Slaget ved Gettysburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Gettysburg
Konflikt: Den amerikanske borgerkrigen
Slaget ved Gettysburg
Dato 1. juli - 3. juli 1863
Sted Adams County, Pennsylvania
Resultat
Unionen seirer
Parter
USAs flagg Unionen (Nordstatene) Second national flag of the Confederate States of America.svg Konføderasjonen (Sørstatene)
Kommandanter
George Gordon Meade Robert E. Lee
Styrker
93 921 71 699
Tap
Totalt døde
3 155
Sårede
14 531
Savnede
5 369
Totalt døde
4 708
Sårede
12 693
Savnede
5 830

Slaget ved Gettysburg var et av de blodigste slagene i den amerikanske borgerkrigen og har blitt ansett som vendepunktet i krigen ved at sørstatene ble slått tilbake. Det stod ved byen Gettysburg, Pennsylvania mellom den 1. juli og 3. juli 1863. Nordstatene vant slaget. Abraham Lincoln holdt sin mest kjente tale her, rett etter slaget. Han skrev den kvelden før, mens hans sønn var dødssyk, den varte i kun to minutter og inneholdt kun 270 ord.

De to hærene støtte første gang sammen 1. juli. Kampene ble da utkjempet like nord for byen, hvor kavaleri fra nordstatene forsøkte å forsvare noen høydedrag. Kavaleriet fikk etterhvert støtte fra to korps, men to store korps fra sørstatene angrep nordstatenes linjer fra nord og nordøst. Nordstatenes forsvarslinjer stod ikke imot dette angrepet og troppene måtte flykte gjennom byen og opp på noen åser like sør for byen.

Neste morgen hadde store deler av begge hærene blitt samlet i og rundt Gettysburg. Nordstatene hadde plassert styrkene langs høydedragene sør for byen, slik at frontlinjene fikk form av en fiskekrok. Gjennom hele dagen ble nordstatenes stillinger angrepet, men til tross for store tap holdt linjene stand.

Tredje dag, den 3. juli 1863, fortsatte kampene langs hele linjen. Hovedslaget sto imidlertid ved senteret av nordstatenes linjer, hvor sørstatsstyrkene forsøkte et siste fremstøt for å bryte gjennom linjene. Sørstatene sendte 12 500 infanterister 1 600 meter over åpent landskap under kraftig beskytning fra artilleri mot nordstatenes styrker som hadde bygget opp et forsvarsverk av steiner og kvister. Sørstatsstyrkene led store tap da de kom frem til nordstatenes linjer og selv om deler av nordstatenes linjer brøt sammen klarte ikke sørstatsstyrkene å bryte gjennom. Dette angrepet har i ettertid fått navnet ''Pickett's Charge'', etter en av sørstatenes generaler i angrepet.

I løpet av de tre dagene slaget varte ble ca. 7 800 drept og ca. 27 000 skadet, slaget var med dette det slaget med størst tap i løpet av den amerikanske borgerkrigen. I tillegg omkom en sivil jente etter at hun ble truffet av et bomskudd da hun sto og bakte brød på kjøkkenet.

Bakgrunn og bevegelser frem mot slaget[rediger | rediger kilde]

Gettysburg-felttoget (til og med 3. juli). Kavaleribevegelser vises med stiplete linjer.

██ Konføderasjonen

██ Unionen

Kort etter at Army of Northern Virginia vant en betydelig seier over Army of the Potomac i slaget ved Chancellorsville (30. april-6. mai 1863), bestemte Robert Lee seg for en ny invasjon i nord. Den første var det mislykkede Maryland-felttoget i september 1862. Et slikt fremstøt ville forkludre de føderale planene for sommerens felttog og muligens redusere trykket på den beleirede garnisonen i Vicksburg. Det ville gjøre det mulig for den konfødererte hæren å leve av de rike nordlige gårdene mens det krigsherjede Virginia fikk en hardt tiltrengt pause. I tillegg kunne Lees hær på 72 000 soldater[1] true Philadelphia, Baltimore og Washington, DC, og muligens styrke den voksende fredsbevegelsen i nord[2]

Lees armé begynte derfor å dreie nordover den 3. juni fra Fredericksburg. Lee reorganiserte sine to store korps til tre nye korps for å skaffe bedre effektivitet i kommandostrukturen. Generalløytnant James Longstreet fikk tilbake kommandoen over det første korpset. Det gamle korpset til avdøde Thomas J. «Stonewall» Jackson ble delt i to. Det andre korpset gikk til generalløytnant Richard S. Ewell og det tredje til generalløytnant A.P. Hill. Kavaleridivisjonen ble ledet av generalmajor J.E.B. Stuart.[3]

Unionens Army of the Potomac under generalmajor Joseph Hooker bestod av syv infanterikorps, et kavalerikorps og en artillerireserve. Totalt bestod styrken av 94 000 menn.[4] President Lincoln erstattet Hooker med generalmajor George Gordon Meade fra Pennsylvania på grunn av Hookers nederlag ved Chancellorsville og hans tamme respons på Lees andre invasjon nord for Potomac.

