Sydpolen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kartografisk fremstilt bilde over sydpolen.

Sydpolen (også: Sørpolen) er geografisk sett det sydligste punktet på jordkloden. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, beliggende lenger mot nord. Den norske polfareren Roald Amundsen var den første som nådde den geografiske sydpolen, den 14. desember 1911, noe som utvilsomt er den største bedrift av en norsk utforsker siden Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika omkring år 1000. Amundsen opprettet en base benevnt Polheim som de neste dagene ble benyttet til å fastslå akkurat hvor polpunktet lå. Dette fant sted i tiden 14.–17. desember 1911. I dag ligger den amerikanske forskningsstasjonen Amundsen-Scott South Pole Station på polpunktet. Basen er oppkalt etter Amundsen og briten Robert Falcon Scott, som kom til polpunktet en drøy måned etter Amundsen, i januar 1912, og som omkom på tilbaketuren.

Den geografiske sydpolen[rediger | rediger kilde]

Den geografiske sydpolen er definert som ett av de to punktene hvor jordens rotasjonsakse skjærer jordoverflaten. (Det andre er den geografiske Nordpolen). Jordens rotasjon er imidlertid ikke helt stabil slik at denne definisjonen er ikke helt presis.

For tiden ligger Antarktika over Sydpolen, men det har ikke alltid vært slik. Dette på grunn av kontinentaldriften. Fastlandet over Sydpolen ligger svært nær havnivået, men iskalotten som dekker området er 3000 meter tykt, slik at overflaten faktisk ligger på en stor høyde.

Den polare iskalotten flytter seg om lag 10 meter hvert år, så den eksakte posisjonen til isen og bygningene som står på den, flytter seg gradvis over tid relativt til polpunktet. Markøren på Sydpolen blir derfor flyttet hvert år for å vise dette.

Erobring og utforskning[rediger | rediger kilde]

Ernest Shackletons ekspedisjon i 1909 kom de første menneskene på polviddden, som han kalte Kong Edward VII Platå. Pga. manglende ressurser, måtte ekspedisjonen snu på 88° 23' S, kun 97,5 nautiske mil eller 180.6 km fra polpunktet.

De første menneskene som nådde den geografiske sydpolen var nordmannen Roald Amundsen og hans lag. De kom frem 14. desember 1911. Amundsen kalte leiren Polheim og hele platået rundt polen kalte han Haakon VIIs Vidde til ære for kong Haakon VII. Amundsens konkurrent i kappløpet om Sydpolen, Robert Falcon Scott, nådde Sydpolen en måned senere, men på tilbaketuren omkom Scott og hans fire kompanjonger av sult og ekstrem kulde. I 1914 prøvde den britiske utforskeren Shackleton å krysse det antarktiske kontinentet via Sydpolen, men hans skip «Endurance» ble fanget i pakkisen og sank 11 måneder senere. Han ble nødt til å avbryte antarktisekspedisjonen og i stedet evakuere seg og sine menn ut av Sydpollandet. Etter den mest utrolige redningsdåd i den heroiske tidsalderen ble samtlige av Shackletons besetningsmedlemmer reddet (tre personer døde i Rosshavsgruppen).

Den amerikanske admiralen Richard Byrd, med hjelp av førstepilot Bernt Balchen, ble den første til å fly over Sydpolen 29. november 1929. Det var derimot først den 31. oktober 1956 at mennesker igjen satte foten på sydpolen. Dette var da den amerikanske admiralen George Dufek gikk inn for landing i sitt Douglas DC-3-fly. Den amerikanske Amundsen-Scott-basen ble opprettet i 1956–1957, og har siden den gang vært bemannet av forskere.

Klima[rediger | rediger kilde]

Sydpolen har et helt halvår uten sollys, mens solen aldri går ned det andre halvåret. Selv om den aldri går ned i sommerhalvåret, står den alltid lavt på himmelen. Mye av sollyset som når ned til overflaten, blir reflektert av den hvite sneen. Denne mangelen på varme fra solen, kombinert med høyden Sydpolen ligger på (om lag 3 200 moh), fører til at Sydpolen har ett av de kaldeste klimaene på jorden. Temperaturene på Sydpolen er mye lavere enn på Nordpolen, hovedsakelig fordi Sydpolen ligger i et høyere nivå midt på en stor kontinentallandmasse, mens Nordpolen ligger på havnivået midt i et hav (som virker som et varmereservoar).

På midtsommeren, når solen står høyest på himmelen, om lag 23,5 grader over horisonten, er middeltemperaturen på Sydpolen om lag -25 ºC. Når solen synker, faller temperaturen, og i det solen går ned (sent i mars) eller står opp (sent i september), er den rundt -45 ºC. Om vinteren holder temperaturen seg jevnt rundt -65 ºC. Den høyeste temperaturen som noen gang er målt på Amundsen-Scott-basen er -14ºC, og den laveste er -83 ºC. Dette er derimot ikke det kaldeste som er målt på jorden. Forskningsstasjonen Vostok lenger inne i isødet har målt -89,2 ºC.

