Lawrence Durrell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lawrence Durrell
Født27. feb. 1912[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Jalandhar (Punjab, Britisk India, Det britiske imperiet)[5]
Død7. nov. 1990[6][7][8][9]Rediger på Wikidata (78 år)
Sommières (Gard, Frankrike)[7]
BeskjeftigelseLyriker,[10] dramatiker,[10] selvbiograf, skribent,[10][11] manusforfatter
Utdannet vedPancyprian Gymnasium
St Olave's and St Saviour's Grammar School
St Edmund's School
St. Joseph's School, Darjeeling
EktefelleEve Cohen (19471955)[12][13]
Nancy Isobel Myers (19351947)[13]
Claude-Marie Vincendon (19611967)[13]
Ghislaine de Boysson (19731979)[13]
Françoise Kestsman
FarLawrence Samuel Durrell[12]
MorLouisa Durrell[12]
SøskenGerald Durrell[12]
Margarita Zorrera
Leslie Durrell
BarnPenelope Berengaria Walker Durrell[12][14]
Sappho Jane Durrell[12][14]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Storbritannia[15]
GravlagtChapelle Saint-Julien de Montredon[16]
SpråkEngelsk
Medlem avRoyal Society of Literature
UtmerkelserJames Tait Black Memorial Prize
Cholmondeley Award
Fellow of the Royal Society of Literature
Kommandør av Order of the British Empire
Periode1931–1990
SjangerRoman, reiseskildring, memoar, essay
DebutQuaint Fragments (1931)
Debuterte1931
Aktive år1931
Notable verkThe Alexandria Quartet
Nettstedhttps://www.lawrencedurrell.org/

Lawrence Durrell (født 27. februar 1912, død 7. november 1990 i Sommières i Frankrike) var en engelsk forfatter av irsk opprinnelse. Durrell er kjent for sitt verk Alexandriakvartetten.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Durrell vokste opp i nordlige India, hvor hans far arbeidet som ingeniør og bodde således kun korte perioder av sitt liv i England. Da han var 11 år ble han sendt til England for å gå på skole. Han trivdes dårlig i England, som han forlot som hurtig som han kunne. Hans formelle utdannelse var ikke spesielt vellykket, og han strøk på opptaket til universitet. Han hadde skrevet poesi siden han var femten år gammel, og hans første samling, Quaint Fragment, ble utgitt i 1931.

Den 22. januar 1935 giftet Durrell seg med Nancy Isobel Myers, det første av hans fire ekteskap. I mars samme år flyttet han sammen med Nancy, sin mor og sine slektninger, inkludert broren Gerald Durrell, som senere skulle bli en betydelig britisk naturkonservator og en populær skribent, til den greske øya Korfu.

Durrell utga i 1935 debutromanen Pied Piper of Lovers og i 1939 The Black Book, en langt mer kompromissløs roman som han selv så på som sin egentlige debut. På denne tiden fikk han kontakt med Henry Miller og Anaïs Nin, som hjalp ham med å få romanen utgitt. Samtidig hadde han innledet en profesjonell karriere som diplomat og presseattaché, en karriere som skulle vare fram til midten av 1950-årene, og førte ham til mange land rundt Middelhavet.

Da Andre verdenskrig brøt ut,reiste hans mor og de andre slektningene tilbake til England, men Durrell ble igjen på Korfu. Da Tyskland invaderte Hellas, flyktet Durrell i 1941 via Kreta til Alexandria i Egypt, hvor han skrev om Korfu og om livet på «denne briljante lille støvfnugget av en øy» i sin poetiske bok Prospero's Cell.

I Egypt kom han til å gjøre pressearbeid i Alexandria og i Kairo, og fra denne tiden stammer viktige element i de miljøer som han kom til å beskrive i Alexandriakvartetten femten år senere. Han skilte seg fra Nancy i 1942, og i 1947 giftet han seg med Yvette Cohen. I 1951 fikk de en datter som ble døpt Sappho Jane etter den berømte antikke greske poeten Sapfo.

Hans hus på Rhodos fra 1945 til 1947. Plakett på huset er synlig på bildet.

Durrell fikk sitt store gjennombrudd som forfatter med Bitter Lemons som behandlet krisen på Kypros i 1954–1955 hvor han selv var tett tilstede som pressemann ved det britiske embetsverket der, og framfor alt med Alexandriakvartetten som besto av fire romaner: Justine, Mountolive, Balthazar, og Clea; utgitt i årene 1957–1960.

