Robert Falcon Scott

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Robert Falcon Scott
Robert Falcon Scott
Robert Falcon Scott
Født 6. juni 1868
Plymouth, Devon, England,
Død 29. mars 1912 (43 år)
Rossbarrieren, Antarktika
Ektefelle Kathleen Bruce
Foreldre John Edward Scott
Hannah Scott
Barn Peter Markham Scott
Utdannelse Marinens kadettprogram
«Britannia»
Yrke Marineoffiser og polarforsker

Robert Falcon Scott (født 6. juni 1868 i Plymouth i Devon, død ca. 29. mars 1912Rossbarrieren i Antarktika) var en britisk marineoffiser og polarforsker som ledet to ekspedisjoner til Antarktis: Discovery-ekspedisjonen (1901–04) og den skjebnesvangre Terra Nova-ekspedisjonen (1910–13). Under den andre ekspedisjonen ledet Scott en gruppe på fem som nådde Sørpolen 17. januar 1912, bare for å finne ut at de hadde blitt slått av Roald Amundsens ekspedisjon i kappløpet om Sørpolen. På tilbakeferden døde Scott og de fire ledsagerne av en kombinasjon av utmattelse, sult og ekstrem kulde.

Før utnevnelsen til å lede Discovery-ekspedisjonen hadde Scott fulgt den konvensjonelle karrieren til en marineoffiser i fredstidens viktorianske Storbritannia. Der var muligheter for karriereavansement både begrenset og svært ettertraktet blant ambisiøse offiserer. Det var muligheten til en personlig utmerkelse snarere enn noen forkjærlighet for polarforskning som førte Scott til å søke kommandoen over «Discovery.[1] Etter å ha tatt dette skrittet ble imidlertid navnet hans uløselig knyttet til Antarktis, et arbeidsfelt som forble værende i de siste tolv årene av sitt liv.

Etter nyheten om hans død, ble Scott en ikonisk britisk helt, en status han holdt i over 50 år og som reflekteres i de mange minnesmerkene som ble reist rundt om i landet. I det siste tiåret i det 20. århundret ble legenden revurdert etter at oppmerksomhet fokuserte på årsaken til katastrofen som førte til hans og ledsagernes død, og omfanget av Scotts personlige skyld. Fra en tidligere uangripelig posisjon ble Scott gjenstand for uenighet når det kom til spørsmålene om hans karakter og kompetanse. Kommentatorer i det 21. århundre har i det hele ansett Scott mer positivt, og understreker hans personlige tapperhet og stoisisme samtidig som de anerkjenner hans feil. Samtidig tillegger de også ekspedisjonens skjebne primært til en ulykke.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Scott ble født 6. juni 1868 som det tredje barnet av seks og eldste sønn av John Edward og Hanna (født Cuming) Scott fra Stoke Damerel, nær Devonport i Devon. Selv om hans far var en brygger og magistrat, fantes det militære tradisjoner i familien – Scotts bestefar og fire onkler hadde alle tjenestegjort i hæren eller i marinen.[2] John Scotts velstand kom fra eierskapet i et lite bryggeri i Plymouth som han arvet av sin far, og som han senere solgte.[3] Etter at Robert Falcon Scott hadde etablert en karriere i marinen, opplevde familien en alvorlig finansiell situasjon, men hans tidlige barndom var preget av velstand.

I samsvar med familietradisjonen ble Robert og hans yngre bror Archibald forutbestemt for karrierer i de væpnede tjenester. Robert brukte fire år på en lokal dagskole før han ble sendt til Stubbington House School i Stubbington i Hampshire, en spesialskole som forberedte kandidater for opptaksprøver til marinens skoleskip, «Britannia» i Dartmouth. Etter å ha bestått disse eksamenene, begynte Scott sin karriere i marinen som en kadett i 1881, i en alder av 13.[4]

Tidlig marinekarriere[rediger | rediger kilde]

I juli 1883 gikk Scott ut fra «Britannia» som en midtskipsmann, som nummer 17 totalt i en klasse på 26.[5] Innen oktober var han på vei til Sør-Afrika for å bli med «Boadicea», flaggskipet til Kapp-skvadronen og det første av flere skip Scott tjenestegjorde på i løpet av sin tid som midskipsmann. Mens han var stasjonert ombord på «Rover» i Saint Kitts i Vest-India, hadde han sitt første møte med Clements Markham som da var sekretær i Royal Geographical Society (RGS). Markham skulle vise seg å bli en viktig brikke i Scotts senere karriere. Ved denne anledningen, 1. mars 1887, observerte Markham midtskipsmann Scotts kutter vinne morgenens kappløp over bukten. Markhams vane var å «samle» sannsynlige unge sjøoffiserer med henblikk på at de kunne utføre polarforskningsarbeider i fremtiden. Han ble imponert over Scotts intelligens, entusiasme og sjarm, og den 18-årige midskipsmannen ble behørig bemerket.[6]

I mars 1888 fikk Scott sin eksamen for sub-løytnant, med fire førsteklasses sertifikater av fem mulige.[7] Karrieren gikk jevnt fremover med tjeneste på en rekke skip og forfremmelse til løytnant i 1889. Etter en lang periode i utenlandske farvann, søkte han i 1891 for et to års torpedotreningskurs på «Vernon», et viktig steg i hans karriere. Han gikk ut med førsteklasses sertifikater i både den teoretiske og praktiske delen. Sommeren 1893 hadde han kommandoen over en torpedobåt og førte den på grunn. For dette fikk han en mild irettesettelse.[8]

I sine undersøkelser til biografien om Scott og Amundsen undersøkte polarhistorikeren Roland Huntford en mulig skandale i Scotts tidlige karriere i marinen.[a] Denne skandalen var relatert til perioden 1889–90 da Scott var en løytnant på «Amphion».[9] I følge Huntford «forsvant» Scott fra marinens oppføringer i åtte måneder, fra midten av august 1889 til 26. mars 1890. Huntford hinter mot involveringen med en gift amerikansk kvinne, som dekkopperasjon, og beskyttelse fra senioroffiserer. Biografer David Crane reduserer denne perioden til elleve uker, men er ikke i stand til å oppklare noe mer om dette. Han avviser tanken om beskyttelse av høyere offiserer med den begrunnelsen at Scott ikke var viktig, eller godt nok koblet til å rettferdiggjøre dette. Dokumenter som kunne ha gitt forklaringer mangler fra admiralitetes registre.[10][11]

