Charles Baudelaire

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charles Baudelaire
Charles Baudelaire
Charles Baudelaire, omkring 1862
Født 9. april 1821
Paris
Død 31. august 1867 (46 år)
Paris
Yrke Poet, kunstkritiker
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Symbolisme, modernisme
Sjanger Poesi, essay
Debut Kunstomtale i «Salon de 1845»
Signatur
Charles Baudelaires signatur

Charles-Pierre Baudelaire (9. april 182131. august 1867) var en fransk dikter, essayist, oversetter og kunstkritiker. Han var en tidlig oversetter av amerikanske Edgar Allan Poe. Hans mest kjente verk, Les Fleurs du mal (Ondskapens blomster), uttrykte skjønnhetens endrede vesen i det moderne, industrialiserte Paris på 1800-tallet. Baudelaires meget originale prosapoetiske stil påvirket en generasjon av andre poeter, inkludert Paul Verlaine, Arthur Rimbaud og Stéphane Mallarmé, blant mange andre. Han er kreditert for begrepet «moderne» (modernité) som henvisning til den flytende, forgjengelige livserfaring i det urbane storbylivet, og ansvaret som kunsten har for å fange og gjengi denne erfaringen.[1][2]

Som poet[rediger | rediger kilde]

Baudelaire er en av de fremste nyskapende i fransk litteratur. Hans poesi er påvirket av franske romantiske poeter tidlig på 1800-tallet, skjønt dens oppmerksomhet til de formelle trekkene i diktene knytter den nærmere til diktningen til de samtidige «parnassianere». I tema og tone, i innhold og stemning, er hans diktning en avvisning av troen på naturens overlegenhet og mennesket fundamentale godhet som typisk sett ble fremmet av romantikerne og uttrykt i retorisk, overstrømmende og offentlig stemme. Isteden fremmet Baudelaire en ny urban følsomhet, en oppmerksomhet til den individuelle moralske kompleksitet, en interesse i laster og umoral (knyttet med dekadanse) og forfinete sensuelle og estetiske gleder, og i bruken av urbane emner som byen, massen, de enkelte forbipasserende, alt uttrykt i meget ordnete vers, tidvis via en kynisk og ironisk stemme. Formelt ble bruken av lyd for å skape atmosfære, og ved bruken av «symboler» (bilder som har en utvidet funksjon innenfor diktet), avslører en bevegelse mot å betrakte diktet i seg selv som et selvreferende objekt, en ide som ble ytterligere utviklet av symbolistene Verlaine og Mallarmé. I dette anerkjente de Baudelaire som en pioner.

Hinsides hans innovasjoner i versifisering og teoriene om symbolisme og «korrespondanse», er oppmerksomheten for hva som er vesentlig for å anerkjenne den litterære verdien av hans verk: aspekter av hans diktning mottar jevnlig kritisk diskusjon om blant annet kvinners rolle, den teologiske retningen av hans arbeid, og hans påståtte støtte til «satanisme», hans erfaring med narkotika og dens påvirkninger på sinnet, dandyen, hans ståsted i henhold til demokrati og dets følge for den enkelte, hans svar på samtidens åndelige usikkerhet, hans kritikk av borgerskapet, og hans støtte til moderne musikk og maleri (det vil si Wagner, Delacroix).

Biografi[rediger | rediger kilde]

Charles Baudelaire ble født i Paris i 1821. Hans far døde da Baudelaire var seks år gammel, og moren giftet seg igjen med oberstløytnant Jacques Aupick. Aupick hadde en streng disiplin, og han kom på kant med Baudelaire både ved å skille ham fra moren og ved å forsøke å hindre ham i å utvikle en kunstnerisk karriere. Delvis takket være stefaren, delvis på grunn av egne mangler, levde Charles Baudelaire fattig i mesteparten av sitt liv.

Budelaires første publiserte verk var i «Salon de 1845», en brosjyre på 75 sider som tok for seg utstillingen ved samme navn. Han skapte et navn for seg som kunstkritiker med skarp tunge med sans for romantikken, især Eugene Delacroix. To år senere utga han novellen «La Fanfarlo», en novelle som er sterkt selvbiografisk. Tittelen spiller på en skuespillerinne, som sannsynligvis er ment som Jeanne Duval, Baudelaires elskerinne.

På 1850-tallet ble Baudelaire kjent for sine oversettelser av Edgar Allan Poe til fransk, noe som var av avgjørende betydning for den amerikanske forfatterens popularitet i Europa. Imidlertid var det i 1857 at han fikk stor oppmerksomhet for hans Les Fleurs du Mal (Ondskapens blomster). Enda diktsamlingen ble beslaglagt øyeblikkelig og sensurert fordi den ble anklaget for å ha angrepet religion og sosial moral.[3] Diktsamlingen ble utgitt ni år senere uten de seks mest vågale diktene.