Gjennom sitt sensuelle og lyriske språk, en spennende handling på flere plan, et djervt tegnet persongalleri og en eksperimentering med tidsplan og minne kom bøkene hans til å bli meget lest og fikk en stor innflytelse på 1960-årenes roman.

Durrell var også virksom som poet, dramatiker og essayist. Han ble også engasjert for å hjelpe til med manuskriptet til storfilmen Cleopatra (1963), men for de fleste overskygger Alexandriakvartetten hans øvrige forfatterskap.

Fra 1958 var Durrell bosatt i byen Sommieres i Languedoc, Frankrike, et område han kjente seg betydelig mer hjemme i enn i England. Det ble oppdaget etter hans død at han aldri hadde engelsk statsborgerskap.

Durrells poesi[rediger | rediger kilde]

Durrells poesi har blitt overskygget av hans romaner. Peter Porter har skrevet i sin introduksjon til utvalg dikt,[17] at Durrell som poet var «En av de beste i siste hundre år. Og en av mest behagelig.» Han går videre med å beskrive Durrells poesi som «Alltid vakre som lyd og syntaks. Dens innovasjoner ligger i dens avvisning å være mer hovmodig enn de ting den nedtegner, sammen med dens håndtering av hele språkets ordbok.»[18]

Arbeidet for den britiske regjering[rediger | rediger kilde]

Durrell tilbrakte flere år i tjeneste for utenriksdepartementet. Han var senior pressetalsmann for de britiske ambassadene i Athen og Kairo, presseattaché i Alexandria og Beograd, direktør for Det britiske instituttet i Kalamata i Hellas og Córdoba i Argentina. Han ble også direktør for publikumskontaktene i den greske øygruppen Dodekanesene og på Kypros.

Durrell avslo senere utmerkelsene som Kommandant av Sankt Michaels orden og Sankt Georg, ettersom han mente at hans «konservative, reaksjonære og høyrepolitiske» syn kunne føre til forlegenhet.[19] Hans humoristiske bøker som Esprit de Corps og Stiff Upper Lip handler om livet i diplomatiet, særlig i Serbia. Han hevdet at han mislikte både Egypt og Argentina,[20] men ikke på langt nær så mye som han mislikte Jugoslavia.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • Pied Piper of Lovers (1935)
  • Panic Spring, under pseudonymet «Charles Norden» (1937)
  • The Black Book (1938; gjenutgitt i Storbritannia 1977)
  • Cefalu (1947; gjenutgitt som The Dark Labyrinth i 1958)
  • White Eagles Over Serbia (1957)
  • The Alexandria Quartet (1962)
    • Justine (1957)
    • Balthazar (1958)
    • Mountolive (1958)
    • Clea (1960)
  • The Revolt of Aphrodite (1974)
    • Tunc (1968)
    • Nunquam (1970)
  • The Avignon Quintet (1992)
    • Monsieur: or, The Prince of Darkness (1974)
    • Livia: or, Buried Alive (1978)
    • Constance: or, Solitary Practices (1982)
    • Sebastian: or, Ruling Passions (1983)
    • Quinx: or, The Ripper's Tale (1985)
  • Judith (2012, skrevet 1962-ca. 1966)

Reiselitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Prospero's Cell: A guide to the landscape and manners of the island of Corcyra [Corfu] (1945; gjenutgitt 2000)
  • Reflections on a Marine Venus (1953)
  • Bitter Lemons (1957; gjenutgitt som Bitter Lemons of Cyprus 2001)
  • Blue Thirst (1975)
  • Sicilian Carousel (1977)
  • The Greek Islands (1978)
  • Caesar's Vast Ghost (1990)

Poesi[rediger | rediger kilde]

  • Quaint Fragments: Poems Written between the Ages of Sixteen and Nineteen (1931)
  • Ten Poems (1932)
  • Transition: Poems (1934)
  • A Private Country (1943)
  • Cities, Plains and People (1946)
  • On Seeming to Presume (1948)
  • Selected Poems: 1953–1963, redigert av Alan Ross (1964)
  • The Ikons (1966)
  • The Suchness of the Old Boy (1972)
  • Collected Poems: 1931–1974, redigert av James A. Brigham (1980)
  • Selected Poems of Lawrence Durrell, redigert av Peter Porter (2006)

Drama[rediger | rediger kilde]

  • Bromo Bombastes, under pseudonymet «Gaffer Peeslake» (1933)
  • Sappho: A Play in Verse (1950)
  • An Irish Faustus: A Morality in Nine Scenes (1963)
  • Acte (1964)

Humoristiske stykker[rediger | rediger kilde]