Den første viktige hendelsen i felttoget fant sted den 9. juni mellom kavaleristyrkene i slaget ved Brandy Station nær Culpeper. 9500 konfødererte kavalerister under Stuart ble overrasket av generalmajor Alfred Pleasontons styrke på to kavaleridivisjoner (8000 menn) og 3000 infanterister, men Stuart slo til slutt tilbake angrepet. Det uavgjorte slaget som var den største hovedsakelig kavaleritrefningen i krigen, viste at for første gang var hestesoldatene til unionsstyrkene likeverdige med sine sørlige motparter.[5]

I midten av juni var Army of Northern Virginia klar til å krysse Potomac og gå inn i Maryland. Etter å ha beseiret de føderale garnisonene i Winchester og Martinsburg, begynte Ewells andre korps å krysse elva den 15. juni. Hills og Longstreets korps fulgte etter den 24. og 25. juni. Hookers armé fulgte etter og holdt seg mellom den amerikanske hovedstaden og Lees hær. De føderale krysset Potomac fra 25. til 27. juni.[6]

Lee gav strenge ordrer om at hæren hans måtte minimalisere den negative påvirkningen på den sivile befolkningen.[7] Mat, hester og andre forsyninger ble vanligvis ikke tatt med en gang, selv om kvartermestrenes kompensering av nordlige bønder og handelsmenn ved hjelp av konfødererte penger ikke ble godt tatt i mot. Forskjellige landsbyer, f.eks. York, ble avkrevd forsikring i form av forsyninger under trussel om ødeleggelser. Den mest kontroversielle hendelsen under invasjonen var da rundt førti nordlige afro-amerikanere ble tatt, noen av dem var flyktede slaver, men de fleste var frie. De ble sendt bevoktet sørover til slaveri.[8]

26. juni okkuperte elementer av generalmajor Jubal Anderson Earlys divisjon fra Ewells korps landsbyen Gettysburg etter å ha jaget bort en nylig sammensatt milits fra Pennsylvania i en rekke mindre trefninger. Early la området under skatt, men samlet ikke inn betydelige forsyninger. Soldatene brente flere jernbanevogner og en tildekket bro, og de ødela nærliggende jernbaneskinner og telegraflinjer. Morgenen etter dro Early mot det tilgrensende York County.[9]

Dette ovalformede kartet fra 1863 viser slagmarken i Gettysburg i løpet av 1. til 3. juli 1863.

Samtidig lot Lee, i et kontroversielt trekk, J.E.B. Stuart ta en del av hærens kavaleri og ri rundt den østlige flanken på unionsshæren. Lees ordrer gav Stuart nokså frie hender, og begge generalene deler skylden for det lange fraværet til Stuarts kavaleri, og også for at det ikke lyktes å gi kavaleriet som var igjen en mer aktiv rolle. Stuart og hans tre beste brigader var borte fra hæren under den viktige fasen i ankomsten til Gettysburg og de to første dagene i slaget. Den 29. juni var Lees armé strukket ut i en bue fra Chambersburg (45 km nordvest for Gettysburg) til Carlisle (48 km nord for Gettysburg) til nærheten av Harrisburg og Wrightsville ved Susquehanna-elva.[10]

Hooker tilbød seg å trekke seg i en krangel om bruken av styrkene som forsvarte garnisonen i Harpers Ferry. Abraham Lincoln og øverstkommanderende Henry W. Halleck som lette etter en unnskyldning for å bli kvitt ham, aksepterte umiddelbart. De erstattet ham tidlig om morgenen den 28. juni med generalmajor George Gordon Meade som på den tiden ledet V Corps.[11]

Da Lee fikk høre den 29. juni at Army of the Potomac hadde krysset Potomac, ga han ordre om at styrkene skulle konsentrere seg rundt Cashtown ved den østlige foten av South Mountain og 13 km vest for Gettysburg.[12] 30. juni dro en av Hills brigader, nord-carolinere under brigadegeneral J. Johnston Pettigrew, mot Gettysburg. De var del av Hills korps i Cashtown. Memoarene til generalmajor Henry Heth, Pettigrews divisjonskommandant, hevdet at han sendte Pettigrew for å lete etter forsyninger i landsbyen, særlig sko.[13]

Pettigrews styrker ankom Gettysburg den 30. juni og oppdaget unionskavaleri under brigadegeneral John Buford som ankom sør for landsbyen, og Pettigrew dro tilbake til Cashtown uten å møte dem. Pettigrew fortalte Hill og Heath om hva han hadde sett, men ingen av generalene trodde at det var en betydelig føderal styrke i eller i nærheten av landsbyen. De mistenkte at dette bare var en lokal milits. Til tross for general Lees ordrer om å unngå generell trefning før hele hæren var konsentrert, bestemte Hill seg for å sette i gang en betydelig rekognoseringsstyrke morgenen etter for å bestemme størrelsen og styrken til fiendestyrken foran ham. To brigader fra Heths divisjon rykket rundt kl. 05.00 1. juli frem mot Gettysburg.[14]

Slagets første dag[rediger | rediger kilde]

Kart over slaget, 1. juli 1863

Buford satte opp sitt forsvar på tre høyder vest for Gettysburg: Herr Ridge, McPherson Ridge og Seminary Ridge. Disse var passende terreng for å trekke ut tiden med en aksjon fra hans lille kavaleridivisjon mot de overlegne konfødererte infanteristyrkene. Dette var ment å skaffe tid mens en ventet på ankomsten til Unionens infanteri som kunne okkupere de sterke defensive posisjonene sør for byen ved Cemetery Hill, Cemetery Ridge og Culp's Hill. Buford forstod at dersom de konfødererte kunne skaffe seg kontroll over disse høydene, ville Meades hær få problemer med å få dem bort.[15]

