Den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen

Den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen var et område som var definert både av geografi og hvor felttogene startet. Det representerte opprinnelig områdene øst for Mississippi-elva og vest for Appalachene. Den ekskluderte operasjoner mot Gulfkysten og Østkysten, men ettersom krigen skred frem og William Tecumseh Shermans unionshær rykket sørøstover fra Chattanooga i 1864 og 1865, ekspanderte definisjonen av krigsskueplassen til å inkludere deres operasjoner i Georgia, Nord- og Sør-Carolina.

Vesten var på noen måter den viktigste krigsskueplassen i krigen. Amerikas konfødererte stater ble tvunget til å forsvare en enorm landmasse med begrensede ressurser. Unionen rykket frem langs flere ankomstveier, inkludert de store elvene som førte direkte til landbrukshjertet til Sørstatene. Erobring av Mississippi-elva var en av nøkkelobjektivene i Anakonda-planen til unionsgeneralen Winfield Scott.

Virginiafronten var den klart mest prestisjefylte krigsskueplassen...Likevel skulle ikke krigen avgjøres der, men i det enorme området som strakte seg vestover fra Appalachene til Mississippi og videre. Her, i vest, ble de virkelig avgjørende slagene utkjempet.
Stephen E. Woodworth, Jefferson Davis and His Generals^[1]

Den østlige krigsskueplassen fikk betydelig mer oppmerksomhet enn den vestlige, både i samtiden og i historiske beretninger. Dette skyldes nærheten til de motstående hovedstedene, konsentrasjonen av aviser i de store byene i øst og berømmelsen til østlige generaler som Robert E. Lee og Stonewall Jackson. På grunn av dette gikk progresjonen til unionsstyrkene i vest nesten ubemerket.

Kampene startet i Kentucky, gikk sørover ned langs Mississippi før de dreide østover gjennom Tennessee, Georgia og Carolina-statene. Med unntak av slaget ved Chickamauga og noen raid utført av kavaleri eller geriljastyrker, markerte de fire årene i vest en nesten sammenhengende rekke av nederlag for Konføderasjonen, i beste fall var der taktiske uavgjort som til slutt viste seg å være strategiske tilbakeslag. De kanskje mest suksessrike unionsgeneralene i krigen, Grant, Thomas, Sherman og Sheridan, kom fra denne krigsskueplassen. De utklasset sine konfødererte motstandere, muligens med unntak av kavalerikommandanten Nathan Bedford Forrest.

Tidlige operasjoner (juni 1861-januar 1862)

Fokuset tidlig i krigen var på to kritiske stater: Missouri og Kentucky. Tapet av en eller begge to av disse kunne ha vært svært ødeleggende for Unionen. Missouri ble værende i Unionen, primært på grunn av suksessen til kaptein Nathaniel Lyon og hans seier i slaget ved Boonville i juni. Staten Kentucky hadde en guvernør som sympatiserte med Konføderasjonen, mens den lovgivende forsamlingen sympatiserte med Unionen. Den hadde erklært seg nøytral, men denne nøytraliteten ble først krenket den 3. september da den konfødererte generalmajoren Leonidas Polk okkuperte Columbus. Columbus ble regnet som viktig med tanke på å kontrollere Mississippi-elva, og to dager senere viste brigadegeneral Ulysses S. Grant det personlige initiativet som skulle karakterisere hans karriere senere. Han tok Paducah, og dermed hadde begge parter krenket den proklamerte nøytraliteten. Disse hendelsene regnes som en seier for Unionen fordi Kentucky aldri formelt tok Konføderasjonens side, og dersom Unionen hadde blitt forhindret fra å bevege seg innenfor Kentucky, ville dens senere vellykkede felttog i Tennessee vært langt vanskeligere.

På Konføderasjonens side ledet general Albert Sidney Johnston alle styrker fra Arkansas til Cumberland Gap. Han stod overfor problemet med å forsvare en bred front med tallmessig underlegne styrker, men han hadde et utmerket kommunikasjonssystem som gjorde at han raskt kunne bevege styrkene sine der de trengtes. Han hadde to dyktige underordnede, Pol og generalmajor William J. Hardee. Johnston skaffet seg også politisk støtte fra løsrivelsestilhengere i de sentrale og vestlige fylkene i Kentucky via en ny konføderert hovedstad ved Bowling Green som hadde satt opp Russellville-konvensjonen. Denne alternative regjeringen ble anerkjent av den konfødererte regjeringen som tok inn Kentucky i desember 1861. Polk brukte jernbaneressursene til Mobile and Ohio Railroad og klarte raskt å befeste og utruste den konfødererte basen ved Columbus.^[2]

Unionens militærkommando i vest hadde problemer med mangelen på en samlet kommando. Innen november var den organisert i tre separate avdelinger, Kansas under generalmajor David Hunter, Missouri under generalmajor Henry W. Halleck og Ohio under brigadegeneral Don Carlos Buell (som hadde erstattet brigadegeneral William Tecumseh Sherman). I januar 1862 ble denne manglende enheten tydelig fordi en ikke kunne enes om en operasjonsstrategi på den vestlige krigsskueplassen. Buell var under politisk press for å invadere og holde det unionsvennlige Øst-Tennessee. Han beveget seg sakte i retning Nashville, men oppnådde ikke noe mer håndfast mot å sikre sitt mål enn en mindre seier i slaget ved Mill Springs under brigadegeneral George H. Thomas. Mill Spings var en betydelig strategisk seier fordi den brøt enden på den konfødererte vestlige forsvarslinjen og åpnet Cumberland Gap til Øst-Tennessee, men det fikk ikke Buell nærmere Nashville. I Hallecks avdeling beveget Grant seg opp Tennessee-elva for å avlede oppmerksomheten fra Buells planlagte fremrykning som ikke skjedde. 1. februar 1862, etter gjentatte forespørsler fra Grant, gav Halleck Grant lov til å bevege seg mot Fort Henry ved Tennessee.

