Tryggve Gran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Trygve Gran)
Gå til: navigasjon, søk
Tryggve Gran i Antarktis 1911.

Jens Tryggve Herman Gran (født 20. januar 1888[1] i Bergen, død 8. januar 1980 i Grimstad) var flyger, fotballspiller, polarforsker og forfatter.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Sydpolekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Tryggve Gran deltok 1910–13 i Scotts sydpolsekspedisjon som ski-instruktør etter anbefaling fra Fridtjof Nansen. Etter ankomsten i Antarktis i januar 1911 deltok Gran på utleggingen av depoter som var nødvendig for at man skulle nå Sydpolen senere samme år. Da sydpolgruppen forlot basen i slutten av oktober ble flagget Union Jack gjenglemt og Gran fraktet flagget det første korte stykket mot polen.[2] Med sine 23 år var Gran ekspedisjonens yngste deltaker.

Fra november 1911 til februar 1912, mens Scott og store deler av ekspedisjonen var på vei mot polen var Gran med den geologiske ekspedisjonen, ledet av Thomas Griffith Taylor, til vestsiden av McMurdo-sundet. Natt til 15. desember drømte Gran at han mottok et telegram om at Roald Amundsen hadde nådd Sydpolen,[3] Amundsen nådde polpunktet den 14. I november 1912 var Gran med i patruljen som ble sendt ut for å lete etter Scott og hans kamerater som de fant døde og ihjelfrosne. På veien tilbake til basen brukte Gran Scotts ski og bemerket i dagboken at i hvert fall skiene skulle fullføre hele ekspedisjonen.[4]

Før han forlot Antarktis var Gran med på å bestige Mount Erebus. Et uventet utbrudd da Gran var på toppen førte til at klærne hans ble svidd, men han kom ikke fysisk til skade.[5] Etter ekspedisjonen ble Gran tildelt Polarmedaljen av Georg V.

Første flyging over Nordsjøen[rediger | rediger kilde]

Blériot XI-2, flytypen Gran brukte

Etter Sydpolekspedisjonen lærte Gran å fly og tok sitt flysertifikat ved Louis Bleriots flyskole i Paris. Han var en av de første som utførte looping og ryggflyging.[6] Den 30. juli 1914 fløy Gran som den første over Nordsjøen, på 4 timer og 10 minutter fra Cruden Bay i Skottland til RevtangenJæren med et Blériot-fly. Flyvningen var en bragd, på linje med Blériots flyvning over Den engelske kanal fire år tidligere. Hendelsen skjedde imidlertid samtidig med utbruddet av første verdenskrig, noe som førte til at Grans Nordsjø-flyvning fikk liten oppmerksomhet.

Første verdenskrig og Royal Air Force[rediger | rediger kilde]

I 1914 ble Tryggve Gran premierløytnant i Hærens Flyvevåpen. Han reiste i 1915 til Storbritannia og Frankrike for å studere disse landenes flyvåpen i krig. I 1916 gikk han inn i det britiske flyvåpenet som flyger, under dekknavnet Teddy Grant fra Canada for å unngå problemer vedrørende Norges nøytralitet. I 1916 ble han innvilget avskjed fra det norske forsvaret og innrullert i Royal Flying Corps under eget navn. Han tjenestegjorde i strid over Frankrike, Tyskland og Belgia og ble i 1916 forfremmet til major. Under et av sine tokt over Frankrike skjøt han ned Hermann Göring, den kommende øverstkommanderende for Luftwaffe.[7]I 1919 ble han offiser i Royal Air Force, men en motorsykkelulykke i 1921 satte strek for den militære karrièren.

