Knebukser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Knebukser og lange strømper er vanlig i mange europeiske folkedrakter, blant annet i norske mannsbunader. Bildet viser mannsbunad fra nordre Gudbrandsdalen og kvinnebunad fra Oppdal
Vitsetegning fra dansk vittighetsblad 1894 viser en nykonfirmert ungdom som tar etter de voksnes uvaner. Smågutten har knebukser og matrosdress, den selvgode spradebassen bruker langbukser og skyggelue som de store.
Kvinnelige skigåere i Toronto i Canada 1925 i praktiske fritidsklær, blant annet med eplenikkers og varme ullstrømper.
Den tyske maleren Josef Block (1863–1943) med forfatteren Gerhart Hauptmann (1862–1946) i moderne eplenikkers ca. 1930.
Tysk Unterfeldwebel i Polen 1941 i feltuniform med lange knebukser (ridebukser), skaftestøvler, «tyskerhjelm» og MP40 maskinpistol. Nazistenes bruk av ridebukser førte til at de forsvant fra militærmoten etter andre verdenskrig.

Knebukser er bukser som rekker ned til like over eller under knærne.

I vestlig drakthistorie har det vært flere typer knebukser. Eksempler er knelange brøker, overdådige pludderbukser, vide ridebukser, poseforma eplenikkers, lette sportsnikkers, lårlange sykkelbukser og side bermudashorts. I Norge er knebukser også kjent som bunadsbukser og ski- eller turantrekk.

Historikk[rediger | rediger kilde]

De første buksene[rediger | rediger kilde]

Trange knebukser (engelsk breeches og fransk culottes) var typisk europeisk herremote på 1700-tallet. Bildet viser den engelske John Montagu 1783 iført pudderparykk og uniforms-inspirert rokokkodrakt med knebukser, silkestrømper, høyhælte spennesko, åpen livkjole (justaucorps), sid vest og kalvekryss. Vanlig hodeplagg var trekantet hatt av svart filt.

De europeiske knebuksene har sitt opphav i de korte og halvlange brøkene som mennene i middelalderen bar sammen med hoser, det vil strømper og løse buksebein. Fra 1400-tallet til omkring år 1800 ble strømper og knebukser, som kunne forekomme i ulike varianter, en fast del av den vanlige mannsdrakta, særlig når en skulle kle seg fint og presentabelt. Trange knebukser var særlig typisk for mannsdrakta på 1600- og 1700-tallet. Buksesmekken på disse var en brei klaff eller klapp, et tøystykke som dekket splitten og knapperaden foran og hadde to vannrette knappehull i sidene som ble knappet fast til bukselinninga. Også i norske folkedrakter var klaffebukser vanlig, enten det gjaldt korte knebukser eller langbuker. Slike buksesmekker ble avløst av gylfen i langbuksene omkring 1850. Knebuksene fikk også bukselommer i motsetning til tidligere tiders lommeløse plagg.

Breeches og culottes[rediger | rediger kilde]

På engelsk blir 1700-tallets populære knebukser ofte kalt breeches, flertallsformen av breech, et ord som kan bety «buksebak» og skal stamme fra det norrøne brok. På fransk blir slike knebukser vanligvis kalt culottes, som også opprinnelig betyr «bakstykke» og som på engelsk også kan bety «bukseskjørt». Den franskdominerte fektesporten bruker også culotte om korte fektebukser. Det norske ordet nikkers er for øvrig lånt fra den amerikanske betegnelsen knickers for dette plagget. Dette ordet er avledet av knickerbockers, et kallenavn for gammeldagse, hollandske innvandrere i New York som bar slike bukser.