Elvene Tennessee, Cumberland og Mississippi (februar-juni 1862)

Grant reagerte raskt og satte avgårde med styrkene sine ned langs Tennessee mot Fort Henry ved hjelp av elvetransport den 2. februar. Operasjonene hans i felttoget var godt koordinert med US Navys flaggoffiser Andrew H. Foote. Fortet lå dårlig plassert på en flodslette og var nesten umulig å forsvare mot kanonbåter siden mange av dets kanoner lå under vann. På grunn av den tidligere nøytraliteten til Kentucky, kunne ikke Konføderasjonen bygge elveforsvar på en mer strategisk plassering inne i staten, derfor slo de seg til på et sted rett innenfor grensen til Tennessee. Brigadegeneral Lloyd Tilghman trakk nesten hele sin garnison ut den 5. februar og flyttet dem 16 km østover over land til Fort Donelson. Tennessee-elva var dermed åpen for fremtidige operasjoner i sør for Unionen.

Donelson ved Cumberlan var lettere å forsvare enn Henry, og marinens angrep på fortet var ineffektive. Grant hær marsjerte over land i forfølgelse av Tilghman og forsøkte umiddelbart å angripe fortet bakfra, men lyktes ikke. 15. februar forsøkte konfødererte styrker under brigadegeneral John B. Floyd å flykte og satte i gang et overraskelsesangrep mot Unionens høyre flanke som var ledet av brigadegeneral John A. McClernand. Han drev McClernands divisjon bakover, men skapte ikke åpningen de trengte for å unnslippe. Grant hentet seg inn og angrep den svekkede høyreflanken til de konfødererte. Den konfødererte brigadegeneralen Simon B. Buckner var fanget i sitt fort og byen Dover, og han overgav sin kommando på 11 500 menn og mange trengte kanoner og forsyninger til Grants krav om «betingelsesløse kapitulasjon». Seirene ved Henry og Donelson var de første betydelige seirene for Unionen i krigen, og to store elver var nå tilgjengelige for invasjoner inn i Tennessee.

Johnstons fremskutte forsvar var brutt. Polks stilling ved Columbus var svak, noe Grant regnet med, og Polk trakk seg derfor tilbake etter at Donelson falt. Grant hadde også avskåret Memphis and Ohio Railroad som tidligere gjorde det mulig for konfødererte styrker å bevege seg til støtte for hverandre. General P.G.T. Beauregard hadde ankommet fra øst for å slutte seg til Johnston i februar, og han ledet alle de konfødererte styrkene mellom elvene Mississippi og Tennessee. Dette delte i praksis enheten i kommandostrukturen slik at Johnston kontrollerte kun en liten styrke ved Murfreesboro. Beauregard planla å konsentrere sine styrker i nærheten av Corinth og forberede seg til en offensiv. Johnston flyttet sin styrke til Beauregard sent i mars.

Forberedelsene til Unionens felttog gikk ikke som smurt, og det virket som Halleck var mer bekymret for sitt forhold til øverstkommanderende George B. McClellan enn med å forstå at konføderasjonshæren var delt og kunne beseires. Han klarte heller ikke bli enig med sin kollega, Buell som nå var i Nashville, om en felles handlingskurs. Han sendte Grant opp Tennessee mens Buell ble værende i Nashville. 11. mars utnevnte Lincoln Halleck som øverstkommanderende for alle styrker fra Missouri-elva til Knoxville. Dermed var den hardt tiltrengte enheten i kommandoen oppnådd, og Halleck gav Buell ordre om å slutte seg til Grants styrker ved Pittsburg Landing ved Tennessee.

6. april overrsaket de samlede konføderasjonsstyrkene under Beauregard og Johnston Grants uforberedte Army of West Tennessee med et massivt angrep ved morgengry ved Pittsburg Landing i slaget ved Shiloh. I slagets første dag drev de konfødererte Grant tilbake mot Tennessee, men klarte ikke å beseire ham. Johnston døde den dagen, han ble regnet av Jefferson Davis som den mest effektive generalen i Konføderasjonen på den tiden. Den 7. april fikk Grant forsterkninger fra Buell og satte i gang et motangrep som drev de konfødererte tilbake. Grant klarte ikke å forfølge fienden og ble kraftig kritisert for dette og for det store antallet drepte og sårede, flere (nesten 24 000) enn alle de tidligere amerikanske slagene til sammen.

