeidet med britene, eller hadde overgitt seg under boerkrigen. Disse joinere og hensoppere opplevde fiendtlighet i etterkant fra andre boere. Mange migranter var ekstremt fattige og hadde klart seg på andres eiendom. Kollaboratører hadde en tendens til å flytte til Britisk Øst–Afrika, mens de som hadde kjempet helt til slutt (kalt bittereindere) til å begynne med foretrakk Tysk Øst–Afrika.

En av de mest kjente boerbosetningene i protektoratet Britisk Øst–Afrika var ved Eldoret i sørvest av det som skulle bli Kenya i 1920. Innen 1934 bodde det rundt 700 afrikandere her, nær den ugandiske grensen.[9]

Med utbruddet av første verdenskrig ble Unionen Sør–Afrika bedt av de allierte styrkene om å angripe det tyske territoriet Sørvest–Afrika, noe som resulterte i felttoget i Sørvest-Afrika. Bevæpnede styrker under lederskapet til general Louis Botha beseiret de tyske styrkene som ikke var i stand til å gjøre mye motstand mot de overveldende sørafrikanske styrkene.

Afrikanderkvinner og -barn i en britisk konsentrasjonsleir.

Mange afrikandere som hadde lite til overs for britene, protesterte mot bruken av «barn fra konsentrasjonsleirene» til å angripe de afrikander–vennlige tyskerne, noe som førte til Maritzopprøret i 1914 som raskt ble slått ned av regjeringsstyrkene.

Noen afrikandere flyttet etterpå til Sørvest–Afrika som ble administrert av Sør–Afrika til det ble uavhengig i 1990 da landet tok navnet Namibia.

Siden det første demokratiske valget i 1994 med allmenn stemmerett, har mange høyt utdannede afrikandere emigrert fra Sør–Afrika og Namibia til den vestlige verden. De fleste slår seg ned i tradisjonelt engelsk–språklige land som Storbritannia, Australia, New Zealand og Canada, men mange emigrerer også til nederlandsk–språklige land som Nederland og Belgia.

En liten gruppe afrikandere har slått seg ned i byen Orania med det endelige mål å grunnlegge en Volkstaat gjennom en prosess av afrikandisk demografisk konsolidering. Noen afrikandere føler at deres språk og kultur står ovenfor en alvorlig trussel i postapartheidtidens Sør–Afrika på grunn av den relativt lille befolkningen av afrikandere, det engelske språks dominans og deres manglende politiske makt. De frykter også en gjentagelse av hendelsene i Zimbabwe og mange postkolonistiske ettpartidiktatur, særlig fra de mer radikale elementene innenfor det styrende ANC.

Moderne historie[rediger | rediger kilde]

Det svarte flertallet i Sør–Afrika ble ekskludert fra lik deltakelse i styret av statens og landets saker frem til 1994. Unntakene var hjemlandene til Qwaqwa, Zululand, Ciskei, Transkei, Venda og Bophuthatswana som var nominelt selvstyrt. Apartheidlovene ble først satt i verk av den britisk–kontrollerte regjeringen da passlovene ble vedtatt i 1923. Status quo ble opprettholdt og restriksjoner på ikke–hvites sosiale og politiske frihet ble ytterligere skjerpet da afrikandisk–ledede politiske partier fikk kontroll over regjeringen siden valget i 1948.