For å understreke inntrykket av sterk leggmuskulatur var det i den europeiske herremoten fra 1500- til inn på 1800-tallet ikke uvanlig å legge inn fyllstoff i de ettersittende strømpene eller bruke spesialforsterkede varianter som ga en muskuløs profil.[1] Slike innlegg omtales som false calvesengelsk og lösvadersvensk.[2]

Knebuksene blir umoderne[rediger | rediger kilde]

Under den franske revolusjonen i 1789 kom de forfinede knebuksene til å symbolisere nettopp aristokratiet og overklassen, og de opprørske franskmennene markerte derfor sine radikale samfunnsreformer i et opprør mot den gammeldagse knebuksemoten. De kalte seg sansculottes, det vil si «uten knebukser», og valgte isteden å bruke langbukser, som tidligere stort sett hadde vært arbeidsplagg for bønder og sjøfolk, enten de var vide slengbukser eller trange pantalonger. Selv om den europeiske adelen og konservative besteborgere fortsatte å bruke knebukser til omkring 1820, har langbukser siden vært den vanligste buksetypen for menn. Knebukser fikk imidlertid et visst oppsving som fritidsplagg i mellomkrigstida, blant annet i form av eplenikkers, en mote som lenge ble beholdt i den engelske golfsporten. Inntil andre verdenskrig var det dessuten vanlig at gutter ikke fikk langbukser før de ble konfirmert, men brukte knebukser og lange strømper som beinklær.

Tidlig på 1800-tallet ble knebuksene helt erstattet av langbukser, et plagg som siden er blitt vanlig for alle menn.

Guttebukser, mamelukker, nikkers, ride- og uniformsbukser[rediger | rediger kilde]

Amerikanske arbeidere tidlig på 1900-tallet. Guttene har knebukser, bare bein og skyggeluer, de voksne langbukser, sko og bredbrennede hatter.

Da langbuksene kom på 1800-tallet, og det etter hvert ble vanlig med egen drakt for barn, ikke vare voksenklær i liten størrelse, ble korte bukser og lange strømper et plagg forbeholdt gutter. De minste var ofte kledt i kjoleliknende barnekitler, mens litt større fikk knebukser. Guttene fikk vanligvis langbukser og dress først da de ble konfirmert og regna som voksne. Denne skikken holdt seg i Norge fram til mellomkrigstida.

Selv om bukser tradisjonelt j Vesten bare har blitt båret av gutter og menn, kom sydde mamelukker i kvinne- og jentemoten på 1800-tallet. Det var underbukser med side buksebein der blondekanten var synlig under kjolekanten.

Knebukser har fra tid til også vært fritidsplagg for menn; det gjelder for eksempel ridebukser, golfbukser, klatre- og skinikkers.

Fra slutten av 1800-tallet ble knebukser populære som en ny type ride- og uniformsbukser. Buksene hadde et traktformet snitt, var vide og poseformede over lårene men smalnet fra knærne og et stykke ned på leggen. De ble båret sammen med høye skafte- eller snørestøvler, med leggings, gamasjer eller puttees (beinviklinger). Som korte langbukser ble ridebuksene kneppet eller snørt tett til beinet under kneet slik at støvlene dekket nederste del. Slike stramme uniformsbukser kalles spidsbukser på dansk, mens en litt annen type ettersittende ridebukser kalles jodhpurs på engelsk og andre språk. Vide knebukser ble brukt av armeer både i og utenfor Europa, blant annet i Russland, Japan og østeuropeiske land før, under og lenge etter første verdenskrig. I mellomkrigstida og under andre verdenskrig ble imidlertid vide støvlebukser særlig forbundet med «brunskjortene», det tyske nazistpartiets gatetropper, og tyske soldater generelt. Rytterbukser og lange støvler for fotsoldater ble derfor i mange hærer etter 1945 erstattet av moderne, «angloamerikanske» feltbukser, det vil si posete langbukser, kombinert med lave støvler.

I dag[rediger | rediger kilde]

Knebukser eller nikkers brukes som turplagg av skiløpere, jegere og fjellvandrere. Ved fjellklatring beskytter buksene knærne men er ikke i veien for føttene.

Knebukser er beholdt i mange europeiske folkedrakter, også i norske herrebunader, der knebrøkene ofte er laget av tykk vadmel og utstyrt med klaff foran og skinnlapp i baken.

Knebukser i form av moderne nikkers brukes i dag ellers først og fremst som sportsplagg, for eksempel i fekting og ridning, og til turbruk, både av fjellvandrere, skigåere, jegere og klatrere. Som uniformsplagg er knebukser tradisjonelt blitt båret av jegertroppene, blant annet av de tyske Gebirgsjäger som er særlig trent for aksjoner og arbeid i Alpene.

Knebukser har ofte knapper, spenner eller snøring for å slutte buksebeinet tett inntil beinet like under kneet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]