  • Esprit de Corps (1957)
  • Stiff Upper Lip (1958)
  • Sauve Qui Peut (1966)
  • Antrobus Complete (1985), en samling noveller, tidligere utgitt i ulike magasiner, om livet i diplomatiet

Brev og essayer[rediger | rediger kilde]

  • A Key to Modern British Poetry (1952)
  • Lawrence Durrell and Henry Miller: A Private Correspondence (1962) redigert av George Wickes
  • Spirit of Place: Letters and Essays on Travel (1969) redigert av Alan G. Thomas
  • Literary Lifelines: The Richard Aldington—Lawrence Durrell Correspondence (1981) redigert av Ian S. MacNiven & Harry T. Moore
  • A Smile in the Mind's Eye (1982)
  • Preface, about Eduardo Sanguinetti of Sanguinetti´s Poetry and Philosophical Essay Alter Ego (1986), redigert av The Pentland (Edinburgh).
  • «Letters to T. S. Eliot» (1987) i: Twentieth Century Literature Vol. 33, No. 3 s. 348–358.
  • The Durrell-Miller Letters: 1935–80 (1988), redigert av Ian S. MacNiven
  • Letters to Jean Fanchette (1988), redigert av Jean Fanchette

Redigeringer og oversettelser[rediger | rediger kilde]

  • Wordsworth; Selected by Lawrence Durrell (1973), redigert av Durrell
  • New Poems 1963: A P.E.N. Anthology of Contemporary Poetry (1963), redigert av Durrell
  • The Best of Henry Miller (1960), redigert av Durrell
  • The Curious History of Pope Joan (1954), av Emmanuel Roídes og oversatt av Durrell
  • The King of Asine and Other Poems (1948), av George Seferis og oversatt av Durrell, Bernard Spencer, og Nanos Valaoritis
  • Six Poems From the Greek of Sikelianós and Seféris (1946), oversatt av Durrell

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lawrence-Durrell, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009199, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 158491, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ deces.matchid.io[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Fichier des personnes décédées mirror, Fichier des personnes décédées ID (matchID) 5pyenuZbR2Hb[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 25332, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 18847[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c https://cs.isabart.org/person/158491; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 158491.
  11. ^ https://cs.isabart.org/person/25332; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 25332.
  12. ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c d The Peerage person ID p43178.htm#i431777, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ oppført som British, DACS ID (tidligere) e32dee1c-3a26-e511-ae3b-000c29e811b2, besøkt 4. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 11538487, besøkt 14. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Porter, P. (red.) (2006): Lawrence Durrell: Selected Poems. Faber and Faber.
  18. ^ Porter, op. cit., s. xxi.
  19. ^ Lillios, Anna (2004): Lawrence Durrell and the Greek World. Susquehanna University Press. ISBN 978-1575910765. s. 185
  20. ^ Mas, José Ruiz: Lawrence Durrell in Cyprus: A Philhellene against Enosis Arkivert 10. mars 2012 hos Wayback Machine. (PDF), utgitt i Epos n 2003

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andrewski, Gene & Mitchell, Julian (Høst-vinter 1959–1960): «Lawrence Durrell, The Art of Fiction No. 23» i: Paris Review.
  • Bowker, Gordon (1997): Through the Dark Labyrinth: A Biography of Lawrence Durrell. New York: St. Martin's P.
  • Chamberlin, Brewster (2007): A Chronology of the Life and Times of Lawrence Durrell. Corfu: Durrell School of Corfu.
  • Durrell, Lawrence (1974): The Big Supposer: An Interview with Marc Alyn. New York: Grove P.
  • MacNiven, Ian (1998): Lawrence Durrell — A Biography. London: Faber and Faber.
  • Todd, Daniel Ray (1984): An Annotated, Enumerative Bibliography of the Criticism of Lawrence Durrell's Alexandria Quartet and his Travel Works. New Orleans: Tulane U. [doktoravhandling]
  • Ingersoll, Earl (1998): Lawrence Durrell: Conversations. Cranbury: Ashgate.
  • Fraser, G.S. (1968): Lawrence Durrell: A Study. London: Faber and Faber.
  • Friedman, Alan Warren, red. (1987): Critical Essays on Lawrence Durrell. Boston: G.K. Hall.
  • Friedman, Alan Warren (1970): Lawrence Durrell and «The Alexandria Quartet»: Art for Love's Sake. Norman: U of Oklahoma P.
  • Herbrechter, Stefan (1999): Lawrence Durrell, Postmodernism and the Ethics of Alterity. Postmodern Studies 26. Amsterdam: Rodopi.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]