Beleiringen av Vicksburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beleiringen av Vicksburg
Konflikt: den amerikanske borgerkrigen
Beleiringen av Vicksburg
Siege of Vicksburg av Kurz og Allison
Dato 18. mai-4. juli 1863
Sted Warren County i Mississippi
Resultat
Avgjørende seier for Unionen
Parter
USA USA CSA CSA
Kommandanter
Ulysses S. Grant John C. Pemberton
Styrker
77 000 33 000
Tap
4835 32 697
(29 485 overgav seg)

Beleiringen av Vicksburg var den siste militære aksjonen i Vicksburg-felttoget i den amerikanske borgerkrigen. Generalmajor Ulysses S. Grant og hans Army of the Tennessee krysset Mississippi-elva og drev Konføderasjonens armé under generalløytnant John C. Pemberton inn i de defensive linjene rundt festningsbyen Vicksburg i Mississippi.

To store angrep mot festningsverkene den 19. og 22. mai 1863 ble slått tilbake med store tapstall. Grant bestemte seg derfor for å beleire byen fra 25. mai av. Garnisonen var uten muligheter for å få forsterkninger, forsyningene var nesten uttømt og etter å ha holdt ut i mer enn 40 dager, gav garnisonen til slutt opp og overgav seg den 4. juli. Sammen med kapitulasjonen til Port Hudson den 9. juli, gav dette unionsstyrkene full kontroll over elva Mississippi, noe de også beholdt ut krigen.

Den konfødererte overgivelsen etter beleiringen av Vicksburg blir noen ganger regnet, sammen med general Robert E. Lees nederlag i Gettysburg dagen før, som vendepunktet i krigen. Den avskar også kommunikasjon med konfødererte styrker i området vest for Mississippi i resten av krigen. Byen Vicksburg nektet å feire Uavhengighetsdagen i rundt 80 år etterpå på grunn av resultatet i beleiringen og overgivelsen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Grant vant slagene ved Port Gibson og Raymond og erobret Jackson etter at han krysset Mississippi sør for Vicksburg ved Bruinsburg og rykket nordøstover. Erobringen av Jackson, delstatshovedstaden i Mississippi, i midten av mai 1863 tvang Pemberton til å trekke seg vestover. Forsøk på å stoppe Unionens fremrykning ved Champion Hill og Big Black River Bridge mislyktes. Pemberton visste at korpset under generalmajor William Tecumseh Sherman forberedte seg på å gå rundt ham nordfra, derfor hadde han ikke annet valg enn å trekke seg tilbake eller bli omringet. Pemberton brente broene over Big Black River og tok alt spiselig på veien, både dyr og planter, mens han trakk seg tilbake til den godt befestede byen Vicksburg.[1]

De konfødererte evakuerte Hayne's Bluff som ble okkupert av Shermans kavaleri den 19. mai, og Unionens dampbåter trengte ikke lenger flykte fra kanonene i Vicksburg og var i stand til å legge til opp langs Yazoo-elva. Grant kunne nå få mer direkte forsyninger enn den tidligere ruten som gikk gjennom Louisiana, over elvekrysset ved Grand Gulf og Bruinsburg og derfra nordover[1].

Grants operasjoner mot Vicksburg.

██ Konføderasjonen

██ Unionen

Over tre fjerdedeler av Pembertons hær gikk tapt i de to slagene før beleiringen, og mange i Vicksburg forventet at general Joseph E. Johnston som var øverstkommanderende for Konføderasjonens Department of the West, skulle komme byen til unnsetning, noe han aldri gjorde. Store masser av unionsstyrker var på marsj for å omringe byen. De reparerte broene over Big Black River og Grant kunne krysse elven 18. mai. Johnston sendte en beskjed til sin general og ba ham ofre byen og redde styrkene sine, noe Pemberton ikke ville gjøre. Pemberton som var født i Nordstatene, var antagelig påvirket av sin frykt for offentlig fordømmelse dersom han oppga Vicksburg.[2]