Heths divisjon rykket frem med to brigader ledet av brigadegeneral James J. Archer og Joseph R. Davis. De fortsatte østover i kolonner langs Chambersburg Pike. 5 km vest for byen, rundt kl. 07.30, møtte de to brigadene til Heth lettere motstand fra utposter fra Unionens kavaleri og stilte opp i linjer. Ifølge tradisjonen var løytnant Marcellus Jones den første som skjøt.[16] Jones returnerte til Gettysburg i 1886 for å markere hvor han skjøt det første skuddet med et monument.[17] Heths menn nådde til slutt styrkene til oberst William Gambles kavaleribrigade som nå hadde steget av hestene og var til fots. De var fast bestemt på å gjøre motstand og brukte forhalingstaktikker fra gjerdestillinger hvor de skjøt med bakladede karabiner[18] De konfødererte hadde presset kavalerimennene østover til McPherson Ridge kl. 10.20 da den bakerste styrken til generalmajor John F. Reynolds' I Corps til slutt ankom.[19]

Nord for Chamberburg Pike fikk Davis en midlertidig suksess mot brigadegeneral Lysander Cutlers brigade, men ble slått tilbake med store tapstall i en aksjon rundt et uferdig jernbanespor som var skåret ut i høyden. Sør for Pike angrep Archers brigade gjennom Herbst Woods (også kalt McPherson's Woods). Den føderale Iron Brigade under brigadegeneral Solomon Meredith lyktes til å begynne med mot Archer og tok flere hundre menn til fange, inkludert Archer selv.[20]

Tidlig i kampene, mens general Reynolds tildelte plasseringer til styrker og artilleri rett øst for skogene, falt han død fra sin hest, drept av en kule som traff ham bak det høyre øret.[21] Generalmajor Abner Doubleday overtok kommandoen. Kampene i Chambersburg Pike-området varte frem til rundt 12.00. De fortsatte rundt 14.30 da hele Heths divisjon gikk inn i kampene ved å ta med brigadene til Pettigrew og oberst John M. Brockenbrough.[22]

Da Pettigrews North Carolina Brigade kom til linja, angrep de flanken til 19. Indiana og drev Iron Brigade bakover. 26. North Carolina (det største regimentet i hæren med 839 menn) hadde store tap og forlot kampene den første dagen med rundt 212 menn. På slutten av det tre dager lange slaget hadde de rundt 152 kampdyktige menn, den høyeste tapsprosenten i et slag for noe regiment på noen av sidene i krigen.[23] Sakte men sikkert ble Iron Brigade presset ut av skogene mot Seminary Ridge. Hill la generalmajor William Dorsey Penders divisjon til angrepet, og I Corps ble drevet bakover gjennom området til Lutheran Seminary og Gettysburgs gater.[24]

Ettersom kampene i vest fortsatte, marsjerte to divisjoner fra Ewells andre korps vestover mot Cashtown i henhold til Lees ordre om å konsentrere seg i det området. De vendte sørover på Carlisle Road og Harrisburg Road mot Gettysburg, mens Unionens XI Corps under generalmajor Oliver O. Howard skyndte seg nordover på Baltimore Pike og Taneytown Road. Tidlig om ettermiddagen gikk den føderale linja i en halvsirkel vest, nord og nordøst for Gettysburg.[25]

Men de føderale hadde ikke nok styrker. Cutler som stilte opp nord for Chambersburg Pike hadde ikke støtte for sin høyre flanke. XI Corps sin divisjon helt til venstre klarte ikke å stille opp raskt nok til å styrke linja, derfor ble Doubleday tvunget til å kaste inn sine reservebrigader for å redde linja.[26]

Rundt 14.00 angrep divisjonene i det andre korpset under generalmajor Robert E. Rodes og Jubal Early Unionens I og XI Corps sine stillinger nord og nordvest for byen og kom seg rundt flankene. Brigadene til oberst Edward A. O'Neal og brigadegeneral Alfred Iverson led store tap i angrepet på I Corps sin divisjon under brigadegeneral John C. Robinson sør for Oak Hill. Earlys divisjon dro nytte av en tabbe som brigadegeneral Francis C. Barlow gjorde da han rykket frem med XI Corps divisjon til Blocher's Knoll (rett nord for landsbyen og nå kjent som Barlow's Knoll). Dette ble en fremskutt stilling[27] i korpslinja og var utsatt for angrep fra flere sider. Earlys styrker stormet divisjonen som utgjorde høyre flanke i unionshærens stilling. Barlow ble såret og tatt til fange i angrepet.[28]

Ettersom føderale stillinger kollapset både nord og vest for landsbyen gav general Howard ordre om å trekke seg tilbake til det høyereliggende området sør for byen ved Cemetery Hill hvor han hadde etterlatt divisjonen til brigadegeneral Adolph von Steinwehr i reserve.[29] Generalmajor Winfield S. Hancock overtok kommandoen over slagmarken etter at han ble sendt dit av Meade da han hørte at Reynolds var blitt drept. Hancock var kommandant for II Corps og Meads mest betrodde underordnede, og han hadde ordre om å ta ledelsen og bestemme seg for om Gettysburg var passende for et stort slag.[30] Hancock fortalte Howard som teknisk sett var overordnet i rang, «jeg tror dette er den sterkeste naturlige stillingen å utkjempe et slag som jeg noen gang har sett.» Howard var enig, og Hancock konkluderte diskusjonen med «veldig bra, sir, jeg velger dette som slagmarken.» Hancocks bestemte holdning hevet moralen på de retirerende unionssoldatene, men han spilte ingen direkte taktisk rolle den første dagen.[31]