På begynnelsen av 1920-tallet planla Gran en flyferd til Nordpolen. Som en forberedelse til dette dro Gran i mai-juni 1922 på en ca. 20 dagers skiferd på Svalbard sammen med skiløperne Thorleif Haug og Jacob Tullin Thams. De gikk fra Kongsfjorden over breen til Wijdefjorden og tilbake igjen.[8] Det var så sent på våren at skiføret hadde begynt å bli dårlig. Det ble med den forberedende ekspedisjonen, det lyktes ikke Gran å finansiere en flyferd til Nordpolen.[9] Det ble i stedet Roald Amundsen som dro med fly mot Nordpolen i 1925.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under kampene i Valdres under den tyske invasjonen i 1940 opptrådte Gran på en måte som etter krigen førte til at han ble tiltalt for bistand til fienden. Gran forklarte sin handlemåte med at han handlet under tvang, nervøs for at hans fortid som britisk offiser skulle føre til at han ble sendt til en tysk fangeleir. Dette var også grunnen til at han senere søkte kontakt med Albert Hagelin og etterhvert fikk en stilling i NS flykontor. Under resten av krigen ble han tidvis utnyttet i propagandaformål av NS. Under rettssaken i 1948 ble Gran trodd på at han hadde handlet under tvang i 1940. Han ble også frifunnet på flere andre punkter i tiltalen. Imidlertid ble han dømt for medlemskap i NS, sin aktivitet for flykontoret og for å ha slått ned en mann som kritiserte ham. Han ble dømt til 18 måneders fengsel.

Idrettsmann[rediger | rediger kilde]

Gran spilte i 1908 fotball for Oslo-klubben Mercantile, og han var dette året med i Norges første fotball-landskamp, hvor Norge møtte Sverige og tapte 11–3.[10] Gran representerte også Mercantile i Holmenkollrennene.[11]

Etterminne[rediger | rediger kilde]

I 1971 ble et minnesmerke over den første Nordsjø-flyging avduket i Cruden Bay og det Bleriot-flyet som Tryggve Gran brukte under Nordsjøflyvningen befinner seg i Norsk Teknisk Museums samlinger.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1944 på 30-årsdagen for flyvningen utgav Postverket et minnefrimerke. Frimerket har som motiv et kart over Nordsjøen med flyet og dets rute inntegnet.

Bokutgivelser[rediger | rediger kilde]

Som forfatter skrev Gran ikke bare sakprosa og memoarlitteratur, men også guttebøker og en kriminalroman (Stormen på Mont Blanc).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Hvor sydlyset flammer (1915)
  • Under britisk flagg: krigen 1914–18 (1919)
  • Triumviratet (1921)
  • En helt: Kaptein Scotts siste færd (1924)
  • Mellom himmel og jord (1927)
  • Heia – La Villa (1932)
  • Stormen på Mont Blanc (1933)
  • La Villa i kamp (1934)
  • Slik var det: Fra kryp til flyger (1945)
  • Slik var det: Gjennom livets passat (1952)
  • Kampen om Sydpolen (1961)
  • Første fly over Nordsjøen: Et femtiårsminne (1964)
  • Fra tjuagutt til sydpolfarer (1974)
  • Mitt liv mellom himmel og jord (1979)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ministerialbok nr. B 7 (1888-1903), Domkirken Digitalarkivet
  2. ^ Tryggve Gran (1915). Hvor sydlyset flammer. Kristiania: Gyldendal. s. 118. 
  3. ^ Tryggve Gran (1915). Hvor sydlyset flammer. Kristiania: Gyldendal. s. 130. 
  4. ^ Tryggve Gran (1915). Hvor sydlyset flammer. Kristiania: Gyldendal. s. 190. 
  5. ^ Tryggve Gran (1915). Hvor sydlyset flammer. Kristiania: Gyldendal. s. 198-199. 
  6. ^ http://nbl.snl.no/Tryggve_Gran
  7. ^ Geir Hasle: Isens menn, s. 161
  8. ^ Bomann-Larsen, side 202
  9. ^ Bomann-Larsen, side 209
  10. ^ Tryggve Gran (1974). Fra tjuagutt til sydpolfarer. Oslo: Ernst G. Mortensens forlag. s. 132-135. 
  11. ^ Bomann-Larsen, side 185

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bomann-Larsen, Tor (1993). Den evige sne – En skihistorie om Norge. Cappelen. ISBN 82-02-13801-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]