Aemilianus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Aemilian)
Gå til: navigasjon, søk
Aemilianus
MARCVS AEMILIVS AEMILIANVS AVGVSTVS
Aemilianus
Født ca. 207/213
Girba, provinsen Africa
Død 253 (40 eller 46 år)
Spoletium, Italia
Myrdet
Navn før tiltredelse Marcus Aemilius Aemilianus Augustus
Regjerte 253 (3 måneder)
Dynasti Soldatkeiserne
Forgjenger Gallus og Volusianus
Etterfølger Valerian

Marcus Aemilius Aemilianus Augustus (ca. 207/213253), også kjent som Aemilianus, i engelsk litteratur som Aemilian, var romersk keiser i tre måneder i 253.[1] Han var kommandant av troppene fra provinsen Moesia og fikk viktige seire over angripende gotere som invaderte riket. Av denne grunn ble han utropt til keiser av sine soldater. Han forflyttet seg deretter raskt til Italia hvor han beseiret keiser Trebonianus Gallus, men kun for å bli drept av sine egne menn da en annen general, Valerian (Valerianus) utropte seg til keiser og dro mot Aemilianus med en større hær.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og militære karriere[rediger | rediger kilde]

Cornelia Supera (eller Supra), var hustru av Aemilianus. Motsatt side viser gudinnen Vesta.

Aemilianus ble født i den romerske provinsen Africa. I henhold til en kilde fra 300-tallet, Epitome de Caesaribus, ble han født i Girna (dagens Djerba, en øy utenfor dagens Tunisia)[2] og en referanse i samme kilde indikerer at han var født i 207.[3] I henhold til en senere kilde på 1100-tallet, Johannes Zonaras, var han libyer.[4] En annen krønike fra 1200-tallet hevder at han var førti år da han døde i 253.[5]

Det finnes to versjoner som omhandler hans slekt, men begge er overdrevne: mens Eutropius og hans greske oversetter Paeanius antagelig snakket nedsettende om en mislykket usurpator da de forteller at han kom fra en ikke særlig betydningsfull familie,[6] synes kronikøren Johannes av Antiokia derimot å referere fra Aemilianus’ egen propaganda når han skriver at usurpatoren benyttet sin egen slektsforbindelser for å ta makten.[7] Aemilianus giftet seg med Cornelia Supera, en kvinne opphav fra romerske Africa, men når de ble gift er ukjent, skjønt ettersom begge var fra samme provins er det mulig at de ble gift før han forlot Nord-Afrika.[8]

I løpet av styret til Trebonianus Gallus og hans sønn Volusianus (251–253) ble Aemilianus sendt til Balkan for å overta den militære ledelsen av en hær.[9] Hans hovedansvar var å sikre freden langs grensen av Donau som hadde blitt utsatt for flere angrep av gotere ledet av deres konge ved navn Cniva (eller Kniwa).

Gallus sikret seg den romerske tronen etter keiser Decius døde i slaget ved Abrittus i 251 mot nevnte Cniva. Senere måtte Gallus håndtere utbruddet av en pest som herjet Roma. Han var ikke populær i hæren, hovedsakelig grunnet de ydmykende fredsavtalene som ble signert i 261 med goterne og dessuten med Sjahpur I av Persia som angrep romersk Syria. I henhold til Johannes av Antiokia var Aemilianus, da han fikk ledelsen over hæren i Moesia, allerede misunnelig på Gallus og sammensverget forræderi mot ham. Han var også en motstander av det romerske senatet,[8] og hans oppviglerske planer ble bekreftet av skribenter som Hieronymus og Jordanes.[10]

Seier over goterne og opprør mot Gallus[rediger | rediger kilde]

Via Flaminia er her vist i purpur, inndelt i to grenser ved siden av moderne Terni; Aemilianus, som reiste fra nord mot Roma, beseiret Trebonianus Gallus ved den østlige grenen.

I 253 hevdet goterne, ledet av deres høvding Cniva, at de ikke hadde fått betaling fra romerne i henhold til avtalen av 251. De krysset grensen og angrep området Kappadokia og byene Pessinus og Efesos i Anatolia. Moderne historikere tror at den manglende betalingen ikke var en endring i romersk politikk, og at årsaken var heller at goterne forsøkte å utnytte deres militære framgang.[8] Aemilianus hadde kommandoen over hæren som hadde til oppgave å forsvare dette området, men det nylige nederlaget i slaget ved Abrittus hadde gjort hans soldater nervøse. Aemilianus formante dem, minnet dem om romersk ære (i henhold til Zosimus) og lovte dem tributt fra goterne (i henhold til Johannes Zonaras). Romerne klarte å overraske goterne, drepte de fleste av dem, angrep deretter goternes område som førte til at romerne tok krigsbytte og satte fri fanger. De romerske soldatene samlet seg om sin hærfører, hyllet ham og utropte ham til keiser.[4] Zosimus: Historia Nova, i.28.1–2.</ref> Imidlertid hevdet Jordanes at Aemilianus’ soldater hadde plyndret romersk område framfor å skaffe seg krigsbytte fra goterne.[11]

Med sine menn reiste Aemilianus og etterlot sin provins ubevoktet og reiste raskt mot Roma for møte den legitime keiser Gallus før denne kunne skaffe seg forsterkninger. Mens Aemilianus bevegde seg mot Roma langs Via Flaminia, som gikk fra Adriaterhavet og over Appenninene, fikk Gallus og Volusianus ham erklært som «fiende av staten» av det romerske senatet,[12] og forlot deretter Roma for å møte oppvigleren fra øst. Denne strategien antyder at Aemilianus' hær var langt mindre enn deres da de antagelig ikke forventet at forsterkninger ville komme tidsnok, men stolte på at deres større hær var tilstrekkelig til å vinne en konfrontasjon.[8] De to hærene møttes ved Interamna Nahars (dagens Terni) ved sørenden av den østlige grenen av Via Flaminia. Mot alle odds var Aemilianus seierrik.[13] Gallus og Volusianus flyktet nordover med noen få tilhengere, antagelig som en taktisk forsinkelse i påvente at forsterkningene skulle komme, men ved Forum Flaminii (dagens San Giovanni Profiamma), ved den vestlige grenen av Flaminia, ble de drept av sine egne livvakter,[7] som regnet med at deres forræderi kunne skaffe dem en belønning.[14]

Aemilianus' tre måneder[rediger | rediger kilde]

Mynt med Aemilianus' profil, motsatt side viser krigsguden Mars, en referanse til hans styrke som militær leder.