General Lee forstod det defensive potensialet for Unionen dersom de holdt dette høyereliggende området. Han sendte ordrer til Ewell at Cemetery Hill måtte tas «dersom praktisk mulig.» Ewell som tidligere hadde tjent under Stonewall Jackson, en general som var kjent for å gi ordrer en ikke stilte spørsmål ved, bestemte seg for at et slikt angrep ikke var praktisk mulig, og forsøkte derfor ikke på det. Denne beslutningen er regnet av historikere som en stor mulighet som gikk tapt.[32]

Den første dagen ved Gettysburg var ikke bare et forspill til de blodige andre og tredje dagene, den var det 23. største slaget i krigen etter antallet soldater som var i kamp. Rundt en fjerdedel av Meades armé (22 000 soldater) og rundt en tredjedel av Lees armé (27 000) deltok.[33]

Slagets andre dag[rediger | rediger kilde]

Robert E. Lees plan for 2. juli 1863

Planer og bevegelser frem mot kampene[rediger | rediger kilde]

I løpet av kvelden 1. juli og morgenen 2. juli ankom det meste av det gjenværende infanteriet i begge arméer slagmarken, inkludert Unionens II, III, V, VI og XII korps. Longstreets tredje divisjon under George Pickett hadde startet marsjen fra Chambersburg tidlig om morgenen. Den ankom ikke før sent den 2. juli[34]

Unionens linje gikk fra Culp's Hill sørøst for landsbyen, nordvestover til Cemetery Hill rett sør for landsbyen, så sørover nesten 3 km langs Cemetery Ridge og sluttet rett nord for Little Round Top. Det meste av XII Corps var på Culp's Hill, restene av korpsene I og XI forsvarte Cemetery Hill, II Corps dekket det meste av den nordlige halvdelen av Cemetery Ridge og III Corps fikk ordre om å finne stilling på dens flanke. Formen til unionslinja er populært beskrevet som en «fiskekrok»-formasjon. De konfødererte linjene lå parallelt med unionslinjene rundet 1,6 km vest for Seminary Ridge, gikk østover gjennom landsbyen, så svingte de sørøstover til et punkt ovenfor Culp's Hill. Dermed hadde den føderale arméen de indre linjene, mens de konfødererte linjene var nesten 8 km lange.[35]

Lees slagplan for 2. juli krevde at Longstreets første korps skulle posisjonere seg i skjul for å angripe Unionens venstre flanke, nordøstover over Emmitsburg Road, og rulle opp de føderale linjene. Angrepssekvensen skulle starte med generalmajorene John Bell Hoods og Lafayette McLaws' divisjoner, fulgt av generalmajor Richard H. Andersons divisjon fra Hills tredje korps. Den progressive en echelon-sekvensen i dette angrepet skulle forhindre Meade i å flytte styrkene fra sentrum for å styrke sin venstre flanke. Samtidig skulle generalmajorene Edward Johnsons og Jubal Earlys divisjoner fra andre korps gjennomføre et skinnangrep mot Culp's og Cemetery Hill, igjen for å forhindre flytting av føderale styrker, og så endre skinnangrepet til et angrep i full skala dersom det tilbød seg gunstige muligheter for det.[36]

Lees plan var derimot basert på feilaktig etterretning, noe som ble forsterket av Stuarts stadige fravær fra slagmarken. Istedet for å bevege seg på utsiden av den venstre føderale styrken og angripe deres flanke, ville Longstreets venstre divisjon under McLaws stå ovenfor generalmajor Daniel Sickles' III Corps som lå direkte i deres vei. Sickles var misfornøyd med stillingen som var tildelt ham på den sørlige enden av Cemetery Ridge. Han så høyere terreng som var mer gunstig for artilleristillinger 800 meter mot vest. Derfor rykket han frem med sitt korps, uten ordre, til det litt høyere området langs Emmitsburg Road. Den nye linja gikk fra Devil's Den, nordvest til Sherfy-gårdens Peach Orchard, så nordøstover langs Emmitsburg Road sør til Codori-gården. Dette skapte et uforsvarlig utspring ved Peach Orchard. Brigadegeneral Andrew A. Humphreys divisjon som lå i stilling langs Emmitsburg Road, og generalmajor David B. Birneys divisjon i sør kunne angripes fra to sider og var spredt ut over en lengre front enn deres lille korps effektivt kunne forsvare.[37]

Longstreets angrep skulle utføres så tidlig som praktisk mulig. Men Longstreet fikk tillatelse fra Lee til å vente på ankomsten til en av sine brigader, og mens de marsjerte for å innta sine tildelte stillinger, oppdaget mennene hans en føderal signalstasjon på Little Round Top. Marsjen gikk via omveier for å unngå å bli oppdaget, og dette kastet bort mye tid, og Hoods og McLaws divisjoner satte ikke i gang sine angrep før rett etter henholdsvis 16.00 og 17.00.[38]

Angrepene på Unionens venstre flanke[rediger | rediger kilde]