Sitat Pemberton forsøkte å blidgjøre Jefferson Davis som insisterte på at Vicksburg og Port Hudson måtte holdes, og Johnston som mente at begge stedene var verdiløse militært sett, og ble fanget i midten, et offer for et lukket kommandosystem og sin egen ubesluttsomhet. Han var for nedbrutt til å tenke klart og valgte å rygge sin nedbrutte hær inn i Vicksburg fremfor å evakuere byen og sette kursen nordover hvor han kunne ha unnsluppet for å kjempe senere. Da han valgte å ta hæren sin inn i Vicksburg, beseglet Pemberton skjebnen til styrkene sine og byen han var fast bestemt på å forsvare Sitat
Vicksburg, Michael J. Ballard.[3]


Styrker og forsvarsverk[rediger | rediger kilde]

Kommandanter for arméene ved Vicksburg

Pemberton kunne bare stille med 18 500 soldater i sine linjer, mens Grant hadde over 35 000, og flere var på vei. Pemberton hadde fordel av terrenget og befestningene som gjorde forsvaret hans nesten ugjennomtrengelig. Forsvarslinjen rundt Vicksburg var på nesten 11 km og lå på terreng som inkluderte høyder og bratte skrenter hvor angriperne ville bli utsatt for ild. Perimeteret inkluderte mange kanonstillinger, fort, skyttergraver og redutter. De store festningsverkene i linja inkluderte Fort Hill på en klippe nord for byen, palisaderedanen som dominerte ankomsten til byen på Graveyard Road fra nordøst, 3. Lousianaredanen, Great Redoubt, Railroad Redoubt som beskyttet inngangen til jernbanelinja til byen, Square Fort (Fort Garrott), fremspringet langs Hall's Ferry Road og South Fort.[4]

Generalmajor Ulysses S. Grants Army of the Tennessee hadde med seg tre korps til slaget, XIII under generalmajor John A. McClernand, XV under generalmajor William Tecumseh Sherman og XVII under generalmajor James B. McPherson.

Generalløytnant John C. Pembertons konfødererte Army of Mississippi innenfor Vicksburg-linja bestod av fire divisjoner under generalmajorene Carter L. Stevenson, John H. Forney, Martin L. Smith og John S. Bowen.

Angrepene[rediger | rediger kilde]

Grant ønsket å overvelde de konfødererte styrkene før de kunne organisere sine forsvarsverk i full styrke og beordret et umiddelbart angrep mot Redanpalisaden den 19. mai. Styrkene fra Shermans korps hadde problemer med å nå stillingen under ild fra rifler og artilleri fra 36. Mississippi-infanteriet, brigadegeneral Louis Héberts brigade. De måtte forsere en bratt ravine beskyttet av en abatis og krysse en 1,80 meter dyp og 2,4 meter bred grøft før de kunne angripe de 5 meter høye murene til redanen. Dette første forsøket ble lett slått tilbake. Grant gav ordre om artilleribombardement for å svekke forsvarsverkene, og rundt kl. 14.00 forsøkte Shermans divisjon under generalmajor Francis Preston Blair igjen, men bare et lite antall menn klarte å rykke frem så langt som til grøfta nedenfor redanen. Angrepet kollapset i salver fra rifler og håndgranater som gikk fram og tilbake.[5]

De mislykkede føderale angrepene den 19. mai skadet også moralen til unionsstyrkene og senket selvtilliten til soldatene som de hadde fått etter deres seiersrekke gjennom Mississippi. Angrepene var også dyre med 157 døde, 777 sårede og 8 som var forsvunnet, mot Konføderasjonens 8 døde og 62 sårede. De konfødererte som var antatt å være demoraliserte, hadde fått tilbake sin kampevne.[6]

Grant planla et nytt angrep den 22. mai, men denne gang mer omhyggelig. De skulle først rekognosere grundig og svekke forsvarsverkene med artilleri og kanonene på skipene. De fremste enhetene hadde stiger til festningsmurene. Grant ønsket ikke en lang beleiring, og dette angrepet skulle utføres av hele arméen over en bred front.[7] Til tross for at de ble slått hardt tilbake den 19. mai, var unionsstyrkene ved svært godt mot og mette av forsyningene de hadde samlet.