Sydpolen har ørkenklima, og opplever nesten aldri nedbør. Vind kan derimot føre til sterkt snedrev.


Klimadata for Sydpolen
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C -14 -20 -26 -27 -30 -31 -33 -32 -29 -29 -18 -12.3 -12,3
Normal maks. temp. °C -25.9 -38.1 -50.3 -54.2 -53.9 -54.4 -55.9 -55.6 -55.1 -48.4 -36.9 -26.5 -46,3
Normal min. temp. °C -29.4 -42.7 -57.0 -61.2 -61.7 -61.2 -62.8 -62.5 -62.4 -53.8 -40.4 -29.3 -52,0
Kulderekord °C -41 -57 -71 -75 -78 -82 -80 -77 -79 -71 -55 -38 -82,8
Normal månedlige solskinnstimer 558 480 217 0 0 0 0 0 60 434 600 589 2 938


Tid[rediger | rediger kilde]

De fleste stedene på jorden er den lokale tiden mer eller mindre synkronisert med solens posisjonen på himmelen. Dette går ikke på Sydpolen, siden «dagene» varer et helt år. Man har ikke valgt noen spesiell tidssone på Sydpolen, men av praktiske årsaker benytter Amundsen-Scott-basen New Zealand-tid.

Den seremonielle sydpolen[rediger | rediger kilde]

Flagg avbildet på sydpolen.

Den seremonielle sydpolen er et område som er satt opp for å ha et sted å ta bilde av. Den består av en metallkule på en sokkel omringet av flaggene til landene som har signert Antarktistraktaten. Punktet ligger noen meter fra den geografiske sydpolen, som bare er markert av et lite skilt og en stolpe. Dette kommer av at iskalotten flytter seg om lag 10 meter per år, og staken blir flyttet hver nyttårsdag.

Den magnetiske sydpolen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den magnetiske sydpol

Den magnetiske sydpolen er det punktet på jordoverflaten der de geomagnetiske feltlinjene er direkte vertikale oppover. Den magnetiske sydpolen endrer posisjon hele tiden på grunn av variasjoner i jordens magnetfelt, og i 2005 var den kalkulert til å ligge ved 64,53°S og 137,86°Ø [1], like utenfor kysten av Wilkes Land i Antarktis.

Den geomagnetiske sydpolen[rediger | rediger kilde]

Jordens geomagnetiske felt kan tilnærmes av en skråstilt dipol plassert i senteret av Jorden. Den geomagnetiske sydpolen er det punktet der aksen til den best tilpassede skråstilte dipolen krysser jordoverflaten på den sydlige halvkulen. I 2005 ble dette punktet kalkulert til å være 79,74°S and 108,22°Ø [2], nær forskningsstasjonen Vostok. Fordi dette feltet ikke er en eksakt dipol, ligger ikke Den geomagnetiske sydpolen på samme sted som Den magnetiske sydpolen. I tillegg flytter den geomagnetiske sydpolen seg av samme årsak som den magnetiske polen.

Utilgjengelighetspolen[rediger | rediger kilde]

Bysten av Lenin på Utilgjengelighetspolen.

Utilgjengelighetspolen (eller den mest utilgjengelige sydpolen) er det punktet på det antarktiske kontinentet som er lengst borte fra Sydishavet. Det ligger ved 85°50′S 65°47′Ø og ble nådd 14. desember 1958 av den tredje sovjetiske antarktisekspedisjonen, ledet av Jevgeni Tolstikov. På dette punktet opprettet de en midlertidig stasjon, Poljus Nedostupnosti. På vei til polen, ved 78°24′S 87°32′Ø, opprettet de stasjonen Sovetskaja, som eksisterte mellom 16. februar 1958 og 3. januar 1959.

En ny sovjetisk ekspedisjon returnerte til Utilgjengelighetspolen i 1967. I dag står en av bygningene fra basen som ble opprettet der, på taket av bygningen er det en byste av Vladimir Lenin med ansiktet vendt mot Moskva.

Utilgjengelighetspolen er mye fjernere, og mye vanskeligere å nå, enn den geografiske sydpolen. Den 4. desember 2006 la Team N2i[2] ut på en ekspedisjon der målet var å bli de første som nådde denne polen uten direkte mekanisk assistanse. De brukte skipulker og kite-skigåing. Målet ble nådd den 20. januar 2007.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ South Pole, Antarctica. WeatherBase. Besøkt 7. oktober 2009.
  2. ^ Team N2i

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]