Baltiske tyskere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Baltiske tyskere var en tysktalende minoritet i Baltikum og mer spesifikt det området som nå utgjør statene Estland og Latvia. Denne folkegruppen hadde tilhold i, og utgjorde overveiende den lokale eliten i, Baltikum fra 1200-tallet og frem til første halvdel av 1900-tallet. Baltisktyskerne spilte i århundrer en sentral rolle i Sveriges og keisertidens Russlands historie og mange inntok viktige stillinger i disse landene, også utenfor Baltikum. Som følge av hendelsene etter første verdenskrig og frem til 1945 forsvant folkegruppen gradvis så å si fullstendig fra Baltikum, og etterkommerne er i dag overveiende bosatt i Tyskland og Sverige. Begrepet «baltiske tyskere» må forstås i lys av den historiske betydningen av «tyskere» (tysktalende folk) og har ikke noe med landet Tyskland å gjøre.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den tyske bosetningen begynte med korstogene på 1200-tallet. Etterkommerne av de tyske ridderne slo seg ned i området, og dannet en adel av godseiere. Riga og Reval (det nåværende Tallinn) var hansabyer, og håndverkere og kjøpmenn her var av tysk avstamning.

Tyskerne utgjorde aldri mer enn 10 % av befolkningen, men var eliten i området i mange hundre år. Den opprinnelige befolkningen, estere, livere og latviere, levde som leilendinger på de tyske godsene, eller som tjenere i byene. Estlandssvenskene, som hadde innvandret samtidig som tyskerne, var for det meste fiskere ved kysten. Selv om den politiske kontrollen av området gikk over til Sverige, og siden Russland, beholdt tyskerne sin ledende posisjon.

I Sveriges stormaktstid spilte flere baltiske tyskere en viktig rolle i svensk historie. Noen slekter utvandret til Sverige, og flere kjente svensker har baltisk-tyske forfedre, for eksempel Evert Taube og Olof Palme. En betydelig andel av adelsslektene i Sverige er baltisktyske adelsslekter hvor medlemmer flyttet til Sverige mens Baltikum var under svensk styre.

I Tsar-Russland var de baltiske tyskerne en privilegert gruppe, og mange hadde høye stillinger i militæret og den sivile administrasjonen. Det tyskspråklige Universität Dorpat ble grunnlagt av Gustav II Adolf i 1632. På dette universitetet, og i St. Petersburg, arbeidet mange fremstående baltisk-tyske vitenskapsmenn.

Selvstendigheten for Estland og Latvia etter første verdenskrig medførte slutten på tyskernes dominans. Godsene ble nå ekspropiert i en jordreform, og mange baltisktyskere emigrerte til Tyskland eller Sverige. Den hemmelige tilleggsprotokollen til Molotov–Ribbentrop-pakten innebar at Sovjetunionen fikk frie hender i Estland og Latvia. Hitler krevde at tyskerne i de to landene skulle evakueres til tysk-kontrollert område, og mellom oktober 1939 og januar 1940 flyttet 66 000 til Reichsgau Wartheland. I 1945 slo de fleste overlevende baltisktyskere seg ned i Tyskland eller Sverige.

Etter at Estland og Latvia ble selvstendige igjen i 1991, har forholdet mellom de baltiske tyskerne og de nye regjeringene vært relativt godt. Dette skyldes blant annet at organisasjonen til den baltisk-tyske adelen har erklært at medlemmene ikke vil kreve å få igjen landeiendommene sine.

Se også[rediger | rediger kilde]