Via Flaminia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Via Flaminia.jpg

Via Flaminia er en romervei som ble anlagt i år 220 f.Kr. for å knytte Roma til Italias adriatiske kyst ved Ariminum, Rimini, og var den viktigste vei som gikk nordover i romerrikets tid.

Strekning[rediger | rediger kilde]

Via Flaminia utgikk fra Roma og fulgte elven Tiberens dalgang oppstrøms til Appenninene. Der krysset veien Scheggiapasset og elven Metauros dalgang. På vei passerte den blant annet Fano og Pesaro innen den sluttet i Ariminum.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Vienn ble bygd av den romerske censoren Gaius Flaminius. Det ble foretatt mange forandringer og forbedringer på veien i keisertiden. Da keiser Augustus påbegynte en allmen opprustning av veiene i Italia, til hvilket han tilsatte blanr andre senatorer som prosjektledere, reserverte han Via Flaminia for seg selv og lot gjenoppbygge alle broer, foruten Pons Mulvius, som krysset Tiberen tre kilometer (2 mil) nord for Roma (bygd av Marcus Aemilius Scaurus år 109 f.Kr.) og en ukjent bro ved navn Pons Minucius. Store triumfbuer ble reist til hans ære, og ved Ariminium er de fortsatt bevarte. Vespasian bygget en ny tunnel gjennom fjellpasset Intercisa år 77, og Trajan, som inskripsjoner viser, reparerte mange broer langs veien. Veien fikk stor betydning for de byer de og områder som den passerte, ikke minst for Ager Gallicus.

Pons Mulvius

I middelalderen var veien kjent som Ravennaveien, ettersom den gikk mot den da viktige byen Ravenna. Ravennas betydning gikk det tilbake med i lombardperioden og veien forfalt, med veien ble delvis ombygd i renessansen. Som SS 3 (Strada Stratale) fortsetter denne vei å være en hovedvei mellom Roma og den adriatiske kyst.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Cagli, Ponte Mallio (Via Flaminia) - Marche, Italia - 01.jpg

Veien var viktig av to grunner: I perioden da Romerriket vokste mest, 300-tallet f.Kr. og 200-tallet f.Kr., ble Via Flaminia, sammen med den billigere sjøveien, en av de viktigste ferdselsårer i riket ved at den kunne føre hvete fra Posletten til Roma og det sentrale Italia. Den andre grunnen var den militære betydning. Via Flaminia var hovedveien til hjertet av Italia: den var ikke bare blitt tatt av Julius Cæsar i sin tid, men senere av forskjellige barbarhærer, bysantinske generaler, et cetera. Mange store slag ble utkjempet i nærheten av Via Flaminia, som slaget ved Sentinum (nær dagens Sassoferatto) og nær Tadinum (dagens Gualdo Tadino).

I tidlig middelalder kom veien under Østroms kontroll.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Via Flaminia history». Arkivert fra originalen 25. mai 2012. Besøkt 13. juni 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]