Lars Gule

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Endringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: struktur, gjentagende avsnitt om utdannelse og jobb

Lars Gule

Lars Gule (født 24. juni 1955 i Oslo) er en norsk filosof, samfunnsdebattant og postdoktorstipendiat (ved Høgskolen i Oslo og Akershus, HiOA). Gule ble kjent for offentligheten i 1977 da han ble arrestert i Beirut med sprengstoff i bagasjen. Fra 2000 til 2005 var han generalsekretær i Human-Etisk Forbund. I «blasfemi-saken» ble den norske regjeringen tvunget til retrett, den 4. februar 2009, på grunn av et opprop som Gule var en av initiativtagerne til.

Utdanning og yrkesliv

Lars Gule studerte historie, filosofi og samfunnskunnskap ved Universitetet i Bergen og tok doktorgraden samme sted i 2003 da han forsvarte avhandlingen Social Development and Political Progress in Two Traditions om utviklingsoppfatninger i vestlige og arabisk/islamske kulturer.

I 1987 administrerte han ved fagområdet Midtøstens språk og kultur og ved Senter for vitskapsteori, begge ved Universitetet i Bergen. I 1989 ble han knyttet til Chr. Michelsens Institutts (CMIs) menneskerettighetsprogram som doktorgradsstipendiat og administrator. Han kom senere tilbake til Universitetet i Bergen (Senter for utviklingsstudier) som programkoordinator for forskningsprogrammet Nature, Society and Water (1998–2000).

Fra juli 2000 til desember 2005 var han generalsekretær i Human-Etisk Forbund (se nedenfor). Fra februar 2006 var han studieleder ved SEFIA, Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid, HiO, og i august 2007 gikk han over i en stilling som førsteamanuensis (etter nedleggelsen av SEFIA) knyttet til fagområdene flerkulturell forståelse og utviklingsstudier ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier, HiO. Fra januar 2009 var Gule også knyttet til HiOs (fra 1. august 2011 HiOAs) Senter for profesjonsstudier (SPS) i 1/2 stilling som postdoktor. Fra januar 2010 er han postdoktor-stipendiat i full stilling ved SPS og skal arbeide med profesjonsutøvelse i det flerkulturelle samfunn.

Reise til Libanon og fengselsdom

I januar 1977 starte Gule en reise fra Norge som var ment å ta ham gjennom store deler av Midtøsten. I første omgang var målet Libanon, hvor de fleste trodde situasjonen var i ferd med å normalisere seg etter halvannet år med borgerkrig. Gule hadde sympati for palestinernes sak og engasjerte seg i organisasjonen Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP), en palestinsk gruppe som også har brukt terror som virkemiddel. Han har i ettertid avvist intensjonen om å delta i terrorisme og beskriver sitt engasjement som «antiimperialistisk».

Etter en viss våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber, skal DFLP ha bedt Gule om å gjennomføre en aksjon i Israel, tenkt gjennomført i begynnelsen av juni 1977, som markering av tiårsdagen for seksdagerskrigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat.

Gule skal ha forklart at DFLP foreslo tre ulike mål for ham: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotell i Jerusalem eller utenfor et leilighetskompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Han avviste disse målene da han var skeptisk til det som kunne anses som en ren terrorhandling. «Mistenkte hadde gjort det kjent for sine oppdragsgivere at han ikke ønsket å ta menneskeliv. Hensikten med eksplosjonen var å markere 10-årsdagen for krigen i 1967, styrke palestinernes kampvilje og moral,» sa han senere til norsk politi. Han fikk imidlertid ikke til noen diskusjon med DFLP om en mer symbolsk aksjon.

Gule ville uansett selv måtte velge målet for operasjonen ved en eventuell ankomst til Israel, og da det ikke var mulig med noen direkte reise fra Libanon til Israel, skulle Gule reise via Norge hvor han også skulle anskaffe et nytt pass, før han reiste videre til Israel etter noen uker. Han fikk en flybillett til Europa og 1.300 US dollar fra DFLP, til dekning av øvrige reiseutgifter.

Da Gule den 5. mai skulle forlate Libanon med kurs for Norge, fant en kontrollør på flyplassen i Beirut ca. 750 gram sprengstoff skjult i permene på bøker Gule hadde i sin ryggsekk. Han ble overlevert til den libanesiske etterretningstjenesten og etter harde avhør, tilsto han sitt samarbeid med DFLP. Gule har forklart hvordan han ble utsatt for tortur blant annet ved å bli slått under fotsålene og truet med likvidering. Gjennom avhørene framkom det at Gules ryggsekk også inneholdt fenghetter og fire brev. Tanken var at brevene skulle sendes til israelske aviser etter bombeaksjonen for å forklare bakgrunnen for operasjonen.

Gule ble dømt til et halvt års fengsel i Libanon og en bot for «ulovlig besittelse av våpen» (sprengstoff). Han ble frifunnet for forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger ved hjelp av sprengstoffet.