Mens han tjenestegjorde som torpedooffiser på depotskipet «Vulcan» i 1894, fikk Scott vite om den finansielle katastrofen som hadde inntruffet i familien. John Scott, som hadde solgt bryggeriet og investert gevinsten uklokt, hadde mistet all kapital og var nå i praksis konkurs.[12] I en alder av 63, og med dårlig helse, ble han tvunget til å ta seg jobb som bryggerileder og flytte med familien til Shepton Mallet i Somerset. Tre år senere, mens Robert tjenestegjorde med kanalskvadronens flaggskip «Majestic», døde John Scott av en hjertesykdom. Han etterlot seg en familie i krise.[13] Hannah Scott og hennes to ugifte døtre var nå fullstendig avhengig av tjenesteytelsen til Scott og lønnen til den yngre broren Archie, som hadde forlatt hæren til fordel for en høyere betalt stilling i kolonialtjenesten. Archies egen død høsten 1898, etter å ha fått tyfoidfeber, betød at hele det finansielle ansvaret for familien nå lå på Scott.[14]

Forfremmelse, og den ekstra inntekten dette ville gi, var nå svært avgjørende for Scott.[15] Tidlig i juni 1899, men han var hjemme på permisjon, hadde han et tilfeldig møte med Clements Markham (nå ridder og president i RGS) i Londons gater. Han fikk da for første gang vite om en forestående ekspedisjon til Antarktis i regi av Royal Geographical Society. Scott så dette som en mulighet for tidlig å bli kommandør, og en sjanse til å skille seg ut. Nøyaktig hva som ble sagt mellom dem under dette møtet er ikke kjent, men et par dager senere, 11. juni, dukket Scott opp i Markhams bolig og meldte seg frivillig til å lede ekspedisjonen.[6]

Discovery-ekspedisjonen (1901–1904)[rediger | rediger kilde]

«Discovery» i hjemmehavnen i Dundee i 2005

Utdypende artikkel: Discovery-ekspedisjonen

British National Antarctic Expedition, senere kjent som Discovery-ekspedisjonen, var et fellesforetak mellom Royal Geographical Society og Royal Society. Markham hadde hatt denne ekspedisjonen som en høythengede drøm over lang tid, og den krevde alle hans ferdigheter og utspekulerte triks for at den kunne realiseres under en marin ledelse og primært bemannet med marinepersonell. Scott var kanskje ikke Markhams førstevalg som en leder, men etter å ha falt ned på ham, stod Markhams støtte til Scott støtt.[16]

Utvalgene var ikke enige om omfanget av Scotts ansvar; Royal Society presset på for at en vitenskapsmann skulle være ansvarlig for ekspedisjonens program, mens Scott skulle bare være kommandør over skipet. Markahm vant imidlertid frem med sitt syn;[17] Scott ble gitt den totale kommandoen og ble forfremmet til kommandør før «Discovery» dro mot Antarktis 31. juli 1901.[18] Kong Edvard VII, som viste stor interesse for ekspedisjonen, utnevnte Scott til medlem av Royal Victorian Order (MVO) i august 1901 som sin personlige gave.[19]

Selv om erfaring fra Antarktis eller antarktiske farvann nesten var fraværende i den 50-mass sterke gruppen, var det svært lite spesialtrening i utstyr eller teknikker før skipet satte seil.[20][b] Det ble tatt med både ski og hunder, men det var knapt noen som visste hvordan de skulle brukes. Etter Markhams syn ble profesjonalitet ansett som mindre prisverdig enn «utvungne evner»,[21] og kanskje ble Scott påvirket av Markhams syn. I løpet av det første av de to fulle årene som «Discovery» tilbrakte i isen, ble denne nonchalansen testet til fulle når ekspedisjonen slet med å møte utfordringene i det ukjente terrenget. Et tidlig forsøk på å ferdes over isen resulterte i George Vinces død da han skled utfor et stup.[22][23]

«Discovery»-hytten på Hut Point-halvøya

Ekspedisjonen hadde både vitenskapelige og oppdagelsesmessige mål. Sistnevnte inkluderte en lang ferd sørover, i retning sørpolen. Denne ferden, som ble gjennomført av Scott, Ernest Shackleton og Edward Wilson, førte dem til en breddegrad på 82° 17′ S, ca. 850 km fra polpunktet. En opprivende tilbakeferd førte til Shackletons fysiske sammenbrudd og en tidlig hjemreise fra ekspedisjonen.[24] Det andre året inneholdt forbedringer i teknikker og oppnåelser, og året kulminerte i Scotts ferd vestover og oppdagelsen av polarplatået. Dette hadde tidligere blitt beskrevet av en forfatter som «en av de store polarferdene»[25] De vitenskapelige resultatene fra ekspedisjonen inkluderte viktige biologiske, zoologiske og geologiske funn.[26] Noen av de meteorologiske og magnetiske registreringene bli imidlertid senere kritisert som amatørmessige og unøyaktige.[27][28]

Mot slutten av ekspedisjonen måtte «Discovery» frigjøres fra isen. For å få skipet løst måtte det to redningsskip og eksplosiver til.[29] I etterkant forble Scott overbevist om at hunder og ski var nøkkelen til en effektiv ferd over isen, og i de etterfølgende årene fortsatte han å uttrykke den britiske forkjærligheten for mennesketrukne sleder[30] – et syn han opprettholdt helt til svært sent i sin antarktiske karriere. Hans insistering under på marineformaliteter under ekspedisjonen hadde gjort forholdene til handelsflåtekontigenten urolige, og mange av disse hadde dratt hjem med det første redningsskipet i mars 1903. Nestkommanderende Albert Armitage, en handelsoffiser, ble tilbudt en mulihget til å dra hjem av sterke menneskelige hensyn, men valgte å tolke tilbudet som personlig svakt, og avslo.[31]

Armitage fremmet også ideen om at beslutningen om å sende Shackleton hjem med redningsskipet oppstod fra Scotts fiendskap snarere enn Shackletons fysiske sammenbrudd.[32] Selv om det senere var spenninger mellom Scott og Shackleton når deres polare ambisjonene kolliderte, klarte de å holde seg siviliserte i det offentlige rom;[33] Scott tok del i den offisielle mottakelsen som hilset Shackleton på hans hjemkomst etter Nimrod-ekspedisjonen i 1909,[34] og de to utvekslet høflige brev om sine respektive ambisjoner i 1909–1910.[35]

Mellom ekspedisjonene[rediger | rediger kilde]

Folkehelt[rediger | rediger kilde]