Kart over slaget 2. juli 1863

Da Longstreets divisjoner angrep Unionens tredje korps, ble Meade tvunget til å sende 20 000 menn i forsterkninger[39] i form av hele V Corps, brigadegeneral John C. Caldwells divisjoner av II Corps, det meste av XII Corps og små deler av det nyankomne VI Corps. Det konfødererte angrepet avvek fra Lees plan siden Hoods divisjon beveget seg lenger østover enn det var ment. Dermed mistet det sin linje langs Emmitsburg Road[40] og angrep Devil's Den og Little Round Top. McLaws kom inn på Hoods venstre side og drev flere angrep inn i det utstrakte III Corps i Wheatfield og overveldet dem i Sherfy's Peach Orchard. McLaws angrep nådde til slutt Plum Run Valley («Valley of Death») før angriperne ble slått tilbake av Pennsylvanias reservedivisjon i V Corps som rykket ned fra Little Round Top. III Corps ble praktisk talt tilintetgjort som kampenhet i slaget, og Sickles måtte amputere benet etter at det ble knust av en kanonkule. Caldwells divisjon ble gradvis ødelagt i Wheatfield. Andersons divisjon angrep McLaws venstre flanke, noe som startet rundt 18.00 og nådde kanten av Cemetery Ridge, men de kunne ikke holde stillingen ovenfor motangrepene fra II Corps, inkludert et nesten selvmorderisk motangrep av 1. Minnesota mot en konføderert brigade som Hancock i desperasjon ga ordre til.[41]

Ettersom kampene raste i Wheatfield og Devil's Den, hadde oberst Strong Vincent fra V Corps et utsatt tak på Little Round Top, en viktig høyde helt til venstre i unionslinjene. Hans brigade på fire relativt små regimenter klarte å stå i mot gjentatte angrep fra brigadegeneral Evander Laws brigade fra Hoods divisjon. Meades sjefsingeniør, brigadegeneral Gouverneur K. Warren, hadde innsett viktigheten av denne stillingen og sendte Vincents brigade, et artilleribatteri, og 140. New York for å okkupere Little Round Top kun minutter før Hoods styrker ankom. Forsvaret av Little Round Top med et bajonettangrep av 20. Maine var en av de mest sagnomsuste episodene i borgerkrigen og gjorde oberst Joshua L. Chamberlain kjent etter krigen.[42]

Angrepene på Unionens høyre flanke[rediger | rediger kilde]

Rundt kl. 07.00 kom angrepet til det andre korpset i Johnsons divisjon på Culp's Hill i gang, noe forsinket. De fleste av høydens forsvarere, Unionens XII Corps, ble sendt mot venstre for å forsvare seg mot Longstreets angrep, og den eneste delen av korpset som var igjen på høyden var en brigade under brigadegeneral George S. Greene. Greene hadde insistert på å bygge sterke defensive verk, og med forsterkninger fra I og XI Corps klarte Greenes menn å slå tilbake de konfødererte angriperne, men en del av de forlatte føderale stillingene på den nedre delen av Culp's Hill ble tatt.[43]

Rett etter mørkets frembrudd angrep to av Jubal Earlys brigader stillingene til XI Corps på East Cemetery Hill hvor oberst Andrew L. Harris fra 2. brigade, 1. divisjon, kom under et ødeleggende angrep og mistet halvparten av sine menn. Men Early klarte ikke å støtte sine brigader i angrepet, og Ewells gjenværende divisjon under generalmajor Robert E. Rodes klarte ikke å støtte Earlys angrep ved å rykke frem mot Cemetery Hill fra vest. Unionsarméens interne linjer gjorde det mulig for kommandantene å flytte styrkene sine raskt til kritiske områder, og med forsterkninger fra II Corps tok de føderale styrkene tilbake kontrollen over East Cemetery Hill. Earlys brigader ble tvunget til å trekke seg tilbake.[44]

Stuart og hans tre kavaleribrigader ankom Gettysburg rundt kl. 12.00, men hadde ingen rolle i slaget den andre dagen. Brigadegeneral Wade Hampton IIIs brigade utkjempet en mindre trefning med George Armstrong Custers Michigan-kavaleri nær Hunterstown nordøst for Gettysburg.[45]

Slagets tredje dag[rediger | rediger kilde]

Oversiktskart som viser stillingene den 3. juli 1863. Konføderasjonens styrker er markert med rødt, Unionens styrker er markert med blått.

General Lee ønsket å fornye angrepet på fredag, 3. juli, ved å bruke samme grunnplan som dagen før. Longstreet skulle angripe de føderales venstre flanke, mens Ewell skulle angripe Culp's Hill.[46] Før Longstreet var klar, startet Unionens XII Corps et artilleribombardement ved daggry mot de konfødererte ved Culp's Hill i et forsøk på å ta tilbake en del av sine tapte stillinger. De konfødererte angrep, og den andre kampen om Culp's Hill endte rundt kl. 11.00 etter rundt syv timer med bitre kamper.[47]

Lee ble tvunget til å endre sine planer. Longstreet skulle lede Pickett's Virginia-divisjon i sitt eget første korps, pluss seks brigader fra Hills korps, i et angrep mot stilligene til det føderale II Corps til høyre for sentrum av unionslinja på Cemetery Ridge. Før angrepet skulle alt artilleri Konføderasjonen kunne føre frem bombardere og svekke fiendens linje.[48]

«High Water Mark» på Cemetery Ridge slik det ser ut i dag. Monumentet til 72. frivillige regiment fra Pennsylvania («Baxter's Philadelphia Fire Zouaves») vises til høyre, «Copse of Trees» til venstre.

