Fonem
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I talespråk er fonem en grunnleggende, teoretisk enhet – det minste lydsegmentet som kan endre betydningen av et ord. Når fonologer skal kartlegge hvilke fonemer et språk inneholder forsøker de å finne minimale par - to ord med ulik betydning som skiller seg fra hverandre med bare en språklyd.
Språklyden /r/ blir regnet som ett fonem på norsk, men kan uttales som to ulike allofoner: skarre-r ([ʁ]) eller rulle-r ([r]). Fordi betydningen er akkurat den samme uansett hvilken uttalevariant vi velger, regnes begge r-lydene for å høre til det same fonemet.
Ved hjelp av den samme teknikken kan vi finne ut at språklydene /r/ og /l/ må regnes som to ulike fonemer i norsk. Det minimale paret /rar/ og /lar/ viser at det er slik.
I IPA-lydskrift blir fonem skrevet mellom skråstreker for å markere fonemisk transkripsjon (/p/).
[rediger] Eksempler på minimale par
- Han skrev boken.
- Hun skrev boken.
Det er a og u som er lydsegmenter som endrer (her f.eks) kjønn.
- /çek/ (kjekk)
- /∫ek/ (sjekk)
Her er /ç/ og /∫/ lydsegmenter som endrer ordets mening, altså ulike fonemer.