«Discovery» vendte tilbake til Storbritannia i september 1904. Folket i Storbritannia hadde fått øynene opp for ekspedisjonen og dens bragder, og Scott ble en folkehelt. Han ble tildelt en rekke æresbevisninger og medaljer, inkludert mange utenlandske, og han ble forfremmet til kaptein i marinen.[36] Han ble også invitert til Balmoral Castle, hvor Edvard VII forfremmet han til kommandør av Royal Victorian Order (CVO).[37]

De neste par årene ble svært travle for Scott. I over et år var han opptatt med offentlige mottakelser, forelesninger og skriving av ekspedisjonens historie, The Voyage of the Discovery. I januar 1906 gikk Scott tilbake til marinekarrieren på fulltid, først som assisterende direktør for marinens etterretning ved admiralitetet og, i august, som flaggkaptein for kontreadmiral George Egerton på «Victorious».[38] Han befant seg nå i stadig mer forhøyede sosiale kretser – et telegram til Markhams i februar 1907 refererer til møter med dronningen og kronprinsen av Portugal, og et senere brev hjem fortalte om lunsj med fartøysjefen for flåten og prins Henrik av Preussen.[39][c]

Tvist med Shackleton[rediger | rediger kilde]

Innen tidlig 1906 hadde Scott forhørt seg med RGS om muligheten for finansiering av en fremtidig antarktisekspedisjon.[40] Det var derfor dårlig nytt for han at Ernest Shackleton hadde kunngjort sine egne planer om å dra til «Discoverys» gamle base i McMurdo-sundet i et forsøk på å nå polpunktet derfra.[d] Scott hevdet, i det første av en serie brev til Shackleton, at området rundt McMurdo-sundet var hans eget «arbeidsfelt» som han hadde førsterett på frem til han selv valgte å gi de opp, og at Shackleton derfor skulle arbeide fra et helt annet område.[41] I dette ble han sterkt støttet av «Discoverys» tidligere zoolog, Edward Wilson, som hevdet at Scotts rettigheter strakk seg til hele Rosshavssektoren.[42] Dette nektet Shackleton først å innrømme, men for å få avsluttet uenigheten gikk han til slutt med på det. I et brev til Scott datert 17. mai 1907 gikk Shackelton med på å arbeide øst for 170° W-meridianen og dermed unngå alle områdene som tilhørte «Discovery».[43]

Dette var et løfte Shackleton ikke klarte å overholde på grunn av problemer med å komme i land andre steder. Han baserte sin ekspedisjon ved Cape Royds i McMurdo-sundet, og dette bruddet på løftet førte til en dyp endring i forholdet mellom Scott og Shackleton.[44] Historikeren Beau Riffenburgh fastslår at løftet til Scott «etisk sett aldri skulle ha blitt krevd», og han sammenligner Scotts steile krav i dette tilfellet som urettferdige sammenlignet med de sjenerøse holdningene til Fridtjof Nansen, som ga fritt av sine råd og ekspertise til alle uavhengig av om de var potensielle rivaler eller ikke.[45]

Giftemål[rediger | rediger kilde]

Scott, som på grunn av sin berømmelse etter Discovery-ekspedisjonen hadde blitt med i edvardianske kretser, møtte for første gang Kathleen Bruce under en privat lunsjfest tidlig i 1907.[46] Hun var en billedhugger som hadde studert under Auguste Rodin,[47] hvis sosiale sirkel inkluderte Isadora Duncan, Pablo Picasso og Aleister Crowley.[48] Det første møte de to imellom var kort, men da det møttes igjen senere samme år var den felles tiltrekningen åpenbar. Et stormfult fireri fulgte; Scott var ikke hennes eneste frier – hans største rival var novellisten Gilbert Cannan – og hans lange perioder til sjøs gjorde ikke hans sak lettere.[49] Scotts utholdenhet ble imidlertid belønnet, og 2. september 1908 fant bryllupet sted i Chapel Royal i Hampton Court Palace.[50] Deres eneste barn, Peter Markham Scott, ble født 14. september 1909.[51]

Ved denne tid hadde Scott offentliggjort sine planer for en ny antarktisekspedisjon. Shackleton hadde kommet tilbake etter å ha feilet i å nå polpunktet, og dette ga Scott drivkraften til å fortsette.[52] 24. mars 1909 hadde han tatt en stilling som marineassistent, og var derfor plassert i London. I desember gikk han ned til halv lønn i denne stillingen for å begynne med arbeidene med British Antarctic Expedition 1910, senere kjent som Terra Nova-ekspedisjonen etter ekspedisjonsskipet «Terra Nova».[53]

Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1912)[rediger | rediger kilde]

Kart som viser rutene Scott (blå) og Amundsen (grønn) fulgte til polpunktet. Scott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.

Utdypende artikkel: Terra Nova-ekspedisjonen

Forberedelse[rediger | rediger kilde]

Det ble uttrykt håp i RGS om at denne ekspedisjonen ville være «primært vitenskapelig, med utforskning av polpunktet som et sekundært mål»,[54] men i motsetning til Discovery-ekspedisjonen var verken de eller Royal Society ansvarlig for denne ekspedisjonen. I prospektet til ekspedisjonen slo Scott fast at hovedmålet var «å nå Sørpolen, og å sikre Det britiske imperiet æren av denne oppnåelsen».[54][e] Scott hadde, som Markham observerte, blitt «bitt av polmanien».[54]

Scott visste ikke at dette ville bli et kappløp før han mottok Amundsens telegram i Melbourne i oktober 1910.[55] Før dette, hadde han fokusert på utforming av ekspedisjonen etter sine egne preferanser, uten begrensningene til en samlet komite. Når det gjaldt transport, bestemte han at hunder skulle være en del av en kompleks strategi som også involverte hester og motoriserte sleder, i tillegg til menneskelig trekkraft. Scott visste ingenting om hester, men følte at siden de tilsynelatende hadde gjort nytten sin for Shackleton, burde han også bruke dem.[56][57] Hundeeksperten Cecil Meares dro til Siberia for å plukke ut hunder, og Scott beordret mens han var der at han skulle forhandle om kjøp av manchuriske ponnier. Meares var ingen ekspert på hestehandel, og ponniene han kjøpte viste seg å være svært dårlige og lite egnet for langvarig arbeid i Antarktis.[35] I mellomtiden tilbrakte Scott tid i Frankrike og Norge, hvor han testet motorsleder og rekrutterte Bernard Day, fra Shackletons ekspedisjon, som sin motorekspert.[58]

Første sesong[rediger | rediger kilde]

Scott mens han skriver i dagboken i hytten ved Cape Evans, vinteren 1911.