Unionens kontroll over Mississippi-elva begynte å bli sterkere. 7. april beseiret generalmajor John Pope Beauregards isolerte styrke ved Island Number Ten og åpnet elva så langt sør som til Memphis. 18. mai tok admiral David Farragut New Orleans, Sørstatenes viktigste havn. Generalmajor Benjamin Franklin Butler okkuperte byen med en sterk militærregjering som førte til betydelig misnøye blant den sivile befolkningen.

Beauregard hadde lite konsentrert styrke tilgjengelig til å motsette seg en sørlig bevegelse av Halleck, men unionsgeneralen viste ikke nok vilje til å dra fordel av situasjonen. Han ventet til han hadde samlet en stor hær, samlet styrkene til Buells Army of the Ohio, Grants Army of West Tennessee og Popes Army of the Mississippi, ved Pittsburg Landing. Han beveget seg sakte i retning av det livsviktige jernbanekrysset ved Corinth. Han brukte fire uker på å tilbakelegge 32 km fra Shiloh. Hver natt stoppet hæren for å grave seg inn i stillinger. Tregheten i denne bevegelsen har ført til at felttoget fikk kallenavnet beleiringen av Corinth. Da han til slutt nådde den befestede byen, hadde hans motstander, Beauregard, bestemt seg for ikke å gjennomføre dyre forsvarskamper og trakk seg tilbake uten kamper den 29. mai.

Grant hadde ikke direkte kommando i Corinth-felttoget. Halleck hadde reorganisert hæren sin og gav Grant stillingen som nestkommanderende. Halleck forandret divisjonene fra de tre arméene til tre «vinger». Da han flyttet østover for å erstatte McClellan som øverstkommanderende, overtok Grant hans feltkommando. Men før han dro, ødela Halleck enhver mulighet til å forfølge og ødelegge Beauregard. Han sendte Buell til Chattanooga, Sherman til Memphis, en divisjon til Arkansas og Pope fikk ordre om å holde en forsvarsstilling sør for Corinth.

Kentucky, Tennessee og det nordlige Mississippi (juni 1862-januar 1863)

Mens Halleck oppnådde lite etter Corinth, etterfulgte den konfødererte generalen Braxton Bragg Beauregard den 27. juni av helsegrunner. Bragg overtok dermed ledelsen for 56 000 soldater i Army of Tennessee i Tupelo, godt sør for Corinth. Han bestemte seg for at en fremrykning direkte nordover mot Tupelo ikke var praktisk mulig. Han etterlot generalmajor Sterling Price og Earl Van Dorn til å distrahere Grant og flyttet 35 000 menn med jernbanen gjennom Mobile til Chattanooga. Han klarte å nå Chattanooga før Buell, selv om han ikke dro fra Tupelo før den 21. juli. Braggs overordnede plan var å invadere Kentucky i en felles operasjon med generalmajor Edmund Kirby Smith, kutte Buells kommunikasjonslinjer, beseire ham og så vende tilbake for å beseire Grant.

Kirby Smith forlot Knoxville den 14. august, tvang unionen til å evakuere Cumberland Gap, beseiret en mindre unionsstyrke i slaget ved Richmond (Kentucky) og nådde Lexington den 30. august. Bragg forlot Chattanooga rett før Smith nådde Lexington, mens Buell beveget seg nordover fra Nashville til Bowling Green. Men Bragg beveget seg raskere og den 14. september hadde han plassert sin hær på Buells forsyningslinjer fra Louisville. Bragg nølte med å bruke denne situasjonen siden han var Buell tallmessig underlegen. Dersom han hadde klart å samle styrkene med Kirby Smith, ville han vært tallmessig jevnbyrdig, men Smiths kommando var separat og Smith trodde at Bragg kunne ta Louisville uten hans assistanse.

Buell ble nesten avløst som kommandant, det var bare George H. Thomas nøling med å ta kommandoen fra sin overordnede i begynnelsen av felttoget som forhindret det. Men Buell var under hardt press om å ta mer aggressive føringer i krigføringen. Da han nærmet seg Perryville, begynte han å samle hæren sin rett foran de konfødererte styrkene der. Bragg var ikke tilstede til å begynne med hos sin hær, siden han ønsket å være med på innsettelsesseremonien til en konføderert guvernør i Kentucky i Frankfort. 8. oktober begynte slaget ved Perryville over kontrollen av vannkildene, og ettersom kampene tiltok, oppnådde Braggs Army of Mississippi noen taktiske suksesser i et angrep mot et korps i Buells Army of the Ohio. Den kvelden innså Bragg at han stod overfor hele Buells hær og beordret retrett til Harrodsburg hvor han ble møtt av Kiby Smiths Army of Kentucky den 10. oktober. Bragg gjorde ikke noe forsøk på å ta tilbake initiativet til tross for en sterk samlet styrke. Buell var like passiv. Bragg trakk seg tilbake gjennom Cumberland Gap og returnerte til Murfreesboro via Chattanooga.