Folkeavstemningen i 1992 ble avholdt 17. mars, og sørafrikanerne ble bedt om å stemme i det siste trekammersvalget som ble holdt under apartheidsystemet hvor også fargede og indiske grupper fikk stemme, for å bestemme om de støttet de fremforhandlede reformene som da var begynt av statspresident Frederik Willem de Klerk to år tidligere. Resultatet av valget var en stor seier for ja–siden. Valganalyser repporterer derimot at støtten for å avskaffe apartheid blant afrikanderne faktisk var litt større enn blant engelsk–språklige.[10]

Denne antagelsen er tvilsom med tanke på de statistiske analysene som ble offentliggjort av Senteret for studiet av vold og forsoning (CSVR)[11], har vist at afrikanderne støttet apartheid–politikken i større grad enn engelsk–språklige fra 1970–årene til 1990–årene.[12]

I nyere tid har der vært en tendens innenfor Sør–Afrika til å beskrive blandingsbefolkningen («fargede») i Sør–Afrika, de fleste snakker afrikaans som morsmål, som afrikandere eller fargede afrikandere. Men den afrikaans–språklige blandingsbefolkningen i Sør–Afrika og Namibia henviser vanligvis til seg selv som «kleurlinge» (fargede) og «bruinmense» (brunt folk). «Basters» («av blandet rase», bokstavlig «bastard») er et begrep som tidligere var vanlig, men som nå sjelden brukes på grunn av sin nedsettende natur. Andre ikke–hvite afrikaans–språklige grupper er «griqua», «namaqua» og «khoikhoi».

Overgangen fra fargede til afrikander har møtt noe suksess til tross for eksklusjonshistorien under kolonitiden og apartheid. Men mange afrikaans–språklige fargede føler at de har utviklet en separat identitet fra hvite afrikandere på grunn av den strenge rasesegresjonspolitikken i apartheidårene, og der er en markert sosiolekt i språket slik det tales av hvite og kappfargede. Noen afrikaansspråklige fargede praktiserer også islam på grunn av sine malaysiske røtter.

Nylig har noen liberale afrikaans–språklige sørafrikanere og namibiere forkastet merkelappen afrikander på grunn av dens negative konnotasjon av rase og religiøs intoleranse. Noen bruker det neologistiske og rasenøytrale ordet «afrikaanses» til å henvise til seg selv som personer som har afrikaans som morsmål og som ser bort fra den antatte, og vanskelige å definere, etniske identiteten eller apartheidtidens rasekategorisering.[13]

Mens noen konservative etterkommere av trekkere og afrikandiske pionérer fremdeles liker betegnelsen «boer», ser andre på den som avskaffet og til og med som et nedlatende begrep brukt i en etnisk kontekst.

Det blir gjort forsøk av noen få afrikandere på å sikre minoritetsrettigheter. Disse forsøkene inkluderer Volkstaat–bevegelsen. I kontrast har en håndfull afrikandere sluttet seg til ANC som i overveldende grad får støtte av Sør–Afrikas svarte flertall. Men det store flertallet av afrikandere har sluttet seg til engelsk–språklige i støtten av Sør–Afrikas offisielle opposisjon, Democratic Alliance, en indikasjon på deres aksept for ikke–rasisme innenfor en fri foretaksøkonomi.

Det nye fenomenet hvit fattigdom tilskrives ofte regjeringens kvotering i arbeidsgiverlovgivningen, som reserverer 80% av nye jobber for svarte og favoriserer svarteide selskaper.

Det sørafrikanske landbrukssamfunnet har blitt utsatt for raseangrep i mange år. Alderen på de som har blitt drept, har variert fra så gammelt som 87 år til unge spedbarn. Genocide Watch har sagt at disse angrepene utgjør tidlige faresignal om folkemord mot afrikandere og har kritisert den sørafrikanske regjeringen for dens manglende handling i saken ved å peke på at mordraten mot dem («etno–europeiske bønder» i deres rapport) er fire ganger høyere enn generelt i den sørafrikanske befolkningen.[14] Der er 40 000 hvite bønder i Sør–Afrika. Siden 1994 har nærmere 2000 bønder blitt myrdet i titusenvis av gårdsangrep i landet, mange brutalt torturert og/eller voldtatt. Noen offer har blitt brent med strykejern eller fikk kokende vann tømt ned i halsen.[15]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Der er ingen målinger på «etnisk gruppe» eller «etnisitet» i den sørafrikanske folketellingen, men en kombinasjon av rase (hvite) og morsmål (afrikaans) er det nærmeste anslaget for afrikander. Der var 2 536 906 hvite afrikaansspåklige i Sør–Afrika ifølge folketellingen i 2001 (1996: 2 558 956).