Baudelaires diktning var ofte fra den fremmedgjortes perspektiv, den tok opp narkotika, lesbisk kjærlighet og desperasjon blant andre temaer, samtlige av hvilke var tabu i Baudelaires samtid. På grunn av livsførsel og forfatterskap regnes Baudelaire blant de dekadente lyrikerne. Baudelaire hadde stor betydning for de symbolistiske litterære strømningene som oppstod primært i Paris etter Baudelaires død. Han fremstod som et ideal og den primære inspirasjonskilden for diktere og forfattere som Paul Verlaine, Arthur Rimbaud, Joris-Karl Huysmans, Jean Richepin og Maurice Rollinat.

I tillegg til Les Fleurs du Mal, var også flere av hans andre dikt, blant annet hans prosadikt viktige for samtidig og senere litteratur. Flere ledende diktere og forfattere har omtalt ham som en svært vesentlig forfatter og som en av 1800-tallets viktigste diktere. Hans innflytelse over moderne litteratur kan neppe overdrives, og han fremstår fremdeles som en av verdenslitteraturens største forfattere.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Salon de 1845, 1845
  • Salon de 1846, 1846
  • La Fanfarlo, 1847
  • Les fleurs du mal, 1857 (i norsk oversettelse: Det vondes blomar)
  • Les paradis artificiels, 1860 (i norsk oversettelse De kunstige paradiser)
  • Réflexions sur Quelques-uns de mes Contemporains, 1861
  • Le Peintre de la Vie Moderne, 1863
  • Curiosités Esthétiques, 1868
  • L'art romantique, 1868
  • Le Spleen de Paris/Petits Poémes en Prose, 1869
  • Oeuvres Posthumes et Correspondance Générale, 18871907
  • Fusées, 1897
  • Mon Coeur Mis à Nu, 1897
  • Oeuvres Complètes, 1922-53 (19 vols.)
  • Mirror of Art, 1955
  • The Essence of Laughter, 1956
  • Curiosités Esthétiques, 1962
  • The Painter of Modern Life and Other Essays, 1964
  • Baudelaire as a Literary Critic, 1964
  • Arts in Paris 1845-1862, 1965
  • Selected Writings on Art and Artist, 1972
  • Selected Letters of Charles Baudelaire, 1986
  • Critique d'art; Critique musicale, 1992

Norske oversettelser og gjendiktninger[rediger | rediger kilde]

  • Kunsten og det moderne liv ; innledning og oversettelse ved Arne Kjell Haugen. Oslo: Solum Forlag ( Solums smale serie 2) ISBN 82-560-1270-6
  • Det vondes blomar; gjendikting av Les Fleurs du Mal ved Haakon Dahlen. [Oslo] 2001: Bokvennen forlag ISBN 82-7488-117-6 ISBN 82-525-4502-5
  • Spleen og ideal ; gjendikting ved Haakon Dahlen og etterord ved Henning Hagerup (Gjendikting av Spleen et idéal, første del av diktsamlingen Les fleurs du mal, 1861-utgåva.) [Oslo] 1999: Bokvennen (Klassikerserien moderne tider 35) ISBN 82-7488-094-3
  • Reisa og andre dikt ; gjendikting ved Haakon Dahlen av dei 4 siste delane av Les Fleurs du mal i 1861-utgåva. I en egen avdeling er tatt med de 6 forbudte diktene fra 1857-utgaven. Forordet. [Oslo] 1997: Bokvennen (Klassikerserien moderne tider 30). ISBN 82-7488-078-1
  • Fanfarlo (novelle); oversatt og med etterord av Henning Hagerup . [Oslo] : Bokvennen (Klassikerserien moderne tider 25). ISBN 82-7488-069-2
  • Pariserbilete ; gjendikting av Tableaux parisiens, andre del av diktsamlinga Les fleurs du mal, 1861-utg. ved Haakon Dahlen, etterord ved Arne Kjell Haugen. [Oslo] : 1966. Bokvennen (Klassikerserien moderne tider 19). Inneholder også Walter Benjamin: Bemerkninger til Baudelaires Tableaux parisiens (Notes sur les Tableaux parisiens) ISBN 82-7488-061-7.
  • Prosadikt; gjendikting av Petits poèmes en prose, forord og kommentarer ved Tore Stubberud. Rakkestad c1993: Valdisholm (Valdisholm pocket 2). ISBN 82-7412-041-8

Tekster på nettet[rediger | rediger kilde]

På fransk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Prosopopeia nr. 1 1995
  2. ^ Baudelaire, Charles: «The Painter of Modern Life» i: The Painter of Modern Life and Other Essays, redigert og oversatt av Jonathan Mayne. London: Phaidon Press, s. 13. Sitat: «By modernity I mean the transitory, the fugitive, the contingent which make up one half of art, the other being the eternal and the immutable.»
  3. ^ Baudelaire.cz, – en stor tsjekkisk- og engelskspråklig nettside]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]