Mens Buell stod overfor Braggs trussel i Kentucky, var konfødererte operasjoner i det nordlige Mississippi rettet mot å forhindre at Buell ble forsterket av Grant som forberedte sitt kommende Vicksburg-felttog. Halleck hadde reist til Washington, og Grant stod igjen uten innblandinger som kommandant for distriktet Vest-Tennessee. 14. september beveget generalmajor Sterling Price sin konfødererte Army of the West til Iuka, 32 km øst for Corinth. Han hadde tenkt å møte generalmajor Earl Van Dorns Army of the West og operere mot Grant. Men Grant sendte styrker under generalmajorene William S. Rosecrans og Edward Ord for å angripe Price og Van Dorn ved Iuka. Rosecrans vant en mindre seier i slaget ved Iuka (19. september), men dårlig koordinasjon mellom styrkene gjorde at Price klarte å unnslippe fra den tiltenkte knipetangsmanøveren til Unionen.

Price og Van Dorn bestemte seg for å angripe unionsstyrkene ved Corinth og så rykke inn i vest eller det midtre Tennessee. I det andre slaget ved Corinth (3.-4. oktober) angrep de befestede unionsstyrker, men ble slått tilbake med alvorlige tap. De trakk seg tilbake nordvestover og unnslapp forfølgelse av Rosecrans sin utmattede armé, men deres objektiv som var å true det midtre Tennessee og støtte Bragg slo feil.

Regjeringen erstattet Buell med Rosecrans da vinteren satte inn. Rosecrans rykket frem mot Bragg ved Murfreesboro rett etter jul etter en periode med å forsyne og trene hæren sin i Nashville. Bragg overrasket Rosecrans i slaget ved Stones River med et kraftig angrep den 31. desember. Dette presset unionsstyrkene tilbake til en liten perimeter mot Tennessee-elva. Den 2. januar 1863 ble ytterligere forsøk på å angripe Rosecrans alvorlig slått tilbake, og Bragg trakk seg tilbake sørøstover til Tullahoma. Tapstallene ved Stones River (rundt 12 000 på hver side) var de proporsjonalt største i krigen. Braggs trussel mot Kentucky var beseiret da felttoget var slutt, og han oppga i praksis kontroll over det midtre Tennessee.

Vicksburg-felttogene (desember 1862-juli 1863)

Operasjoner mot Vicksburg og Grants Bayou-operasjoner.

Abraham Lincoln trodde at byen og elvefestningen Vicksburg var nøkkelen til å vinne krigen. Vicksburg og Port Hudson var de siste gjenværende maktsentrene som forhindret full kontroll for Unionen over elva Mississippi. Vicksburg ligger på små klipper over en skarp sving i elva. Den ble kalt «Mississippis Gibraltar», og var nesten usårbar overfor angrep fra elva. Admiral David Farragut fant ut dette den harde veien i sine mislykkede operasjoner i mai 1862.

Den overordnede planen for å ta Vicksburg var for Ulysses S. Grant å bevege seg sørover fra Memphis og generalmajor Nathaniel P. Banks å bevege seg nordover fra Baton Rouge. Banks fremrykning var treg og stoppet opp ved Port Hudson. Den gav ikke Grant assistanse.

Første felttog

Grants første felttog var en fremrykning via to veier. William T. Sherman seilte ned Mississippi med 32 000 menn, mens Grant skulle rykke fremover parallelt gjennom Mississippi ved hjelp av jernbane med 40 000 menn. Grant rykket 130 km fremover, men hans forsyningslinjer ble avskåret av konføderert kavaleri under Earl Van Dorn ved Holly Springs, noe som tvang ham til å trekke seg tilbake. Sherman nådde Yazoo-elva rett nord for byen Vicksburg, men uten støtte fra Grants halvdel av felttoget, ble han slått tilbake i blodige angrep mot Chickasaw Bluffs sent i desember.

Politiske vurderinger blandet seg så inn. Politikeren og generalmajoren John A. McClernand fra Illinois skaffet seg tillatelse fra Lincoln til å rekruttere en hær i det sørlige Illinois og lede den på en ekspedisjon på elva med Vicksburg som mål. Han klarte å få Shermans korps tilknyttet seg, men det dro avgårde fra Memphis før McClernand kunne ankomme. Da Sherman kom tilbake fra Yazoo, overtok McClernans kontrollen. Han avvek fra sitt primære mål uten tillatelse ved å erobre Arkansas Post ved Arkansas-elva. Før han kunne gjenoppta sin hovedfremrykning hadde Grant fått kontrollen tilbake, og McClernand ble korpskommandant i Grants armé. Resten av vinteren forsøkte Grant fem forskjellige prosjekt for å nå byen ved å bevege seg gjennom eller bygge om, elver, kanaler og bayouer nord for Vicksburg. Alle var mislykket. Grant forklarte etterpå at han hadde forventet disse tilbakeslagene og forsøkte kun å holde hæren sin aktiv og motivert, men mange historikere tror at han virkelig håpet at noen ville lykkes og at de var for ambisiøse.

Andre felttog

Det andre felttoget som startet våren 1863 var vellykket og er regnet som Grants største bedrift i krigen og et klassisk felttog i militærhistorien. Han visste at han ikke kunne angripe gjennom Mississippi fra nordvest på grunn av de sårbare forsyningslinjene. Felttog ned på elva hadde slått feil gjentatte ganger. Så da det ble mulig å bevege seg på jordveiene som endelig tørket opp etter vinterregnet, beveget Grant hovedstyrken ned langs den vestre bredden av Mississippi. Den 16. april klarte kanonbåter og troppetransporter fra marinen med stor risiko å komme seg forbi Vicksburgs defensive kanoner og klarte å skipe Grants armé over elva til land sør for Vicksburg ved Bruinsburg. Grant brukte to strategiske avledelser for å skjule sine intensjoner: En finte av Sherman nord for Vicksburg og et risikabelt kavaleriraid gjennom det sentrale Mississippi av oberst Benjamin Grierson, kjent som Griersons raid. Det første fikk ingen avgjørelsen, men det andre ble en suksess. Grierson klarte å trekke til seg betydelige konfødererte styrker og spredte dem rundt staten.