Unionsstyrkene bombarderte byen hele natten fra 220 kanoner og kontreadmiral David D. Porters flåte i elva, og selv om dette førte til lite skade på materiell, ble den konfødererte sivile moralen skadet. Morgenen den 22. mai ble forsvarerne igjen bombardert i fire timer før unionsstyrkene igjen angrep langs en nesten 5 km lang front kl. 10.00.[8]

Sherman angrep igjen ned langs Graveyard Road med 150 frivillige (kalt Forlorn Hope-avdelingen) i front med stiger og planker, fulgt av divisjonene til Blair og brigadegeneral James M. Tuttle. Disse var ordnet i en lang kolonne av regimenter i håp om å oppnå et gjennombrudd ved å konsentrere massen på en smal front. De ble drevet bakover i møtet med tunge salver fra riflene. Blairs brigade under oberstene Giles Alexander Smith og Thomas Kilby Smith kom så langt som til en kant rett under 100 meter fra Greens redan, det sørlige kanten av palisaderedanen. Derfra pøste de på med salver inn i de konfødererte stillingene, men uten hell. Tuttles divisjon som ventet på tur til å rykke frem, fikk ingen mulighet til å bevege seg fremover. På Shermans høyre side tilbrakte brigadegeneral Frederick Steele morgenen med å forsøke å komme i posisjon gjennom en ravine i Mint Spring Bayou.[9]

McPhersons korps fikk i oppgave å angripe sentrum langs Jackson Road. På deres høyre flanke rykket brigaden til brigadegeneral Thomas E. G. Ransom frem til mindre enn 100 meter fra den konfødererte linja, men stoppet for å unngå farlig kryssild fra Greens redan. På McPhersons venstre flanke hadde generalmajor John A. Logan fått oppgaven med å angripe 3. Louisianaredanen og Great Redoubt. Brigaden til brigadegeneral John E. Smith kom så langt som til skråningen til redanen, men gikk i ly der og dukket unna granater frem til mørket kom før de ble kalt tilbake. Brigadegeneral John D. Stevensons brigade rykket frem mot redutten i to kolonner, men deres angrep mislyktes også da de oppdaget at stigene deres var for korte til å klatre over festningsverket. Brigadegeneral Isaac F. Quinbys divisjon rykket noen hundre meter fremover, men stoppet i timevis, mens deres generaler begynte å diskutere seg i mellom.[10]

McClernands korps på Unionens venstre side beveget seg langs Baldwin Ferry Road og over Southern Railroad of Mississippi. Divisjonen til brigadegeneral Eugene Asa Carr fikk i oppgave å erobre Railroad Redoubt og 2nd Texas Lunette. Divisjonen til brigadegeneral Peter J. Osterhaus ble tildelt Square Fort. Carrs menn oppnådde et lite gjennombrudd ved 2nd Texas Lunette og ba om forsterkninger.[11]

Klokka 11.00 var det klart at et gjennombrudd ikke kom og at fremrykningene til Sherman og McPherson var mislykket. Akkurat da fikk Grant beskjed fra McClernand om at han var under tungt angrep og at de konfødererte ble forsterket, og han ba om en divisjon fra McPhersons korps til høyre for seg i assistanse. Grant avviste til å begynne med ønsket og fortalte McClernand at han skulle bruke sine egne reserver i assistanse. Grant trodde at McClernand var under lett angrep og McPherson under tungt angrep, men det motsatte var riktig. McClernand fulgte opp med en beskjed om at dette var delvis feil og antydet at han hadde erobret to fort, «The Stars and Stripes are flying over them,» og at enda en fremrykning ville sikre seieren for unionshæren. Grant beordret da McPherson til å sende Quinbys divisjon for å hjelpe McClernand.[12]

Sitat Idet slaglinja vår startet og før våre rop hadde dødd hen i lufta, var de konfødererte festningsverkene foran oss fullstendig oversvømmet av fienden som med et skrik i trass til svar strømmet inn i våre rekker med sammenhengende beskytning, og fra fortene og batteriene foran oss og på begge sider strømmet det en jevn ild av skudd og granater med fryktelige resultat, siden denne ildstormen som ble sendt mot oss blandet seg med eksploderende granater og det djevelske opprørske ropet, jeg kunne ikke sammenligne det med annet enn Dantes bilder av helvete, noe for fryktelig til å beskrive. Sitat
– Daniel A. Ramsdell, Ransoms brigade[13]

