Sjiraff
- For stjernebildet, se Giraffen.
| Sjiraff | |
|---|---|
 Masaisjiraff (G. c. tippelskirchi) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Giraffa camelopardalis Linné, 1758 |
| Norsk(e) navn: | sjiraff giraff |
| Hører til: | sjiraffer, drøvtyggere, hvaler og klovdyr |
| Habitat: | savanne |
| Utbredelse: | se kartet |
 |
|
Sjiraffen (Giraffa camelopardalis), også skrevet giraff, er et afrikansk, drøvtyggende klovdyr. Det eksisterer kun én nålevende art, men moderne forskning har avdekket at det kan være snakk om flere[1] og man regner med likeledes med flere underarter. Sjiraffene er gruppert i en egen familie, som består av sjiraffer og deres nærmeste slektning, okapien. Sjiraffene er verdens høyeste landdyr.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Hannene kan bli 4,8 til 5,5 meter høye og veie inntil 2 tonn, mens hunnene vanligvis er betydelig mindre og lettere. Skulderhøyde varierer fra 2,70 til 3,30 meter. Til tross for at halsen er ekstra lang, opptil tre meter, har den bare syv halsvirvler i likhet med andre pattedyr, men hver av disse er betydelige lengre. På grunn av høyden kunne sjiraffene ha fått problemer med blodtrykket. For å unngå dette har de en egen spesiell ventil i kroppen som styrer blodtilførselen. Hjertet til sjiraffen er også spesielt kraftig for å kunne pumpe blod opp den lange halsen. Hjertet kan pumpe opptil 60 liter blod gjennom kroppen per minutt, veier tolv kilo og skaper et blodtrykk som er tre ganger høyere enn hos mennesker.
På hodet har både han- og hun-sjiraffen to små, hårete, avrundede horn. Hannene bruker disse til å lekeslåss seg imellom. Når hannen blir eldre kan den få opptil tre ekstra horn. Tungen til sjiraffen har en blå-svart farge og er 46–50 centimeter lang. Noen tror den mørke fargen på tungen er for å hindre at den blir solbrent. Sjiraffen bruker tungen til å dra blader av grener, og den er sleip sånn at torner på greinene ikke biter på den.
Sjiraffen har lange, tynne ben som kan være over to meter lange. Ryggen skråner bakover. Skinnet er lyst med flekker, og de forskjellige rasene og underartene kan ha forskjellig mønster. Selv om de vanligvis er stille, kan de lage lyder. De kan både lage gryntelyder og en slags fløytelyder.
Sjiraffer løper fort. De er veldig oppmerksomme på farer, og kan varsle hverandre ved å utstøte lyder. De hviler gjerne med hodet mot bakken eller lent bakover mot ryggen. Men de kan raskt reise seg opp hvis de blir forstyrret.
[rediger] Underarter
Det er beskrevet en rekke underarter av sjiraff. Det hersker imidlertid i øyeblikket stor uenighet omkring en eventuell inndeling i slike. Moderne forskning har dessuten antydet at flere av underartene kan vise seg å være distinkte arter.[1] Man må derfor påregne endringer i listen nedenfor.
- G. c. reticulata – nørdøst Kenya, Etiopia, Somalia.
- G. c. angolensis – Angola, Zambia.
- G. c. antiquorum – vest og sørvest i Sudan.
- G. c. tippelskirchi – Sentral- og Sør-Kenya, Tanzania.
- G. c. camelopardalis – Øst-Sudan, nørdøst i Kongo.
- G. c. rothschildi – Uganda, Nord- og Sentral-Kenya.
- G. c. giraffa – Sør-Afrika, Namibia, Botswana, Zimbabwe, Mosambik.
- G. c. thornicrofti – Øst-Zambia.
- G. c. peralta – Niger, Kamerun.
[rediger] Etymologi
Artsnavnet camelopardalis stammer fra dyrets tidlige romerske navn, der det ble beskrevet som en mellomting mellom nettopp kamel og leopard. Navnet sjiraff er lånt fra arabisk zurafa som igjen sannsynligvis kommer fra et lokalt språk.