Grant stod overfor to konfødererte arméer i sitt felttog: Vicksburg-garnisonen ledet av generalmajor John C. Pemberton og styrker i Jackson ledet av general Joseph E. Johnston, kommandanten for hele krigsskueplassen. I stedet for å gå rett nordover til byen, valgte Grant å kutte kommunikasjonslinjene (og mulighet for forsterkning) mellom de to konfødererte hærene. Hans hær gikk raskt nordøstover mot Jackson. Imens førte Grant med seg en begrenset forsyningslinje. Den konvensjonelle historien om felttoget indikerer at han kuttet løs alle sine forsyninger, noe som forvirret Pemberton som forsøkte å avskjære hans ikke-eksisterende linjer i Raymond den 12. mai. I realiteten støttet Grant seg på lokal økonomi som kilde for matvarer for menn og dyr, men der var en konstant strøm av vogner som bar ammunisjon, kaffe, kjeks, salt og andre forsyninger til hæren.

Shermans korps erobret Jackson den 14. mai. Hele hæren vendte så vestover for å konfrontere Pemberton foran Vicksburg. Det avgjørende slaget var ved Champion Hill, i praksis Pembertons siste skanse før han trakk seg tilbake til sine skyttergraver rundt byen. Grants hær angrep de konfødererte stillingene to ganger med store tapstall i starten av slaget ved Vicksburg, men slo seg så til for en lengre beleiring.

Soldatene og de sivile i Vicksburg led alvorlig under Unionens borbardement og påfølgende sult. De klamret seg til håpet om at general Johnston skulle ankomme med forsterkninger, men Johnston var både avskåret og for forsiktig. Den 4. juli overgav Pemberton seg med hæren og byen til Grant. Sammen med nederlaget til Robert E. Lee i slaget ved Gettysburg dagen før, regnes Vicksburg som et av vendepunktene i krigen. Innen 8. juli, etter at Banks erobret Port Hudson, var hele Mississippi-elva i Unionens hender, og Konføderasjonen var delt i to.

Tullahoma, Chickamauga og Chattanooga (juni-desember 1863)

Rosecrans okkuperte Murfreesboro i nesten seks måneder etter hans seier ved Stones River, mens Bragg hvilte i Tullahoma og etablerte en lang forsvarslinje som var ment å blokkere Unionens fremrykning mot den strategiske byen Chattanooga bak ham. I april beveget unionskavaleri under oberst Abel Streight seg mot jernbanen som forsynte Braggs armé i det midtre Tennessee i håp om at det ville få dem til å trekke seg tilbake til Georgia. Streights brigade raidet gjennom Mississippi og Alabama og kjempet mot Nathan Bedford Forrest. Streights raid endte da hans utmattede menn overgav seg nær Rome den 3. mai. I juni rykket Rosecrans endelig frem mot Bragg i et glitrende, nesten ublodig, manøvreringsfelttog, Tullahoma-felttoget, og drev Bragg ut av det midtre Tennessee.

I løpet av denne perioden red brigadegeneral John Hunt Morgan og hans 2460 konfødererte kavalerimenn vestover fra Sparta i det midtre Tennessee den 11. juni, med intensjon om å avlede oppmerksomheten til Ambrose Burnsides Army of the Ohio som beveget seg mot Knoxville, fra sørstatsstyrker i staten. I begynnelsen av Tullahoma-felttoget, beveget Morgan seg nordover. I 46 dager over en strekning på 1600 km, terroriserte Morgans kavalerimenn en region fra Tennessee til det nordlige Ohio, ødela broer, jernbaner og føderale lagre før de ble tatt. I november utførte de en risikabel flukt fra Ohio Penitentiary, ved Columbus, og returnerte sørover.

Rosecrans ble værende i Tullohoma i flere uker, men planla så så få Bragg ut av Chattanooga ved å krysse elva Tennessee, sette kursen sørover og avskjære de konfødererte forsyningslinjene fra Georgia. Han startet operasjonene den 18. august og brukte to uker på et bombardement av Chattanooga som avledning. Konføderasjonens overkommando forsterket Bragg med en divisjon fra Mississippi og et korps (Longstreets) fra Virginia. Rosecrans forfulgte Bragg inn i fjellene nordvest i Georgia, bare for å oppdage at det var satt opp en felle. Bragg startet slaget ved Chickamauga (19.-20. september 1863) da han satte igang er angrep med tre divisjoner mot korpset til George H. Thomas. En misforståelse i kommandolinjen gjorde at det oppstod en betydelig kløft i unionslinjen da forsterkninger ankom, og Longstreet klarte å drive sitt korps inn i dette gapet og sende unionsarméen på retrett. Hadde det ikke vært for den defensive kampen av en del av linjen under Thomas («klippen fra Chickamauga»), ville unionshæren ha blitt fullstendig omringet. Rosecrans trakk hæren sin tilbake til Chattanooga hvor Bragg beleiret den ved å okkupere det høyereliggende området ved byen.