Saken vakte stor oppmerksomhet i norske medier sommeren 1977, og da Gule ble løslatt fra fengsel og kom tilbake til Norge i november 1977, ble han avhørt av norsk politi. Påtalemyndighetene valgte imidlertid å reagere med en påtaleunnlatelse, selv om han også overfor norsk politi gjentok sin forklaring om å ha påbegynt planlegging av en bombeaksjon i Israel.

Visesangeren Ole Paus skrev en satirisk vise om denne saken, «Et stev om herr Lars Gule, Larvik», utgitt på platen Paus-Posten i 1977.

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund

Tilbake til Norge begynte Gule i 1978 på historiestudiet ved Universitetet i Bergen. Etter avsluttet magistergrad i filosofi, administrerte han en periode ved fagområdet Midtøstens språk og kultur og ved Senter for vitskapsteori. I 1989 ble han knyttet til CMIs menneskerettighetsprogram som doktorgradsstipendiat. Han kom senere tilbake til Universitetet i Bergen (Senter for utviklingsstudier) som programkoordinator for forskningsprogrammet Nature, Society and Water (1998–2000)

I 2000 ble Gule tilsatt som generalsekretær i Human-Etisk Forbund og tiltrådte 1. juli. Han virket i denne stillingen til 9. desember 2005. Den umiddelbare avgangen kom som følge av en uenighet med hovedstyret i et organisasjonsspørsmål, men innebar likevel bare en framskyndelse av fratredelsen idet Gules åremålsperiode på seks år var i ferd med å gå ut.

Gule er den generalsekretæren som har sittet nest lengst i Human-Etisk Forbunds historie, 5 1/2 år. Gule vektla livssynslikestilling og menneskerettigheter i sin periode, og bidro hyppig i mediene og den offentlige debatt. Han var ofte kontroversiell, ikke minst med sin kritikk av fundamentalistisk islam. Samtidig har han forsvart muslimers religionsfrihet og rett til å være muslimer i Norge. Kontroversielt var også hans utspill om trossamfunns rett til å diskriminere, blant annet kvinner og homofile, fordi de som føler seg diskriminert jo kan melde seg ut. Dermed oppløses den tilsynelatende motsetningen mellom grunnleggende rettigheter – livssynsfriheten og retten til ikke å bli diskriminert. Derfor kan heller ikke staten gripe inn i trossamfunnenes indre anliggender, etter Gules mening, uttrykt f.eks. i tidsskriftet Samtiden nr. 3/2003.

I en faghistorisk framstilling av Human-Etisk Forbunds historie vurderes Gule som en markant ideologisk leder av organisasjonen. Her framholdes også Gules engasjement for menneskerettighetene i sitt virke som generalsekretær.

Samfunnsdebattanten

Allerede som gymnasiast i Larvik deltok Gule i offentlig debatt. Under den generelle radikalisering på 1970-tallet utviklet Gule radikale standpunkter i frihetlig sosialistisk og marxistisk retning. Han var en periode aktiv i SVU (som senere ble SU) og i SV, men han var aldri med i SUF eller AKP(m-l).

På grunn av hva Gule betegner som et radikalt antiimperialistisk engasjement, lot han seg involvere i den palestinske frigjøringskampen i 1977 og sa seg villig til å delta i en voldelig aksjon mot Israel. Dette valget kom etter prosess over tid som innebar et brudd med en tidligere ikkevoldelig revolusjonær posisjon Gule hadde forfektet, blant annet som medlem av Folkereisning mot krig tidligere på 1970-tallet. Dette skjedde på grunn av en voksende overbevisning om at de imperialistiske og reaksjonære kreftene i verden ikke kunne omstyrtes uten bruk av vold. Det USA-støttede kuppet mot Salvador Allendes regjering i Chile (1973), var sterkt medvirkende til denne utviklingen.

Etter at Gule begynte ved Universitetet i Bergen (UiB) kom han i kontakt med et lite, men radikalt miljø som arbeidet med utvikling av Marx’ kommunismeteori. Gjennom dette arbeidet kom Gule til å distansere seg fra marxismen som ideologi og fra «venstresidas voldsromantikk» (blant annet i en «sjølkritisk» artikkel i Dagbladet i 1979). I artikkelen «Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien» (Ariadne 1, 1983) leverte han en teoretisk kritikk av den marxistiske teorien om klassekampens avgjørende betydning for den kommunistiske revolusjonen.

En konsekvens av hans Marx-forståelse og kritikk av klassekampteorien var at radikal politikk ikke innebærer nødvendigheten av en voldelig revolusjon, og han inntok en pragmatisk holdning til politisk organisering. Han ble medlem av AUF-stud. og var en kort periode leder av organisasjonen ved UiB (1984), men har siden ikke vært aktiv i AUF (eller Arbeiderpartiet). Han er i dag partipolitisk uavhengig, selv om hans samfunnssyn og posisjoner i den offentlige debatt plasserer ham på «venstresiden».

