Walter Hallstein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Walter Hallstein, 6. september 1957

Walter Hallstein (født 17. november 1901 i Mainz, død 29. mars 1982 i Stuttgart) var en tysk jurist og konservativ politiker (CDU). Han var den første presidenten for Europakommisjonen.

Liv[rediger | rediger kilde]

Etter Abitur studerte han jus i Bonn, München og Berlin. I 1925 ble han dr. jur. med et arbeide om internasjonal privatrett. Han habiliterte seg (fikk professorkompetanse) i 1929 og virket som privatdosent i Berlin. Fra 1930 til 1941 var han professor i privat- og selskapsrett ved Universität Rostock. Han var deretter fra 1941 til 1942 professor i borgerlig rett ved universitetet i Frankfurt og dessuten direktør for Institut für Rechtsvergleichung. I tillegg trådte han inn i hæren i 1942, og tjenestegjorde som premierløytnant (Oberleutnant) i Nord-Frankrike. Han ble tatt som krigsfange av amerikanerne i 1944, og organiserte her et leiruniversitet for sine medfanger, hvor han holdt juridiske forelesninger.

Han ble repatriert i november 1945 og ble professor i privatrett, folkerett og selskapsrett ved universitetet i Frankfurt året etter. I april 1946 ble han universitetets rektor, en stilling han innehadde til 1948, da han ble gjesteprofessor ved Georgetown-universitetet i USA.

Hallstein var sjef for Forbundskanslerens kontor fra 1949 til 1950. I juni 1950 var Hallstein leder av den tyske delegasjonen ved grunnleggelsen av det europeiske kull- og stålfellesskap, forløperen til dagens EU. Han ble en av Konrad Adenauers nærmeste medarbeidere, og bidro i stor grad til å utforme utenrikspolitikken under Adenauers regjeringstid. Hallstein var statssekretær i utenriksministeriet fra 1951 til 1958. I 1951 formulerte han den velkjente Hallsteindoktrinen, en nøkkeldoktrine i vesttysk utenrikspolitikk frem til Willy Brandts regjeringstid. Han deltok ved den første fransk-tyske konferansen i Paris i 1954.

Fra 1958 til 1967 var han Europakommisjonens første president. I 1959 offentliggjorde han bl.a. Hallsteinplanen om et felles europeisk marked. Han var en ivrig føderalist og motstander av Charles de Gaulles tanker om et «fedrelandenes Europa». Han var fra 1968 til 1974 president for den internasjonale Europabevegelsen. Fra 1969 til 1974 var han medlem av Forbundsdagen, det tyske parlamentet, for CDU.

I 1961 fikk han Karlsprisen i Aachen for sitt arbeid for europeisk integrasjon,[1] i 1968 Europaprisen og i 1969 Robert Schuman-prisen. Han ble utnevnt til æresdoktor ved 9 europeiske og amerikanske universiteter, inkludert universitetene i Hamburg, Padova, Columbia, Georgetown og Harvard. Walter Hallstein Institut für Europäisches Verfassungsrecht ved Humboldt-universitetet bærer siden 1997 hans navn, og det akademiske året 1995-1996 ved Europa-colleget ble oppkalt etter ham.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Der unvollendete Bundesstaat. Europäische Erfahrungen und Erkenntnisse. Düsseldorf – Wien, Econ 1969.
  • Die europäische Gemeinschaft. Düsseldorf – Wien, Econ 1973. ISBN 3-430-13898-1
  • Europäische Reden. Stuttgart, DVA 1979. ISBN 3-421-01894-4

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Loth, Wilfried, William Wallace, Wolfgang Wessels og Bryan Ruppert: Walter Hallstein: The Forgotten European?. Palgrave Macmillan 1998. ISBN 0-312-21293-3


Forgjenger:
 Ingen 
President for Europakommisjonen
Etterfølger:
 Jean Rey