Aemilianus fortsatte videre mot Roma. Det romerske senatet, etter en kort opposisjon,[15] besluttet å anerkjenne ham som keiser. I henhold til en del kilder skal Aemilianus deretter ha sendt et brev til senatet hvor han lovte å kjempe for Romerriket i Trakia og mot Perserriket, og frafalle sin makt til senatet som han betraktet seg selv som en general av.[4] [16] Han mottok deretter titlene Pius, Felix og Pater Patriæ, tribunicia potestas, og ble forfremmet til rangen av pontifex maximus; han ble imidlertid ikke forfremmet til consulate, antagelig for at han ikke var sønn av en senator.[17] De mynter han fikk preget viser at hans egen propaganda fokuserte på hans dyktighet som militær kommandant — han hadde beseiret goterne da ingen trodde det var mulig og således beviste at han var den rette mannen for jobben å gjenopprette Romerrikets makt.[17]

Imidlertid var Valerian (Valerianus), guvernør for provinsene ved Rhinen, på marsj sørover med en hær som i henhold til Zosimus hadde blitt tilkalt som forsterkninger av Gallus.[18] Dagens historikere mener at denne hæren, muligens mobilisert for en påhvilende militær kampanje i øst, ble satt i bevegelse først etter Gallus' død for at Valerian ville gripe sjansen til selv å ta makten.[19] Aemilianus' menn, som fryktet en innbyrdeskrig og ikke minst Valerians langt større hær, gjorde mytteri. De drepte Aemilianus ved Spoletium[20] eller ved broen Sanguinarium, mellom Oriculum og Narnia (halvveis mellom Spoletium og Roma), og anerkjente Valerian som den nye keiser.[21]

Etter Aemilianus' død, ble en damnatio memoriæ erklært mot ham en gang mellom slutten av juli og midten av september.[12][20] Det er mulig at usurpatoren Silbannacus var en offiser som ble etterlatt i Roma av Aemilianus før han dro ut for å møte Valerian. Han forsøkte senere å bli keiser, men ble også drept.[22]

Den problemfylte keisertiden til Aemilianus ble kanskje best oppsummert av Eutropius:

Sitat Aemilianus kom fra en meget ubetydelig familie, hans styre var enda mer ubetydelig, og ble drept i den tredje måneden [av sitt styre].[23] Sitat

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I klassisk latin var han navn MARCVS AEMILIVS AEMILIANVS AVGVSTVS.
  2. ^ Epitome de Caesaribus, 31.1–2.
  3. ^ Epitome de Caesaribus, 31.3.
  4. ^ a b c Johannes Zonaras: Epitome Historiarum, 12.21.
  5. ^ Johannes Zonaras: Epitome Historiarum, 12.22.
  6. ^ Eutropius: Breviariun ab Urbe condita, 9.6; gresk oversettelse ved Paeanius, 9.6.
  7. ^ a b Johannes av Antiokia, fr. 150.
  8. ^ a b c d Banchich, Thomas: «Marcus Aemilius Aemilianus»
  9. ^ Johannes av Antiokia sier at han var arkont, gresk betegnelse for «hersker», av Moesia (fr. 150), Zosimus av Konstantinopel hevder at han var leder for pannonianske (betegnelse på en av stammene i Illyria) enheter (Historia Nova, i.28), mens Johannes Zonaras hevder at han var kommandant av legionene i Moesia (12.21).
  10. ^ Jerome (Hieronymus): Chronicon, Ol. 258; Jordanes: Romana, 285.
  11. ^ Jordanes: Getica, 105.
  12. ^ a b Varner, Eric (2004): Mutilation and Transformation, Brill Academic Publishers, ISBN 90-04-13577-4, s. 209.
  13. ^ Eutropius, 9.5; Paeanius 9.5, p. 153; Aurelius Victor 31.1
  14. ^ Aurelius Victor, 31.1
  15. ^ Aurelius Victor, 31.3.
  16. ^ Anonymous Continuator of Cassius Dio, fr. 2.
  17. ^ a b Beale, Richard: «Roman Imperial Coins of 249–253 A.D.»
  18. ^ Zosimus, i.28.3.
  19. ^ Potter, David S. (1990): Prophecy and History in the Crisis of the Roman Empire. Oxford: Oxford University Press, s. 322.
  20. ^ a b Potter (2004), s. 252
  21. ^ Zonaras, 12.22; Epitome de Caesaribus, 31.2; Zosimus, i.29.1; Kronograf av 354. Kun Aurelius Victor rapporterte at Aemilianus døde av sykdom (31.3).
  22. ^ Estiot, Sylviane (1996): «L'empereur Silbannacus. Un second antoninien» i: Revue numismatique, 151, s. 105–117.
  23. ^ Eutropius: Brevarium ab Urbe condita, 9.6

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Aemilianus – bilder, video eller lyd


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Soldatkeiserne
Forgjenger:
Gallus og Volusianus
253253
Medkeiser(e):
'
Etterfølger:
Valerian I
Romerriket