Dnne befolkningen var spredt ut over provinsene på følgende måte[16]:

Provins Antall (2001) Antall (1996) Andel av provinsbefolkningen
Eastern Cape 148 809 154 513 2,31%
Free State 214 020 279 135 7,9%
Gauteng 1 003 860 958 351 11,36%
KwaZulu-Natal 116 307 124 555 1,22%
Limpopo 110 028 98 875 2,08%
Mpumalanga 170 526 208 655 5,46%
Northern Cape 93 222 101 704 11,33%
North West 218 611 196 347 5,95%
Western Cape 461 522 436 822 10,42%

Den jevne spredningen av befolkningen i landet skyldes Great Trek som dro fordel av mengden av uutviklet land i de indre delene av Sør–Afrika og en jevn forsyning av ikke–afrikandisk arbeidskraft. Dette motarbeidet etthvert behov for afrikandere til å bli værende i et område som inneholdt hele deres befolkning.

I Namibia var der 133 324 afrikaansspråklige i folketellingen i 1991. Dette utgjorde 9,5% av landets totale befolkning. Afrikanderne finnes for det mest i Windhoek og i de sørlige provinsene.[17]

Et betydelig antall afrikandere har migrert til land som Canada, Storbritannia, USA, Nederland, Belgia, Australia, New Zealand, Spania, Argentina og Mexico.

Et stort antall unge afrikandere drar nytte av visum for arbeid i ferie som er tilgjengelig i Storbritannia og andre Samveldestater, i tillegg til Nederland og Belgia, for å skaffe seg arbeidserfaring. Den fordelaktige valutakursen mot sørafrikansk rand øker også den attraktive internasjonale erfaringen.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Inskripsjonen på Afrikaanse Taalmonument i Paarl.

Afrikandernes kalvinisme i Sør–Afrika har utviklet seg i en annen retning enn sine europeiske og amerikanske motparter. Unikheten blir forklart som et direkte resultat av geografisk isolasjon og politisk og kulturell fremmedgjøring som stengte ute opplysningstidens påvirkning. Motstrømmene av endring som steg opp innenfor protestantiske kulturer i Europa i respons til det 18. århundrets opplysningstid hadde minimal effekt på utviklingen av religiøs tankegang blant afrikanderne.

Dette impliserer at det er et renere uttrykk for hva kalvinisme opprinnelig var uten opplysningstidens effekt. Særlig impliserer dette synet at kulturell utvikling under innflytelse av afrikandernes lavkirkelige religion er en illustrasjon på de kulturelle implikasjonene til kalvinismen.

Språket afrikaans endret seg over tid fra det nederlandske språket som først ble snakket av de hvite nybyggerne ved Kapp. Fra sent i det 17. århundre, utviklet formen for nederlandsk som ble snakket ved Kapp forskjeller, for det meste i morfologi, men også i uttale, aksent og, i mindre grad, syntaks og vokabular fra det som ble snakket i Nederland, selv om språket fremdeles er likt nok til at en kan forstå hverandre, med litt velvilje. Nybyggere som ved ankomsten talte tysk og fransk, skiftet snart over til nederlandsk og senere afrikaans. Prosessen med språkendringene ble influert av språkene som ble snakket av slavene, khoikhoier og mennesker av blandet opphav, i tillegg til kappmalaysiere, zuluer, engelskmenn og portugisere. Mens nederlandsk forble det offisielle språket, utviklet den nye dialekten, ofte kjent som kappnederlandsk, afrikansk nederlandsk, «kjøkken–nederlandsk» eller «taal», seg til et separat språk i løpet av det 19. århundre. Mye arbeid ble gjort av Genootskap van Regte Afrikaners og andre forfattere som Cornelius Jacobus Langenhoven. I 1925 erstattet dette nye språket nederlandsk som et av de to offisielle språkene i Unionen Sør-Afrika, og er vidt akseptert som kommunikasjonsmiddel for et stort antall sørafrikanere.