Ekspedisjonen opplevde en rekke tidlige uhell som var med på å hemme den første sesongens arbeid og svekket forberedelsene til hovedoppgaven, ferden mot polpunktet. På vei fra New Zealand mot Antarktis, ble «Terra Nova» fanget i pakkisen i nesten 20 dager,[59] mye lengre enn andre skip hadde opplevd. Dette betød ankomst sent i sesongen og dermed mindre tid til forberedende arbeider før den antarktiske vinteren. En av motorsledene gikk tapt under lossing av skipet da den brøt gjennom isen og sank.[60]

Forverrede værforhold og svake, uakklimatiserte ponnier påvirket den planlagte ferden for utlegging av depoter. Dette medførte at ekspedisjonens hovedforsyningspunkt, One Ton Camp, ble plassert 56 km nord for det planlagte stedet på 80° S. Lawrence Oates, som var ansvarlig for ponniene, rådet Scott til å drepe ponniene for mat og forskyve depotet til 80° S, noe Scott avslo. Angivelig skal Oats ha sagt til Scott at han kom til å angre hvis han ikke fulgte hans råd.[61] Seks ponnier døde under denne ferden, enten av kulde eller fordi de sinket gruppen for mye og ble skutt. Da de returnerte til basen, fikk de vite at Amundsen hadde slått leir med sitt mannskap og en mengde hunder i Hvalbukta, 320 km øst for deres egen leir.[62]

Scott nektet å endre sine planer for å takle utfordringen fra Amundsen, og han skrev; «Det riktige, i tillegg til den klokeste kurs, er for oss å fortsette akkurat som om dette ikke hadde skjedd».[f][62] Selv om den norske basen lå nærmere polpunktet enn britenes, og nordmennenes erfaring som hundeførere var langt bedre, hadde Scott fordelen av å ferdes over en kjent rute som tidligere var gått av landsmannen Shackleton. I løpet av vinteren 1911 økte selvtilliten hans, og etter å ha kommet tilbake med en tremannsgruppe fra vinterferden til Cape Crozier, skrev Scott: «Jeg føler meg sikker på at vi er så nær perfeksjon som det erfaring kan styre».[g][63]

Ferden mot polpunktet[rediger | rediger kilde]

Scott skisserte sine planer for den sørlige ferden til hele kystgruppen,[64] men lot det være åpent hvem som skulle danne den endelige polgruppen. Elleve dager før Scotts gruppe satte avgårde mot polpunktet, ga Scott følgende skriftlige ordre til hundeføreren Meares, datert 20. oktober 1911 i Cape Evans, for å sikre seg en rask retur fra polpunktet ved bruk av hunder:

Sitat Rundt den første uken i februar vil jeg at du starter din tredje ferd mot sør, målet blir å fremskynde returen til den tredje sørlige enheten [polgruppen] og gi den en sjanse til å nå skipet. Datoen for din avreise må bero på nyheter mottatt fra hjemvendte enheter, omfanget av depotet med hundemat du har hatt mulighet til å legge igjen ved One Ton Camp, hundens tilstand, et. . ..Det ser i dag ut som om du bør ta sikte på å møte den hjemvendte gruppen rundt 1. mars på breddegrad 82 eller 82,30.[h][65] Sitat

Marsjen sørover begynte 1. november 1911 som en karavane av forskjellige transportgrupper – motorsleder, hunder og hester – alle med fullastede sleder og det formål å støtte den endelige gruppen på fire som skulle gjøre fremstøtet mot polpunktet. Den sørgående gruppen ble gradvis redusert i størrelse etterhvert som støttegruppene snudde og vendte tilbake. Scott minnet den hjemreisende Atkinson på ordren «om å ta de to hundespannene sør i tilfelle Meares måtte returnere hjem, noe som virket sannsynlig».[i][66] Innen 4. januar 1912 hadde de siste to firemannsgruppene nådd 87° 34′ S.[67] Scott kunngjorde nå sin beslutning: fem menn – Scott, Edward Wilson, Henry Bowers, Lawrence Oates og Edgar Evans – skulle gå videre, de andre tre – Teddy Evans, William Lashly og Tom Crean – skulle returnere. De fem utvalgte fortsatte ferden, og 17. januar 1912 nådde de polpunktet – bare for å finne at Amundsen hadde kommet dit ca. fem uker tidligere. Scotts kvaler er angitt i dagboken hans: «Det verste har skjedd»; «Alle dagdrømmene må forsvinne»; «Store Gud! Dette er et forferdelig sted».[j][68]

Siste marsj[rediger | rediger kilde]

Scotts gruppe tok dette bildet av dem selv 17. januar 1912, ved bruk av et snøre for å styre utløseren, dagen etter at de oppdaget at Amundsen nådde polpunktet først.

Gruppen begynte på den 1 300 km lange tilbakeferden 19. januar. «Jeg er redd tilbakeferden kommer til å bli fryktelig slitsom og monoton», skrev Scott dagen etter.[k][69] Gruppen holdt imidlertid høy fart til tross for dårlig vær, og innen 7. februar hadde de fullført etappen over polarplatået, omtrent 500 km. I løpet av de neste dagene, mens gruppen var i den 160 km lange nedstigningen fra Beardmorebreen, ble den fysiske tilstanden til Edgar Evans raskt dårligere.[70] Scott hadde med bekymring bemerket seg tilstanden hans allerede 23. januar.[70] Et fall 4. februar hadde gjort Evans «sløv og udugelig»,[71] og etter et nytt fall 17. februar, døde han nær foten av breen.[72]

I mellomtiden hadde «Terra Nova» ankommet Cape Evans i begynnelsen av Februar, og Atkinson besluttet å losse forsyningene fra skipet med sine egne menn heller enn å dra sørover med hundene for å møte Scott, slik det var beordret. Da Atkinson om sider dro sørover for å møte Scott, møtte han en skjørbuk-rammet Edward («Teddy») Evans som trengte hans umiddelbare hjelp. Atkinson forsøkte derfor å sende den erfarne navigatøren Wright sørover for å møte Scott, men sjefmeteorolog Simpson erklærte at han trengte Wright til det vitenskapelige arbeidet. Atkinson besluttet da å sende nærsynte Cherry-Garrard avgårde 25. februar. Cherry-Garrard var ikke i stand til å navigere lengre enn One Ton Depot (som er innenfor synsvidden av Mount Erebus), og dermed ble ordren om å møte Scott ved breddegrad 82 eller 82,30 den 1. mars ikke gjennomført.[73]

Med ytterligere 670 km igjen å gå over Rossbarrieren ble utsiktene for Scotts gruppe stadig verre. I dårligere vær, med frostskader, snøblindhet, sult og utmattelse og uten noen hundegruppe i sikte, slet de seg nordover.[74] 16. mars forlot Oates teltet frivillig for å gå i døden.[75] En gammel krigsskade hadde gjort tilstanden hans så dårlig at han knapt var i stand til å gå.[76] Fem dager tidligere hadde Scott skrevet i sin dagbok at «Titus Oates er svært nær slutten».[l][76] I dagboken skrev Scott også Oates' siste ord før han forlot gruppen: «Jeg går meg en liten tur, og det kan ta sin tid».[m][77] Liket av Oates har aldri blitt funnet.