Rundt kl. 13.00 begynte mellom 150 og 170 konfødererte kanoner[49] et artilleribombardement som antagelig var det største i krigen. For å spare på verdifull ammunisjon til infanteriangrepet som de visste ville komme, svarte artilleriet til Army of the Potomac ikke til å begynne med på fiendens ild. Etter rundt 15 minutter svarte 80 føderale kanoner. Army of Northern Virginia hadde svært lite artilleriammunisjon, og kanonaden hadde ikke betydelig effekt på Unionens stillinger. Rundt kl. 15.00 stoppet kanonaden, og 12 500 konfødererte soldater steg ut fra kanten av Seminary Ridge og rykket 1,2 km mot Cemetery Ridge i det som er kjent som «Pickett's Charge». Mens de konfødererte rykket frem, var der kraftig flankeild fra Unionens stillinger på Cemetery Hill og nord for Little Round Top, og muskett og kardesk-salver fra Hancocks II Corps. Nesten halvparten av angriperne kom seg ikke tilbake til egne linjer. Den føderale linja vaklet og ble midlertidig brutt på et sted kalt «Angle» ved et lavt steingjerde, rett nord for en flekk med vegetasjon som ble kalt «Copse of Trees», men forsterkninger stormet inn i bruddet, og det konfødererte angrepet ble slått tilbake. Den fremste fremrykningen til brigadegeneral Lewis A. Armisteads brigade i Picketts divisjon ved Angle, blir henvist til som «Konføderasjonens høyvannsmerke», siden det kan hevdes at det var det nærmeste Sørstatene noen gang kom til å oppnå sitt mål om å skaffe seg uavhengighet fra Unionen via militær seier.[50]

Det var to betydelige kavaleritrefninger den 3. juli. Stuart ble sendt ut for å vokte de konføderertes venstre flanke og for å være forberedt på å utnytte eventuelle suksesser som infanteriet kunne oppnå på Cemetery Hill ved å flanke den føderale høyrekanten og angripe deres forsyningsvogner og kommunikasjonslinjer. 5 km øst for Gettysburg, i det som nå kalles «East Cavalry Field» (som ikke vises på kartet, men ligger mellom York Road og Hanover Road), støtte Stuarts styrker sammen med føderalt kavaleri: Brigadegeneral David McM. Greggs divisjon og Custers brigade. Et lengre slag på hesteryggen som inkluderte kamper mann mot mann med sabler, fulgte. Custers angrep i ledelsen for 1. Michigans kavaleri, svekket angrepet fra Wade Hamptons brigade og blokkerte Stuart fra å oppnå sine mål bak de føderale styrkene. Brigadegeneral Judson Kilpatrick satte i gang et kavaleriangrep mot infanteristillingene til Longstreets korps sørvest for Big Round Top da han fikk høre om dagens seier. Brigadegeneral Elon J. Farnsworth protesterte mot meningsløsheten i et slikt trekk, men fulgte ordrer. Farnsworth ble drept i angrepet, og hans brigade ble påført betydelige tap.[51]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Konføderasjonens retrett[rediger | rediger kilde]

Gettysburg-felttoget (5.-14. juli 1863)

Arméene stirret på hverandre over de blodige markene den 4. juli, samme dag som Vicksburg-garnisonen overgav seg til generalmajor Ulysses S. Grant. Lee gjorde om sine linjer til defensive stillinger i håp om at Meade ville angripe. Men den forsiktige kommandanten bestemte seg for ikke å ta risikoen, en beslutning han senere ble kritisert for. Han beordret en rekke mindre fremstøt, bl.a. sendte han regulære soldater over 1,6 km mot de konføderertes høyre linjer, men de trakk seg tilbake under artilleriild og Meade bestemte seg for ikke å angripe. En rekke skuddvekslinger mellom linjene endte kun i fortsatt stillstand. Midt på ettermiddagen hadde skuddvekslingene stort sett tatt slutt ved Gettysburg, og begge arméene begynte å samle de resterende sårede og gravlegge noen av de døde. Et forslag på fangeutveksling fra Lee ble avslått av Meade.[52]

Den 5. juli, i pøsende regn, forlot mesteparten av Army of Northern Virginia Gettysburg på Hagerstown Road. Slaget ved Gettysburg var over, og de konføderete styrkene dro tilbake til Virginia. Meades armé fulgte etter, men forfølgelsen var bare halvhjertet. Potomac steg av regnværet og fanget Lees hær på den nordlige bredden av elva en stund, men da de føderale til slutt tok dem igjen, hadde de konfødererte vadet over elva. Aksjonen i bakstyrkene ved Falling Waters den 14. juli endte Gettysburg-felttoget og la til ytterligere noen navn på den lange lista over døde og sårede, inkludert general Pettigrew som ble dødelig såret.[53]

I et kort brev til generalmajor Henry W. Halleck skrevet den 7. juli, kommenterte Lincoln de to store unionsseirene ved Gettysburg og Vicksburg. Han skrev blant annet:

Sitat Nå, dersom general Meade kan fullføre sitt arbeid like godt som det har blitt ført så langt, gjennom bokstavelig talt eller betydelig ødeleggelse av Lees armé, vil opprøret være over Sitat
– Abraham Lincoln[54]

Halleck overbrakte så innholdet av Lincolns brev til Meade i et telegram. Men til tross for gjentatte bønner fra Lincoln og Halleck som fortsatte den neste uka, forfulgte ikke Meade Lees hær aggressivt nok til å ødelegge den før den krysset tilbake over Potomac til sikkerheten i sør.[55] Lincoln klaget til marineminister Gideon Welles at «hæren vår holder krigen i sin hule hånd, og de velger å ikke lukke den!»[56]

Reaksjon på nyhetene om Unionens seier[rediger | rediger kilde]