Sherman beordret to angrep til. Klokka 14.15 rykket Giles Smith og Ransom frem og ble umiddelbart slått tilbake. Klokka 15.00 ble Tuttles divisjon påført så store tapstall i deres avbrutte fremrykning at Sherman fortalte Tuttle at «dette er mord. Gi ordre om at disse styrkene trekker seg tilbake.» På dette tidspunktet hadde Steeles divisjon endelig manøvrert seg i stilling på Shermans høyre side, og kl. 16.00 gav Steele ordre om å angripe 26th Louisiana Redoubt. De hadde ikke mer suksess enn noen av de andre angrepene til Sherman.[14]

I McPhersons sektor gjorde Logans divisjon enda et angrep ned Jackson Road rundt kl. 14.00, men opplevde store tapstall og angrepet ble avblåst. McClernand angrep igjen, forsterket av Quinbys divisjon, men uten suksess. Unionens tapstall var 502 døde, 2550 sårede og 147 savnete, nokså jevnt fordelt på de tre korpsene. De konfødererte tapstallene ble ikke direkte rapportert, men er anslått til å være under 500. Grant gav McClernands misledende meldinger skylden for deler av det dårlige resultatet den dagen, og fikk enda et stikk i siden til den politiske generalen som hadde skapt så mange problemer for ham i felttoget.[15]

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Beleiringen av Vicksburg. Korps- og divisjonskommandanter vises for perioden 23. juni til 4. juli.
«Whistling Dick» var navnet som denne spesifikke konfødererte 18-punderen fikk på grunn av den merkelige lyden fra prosjektilene til den. Den var del av de defensive batteriene som dekket Mississippi-elva ved Vicksburg. Den 28. mai 1863 senket den USS «Cincinnati».

Historikeren Shelby Foote skrev at Grant «ikke angret på å ha gjennomført angrepene. Han angret bare på at de mislyktes.[16]» Grant måtte motstrebende sette i gang en beleiring. Oberstløytnant John A. Rawlins utstedte den 25. mai spesialordre nr. 140 for Grant: «Korpskommandanter skal umiddelbart stoppe arbeidet med å redusere fienden gjennom regulær tilnærming. Det er ønskelig at ingen flere liv skal gå tapt i reduksjonen av Vickburg og erobringen av garnisonen. Enhver fordel vil dras nytte av i ujevnhetene i underlaget til å skaffe stillinger hvorfra det kan bygges gruver, skyttergraver eller fremrykkede batterier...».[17] Grant skrev i sine memoarer «jeg bestemte meg nå for en regulær beleiring, for å holde ut i leir lenger enn fienden, slik det var, og ikke bli påført flere tap.[18]»

Føderale styrker begynte å grave seg ned, bygget omfattende skyttergraver (soldatene på den tiden refererte til dem som «grøfter») som omringet byen og nærmet seg de konfødererte festningsverkene. Med ryggen mot Mississippi og Unionens kanonbåter som skjøt fra elva, var både konfødererte soldater og sivile fanget. Pemberton var fast bestemt på å holde sine kilometer av Mississippi så lenge som mulig i håp om unnsetning fra Johnston eller andre[19]

Et nytt problem konfronterte de konfødererte. Døde og sårede i Grants armé lå i varmen i Mississippis sommer, lukten av de døde mennene og hestene forurenset lufta, de sårede skrek på medisinsk hjelp og vann. Grant nektet først å etterkomme et ønske om våpenhvile siden han mente det var et tegn på svakhet. Til slutt gav han etter, og de konfødererte holdt tilbake ildgivningen mens unionsstyrkene hentet de sårede og døde, soldater fra begge sider blandet seg og handlet som om det ikke eksisterte fiendtligheter for en liten stund.[20]