Etter å ha gått ytterligere 32 km slo de gjenværende tre mennene opp sin siste leir den 19. mars, 18. km unna One Ton Depot, men 38 km forbi der hvor depotet egentlig skulle ha vært plassert. Dagen etter ble de forhindret av en voldsom snøstorm, og de ble tvunget til å holde seg i leiren.[78] Stormen fortsatte å rase i de neste ni dagene. Tomme for forsyninger, og med frostskader og lite lys skrev Scott sine siste ord 29. mars: «Siste oppføring. For Guds skyld, ta vare på våre folk».[n][79] Han etterlot seg brev til Wilsons og Bowers mødre, en rekke kjente, inkludert hans tidligere sjef George Egerton, sin egen mor og hans kone.[80] Han skrev også sin «beskjed til folket», først og fremst et forsvar av ekspedisjonens organisering og gjennomføringen hvor gruppens svikt skyldes vær og andre ulykker, men avsluttet med disse ordene:

Sitat Vi tok sjanser, vi visste at vi tok dem; ting har kommet i mot oss, og derfor har vi ingen grunn til å klage, men bøyer oss for sjebnen, fast bestemt på å gjøre vårt beste til det siste ... Hadde vi levd, skulle jeg hatt en historie å fortelle om dristighet, utholdenhet, og mot blant mine følgesvenner som ville rørt hjertet av enhver engelskmann. Disse tøffe notatene og våre døde kropper må fotelle historien, men sikkert, sikkert, vil et stort rikt land som vårt se at de som avhenger av oss er ordentlig ivaretatt.[o][81] Sitat

Det antas at Scott døde 29. mars 1912, muligens dagen etter. Posisjonen de tre kroppene ble funnet i i teltet åtte måneder senere antyder at Scott døde sist av de tre.[82][83][p]

Omdømme[rediger | rediger kilde]

Forherligelse[rediger | rediger kilde]

Likene av Scott og hans følgesvenner ble funnet av en letegruppe 12. november 1912, sammen med notatene og brevene. Den siste leiren ble også mennenes gravsted; teltet ble slått sammen over mennene og en høy varde av snø ble reist over det, toppet av et enkelt kors.[84] I januar 1918, før «Terra Nova» dro hjemover, ble et stort trekors satt opp som et permanent minne på Observation Hill, med utsikt over Hut Point.[85] Korset ble laget av skipets tømrer, og sammen med navnet på de omkomne i gruppen ble det innskrevet en linje fra Alfred Tennysons dikt Ulysses: «Å strebe, å søke, å finne, og aldri å gi opp»[q][85]

Verden ble informert om tragedien da «Terra Nova» nådde Oamaru på New Zealand 10. februar 1913.[86] I løpet av få dager ble Scott et nasjonalt ikon.[87] En voldsom nasjonalistisk ånd ble vekket; London Evening News oppfordret til å lese historien for skolebarn over hele landet samtidig som minnegudstjenesten i St. Pauls katedral 14. februar.[88] Robert Baden-Powell, grunnleggeren av Boy Scouts Association, spurte: «Går det nedover med britene? Nei! ... Der er rikelig med mot og ånd igjen i britene tross alt. Kaptein Scott og Kaptein Oates har vist oss dette».[r][89] Elleve år gamle Mary Steel skrev et dikt som ble avsluttet med:

Sitat Selv om intet annet enn et enkelt kors
Nå markerer disse heltenes grav,
Vil deres navn leve evig!
Å England, de modiges land![s][90]
Sitat

De overlevende etter ekspedisjonen ble behørig hedret under hjemkomsten med polarmedaljer og forfremmelse for de som tilhørte marinen. I stedet for riddertittel som kunne ha blitt tildelt hennes mann om han hadde overlevd, ble Kathleen Scott tildelt rang og prioritet som en enke etter en ridderkommandør av Order of the Bath.[91][t] I 1922 giftet hun seg med Edward Hilton Young, senere Lord Kennet (hun ble Lady Kennet). Hun forble en tapper forsvarer av Scotts rykte helt til sin død i 1947, 69 år gammel.[92]

En artikkel i The Times om den glødende hyllesten til Scott i New York-pressen hevder at både Amundsen og Shackleton var «[overrasket] over å høre at en slik katastrofe kunne overmanne en velorganisert ekspedisjon».[93] Etter å ha fått høre detaljene om Scotts død, skal Amundsen ha sagt at «Jeg ville gladelig gitt avkall på all ære og penger hvis han med det kunne ha reddet Scott fra hans forferdelige død».[u][94] Scott var en mye bedre ordsmed enn Amundsen, og historien som ble spredt utover verden var stort sett fortalt av ham, mens Amundsens seier ble i manges øyne redusert til en usportslig knep.[95] Selv før Scotts død var blitt kjent, hadde Amundsen blitt fornærmet av det han følte var en «flirende skål» fra RGS-president Lord Curzon under et møte angivelig for å hedre seierherren av kappløpet. Curzon hadde hilst «tre ganger hurra for hundene». I følge Huntford førte dette at Amundsen fratrådte seg sitt æresmedlemskap i RGS.[96][97]

Responsen på Scotts siste bønn på vegne av de etterlatte var enorm etter den tids standard. Mansion House Scott Memorial Fund fikk inn 75 000 £ (omtrent 5,5 millioner £ i 2009). Fordelingen av denne summen var imidlertid ikke jevn: Scotts enke, sønn, mor og søstre mottok totalt 18 000 £ (1,3 millioner £). Wilsons enke mottok 8 500 £ (600 000 £) og Bowers mor 4 500 £ (330 000 £. Videre fikk Edgar Evans' enke, barn og mor 1 500£ (109 000 £) seg imellom.[98][v][w]