[rediger] Utbredelse og habitat
Sjiraffer fins utelukkende i Afrika; der er de imidlertid utbredt over et ganske stort område fra Tsjad i nord til Sør-Afrika i syd. De er et vanlig syn på de åpne slettene sør for Sahara, og unngår skogsområder med mye trær hvor de kan være et lettere bytte for rovdyr. Sjiraffer tåler mye sol og er ikke avhengig av skyggen fra trær.
Sjiraffer er ikke regnet som utryddingstruet, men noen underarter er sjeldne. Rundt Nilen forsvant sjiraffene allerede i antikken, og i Marokko og Algerie var de utdødde ved slutten av 700-tallet. I mange andre områder har sjiraffene dødd ut i løpet av 1900-tallet.
[rediger] Atferd
Sjiraffer holder sammen i flokker som i noen tilfelle kan bestå av hundre dyr eller mer. I dag ser det ut til å være sjelden, vanligvis ser man grupper som består av langt færre dyr. De danner dog neppe noen komplisert sosial struktur.
Siden sjiraffen er så stor, har den få fiender, men løver, geparder og hyener spiser den hvis de får anledningen. Sjiraffen er mest utsatt for rovdyr når den drikker eller sover, derfor går sjiraffene alltid i flokk ned til vannhull og en sjiraff holder vakt mens de andre drikker. Sjiraffer trenger veldig lite søvn, mellom 10 minutter og 2 timer i løpet av et døgn. Når de sover står de oppreist for å ikke være sårbar. Bare av og til legger de seg ned for å hvile.
Sjiraffen forsvarer seg mot fiender ved å sparke, og den har et veldig kraftig spark som kan drepe en løve.
[rediger] Ernæring
Sjiraffen er planteeter og spiser bare blad og planter. Den bruker mellom 16 og 20 timer i døgnet på å spise opptil 65 kilogram blader og kvister, og da helst blader fra akasietreet. Som drøvtygger tygger de først maten før den blir svelget og gulpet opp igjen gjennom den lange halsen for å bli tygd på nytt. Denne prosessen blir som regel gjentatt flere ganger for hver munnfull. Sjiraffen har fire mager. Sjiraffer drikker vann hvis det er tilgjengelig, men kan gå uker uten. Den får i seg mye vann fra bladene den spiser og overlever på denne måten.
[rediger] Reproduksjon
Sjiraffen når kjønnsmoden alder når den er 3–4 år gammel, men i det fri vil ikke hannen formere seg før den er 6–7 år gammel. Sjiraffen går drektig i 420–468 dager (14–15 måneder) og føder én kalv stående. En nyfødt sjiraffkalv er rundt 1,80 meter høy og veier 45–68 kilo. De første ukene vokser kalven 3 cm hver dag, og når de er ett år, har de blitt 3 meter høy. Allerede et par timer gammel kan kalven løpe rundt, men mesteparten av tiden de første ukene ligger den på bakken og slapper av mens moren passer på. Voksne sjiraffer er for store til å bli angrepet av de fleste rovdyr, men små sjiraffkalver er lett bytte for løver, leoparder, hyener og afrikanske villhunder. Dette fører til at bare 25–50 % av sjiraffkalvene når voksen alder. Gjennomsnittlig levealder er mellom 20 og 25 år i det fri og 28 år i fangenskap.
Sjiraffkalven drikker melk til den er omtrent et år gammel, men den begynner å spise planter allerede et par uker etter fødselen. 15–18 måneder gammel forlater sjiraffkalven moren, og når hansjiraffene er omtrent tre år gamle, danner de sin egen flokk.
[rediger] Referanser
[rediger] Eksterne kilder
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Giraffa camelopardalis – bilder, video eller lyd |
 |
Wiktionary: Sjiraff – ordboksoppføring |
.jpg){kind=small}
Denne zoologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