Afrikandere har en lang og rik litterær tradisjon og har produsert et antall betydelige romanforfattere og poeter, I nyere tid kan særlig navn som Uys Krige, Elisabeth Eybers og Breyten Breytenbach nevnes. I Norge er vel de desidert mest kjente nobellprisvinner i litteratur John Maxwell Coetzee, og André Brink som var en av dem som gjorde apartheid kjent i Norge.

Musikk er antagelig den mest populære kunstformen blant afrikandere. Mens den tradisjonelle boeremusiek og volkspele folkedansene var populære i fortiden, foretrekker de fleste afrikandere i dag en rekke internasjonale genre og lett populærmusikk på afrikaans. Noen liker også en populær sosial dans kalt sokkie.

Institusjoner[rediger | rediger kilde]

Afrikaanse Taal en Kultuurvereniging (ATKV) (Afrikaans språk og kultursamfunn) er ansvarlig for å fremme språket afrikandernes språk og kultur.

Freedom Front er et afrikandisk etnisk politisk parti i republikansk tradisjon som driver lobbyvirksomhet for at minoritetsrettigheter skal gis til alle de sørafrikanske minoritetene. Freedom Front leder også Volkstaat–initiativet og er nært forbundet med den lille byen Orania. Men partiet har bare mindre støtte blant afrikanderne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Afrikander er den godkjente stavemåten på bokmål, men den tidligere formen afrikaaner finnes i 2008 fremdeles i bruk i Norge. Eksempel på bruk av eldre stavemåte: Online-utgavene av Store Norske Leksikon, besøkt 27. juli 2008, hadde oppslagsord Afrikaaner, men ikke Afrikander. Afrikaaner er fremdeles i bruk i en del andre språk, se artikkelens interwiki-lenker.
  2. ^ Dr. Heese sitert av C. Pama, pp. 17–18, Die Groot Afrikaanse Familienaamboek, 1983, Human & Rousseau Publishers, Cape Town, etc. ISBN 0-7981-1618-8.
  3. ^ Hermann Giliomee, The Afrikaners: Biography of a People, University of Virginia Press, 2003
  4. ^ Martin Schönteich and Henri Boshoff: Volk Faith and Fatherland The Security Threat Posed by the White Right
  5. ^ [1]
  6. ^ Flags of the World
  7. ^ Bildet
  8. ^ [2]
  9. ^ [3]
  10. ^ Countrystudies Toward Democracy
  11. ^ Centre for the Study of Violence and Reconciliation
  12. ^ Between Acknowledgement and Ignorance:How white South Africans have dealt with the apartheid past
  13. ^ [4]
  14. ^ Over 1000 Boer Farmers In South Africa Have Been Murdered Since 1991, Genocide Watch
  15. ^ Criminal Justice Monitor, Report of the Committee of Inquiry into Farm Attacks, 2003
  16. ^ Statistics South Africa Census 2001
  17. ^ International Institute for Applied Systems Analysis (2001) Population project

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Du Toit, Brian M. 1998. The Boers in East Africa: Ethnicity and Identity. Westport, CT: Greenwood.
  • Gilliomee, Hermann. 1989. The Beginnings of Afrikaner Ethnic Consciousness, 1850–1915, in Leroy Vail (ed.) The Creation of Tribalism in Southern Africa. London/ Berkeley: Currey University of California Press, 1989. [5]
  • Mackenzie, S.P. 1997. Revolutionary Armies in the Modern Era: A Revisionist Approach. Routledge.
  • Van der Watt, Liese. 1997. 'Savagery and civilisation': race as a signifier of difference in Afrikaner nationalist art, De Arte 55. [6]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]