Grant hvilte hæren sin i Vicksburg og planla et felttog som ville ta Mobile og rykke østover. Men da nyhetene om Rosecrans hær nådde Washington, fikk Grant ordre om å redde dem. 17. oktober fikk han kommandoen over militæravdelingen Mississippi. Dermed kontrollerte han alle arméer på den vestlige krigsskueplassen. Han byttet Rosecrans ut med Thomas og reiste til Chattanooga hvor han godkjente en plan som skulle åpne en ny forsyningslinje («Cracker Line») slik at forsyninger og forsterkninger kunne nå byen. Snart ble styrkene forsterket av 40 000 soldater under Sherman og Joseph Hooker. Mens unionshæren ekspanderte, ble den konfødererte hæren mindre. Bragg sendte Longstreets korps til Knoxville for å stoppe en fremrykning under Burnside.

slaget ved Chattanooga begynte for alvor den 24. november 1863 da Hooker tok Lookout Mountain som er en av de to dominerende toppene over byen. Dagen etter planla Grant en knipetangsmanøver av Braggs stilling på det andre fjellet, Missionary Ridge. Sherman skulle angripe fra nord, Hooker fra sør og Thomas skulle holde sentrum. Men Shermans angrep endte i forvirring, og Grant beordret Thomas til å sette i gang et mindre angrep som avledning for å lette trykket på Sherman. Thomas sine styrker var svært ivrige etter å hevne ydmykelsen ved Chickamauga og fortsatte sitt innledende angrep ved å storme opp høyden, brøt den konfødererte linjen og fikk dem til å trekke seg tilbake. Chattanooga var reddet. Sammen med Longstreets mislykkede Knoxville-felttog mot Burnside, det politisk ømfintlige østlige Tennessee fritt for konføderert kontroll. En invasjonsrute pekte direkte mot Atlanta og hjerte av Konføderasjonen. Braggs personlige vennskap med presidenten av Konføderasjonen, Jefferson Davis, hadde reddet ham etter nederlagene ved Perryville og Stones River, men nå ble han fratatt kommandoen og erstattet av general Joseph E. Johnston.

Forrest inn i det vestlige Tennessee og Kentucky (mars-april 1864)

16. mars 1864 igangsatte generalmajor Nathan Bedford Forrest en månedlang aksjon nordover fra Mississippi og inn i det vestlige Tennessee og Kentucky. Formålet var å forsterke sørstatsstyrkene i området med nye rekrutter, ammunisjon, medisinsk førstehjelpsutstyr, hester, muldyr, og særlig true unionens sterke posisjon i områdene sør for Ohio-elven. Slaget om Paducah ble utkjempet 25. mars 1864 i det vestlige Kentucky, da Forrest angrep byen Paducah og aksjonen var vellykket da Forrest nådde sine mål gjennom de erobrede forsyningene og truslene mot nordstatsstyrkene i området.

Tilsvarende gjennomført Forrest et vellykket angrep på Fort Pillow i Tennessee 12. april. Hans styrker skal ha utført en massakre på fargede nordstatssoldater da de erobret fortet.

Atlanta-felttoget (mai-september 1864)

Grant ble i mars 1864 forfremmet til generalløytnant og dro østover for å overta som øverstkommanderende for Unionens arméer. Sherman etterfulgte ham på den vestlige krigsskueplassen. Grant utarbeidet en strategi for samtidige fremrykninger mot Konføderasjonen. Den var ment å ødelegge eller holde fast Robert E. Lees hær i Virginia med tre betydelige fremrykninger (under Meade, Butler og Sigel) i retning av Richmond og i Shenandoah Valley, ta Mobile med en hær under Nathaniel Banks og knuse Johnstons hær på vei mot Atlanta. De fleste av initiativene slo feil. Butler stoppet opp i Bermuda Hundred-felttoget, Sigel ble raskt beseiret i dalen, Banks ble opptatt med Red River-felttoget, Meade og Grant opplevde mange tilbakeslag og mye blodsutgytelser i Overland-felttoget før de endelig slo seg til med Beleiringen av Petersburg. Shermans Atlanta-felttog var mye mer vellykket.

I begynnelsen av felttoget bestod Shermans Military Division of the Mississippi av tre arméer: James B. McPhersons Army of the Tennessee (Shermans gamle hær under Grant), John M. Schofields Army of the Ohio og George H. Thomas sin Army of the Cumberland. Mot ham ble den konfødererte Army of the Tennessee ledet av Joseph E. Johnston. Sherman var Johnston tallmessig overlegen med 98 000 soldater mot 50 000, men rekkene hans var utarmet av mange desertører, og Johnston fikk forsterkninger i form av 15 000 soldater fra Alabama.