Nyhetene om Unionens seier skapte ekstase i nord. En overskrift i The Philadelphia Inquirer proklamerte «VICTORY! WATERLOO ECLIPSED!» (Seier! Waterloo overgått!) Skribenten George Templeton Strong skrev[57]:

Sitat Resultatene av denne seier er uvurderlig...Sjarmen til Robert E. Lees uovervinnelighet er brutt. Army of the Potomac har endelig funnet en general som kan ta seg av det, og har edelt steget frem til det forferdelige arbeidet til tross for den lange trøstesløse listen over hardt utkjempede nederlag... Copperheads er lammet og ser dumme ut for øyeblikket i det minste...Regjeringen er firdobbelt styrket hjemme og utenlands. Sitat
– George Templeton Strong
«The Harvest of Death»: Døde unionssoldater på slagmarken ved Gettysburg i Pennsylvania. Fotografert 5. eller 6. juli av Timothy H. O'Sullivan.

Effekten på Konføderasjonen[rediger | rediger kilde]

Konføderasjonen hadde tapt politisk i tillegg til militært. Under de siste timene av slaget, nærmet den konfødererte visepresidenten Alexander Stephens seg unionslinjene ved Norfolk under et våpenhvileflagg. Hans formelle instruksjoner fra president Jefferson Davis hadde begrenset hans mandat til forhandlinger om fangeutvekslinger og andre prosedyrer, men historikeren James M. McPherson spekulerer i om han hadde uformelle mål om å sette fram fredsforslag. Davis hadde håpet at Stephens skulle nå Washington fra sør mens Lees seirende hær marsjerte mot den fra nord. President Lincoln avslo Stephens forespørsel om å få passere gjennom linjene da han hørte om resultatet i Gettysburg. Da nyhetene nådde London, forsvant de siste restene av håp i Konføderasjonen om europeisk anerkjennelse. Henry Brooks Adams skrev at «katastrofene til opprørerne er uten noe håp om suksess. Det er nå antatt at enhver idé om intervensjon er slutt.[58]»

Noen økonomihistorikere har poengtert at etter tapene ved Gettysburg og Vicksburg, stupte markedet for konfødererte krigsobligasjoner. «Europeiske investorer gav Johnny Reb rundt 42% sjanse for å vinne krigen tidlig i 1863 før slaget ved Gettysburg... Men nyhetene om alvorligheten i de kostbare konfødererte nederlagene ved Gettysburg/Vicksburg førte til at mange forsøkte å kvitte seg med opprørsobligasjonene og sannsynligheten for sørlig seier falt til rundt 15% på slutten av 1863.[59]»

Tapstall[rediger | rediger kilde]

De to arméene hadde totale tapstall på mellom 46 000 og 51 000. Unionens tapstall var på 23 055 (3155 døde, 14 531 sårede og 5369 tatt til fange eller savnede).[60] De konfødererte tapstallene er vanskeligere å anslå. Mange forfattere siterer rundt 28 000, men Busey og Martins endelige verk i 2005, Regimental Strengths and Losses, dokumenterer 23 231 (4708 døde, 12 693 sårede og 5830 tatt til fange eller savnede).[61] Tapstallene for begge sider i løpet av hele felttoget var 57 225.[62] Blant sivile er det bare dokumentert ett eneste dødsfall under slaget. 20 år gamle Ginnie Wade ble rammet av en kule på avveie som passerte gjennom kjøkkenet hennes i landsbyen mens hun bakte brød.[63]

Nesten 8000 ble drept umiddelbart. I den varme sommersola måtte likene gravlegges raskt. Stanken etter kadavrene fra 3000 hester[64] som ble brent i en rekke hauger sør for Gettysburg, førte til at folk i landsbyen ble syke. Krigsherjingene var fremdeles tydelige i Gettysburg mer enn fire måneder senere, den 19. november, da Soldiers' National Cemetery ble innviet. Under denne seremonien æret president Abraham Lincoln de falne og redefinerte krigens formål i sin historiske Gettysburg-tale[65]