I løpet av de tolv første årene etter katastrofen ble det reist mer enn 30 monumenter i Storbritannia alene. Disse varierte fra enkle relikvier som Scotts sledeflagg i katedralen i Exeter, til grunnleggelsen av Scott Polar Research Institute ved Cambridge. En rekke andre ble etablert i andre deler av verden, inkludert en statue laget av hans enke for hans newzealandske base i Christchurch.[x][99]

Et århundre med snø har dekket varden og teltet med snø, og disse er nå innkapslet i Rossbarrieren som beveger seg mot Rosshavet. Glasiologen Charles R. Bentley estimerte i 2001 at teltet med de døde mennene da befant seg under ca. 23 m med is og ca. 48 km fra det punktet hvor de døde. Han spekulerte også i at likene ville nå frem til Rosshavet om ca. 275 år og kanskje flyte avgårde på et isfjell.[100]

Moderne reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Scotts rykte holdt seg gjennom perioden etter andre verdenskrig, forbi 50-årsjubileumet for hans død.[101] I 1966 ble Reginal Pound som første biograf gitt tilgang til Scotts originale sledejournal. Her avslørte han personlige feil som kastet nytt lys over Scott,[101] men han fortsatte likevel å støtte hans heltemot og skrev «en fantastisk forstand som ikke ville undertrykkes».[y][102] I det følgende tiåret kom det flere bøker på markedet, og alle utfordret de i noen grad den vedvarende oppfattelsen av Scott blant folket. Den mest kritiske av disse var David Thomsons Scott's Men fra 1977. I Thomsons øyne var ikke Scott noen stor mann, «i allefall ikke før helt mot slutten»;[103] planleggingen hans beskrives som «tilfeldig» og «feilaktig»,[104] og lederskapet karakteriseres av mangel på forutseenhet.[105] Sent på 1970-tallet ble derfor «Scotts komplekse personlighet avslørt og det ble stilt spørsmål ved hans metoder», i følge Jones' utsagn.[101]

Minnevindu i Binton Church i Warwickshire, et av fire paneler. Dette viser varden som ble reist over Scotts siste telt.

I 1979 kom det kraftigste angrepet på Scott, i Roland Huntfords dobbeltbiografi Scott and Amundsen hvor Scott ble avbildet som en «heroisk klossmajor».[106] Huntfords avhandling fikk en umiddelbar effekt og den ble den nye ortodoksien.[107] Også Scotts heltemot ovenfor døden ble utfordret; Huntford så Scotts beskjed til folket som en svikefull selvbegrunnelse fra en mann som hadde ført sine kammerater i døden.[101] I etterkant av Huntfords bok ble det vanlig at forfattere sådde tvil om Scotts heltemot. Francis Spufford henviste i en historie fra 1996 til en «ødeleggende hendelse fra dårlig effektivitet»,[108] hvor han konkluderte med at «Scott dømte sine kammerater og dekket over sporene med retorikk».[109] Reiseforfatter Paul Theroux oppsummerte Scott som «forvirret og demoralisert … en gåte for sine menn, uforberedt og lite effektiv».[z] Nedgangen i Scotts popularitet gikk parallelt med økningen populariteten til hans tidligere rival Shackleton, først i USA, men til slutt også i Storbritannia.[110] En landsomfattende opinionsundersøkelse i Storbritannia i 2002 viste at Shackleton lå på ellevte plass over de hundre største britene, mens Scott lå helt nede på 54. plass.[110]

I de tidlige årene av det 21. århundre har man sett en endring i opinionen i Scotts favør, i det kulturhistoriker Stephanie Barczewski kaller «en revisjon av revisjonistenes syn».[111] Meteorologen Susan Solomon hevdet i 2001 at den kaldeste mars knytter skjebnen til Scotts gruppe til de ekstraordinære værforholdene på barrieren i februar og mars 1912 snarere enn til en personlig eller samlet feil, men aksepterer samtidig gyldigheten i noe av kritikken rettet mot Scott.[112][113] I 2004 utga polarforsker Ranulph Fiennes hvor han sterkt forsvarer Scott og tilsvarende angriper Huntford. Boken ble dedikert «til familiene til de ærekrenkede døde».[111][aa] Fiennes ble senere kritisert av anmelderen av en annen bok for hans personlige karakter i angrepet på Huntford, og for hans tilsynelatende forutsetning om at hans erfaring som polfarer ga ham en unik autoritet.[114]

I 2005 utga David Crane en biografi om Scott som, i følge Barczewski, går noe i retning av å frigjøre Scott «fra bagasjen til tidligere tolkninger».[111] Det som har skjedde med Scotts rykte hevder Crane kommer av måten verden har endret seg siden den heroiske myten oppstod: «Det er ikke det at vi ser ham forskjellig fra måten de [hans samtidige] gjorde, men at vi ser ham det samme, og instinktivt ikke liker det.»[ab][115] Cranes viktigste oppnåelse, i følge Barczewski, var gjenoppbyggingen av Scotts menneskelighet, noe han gjorde langt bedre enn både Fiennes med sin biografi og Solomon med vitenskapelige data.[111]

Spaltisten Jasper Rees i The Daily Telegraph sammenlignet endringen i polarforskernes rykte med de klimatiske variasjonene, og hevdet at «med dagens antarktiske værrapporter, nyter Scott sine første studer i solen på fem og tyve år.»[116] The New York Times Book Review var noe mer kritisk, og pekte ut Cranes støtte til Scotts diskrediterte påstander rundt omstendelighetene frigjøringen av «Discovery» fra pakkisen, og de konkluderte med at til tross for alle attraksjonene i boken, tilbød ikke Crane noen svar som overbevisende utelukker Scott fra en betydelig del av ansvaret for sin egen død.[114]