Felttoget åpnet med flere slag i mai og juni 1864 da Sherman presset Johnston sørørstover gjennom fjellrikt terreng. Sherman forsøkte å unngå frontalangrep mot de fleste av Johnstons stillinger. I stedet manøvrerte han hæren i flankebevegelser rundt forsvarsverkene. Da Sherman gikk rundt de defensive linjene (nesten bare rundt Johnstons venstre flanke), ville Johnston trekke seg tilbake til en annen forberedet stilling. Slaget ved Kennesaw Mountain (27. juni) var et unntak hvor Sherman forsøkte et frontalangrep og ble påført betydelige tap. Begge arméene dro fordel av jernbanene som forsyningslinjer, hvor Johnstons forsyningslinjer ble kortere etter hvert som han nærmet seg Atlanta, og Shermans ble lengre.

Rett før slaget ved Peachtree Creek (20. juli) i utkanten av Atlanta mistet Jefferson Davis tålmodigheten med Johnstons strategi og erstattet ham med den mer aggressive generalløytnanten John Bell Hood. Dette viste seg å være en strategisk feil, siden Hood, etter å ha okkupert sterke defensive stillinger rundt Atlanta noen uker, valgte å kjempe mot Sherman på åpen mark, en kamp som hans mindre armé ikke kunne vinne. Sherman avskar til slutt Hoods forsyningslinjer fra sør. Hood visste at han var fanget, evakuerte Atlanta natten til 1. september og brente militære forsyninger og installasjoner, noe som førte til omfattende ildebrann i byen.

Samtidig med Shermans triumf i Atlanta, vant admiral David Farragut det avgjørende sjøslaget ved Mobile Bay den 24. august. Selve byen som lenge hadde vært et ønsket mål for Grant, forble urørt frem til 1865, men nå var i det minste den siste havnen øst for Mississippi ved Gulfkysten stengt, noe som ytterligere styrket Unionens blokade. Erobringen av Atlanta og Mobile Bay hevet det nordlige moralen og bidrog sterkt til at gjenvalget av Abraham Lincoln.

Franklin-Nashville-felttoget (september-desember 1864)

Mens Sherman hvilte sin hær i forberedelse for offensive operasjoner i øst, satte Hood ut på et felttog for å beseire Sherman ved å forstyrre kommunikasjonslinjene fra Chattanooga. Han rykket vestover gjennom Alabama og vendte nordover mot Tennessee i håp om at Sherman ville følge ham og møte ham på slagmarken. Men unionsgeneralen sendte ikke hele sin styrke. Han sendte generalmajor George H. Thomas til Nashville for å koordinere et forsvar mot Hood mens han tok resten av hæren i retning av Savannah.

Thomas sine styrker var delte. Halvparten var med ham i Nashville, og den andre halvdelen med John M. Schofield som beveget seg i forfølgelse fra Atlanta. Hood håpet å beseire Schofield før han kunne konsentrere styrkene sine mot Thomas. Han hadde sjansen i slaget ved Spring Hill i Tennessee den 29. november 1864, men unionsstyrkene klarte å unnslippe fellen. i det andre slaget ved Franklin dagen etter, satte Hood i gang gjentatte uforsiktige massive frontalangrep mot de sterke skyttergravene, og han ble påført alvorlige tapstall. Det har blitt sagt at han påførte hæren sin dødelige sår ved Franklin den dagen, men at han drepte den i slaget ved Nashville 15.-16. desember. Da han der stod overfor de samlede styrkene til Schofield og Thomas, grov han seg fast noen kilometer sør for byen og ventet. Thomas brukte to uker på å forberede seg i vinterværet, og han ble hardt presset av Grant og unionsregjeringen til å angripe. Thomas satte så i gang et overveldende angrep som sendte Hood og hans overlevende på retrett til Franklin og videre til Mississippi. Hæren hans ble aldri en slagkraftig kampstyrke igjen.

Shermans marsj til havet (november-desember 1864)

Shermans Savannah-felttog er bedre kjent som marsjen til havet. Han og Grant trodde at borgerkrigen kun ville ta slutt dersom Konføderasjonens strategiske, økonomiske og psykologiske krigskapasitet ble brutt helt ned. Sherman brukte derfor prinsippet brent jords taktikk og gav styrkene sine ordre om å brenne avlinger, drepe husdyr, bruke forsyninger og ødelegge sivil infrastruktur langs marsjen deres. Denne politikken er en av hoveddogmene i strategien total krigføring.

Shermans hær forlot Atlanta den 15. november 1864, og ble delt i to kolonner som var rundt 100 km fra hverandre. Den høyre ble ledet av generalmajor Oliver O. Howard, og den venstre ble ledet av generalmajor Henry W. Slocum. Mellom disse kolonnene var ødeleggelsene betydelige og førte til flere generasjoner med hat. I Savannah møtte Sherman rundt 10 000 soldater under generalmajor William J. Hardeee. Hardee oppga byen etter lengre artilleribombardement, og Sherman gikk inn i byen den 22. desember 1864. Han telegraferte til president Lincoln at «Jeg ber om å få gi Dem byen Savannah som julegave...»

Carolina-felttoget (februar-mars 1865)

Sherman fikk ordre av Grant om å gå ombord i skip og forsterke unionshærene i Virginia etter at han erobret Savannah. Grant lå fastlåst i beleiringen av Petersburg mot Robert E. Lee. Sherman foreslo en alternativ strategi. Han overtalte Grant til at han skulle marsjere nordover gjennom Carolina-statene i stedet og ødelegge alt av militær verdi på veien, i likhet med sin marsj mot havet gjennom Georgia. Han var særlig interessert i å angripe Sør-Carolina, den første staten som løsrev seg fra Unionen, med tanke på effekten det ville ha på den sørlige moralen.

