Arkont

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Arkont (gresk: ἄρχων arkhon; flertall ἄρχοντες) er en gresk betegnelse som har betydningen «hersker» eller «herre», hyppig brukt som tittelen på en særskilt offentlig høyere myndighetsperson. Det er hankjønn av presens partisipp av verbstammen ἀρχ-, i betydningen «å herske», avledet fra samme rotord som monark.[1][2]

Antikkens Hellas[rediger | rediger kilde]

I antikkens Hellas var den øverste øvrighetsperson i ulike greske bystater (polis) kalt for arkont. Begrepet ble også benyttet gjennom gresk historie i mer generell betydning, fra «klubbleder» til «bordets herre» ved syssitia (fellesmåltidet for menn og unge gutter i religiøse sammenhenger).

I Athen utviklet det et republikansk system med ni samtidige arkonter, ledet av tre respektive områder: borgerne, militæret og religiøse affærer. Det tre posisjonene var kjent som eponymos arkont (Ἐπώνυμος ἄρχων; «navnherskeren», som ga sitt navn til året som hadde posisjonen); polemark («krigsherskeren»); og arkont basileus («kongeherskeren»).[3] De seks andre var thesmothétai (lovmenn eller juridisk offiserer). Opprinnelige ble disse posisjonen rekruttert fra de rikere samfunnsklassene ved valg hvert tiende år. I løpet av denne perioden var den eponymiske arkont den øverste myndighetspersonen, polemark var leder av de væpnede styrker, og arkont basileus var ansvarlig for en del av de religiøse oppleggene i polis og for overvåkingen av en del større rettssaker i domstolene. Etter 683 f.Kr. ble posisjonene begrenset for kun ett år, og de enkelte år var navngitt etter arkhōn epōnymos (men mange antikke kalendersystemer var ikke konsekvente i nummereringen av deres år).

Etter 487 f.Kr. ble posisjonen som arkont utpekt ved loddtrekning til en hvilken som helst borger, hovedsakelig fra en gruppe av hundre tidligere valgte kandidater, og polemarks militære plikter ble overtatt av en ny klasse av hærførere kalt for strategoi.[4] De ti strategoi (en per stamme) ble valgt, og posisjonen som polemark ble rotert blant dem på daglig basis. Disse fikk deretter kun mindre religiøse plikter og kun i navnet sto de over strategoi. Arkhōn epōnymos forble en titulær statsoverhode under demokratiet, men med svært redusert betydning. Arkontene ble assistert av en for underarkonter som ble kalt for thesmothétai (Θεσμοθέται, «stiftere»). Etter 457 f.Kr. ble tidligere arkonter automatisk innrullert som livsvarige medlemmer av Areopagos (Areios Pagos, Ἄρειος Πάγος, «Ares' høyde»), i klassisk tid fungerte denne som den viktigste domstolen i Athen i saker som hadde med mord å gjøre, men denne forsamlingen var ikke lenger viktig politisk på denne tiden.

Det bysantinske rike[rediger | rediger kilde]

Bysantinske historikere beskrev vanligvis utenlandske herskere som arkonter.[5] Herskerne av bulgarne, sammen med deres egne titler, hadde ofte tittelen «Arkont plassert av Gud» i greske inskripsjoner.

Innenfor riket kunne begrepet bli benyttet for å referere til enhver mektig adelsmann eller magnat, men i teknisk forstand ble den benyttet for en klasse av provinsguvernører. På 700- og 800-tallet var disse guvernører av en del mer fjerntliggende provinser underlegen i status i themata (det bysantinske forvaltningssystem): Dalmatia, Kefallinia, Kreta og Kypros. Arkonter fikk også ansvaret for en del marinebaser og handelsstasjoner, foruten også delvis selvstyrte slaviskbebodde områder (sclaviniae) under bysantinsk overherredømme. På 900- og 1100-tallet ble arkonter også nevnt som guvernører av særskilte byer. Området til en arkonts jurisdiksjon ble kalt for en arkhontia (ἀρχοντία).[6] Tittelen ble også benyttet for flere ulike finansielle posisjoner, slikt som overhodet av myntvesenet (ἄρχων τῆς χαραγῆς), foruten også direktører av ulike keiserlige arbeidsplasser, verksteder, våpenlagre og lignende.[7]

Tittelen megas arkhon («storarkont») er også attestert som en oversettelse av utenlandske titler som «storfyrste». På midten av 1200-tallet ble betegnelsen også etablert som en særskilt rang ved det keiserlige hoff, holdt av den øverst rangerte myndighetsperson i keiserens selskap. Det eksisterte gjennom hele perioden til det Palaiologiske dynasti, men hadde ingen særskilte funksjoner.[8]

Den økumeniske patriark av Konstantinopel[rediger | rediger kilde]

Fra tid til tid har lekfolk i den ortodokse kirke i kommunion med patriarken av Konstantinopel har blitt gitt tittelen arkont av den økumeniske patriarkat for å ære deres tjenester til kirken. I 1963 ble arkontene organisert i et samfunn dedikert den hellige Andreas. Denne statusen er ikke en del av kirkehierarkiet og er kun en æresbevisning. Arkonten sverger en ed på å forsvare og fremme kirkens tro og tradisjon. Også menneskerettigheter og kirkens generelle velferd er del av de tradisjonelle oppgavene til denne posisjonen.

Gnostisisme[rediger | rediger kilde]

I senantikken ble begrepet arkont benyttet av gnostikere for å referere til flere tjenere av Demiurg, det vil si «skaperguden» eller «verdensskaperen», det som var plassert mellom menneskene på den ene siden og den transcendente Gud på andre siden, og som kunne bare bli oppnådde via gnosis («kunnskap»). I denne sammenhengen hadde arkontene rollene til engler og demoner fra Det gamle testamente. De ga sitt navn til en sekt kalt for arkontikker (Arkhontiki). Disse oppsto mot slutten av 100-tallet e.Kr. i Palestina og Armenia.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «archon», Online Etymology Dictonary
  2. ^ «monarch», Online Etymology Dictonary
  3. ^ Rostovtseff, Michael (1963): Greece, 2. utg., Oxford University Press, passim.
  4. ^ Hamel, Debra (1998): Athenian Generals: Military Authority in the Classical Period, BRILL, s. 79
  5. ^ Munro-Hay, Stuart C. (1991): Aksum: An African Civilization of Late Antiquity, Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-0209-7, s. 145
  6. ^ Kazhdan, Alexander, red. (1991): Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-504652-6, s. 160
  7. ^ Kazhdan, Alexander, red. (1991): Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-504652-6, s. 160–161
  8. ^ Bartusis, Mark C. (1997): The Late Byzantine Army: Arms and Society 1204-1453, University of Pennsylvania Press, ISBN 0-8122-1620-2, s. 382
  9. ^ Jonas, Hans (1958): The Gnostic Religion, s. 169.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]