Etter denne våpenhvilen begynte Grants hær å spre seg ut over den 20 km lange ringen rundt Vicksburg. På kort tid ble det klart at selv ikke 50 000 unionssoldater var nok til å fullføre en fullstendig omringing av de konfødererte forsvarsverkene. Pembertons muligheter for flukt var dårlige, men det var fremdeles veier som gikk sørover ut av Vicksburg som var ubevoktet av føderale styrker. Grant fikk hjelp fra generalmajor Henry W. Halleck, Unionens øverstkommanderende. Halleck begynte raskt å flytte unionsstyrker i vest for å hjelpe Grant. Disse første forsterkningene som ankom langs beleiringslinja var en divisjon på 5000 menn fra Missouri under generalmajor Francis J. Herron den 11. juni. Herrons styrker, rester av Army of the Frontier, ble knyttet til McPhersons korps og tok stilling helt i sør. Deretter kom en avdeling på tre divisjoner fra XVI Corps ledet av brigadegeneral Cadwallader C. Washburn den 12. juni. Disse var samlet fra styrker ved de nærliggende postene ved Corinth, Memphis og LaGrange. Den siste betydelige gruppen av forsterkninger som sluttet seg til beleiringen, var det 8000 menn sterke IX Corps fra Ohio ledet av generalmajor John G. Parke som ankom 14. juni. Etter Parkes ankomst hadde Grant 77 000 menn rundt Vicksburg[21]

I et forsøk på å kutte Grants forsyningslinje angrep konfødererte i Louisiana under generalmajor John G. Walker Milliken's Bend oppe på Mississippi den 7. juni. Milliken's Bend ble hovedsakelig forsvart av utrente fargede styrker som kjempet tappert med dårligere våpen og som til slutt klarte å slå tilbake opprørerne med hjelp fra kanonbåter, men med forferdelige tap. Forsvarerne mistet 652 mot de konføderertes 185. Nederlaget ved Milliken's Bend etterlot de konfødererte uten håp om unnsetning fra andre steder enn den forsiktige Johnston.[22]

Sitat Vi har satt opp våre skyttergraver så nær fienden at vi kan kaste håndgranater inn i deres fort. Fienden våger ikke vise hodene sine over kanten noen gang, så nær og på vakt er våre skarpskyttere. Byen er fullstendig omringet. Min stilling er så sterk at jeg trygt kan forlate den og dra 30-50 km ut med styrker nok til å slå to slike garnisoner. Sitat
– Ulysses S. Grant, skrevet til George G. Pride, 15. juni 1863[23]

Pemberton var innestengt med mengder av uspiselige forsyninger og lite mat. Den dårlige dietten viste seg på de konfødererte soldatene. På slutten av juni var halvparten syke eller innlagt på sykehus. Skjørbuk, malaria, dysenteri, diaré og andre sykdommer gjorde innhogg i rekkene deres. Minst en innbygger i byen måtte holde seg våken om natten for å holde sultende soldater ute av kjøkkenhagen. De kontinuerlige granatnedslagene brydde ham ikke så mye som mangelen på mat. Ettersom beleiringen fortsatte ble det sett stadig færre hester, muldyr og hunder i Vicksburg. Skolær ble en siste mulighet for mange voksne.[24]

I løpet av beleiringen sendte Unionens kanonbåter 22 000 granater inn i byen, og hærens artilleriild var enda tyngre. Ettersom bombardementet fortsatte var det stadig færre beboelige hus igjen i Vicksburg. En kløft som lå mellom sentrum av byen og forsvarslinja gav sivile tilholdssted mens det hele pågikk. Over 500 huler ble gravd ut i de gule leiråsene ved Vicksburg. Det ble antatt å være tryggere i disse hulene enn i husene, enten de var strukturelt trygge eller ei. Folk gjorde sitt beste for å gjøre dem komfortable med tepper, møbler og bilder. De la opp sine bevegelser og matsanking til rytmen av kanonaden, men dette lyktes ikke alltid. På grunn av disse hulene gav unionssoldatene byen kallenavnet «Præriehundlandsbyen». Til tross for tyngden i Unionens ild mot byen, var det færre enn et dusin sivile som skal ha blitt drept i løpet av hele beleiringen.[25]