I 2012 utga Karen May sine oppdagelser om at Scott hadde utstedt skriftlige ordre, før han satte avgårde mot polpunktet, om at Meares skulle ta med hundespann og møte gruppen på deres ferd tilbake. Dette i motsetning til Huntfords påstand om at Scott bare hadde gitt disse viktige instruksjonene som en uformell ordre til Evans i løpet at ferden mot polpunktet. Denne uriktige fremstillingen har gitt en generasjon av moderne forskere siden 1979 inntrykket av at Scott hadde forlatt sine underordnede på basen usikre om hans intensjoner, og som følgelig ville ha feilet i å bruke hundene i et felles forsøk på å hjelpe polgruppen når behovet oppstod.[73]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Boken ble først gitt ut med tittelen Scott and Amundsen, men ble senere utgitt som The Last Place on Earth. (Huntford, The Last Place on Earth).
  2. ^ «Vår uvitenhet var beklagelig». (Scott, s. 170, bind 1)
  3. ^ Telegrammet i forbindelse med en kollisjon som innvolverte Scotts skip, «Albemarle». Scott ble frifunnet for skyld.
  4. ^ Shackleton offentliggjorde sine planer overfor RGS 7. februar 1907. Scott hadde pålagt RGS-sekretæren Keltie å holde tett om hans egne intensjoner. (Crane, s. 335)
  5. ^ I filmen Ninety Degrees South (Nitti grader sør), sier fortelleren H.G. Ponting at Scott dro ut fra Londons havn med «entusiasme for prestasjon for æren av sitt land»
  6. ^ Originalsitat: «The proper, as well as the wiser course, is for us to proceed exactly as though this had not happened»
  7. ^ Originalsitat: «I feel sure we are as near perfection as experience can direct»
  8. ^ Originalsitat: «The date of your departure must depend on news received from returning units, the extent of the depot of dog food you have been able to leave at One Ton Camp, the state of the dogs, etc. . ..It looks at present as though you should aim at meeting the returning party about March 1 in Latitude 82 or 82.30»
  9. ^ Originalsitat: «to take the two dog-teams south in the event of Meares having to return home, as seemed likely»
  10. ^ Originalsitat: «The worst has happened»; «All the day dreams must go»; «Great God! This is an awful place»
  11. ^ Originalsitat: «I'm afraid the return journey is going to be dreadfully tiring and monotonous»
  12. ^ Originalsitat: «Titus Oates is very near the end»
  13. ^ Originalsitat: «I am just going outside and may be some time»
  14. ^ Originalsitat: «Last entry. For God's sake look after our people»
  15. ^ Originalsitat: «We took risks, we knew we took them; things have come out against us, and therefore we have no cause for complaint, but bow to the will of Providence, determined still to do our best to the last ... Had we lived, I should have had a tale to tell of the hardihood, endurance, and courage of my companions which would have stirred the heart of every Englishman. These rough notes and our dead bodies must tell the tale, but surely, surely, a great rich country like ours will see that those who are dependent on us are properly provided for»
  16. ^ Huntford, The Last Place on Earth, s. 509 hevder at Bowers sannsynligvis døde sist, og siterer bevis på s. 528.
  17. ^ Originalsitat: «To strive, to seek, to find, and not to yield»
  18. ^ Originalsitat: «Are Britons going downhill? No! ... There is plenty of pluck and spirit left in the British after all. Captain Scott and Captain Oates have shown us that»
  19. ^ Originaldikt:
    Though naught but a simple cross
    Now marks those heroes’ grave,
    Their names will live forever!
    Oh England, Land of the Brave!
  20. ^ Denne hederen ga ikke Kathleen Scott retten til å kalle seg selv «Lady Scitt». Selv om både Fiennes, s. 383 og Huntford, The Last Place on Earth, s. 523 henviser til henne som «Lady Scott», er ikke dette i samsvar med kunngjøringen i The Times 22. februar 1913.
  21. ^ «I would gladly forgo any honour or money if thereby I could have saved Scott his terrible death»
  22. ^ Totalt gikk 34 000 £ (2,5 millioner £ i 2009) til de etterlatte, 17 500 £ (1,2 millioner) til publisering av de vitenskapelige resultatene og 5 100 £ (370 000 £) til å dekke ekspedisjonens gjeld og etableringen av passende monumenter og minnesmerker.
  23. ^ Alle verdier for 2009 er kalkulert med RPI-basis per Measuring Worth
  24. ^ Se Jones, s. 295–96 for en fullstendig liste over britiske minnemerker.
  25. ^ Originalsitat: «a splendid sanity that would not be subdued»
  26. ^ Sitert i Barczewski, s. 260
  27. ^ Fiennes' bok ble gitt ut i USA som Race to the Pole: Tragedy, Heroism and Scott's Antarctic Quest. Barczewski, s. 378
  28. ^ Originalsitat: «It is not that we see him differently from the way they [his contemporaries] did, but that we see him the same, and instinctively do not like it.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Crane, s. 84
  2. ^ Crane, s. 14–15
  3. ^ Crane, s. 22
  4. ^ Fiennes, s. 17
  5. ^ Crane, s. 23
  6. ^ a b Crane, s. 82
  7. ^ Crane, s. 34
  8. ^ Crane, s. 50
  9. ^ Huntford, The Last Place on Earth
  10. ^ Huntford, The Last Place on Earth, s. 121–123
  11. ^ Crane, s. 39–40
  12. ^ Fiennes, s. 21
  13. ^ Fiennes, s. 22
  14. ^ Fiennes, s. 23
  15. ^ Crane, s. 59
  16. ^ Crane, s. 90
  17. ^ Preston, s. 28–29
  18. ^ Crane, s. 63
  19. ^ The London Gazette 16. august 1901
  20. ^ Scott, s. 170, Bind 1
  21. ^ Huntford, Shackleton, s. 134
  22. ^ Scott, s. 211–227
  23. ^ Crane, s. 161–167
  24. ^ Preston, s. 60–67
  25. ^ Crane, s. 270
  26. ^ Fiennes, s. 148
  27. ^ Huntford, The Last Place on Earth, s. 229–230
  28. ^ Crane, s. 392–393
  29. ^ Preston, s. 78–79
  30. ^ Jones, s. 71, sitert fra The Voyage of the Discovery.
  31. ^ Preston, s. 67–68
  32. ^ Crane, s. 240–241
  33. ^ Crane, s. 310
  34. ^ Crane, s. 396–397
  35. ^ a b Preston, s. 113
  36. ^ Crane, s. 309
  37. ^ Preston, s. 83–84
  38. ^ Preston, s. 86
  39. ^ Crane, s. 334
  40. ^ Preston, s. 87
  41. ^ Crane, s. 335
  42. ^ Riffenburgh, s. 113–114
  43. ^ Crane, s. 335 og 341
  44. ^ Preston, s. 89
  45. ^ Riffenburgh, s. 118
  46. ^ Crane, s. 344
  47. ^ Preston, s. 94
  48. ^ Crane, s. 350
  49. ^ Crane, s. 362–366
  50. ^ Crane, s. 373–374
  51. ^ Crane, s. 387
  52. ^ Preston, s. 100–101
  53. ^ Fiennes, s. 161
  54. ^ a b c Crane, s. 397–399
  55. ^ Crane, s. 425–428
  56. ^ Preston, s. 107
  57. ^ Crane, s. 432–433
  58. ^ Preston, s. 112
  59. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 30–71
  60. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 106–107
  61. ^ Crane, s. 466
  62. ^ a b Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 187–188
  63. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 369
  64. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 407
  65. ^ Evans, s. 187-188
  66. ^ Cherry-Garrard, s. 424
  67. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 528
  68. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 543–544
  69. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 548
  70. ^ a b Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 551
  71. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 560
  72. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 572–573
  73. ^ a b May, s. 1–19
  74. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 574–580
  75. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 591–592
  76. ^ a b Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 589
  77. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 592
  78. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 594
  79. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 595
  80. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 597–604
  81. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 605–607, Scott's Message to the Public
  82. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind I, s. 596
  83. ^ Jones, s. 126
  84. ^ Huxley, Scott's Last Expedition, bind II, s. 345–347
  85. ^ a b Huxley, Scott's Last Expedition, bind II, s. 398
  86. ^ Crane, s. 1–2
  87. ^ Preston, s. 230
  88. ^ Jones, s. 199–201
  89. ^ Jones, s. 204
  90. ^ Jones, s. 205–206
  91. ^ Preston, s. 231
  92. ^ Preston, s. 232
  93. ^ The Times, s. 10
  94. ^ Huntford, The Last Place on Earth, s. 525
  95. ^ Amundsen, utgivers notat, 1976-utgaven
  96. ^ Huntford, The Last Place on Earth, s. 538
  97. ^ Jones, s. 90
  98. ^ Jones, s. 106–108
  99. ^ Captain Scott Memorial
  100. ^ USA Today, 16. januar 2001
  101. ^ a b c d Jones, s. 287–289
  102. ^ Pound, s. 285–286
  103. ^ Thomson, forord, side xii
  104. ^ Thomson, s. 153 og 218
  105. ^ Thomson, s. 233
  106. ^ Huntford, The Last Place on Earth, s. 527
  107. ^ Jones, s. 8
  108. ^ Spufford, s. 5
  109. ^ Spufford, s. 104–105
  110. ^ a b Barczewski, s. 283
  111. ^ a b c d Barczewski, s. 305–311
  112. ^ Solomon, s. 309–327
  113. ^ Barczewski, s. 306
  114. ^ a b The New York Times 3. desember 2006
  115. ^ Crane, s. 11
  116. ^ Daily Telegraph 19. desember 2004