Idag bevares Gettysburg National Cemetery og Gettysburg National Military Park av U.S. National Park Service som to av nasjonens historiske landemerker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Busey and Martin, s. 260. «Styrke som deltok» i slaget var 71 699. McPherson, s. 648, sier at styrken i begynnelsen av felttoget var 75 000.
  2. ^ Coddington, s. 8-9. Eicher, s. 490.
  3. ^ Eicher, s. 491.
  4. ^ Busey and Martin, s. 125. «Styrke som deltok» i slaget var 93 921.
  5. ^ Symonds, s. 36.
  6. ^ Trudeau, s. 45, 66.
  7. ^ Lees ordrer fra Chambersburg, 27. juni 1863
  8. ^ Symonds, s. 49-54.
  9. ^ Nye, s. 272-78.
  10. ^ Symonds, s. 41-43. Sears, s. 103-06. Esposito, tekst til kart 94 (kart 34b i nettversjonen). Eicher, s. 504-07. McPherson, s. 649.
  11. ^ Sears, s. 123. Trudeau, s. 128.
  12. ^ Coddington, s. 181, 189.
  13. ^ Eicher, s. 508-09, forkaster Heths påstand siden det tidligere besøket til Early i Gettysburg ville ha gjort det åpenbart at der ikke var skofabrikker eller lagre i landsbyen. Men mange historikere i hovedstrømmen aksepterer Heths forklaring: Sears, s. 136; Foote, s. 465; Clark, s. 35; Tucker, s. 97-98; Martin, s. 25; Pfanz, First Day, s. 25.
  14. ^ Eicher, s. 508. Tucker, s. 99-102.
  15. ^ Sears, pp. 155-58.
  16. ^ Battle of Gettysburg: «Who Really Fired the First Shot?»
  17. ^ Marcellus Jones Monument ved Gettysburg
  18. ^ Martin, s. 80-81. Styrkene bar karabiner med bakladere og enkeltskudd laget av Sharps, Burnside og andre. Det er en moderne myte at de var bevæpnet med flerskudds repeterende karabiner. Likevel var de i stand til å skyte to eller tre ganger raskere enn de munnladede karabinene eller riflene.
  19. ^ Symonds, p. 71. Coddington, p. 266. Eicher, pp. 510-11.
  20. ^ Tucker, pp. 112-17.
  21. ^ Coddington, s. 269. Andre kilder som Sears, s. 170, siterer Reynolds assistent, Charles Veil, at en «Minnie [sic] ball struck him in the back of the neck.»
  22. ^ Tucker, s. 184. Symonds, s. 74. Pfanz, First Day, s. 269-75.
  23. ^ Busey and Martin, s. 298, 501.
  24. ^ Pfanz, First Day, s. 275-93.
  25. ^ Clark, s. 53.
  26. ^ Pfanz, First Day, s. 158.
  27. ^ Pfanz, First Day, s. 230.
  28. ^ Pfanz, First Day, s. 156-238.
  29. ^ Pfanz, First Day, s. 294.
  30. ^ Pfanz, First Day, s. 337-38. Sears, s. 223-25.
  31. ^ Martin, s. 482-88.
  32. ^ Pfanz, First Day, s. 344. Eicher, s. 517. Sears, s. 228. Trudeau, s. 253. Både Sears og Trudeau nevner «dersom mulig».
  33. ^ Martin, s. 9, som siterer Thomas L. Livermore's Numbers & Losses in the Civil War in America (Houghton Mifflin, 1900).
  34. ^ Coddington, s. 333. Tucker, s. 327.
  35. ^ Clark, s. 74. Eicher, s. 521.
  36. ^ Sears, p. 255. Clark, p. 69.
  37. ^ Pfanz, Second Day, s. 93-97. Eicher, s. 523-24.
  38. ^ Pfanz, Second Day, s. 119-23.
  39. ^ Harman, s. 59.
  40. ^ Harman, s. 57.
  41. ^ Sears, s. 833-35. Eicher, s. 530-35. Coddington, s. 423.
  42. ^ Eicher, s. 527-30. Clark, s. 81-85.
  43. ^ Eicher, s. 537-38. Sauers, s. 835. Pfanz, Culp's Hill, s. 205-34. Clark, s. 115-16.
  44. ^ Pfanz, Culp's Hill, s. 235-83. Clark, s. 116-18. Eicher, s. 538-39.
  45. ^ Sears, s. 257. Longacre, s. 198-99.
  46. ^ Harman, p. 63.
  47. ^ Pfanz, Culp's Hill, s. 284-352. Eicher, s. 540-41. Coddington, s. 465-75.
  48. ^ Eicher, s. 542. Coddington, pp. 485-86.
  49. ^ Anslag over antallet kanoner som ble satt inn, varierer. Coddington, s. 493: "over 150"; Eicher, s. 543: 159; Trudeau, s. 452: 164; Symonds, s. 215: "more than 160"; Clark, s. 128, "about 170"; Pfanz, s. 45: "170 (we cannot know the exact number)." Alle er enige om at rundt 80 kanoner som var tilgjengelig for Army of Northern Virginia ikke ble brukt under bombardementet.
  50. ^ McPherson, s. 661-63. Clark, s. 133-44. Symonds, s. 214-41. Eicher, s. 543-49.
  51. ^ Eicher, s. 549-50. Longacre, s. 226-31, 240-44. Sauers, s. 836. Wert, s. 272-80.
  52. ^ Eicher, s. 550. Coddington, s. 539-44. Clark, s. 146-47. Wert, s. 300.
  53. ^ Clark, pp. 147-57. Longacre, pp. 268-69.
  54. ^ Coddington, s. 564.
  55. ^ Coddington, s. 535-74.
  56. ^ George Meade (1815-1872) - Abraham Lincoln's White House
  57. ^ McPherson, p. 664.
  58. ^ McPherson, s. 650, 664.
  59. ^ Oosterlinck and Weidenmier, Did Johnny Reb have a Fighting Chance? A Probabilistic Assessment from European Financial Markets, Lund University School of Economics and Management.
  60. ^ Busey og Martin, s. 125.
  61. ^ Busey og Martin, s. 260.
  62. ^ Sears, s. 513.
  63. ^ Sears, s. 391.
  64. ^ Sears, s. 511.
  65. ^ White, s. 251. White henviser til Lincolns bruk av begrepet «nye frihetsfødsel» og skriver at «Den nye fødselen som sakte steg frem i Lincolns politikk betydde at den 19. november ved Gettysburg forsvarte han ikke lenger, som i sin innsettelsestale, en gammel Union, men proklamerte en ny Union. Den gamle Unionen inneholdt og forsøkte å begrense slaveri. Den nye Unionen ville fullføre løftet om frihet, det avgjørende steget inn i fremtiden som grunnleggerne ikke hadde klart å ta.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 39°49′05″N 77°13′57″V

Commons Commons: Category:Battle of Gettysburg – bilder, video eller lyd