Alcock og Brown
Alcock og Brown. Kaptein John Alcock og Løytnant Arthur Whitten Brown var to briter, henholdsvis flyver og navigatør/mekaniker som gjennomførte den første non-stop flyvning over Alanterhavet i 1919.
De brukte et modifisert to-motors bombefly Vickers Vimy IV fra første verdenskrig, De startet fra Lester's Field, Newfoundland (nå i Canada) sent på kvelden den 14. juni, 1919 og krasjlandet i en beitemark nær Clifden i Connemara, Irland, kl. 8:40 om morgenen den 15. juni, 1919, etter å ha krysset Irlands kyst kl. 4:28 samme morgen.
De gjennomførte en flyvning over en distanse på 312 mil i løpet av 15 timer og 57 minutter, med en gjennomsnittsfart på 195 km/t. Flyet ble drevet med to Rolls-Royce Eagle-motorer, hver på 360 hk.
En tidligere flyvning over Atlanterhavet i mai samme år med fire Douglas NC-flybåter fra De forente staters marine NC-1 – NC-4. Men det var det bare den siste som gjennomførte turen som tok 19 dager med mange stopp underveis.
I april 1913 hadde avisen Daily Mail satt opp en premie på 10 000 britiske pund til den første som kunne krysse Atlanterhavet non-stop, fra kyst til kyst.
Turen varte i 19 timer med en gjennomsnittsfart på 190 km/t, og i en høyde som kunne variere mellom like over havoverflaten til 3 700 m. Bensinforbruket var 3 900 liter. Turen kunne ha endt med katastrofe flere ganger på grunn av motorproblemer, tåke, snø og is. Det var takket være Browns klatring ut på vingen for å fjerne is fra motorenes luftinntak og Alcocks dyktighet som flyver, tross elendige værforhold med dårlig sikt og snø inn i den åpne cockpiten at de klarte å gjennomføre turen. Flyet ble sterkt skadet under landing, til tross for at de fant frem til en noenlunde flat beitemark, men ingen av flygerne ble skadet.
Alcock og Brown ble behandlet som helter for å ha gjennomført flyvningen. I tillegg fikk de prisen på 10 000 pund av Daily Mail. I tillegg fikk begge priser fra forretningsfolk og private for å ha vært de første som hadde krysset Atlanterhavet. Begge ble slått til riddere og kunne skrive «Sir» foran navnet sitt.
Et monument som viser de to flyverne, ble reist på London Heathrow Airport i 1954 til minne om deres flyvning 45 år tidligere. Det er likeledes satt opp monumenter både på startstedet på Newfoundland og på jordet hvor de landet i Irland.
Alcock ble drept i en flyulykke den 18. desember, 1919 mens han fløy et nytt Vickers Viking amfibiefly til Paris airshow da den ene vingen kom bort i et tre i Normandie på vei til Paris. Brown som aldri senere satte seg opp i et fly, levde til den 4. oktober 1948.
Flyvningen, som ble meget omtalt i årene etter, gikk snart i glemmeboken i USA da den ble overskygget av Charles Lindberghs soloflyvning over Atlanterhavet fra kontinent til kontinent i 1927
Et replika av dette flyet ble bygget i 1969 av Vintage Aircraft Flying Association i Brooklands (Dette flyet er nå plassert i RAF Museum i Hendon i London.
En annen flydyktig utgave ble bygget i 1994 av et australsk/amerikansk selskap, og flyet har hittil gjennomført tre historiske flyvninger hvor Vickers Vimy ble brukt og hvor det var lagt opp til å kopiere opprinnelige flyvningen så nær som mulig med hensyn til rutevalg. En flyvning fra England til Australia i 1996, og England til Sør-Afrika i 1998. Med det samme flyet gjentok den amerikanske eventyrer Steve Fossett og co-pilot Mark Rebholz flygingen fra Newfoundland til Irland. Denne gang landet de på en golf-bane nær den beitemarken som opprinnelig ble brukt som landingsplass.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- [1]:Steve Fossett