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Amundsen, Roald (1976). The South Pole. London: C. Hurst & Company. ISBN 978-0-903983-47-1. 
  • Barczewski, Stephanie (2007). Antarctic Destinies: Scott, Shackleton and the Changing Face of Heroism. London: Hembledon Continuum. ISBN 978-1-84725-192-3. 
  • Cherry-Garrard, Apsley (1970). The Worst Journey in the World: Antarctic 1910–13 (1965 utg.). Harmondsworth, Middlesex (UK): Penguin Travel Library. ISBN 978-0-14-009501-2. OCLC 16589938. 
  • Crane, David (2005). Scott of the Antarctic: A Life of Courage, and Tragedy in the Extreme South. London: HarperCollins. ISBN 978-0-00-715068-7. OCLC 60793758. 
  • Evans, E.R.G.R. (1949). South with Scott (engelsk). London: Collins. 
  • Fiennes, Ranulph (2003). Captain Scott. London: Hodder & Stoughton. ISBN 978-0-340-82697-3. OCLC 52695234. 
  • Huntford, Roland (1985). The Last Place on Earth. London: Pan Books. ISBN 978-0-330-28816-3. OCLC 12976972. 
  • Huntford, Roland (1985). Shackleton. London: Hodder & Stoughton. ISBN 978-0-340-25007-5. OCLC 13108800. 
  • Huxley, Leonard, red. (1913). Scott's Last Expedition, Volume I: Being the Journals of Captain R.F. Scott, R.N., C.V.O. London: Smith, Elder & Co. OCLC 1522514. 
  • Huxley, Leonard, red. (1913). Scott's Last Expedition, Volume II: Being the reports of the journeys and the scientific work undertaken by Dr. E.A. Wilson and the surviving members of the expedition. London: Smith, Elder & Co. OCLC 1522514. 
  • Jones, Max (2003). The Last Great Quest: Captain Scott's Antarctic Sacrifice. Oxford (UK): Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280483-9. OCLC 59303598. 
  • May, Karen (2012). Could Captain Scott hav been saved? Revisiting Scott's last expedition (engelsk). Polar Record. 
  • Pound, Reginald (1966). Scott of the Antarctic. London: Cassell & Company. 
  • Preston, Diana (1999). A First Rate Tragedy: Captain Scott's Antarctic Expeditions (paperback utg.). London: Constable. ISBN 978-0-09-479530-3. OCLC 59395617. 
  • Riffenburgh, Beau (2005). Nimrod: Ernest Shackleton and the Extraordinary Story of the 1907–09 British Antarctic Expedition (paperback utg.). London: Bloomsbury Publishing. ISBN 978-0-7475-7253-4. OCLC 56659120. 
  • Scott, Robert Falcon (1905). The Voyage of the Discovery. London: Nelson. 
  • Solomon, Susan (2001). The Coldest March: Scott's Fatal Antarctic Expedition. London: Yale University Press. ISBN 978-0-300-08967-7. OCLC 45661501. 
  • Spufford, Francis (1997). I May Be Some Time: Ice and the English Imagination (paperback utg.). London: Faber & Faber. ISBN 978-0-571-17951-0. OCLC 41314703. 
  • Thomson, David (1977). Scott's Men. London: Allen Lane. ISBN 978-0-7139-1034-6. 
  • Ukredidert (11. februar 1913). «The Polar Disaster. Captain Scott's Carrere., Naval Officer And Explorrer». The Times (engelsk). 

Nettutgivelser[rediger | rediger kilde]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Caesar, Adrian (1999). The White: Last Days in the Antarctic Journeys of Scott and Mawson 1911–1913 (engelsk). Sydney: Pan MacMillan. ISBN 978-0-330-36157-6. 
  • Huxley, Elspeth (1977). Scott of the Antarctic (engelsk). London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 978-0-297-77433-4. 
  • Tally, Ted (1981). Terra Nova: a play (engelsk). Nelson Doubleday. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]