Endringer i ledelsen[rediger | rediger kilde]

En av Grants handlinger i løpet av beleiringen var å gjøre slutt på en rivalisering som hadde pågått over tid. Den 30. mai skrev general McClernand en selvforherligende melding til sine styrker hvor han gjorde krav på mye av æren for den kommende seieren. Grant hadde ventet i seks måneder på at han skulle gjøre en tabbe, helt siden de kom skjevt ut med hverandre i begynnelsen av felttoget rundt slaget ved Arkansas Post. Han hadde fått tillatelse til å avløse McClernand i januar 1863, men ventet på en ubestridelig provokasjon. Grant avløste McClernand den 18. juni. Han hadde forberedt denne handlingen så nøye at McClernand stod uten muligheter til å få hjelp av overordnede. McClernands XIII Corps ble overført til generalmajor Edward Ord som var tilbake etter en skade han hadde fått i slaget ved Hatchie's Bridge. McClernand fikk senere en kommando i Texas i mai 1864.[26]

En annen kommandoendring skjedde den 22. juni. I tillegg til Pemberton ved sin front måtte Grant ta seg av konfødererte styrker bak seg under ledelsen til Joseph E. Johnston. Han stasjonerte en divisjon i nærheten av Big Black River-broen og en annen ble sendt på rekognosering så langt nord som Mechanicsburg. Begge skulle fungere som dekningsstyrker. Innen 10. juni ble IX Corps under generalmajor John G. Parke overført til Grants kommando. Dette korpset ble kjernen i en spesialstyrke som hadde til oppgave å forhindre at Johnston som samlet sine styrker ved Canton, kunne blande seg inn i beleiringen. Sherman fikk kommandoen for denne spesialstyrken og brigadergeneral Frederick Steele erstattet ham i XV Corps. Johnston begynte til slutt å rykke frem for å unnsette Pemberton og nådde Big Black River den 1. juli, men utsatte en potensielt vanskelig trefning med Sherman til det var for sent for Vicksburg-garnisonen, og han trakk seg så tilbake til Jackson.[27]

Krateret ved 3. Louisiana Redan[rediger | rediger kilde]

Shirleys hus, også kjent som Det hvite hus, under beleiringen av Vicksburg i 1863. Unionsstyrkene i Logans divisjon grov seg inn under konfødererte festningsverk, men måtte holde seg i ly av frykt for konfødererte skarpskyttere.

Sent i beleiringen grov unionsstyrker tunneler inn under 3. Louisiana Redan og fylte gruva med 2200 pund med krutt. Eksplosjonen sprengte de konfødererte linjene den 25. juni, mens et infanteriangrep utført av styrker fra Logans XVII Corps fulgte eksplosjonen. 45. Illinois-regiment (kjent som «Lead Mine Regiment») under oberst Jasper A. Maltby angrep inn i det 12 meter i diameter og 3,7 meter dype krateret med letthet, men ble stoppet av konføderert infanteri som klarte å samle seg igjen. Unionssoldatene ble holdt nede mens forsvarerne også rullet artillerigranater med korte lunter inn i hullet med dødelig resultat. Unionsingeniører arbeidet for å sette opp en kasematt i krateret for å kunne trekke ut infanteriet, og snart trakk soldatene seg tilbake til en ny forvarslinje. Fra krateret som var igjen etter eksplosjonen den 25. juni, grov Unionen en ny gruve mot sør. Den 1. juli ble denne gruven detonert, men ble ikke fulgt opp av infanteriangrep. Ingeniørvåpenet arbeidet 2.-3. juli med å utvide det opprinnelige krateret slik at det ble stort nok til at en infanterirekke på fire kunne passere gjennom i fremtidige angrep. Men hendelser dagen etter gjorde det ikke nødvendig med ytterligere angrep.[28]

Overgivelse og etterspill[rediger | rediger kilde]