Shermans plan var å passere de mindre konfødererte styrkene ved Augusta og Charleston og nå Goldsboro innen 15. mars 1865. I likhet med hans operasjoner i Georgia marsjerte han sin hær i flere retninger samtidig, noe som forvirret de spredte konfødererte forsvarerne om hvor hans første virkelige mål var. Dette var statshovedstaden Columbia. Han stod overfor den mindre og slagne Army of Tennessee, igjen under ledelse av general Joseph E. Johnston.

Columbia overgav seg den 17. februar til Sherman. Branner brøt ut i byen, og det meste av den sentrale byen ble ødelagt. Brannen i Columbia har skapt kontrovers helt siden da, noen hevder at brannene var uhell, andre mente det var en overlagt hevnaksjon. Samme dag evakuerte Konføderasjonen Charleston. 18. februar ødela Shermans styrker nesten alt av militær verdi i Columbia. Den siste betydelige konfødererte havnen, Wilmington overgav seg den 22. februar.

Johnstons siste skanse var i slaget ved Bentonville (19.-21. mars), hvor han mislyktes med å beseire en flanke av Shermans hær (under Slocum) før den kunne nå Goldsboro. Sherman forfulgte Johnston mot Raleigh.

18. april, tre dager etter attentatet på Abraham Lincoln, signerte Johnston en våpenhvile med Sherman ved Bennett Place, et gårdshus nær Durham. Sherman viklet seg inn i politiske problemer ved å tilby overgivelsesbetingelser til Johnston som inkluderte politiske saker i tillegg til de militære, uten autorisering fra general Grant eller den amerikanske regjeringen. Forvirringen rundt denne saken varte frem til 26. april da Johnston gikk med på de rent militære betingelsene og formelt overgav sin hær og alle de konfødererte styrkene i Carolina-statene, Georgia og Florida. Det var den andre betydelige overgivelsen den måneden siden Robert E. Lee hadde overgitt seg 9. april med sin Army of Northern Virginia ved Appomattox Court House. Det var den synlige slutten på Konføderasjonen, selv om noen mindre styrker fortsatt holdt ut, særlig i regionen vest for Mississippi.

De viktigste kommandantene på den vestlige krigsskueplassen

Generalløytnant
Ulysses S. Grant, USA
Generalmajor
Henry W. Halleck, USA
Generalmajor
William T. Sherman, USA
Generalmajor
George H. Thomas, USA
Generalmajor
Don Carlos Buell, USA
Generalmajor
William Rosecrans, USA
General
Albert Sidney Johnston, CSA
General
P.G.T. Beauregard, CSA
General
Joseph E. Johnston, CSA
General
Braxton Bragg, CSA
Generalløytnant
John Bell Hood, CSA
Generalløytnant
Nathan Bedford Forrest, CSA

Referanser

^ Woodworth, Jefferson Davis, s. xi-xii.
^ Mulligan, William H., «Interpreting the Civil War at Columbus-Belmont State Park and Sacramento, Kentucky: Two Case Studies» Arkivert 14. september 2006 hos Wayback Machine., paper presented at «International, Multicultural, Interdisciplinary: Public History Policy and Practice», the 20th Annual Conference of the National Council on Public History, 16.-19. april 1998, Austin, Texas.

Litteratur

Bush, Bryan S., The Civil War Battles of the Western Theatre, Turner Publishing Company, 1998, ISBN 1-56311-434-8.
Eicher, David J., The Longest Night: A Military History of the Civil War, Simon & Schuster, 2001, ISBN 0-684-84944-5.
Esposito, Vincent J., West Point Atlas of American Wars, Frederick A. Praeger, 1959.
Fuller, Maj. Gen. J. F. C., The Generalship of Ulysses S. Grant, Da Capo Press, 1929, ISBN 0-306-80450-6.
Hattaway, Herman, and Jones, Archer, How the North Won: A Military History of the Civil War, University of Illinois Press, 1983, ISBN 0-252-00918-5.
Kennedy, Frances H., Ed., The Civil War Battlefield Guide, 2nd ed., Houghton Mifflin Co., 1998, ISBN 0-395-74012-6.
Woodworth, Steven E., Jefferson Davis and His Generals: The Failure of Confederate Command in the West, University Press of Kansas, 1990, ISBN 0-7006-0461-8.
Woodworth, Steven E., Nothing but Victory: The Army of the Tennessee, 1861-1865, Alfred A. Knopf, 2005, ISBN 0-375-41218-2.

Eksterne lenker

National Park Service Civil War at a Glance

Autoritetsdata

[1] Woodworth, Jefferson Davis, s. xi-xii.

[2] Mulligan, William H., «Interpreting the Civil War at Columbus-Belmont State Park and Sacramento, Kentucky: Two Case Studies» Arkivert 14. september 2006 hos Wayback Machine., paper presented at «International, Multicultural, Interdisciplinary: Public History Policy and Practice», the 20th Annual Conference of the National Council on Public History, 16.-19. april 1998, Austin, Texas.

[1]

[2]