Pemberton sendte den 3. juli en notis til Grant som ved Fort Donelson, først krevde betingelsesløs kapitulasjon. Men Grant skiftet mening siden han ikke ønsket å fø på 30 000 sultne konfødererte soldater i Unionens fangeleire, og han tilbød å løslate alle fanger. Med tanke på deres nedbrutte tilstand forventet han ikke at de skulle kunne være i stand til å kjempe igjen. Han håpet at de ville ta med seg nederlagsfølelsen til resten av Konføderasjonen. Hadde han tatt Pembertons soldater til fange ville han ha vært nødt til å bruke store deler av sin egen hær til å passe på dem, og det ville tatt måneder å skipe dem nordover.[29]

Overgivelsen ble formalisert ved et gammelt eiketre «gjort historisk av hendelsen.» I sin Personal Memoirs beskrev Grant skjebnen til det uheldige treet:

Sitat Det var kun en kort tid før de siste restene av treet forsvant, røtter og lemmer forsvant, fragmentene ble tatt som troféer. Siden da har det samme treet gitt like mange biter i form av troféer som det sanne kors. Sitat
– Ulysses S. Grant[30]

Overgivelsen ble fullført 4. juli, uavhengighetsdagen, en dag Pemberton håpet ville føre til mer sympatiske betingelser fra USA. Selv om Vicksburg-felttoget fortsatte med mindre aksjoner, hadde festningsbyen falt, og med overgivelsen til Port Hudson den 9. juli, var Mississippi-elva under Unionens kontroll, og Konføderasjonen var delt i to. President Lincoln annonserte at «Vannenes far reiser igjen uhindret til havet.»[31]

Unionens tapstall for slaget og beleiringen av Vicksburg var 4835, de konfødererte tallene var 32 697 (29 495 overgav seg). Hele felttoget siden 29. mars krevde 10 142 unionssoldater og 9091 konfødererte døde og sårede. I tillegg til hans menn som hadde overgitt seg, gav Pemberton fra seg 172 kanoner og 50 000 rifler.[32]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Esposito, tekst til kart 105.
  2. ^ Smith, s. 251; Grabau, s. 343-46; Catton, s. 198-200; Esposito, tekst til kart 106.
  3. ^ Ballard, s. 318.
  4. ^ Eicher, pp. 467-68.
  5. ^ Eicher, p. 468; Ballard, p. 327-32.
  6. ^ Bearss, vol. III, s. 778-80; Ballard, s. 332.
  7. ^ Ballard, p. 339.
  8. ^ Kennedy, s. 171; Foote, s. 384; Smith, s. 252.
  9. ^ Ballard, p. 338-39; Bearss, vol. III, pp. 815-19.
  10. ^ Ballard, p. 339-40; Bearss, vol. III, s. 819-23.
  11. ^ Ballard, s. 340-43.
  12. ^ Ballard, s. 343-44; Bearss, vol. III, s. 836-38.
  13. ^ Ballard, s. 344-45.
  14. ^ Ballard, s. 344-46.
  15. ^ Eicher, s. 469; Bearss, vol. III, s. 869; Kennedy, s. 172.
  16. ^ Foote, s. 386.
  17. ^ Simon, s. 267-68.
  18. ^ Grant, kap. XXXVII, s. 1.
  19. ^ Smith, s. 253; Foote, s. 412; Catton, s. 205.
  20. ^ Bearss, vol. III, s. 860-61; Foote, s. 387.
  21. ^ Bearss, vol. III, s. 963, 1071-79.
  22. ^ NPS Milliken's Bend; Bearss, vol. III, s. 1175-87.
  23. ^ Bearss, vol. III, s. 875.
  24. ^ Korn, s. 149-52; Catton, s. 205; Ballard, s. 385-86.
  25. ^ Korn, p. 139; Foote, p. 412.
  26. ^ Bearss, vol. III, s. 875-79; Ballard, s. 358-59; Korn, s. 147-48.
  27. ^ Esposito, tekst til kart 107.
  28. ^ Garbau, s. 428-38; Bearss, vol. III, s. 908-30.
  29. ^ Smith, s. 254-55.
  30. ^ Grant, kap. XXXVIII, s. 16.
  31. ^ McPherson, s. 638.
  32. ^ Ballard, s. 398-99.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 32°20′37″N 90°51′04″V

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]