Interessen for Midtøsten som ble vakt gjennom oppholdet i Libanon i 1977, har Gule fulgt gjennom sine studier. Hans magistergrad i filosofi (1986) hadde tittelen «Adlyd Gud og de med autoritet blant dere» og var en studie av klassisk islamsk og moderne arabisk politisk tenkning. Dette førte til en interesse for islam og menneskerettigheter som Gule har forfulgt siden. Dette kommer til uttrykk i flere artikler og er også et sentralt tema i hans doktorgradsavhandling.

Gule deltar ofte i det offentlige ordskiftet gjennom avisinnlegg og nettdebatter, hvor han er særlig kritisk til totalitære ideologier og religioner. Derfor støttet han også Bernt Hagtvets kritikk av AKP i 2003. Han er også en del brukt som kommentator og debattant i radio og fjernsyn i tilknytning til blant annet spørsmål om Midtøsten, islam, religion og kulturkonflikter. I den offentlige debatt så vel som i sitt akademiske virke, forsøker Gule å levere et konsekvent forsvar av menneskerettighetene.

Gjennom sin periode som generalsekretær i Human-Etisk Forbund fokuserte Gule også på religionskritikk. Selv om han også kritiserte kristendommen, har han satt et særlig kritisk søkelys på islam. Men Gule avviser og kritiserer skarpt det han oppfatter som unyanserte, feilaktige og/eller overdrevne framstillinger av en trussel fra islam.

Gule er fortsatt en sterk kritiker av staten Israel, som han har karakterisert som en rasistisk stat. Han avviser også at kritikk av Israel skulle være en form for antisemittisme.

Siden 2007 har Gule arbeidet med en rettsprosess hvor han argumenterer for at det har skjedd et justismord. Saken handler om en bangladeshisk mann (og tidligere bekjent av Gule), som skal ha utsatt sin bangladeshiske kone for vold, bl.a. ved å henge henne opp etter føttene, fire ganger. I avhandlingen Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar fra 2010 gjennomgås etterforskningen, de sakkyndige uttalelsene og dommene, samt pressens rolle, i saken i detalj..

Etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 har Gule blitt intervjuet og referert av både norske og internasjonale medier, som kommentator om terror og flerkulturelle spørsmål, og fordi han har «diskutert» med Anders Behring Breivik på nettstedet Document.no.. Mange har funnet det provoserende at en «tidligere terrorist» blir benyttet som ekspertkommentator i forbindelse med et terrorangrep.

Utvalgt bibliografi

• «Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien» i Ariadne 1, 1983
• «Islam og menneskerettighetene», Humanist, 2-88
• «Økologi og økonomi», i Gjerdåker, Gule og Hagtvet (red.), Den uoverstigelige grense: tanke og handling i miljøkampen, 1991
• «Politivold, forskning og rettssikkerhet: noen vitenskapsteoretiske og forskningsetiske utdypninger», i Lars Gule og Preben Falck (red.), Politivold, forskning og rettssikkerhet: et menneskerettslig søkelys på politivoldskomplekset i Bergen, 1991
• «Islam and Democracy», Forum for Development Studies nr 2, 1992
• «Hvor går toleransens grenser?», Samtiden nr. 2, 1996
• «Trosfrihet i den muslimske verden», Mennesker og rettigheter, Nordic Journal for Human Rights, vol. 3, 2001
• Social Development and Political Progress in Two Traditions – A Comparative and Conceptual Analysis of Western and Arab-Islamic Ideas of Social and Political Improvement, 2003
• «Retten til å diskriminere», Samtiden nr. 3, 2003
• «Islam og religionskritikk». Forord til den norske utgaven av Ibn Warraq, Hvorfor jeg ikke er muslim, 2003
• «Betingelser og begrensninger for livssynsfrihet», Religion og livssyn, 3/04
• «Statens verdigrunnlag i et pluralistisk samfunn», i Didrik Søderlind (red.), Farvel til statskirken?, 2005
• Islam og det moderne, 2006
• «Niqabens paradoksale umulighet», MaiA 4 2006
• «Humanisme og islam», Religion og livssyn, 4/06
• «Islam og det moderne – en refleksjon», Minerva, nettutgave (17.09. 2007)
• «Religionskritikk og folkeskikk. Om begrepene respekt og toleranse», i Didrik Søderlind (red.), Verdier og verdighet. Tanker om det humanistiske livssyn, 2007
• «Sexsalg, sexkjøp og autonomi», i Liv Jessen (red.), Det ideelle offer. Andre tekster om prostitusjon, 2007
• «Profesjon og flerkulturalitet», i Anders Molander og Lars Inge Terum (red.), Profesjonsstudier, 2008
• Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar, 2010.

Eksterne lenker

• Publikasjoner av Lars Gule i forskningsdokumentasjonssystemet Cristin

• Portrett Lars Gule: Fred er ei det beste. Intervju i Fri Tanke
• «Retten til å diskriminere.» Artikkel i Samtiden 3/2003
• «Gud og terroristene». Kronikk i Dagbladet 16.10. 2001
• «Niqabens paradoksale umulighet». Kronikk i nettmagasinet MaiA 4 2006
• «Uærlighet i religionsdebatten». Debattinnlegg i Dagbladet 21.06. 2007
• «Islam og det moderne – en refleksjon», Minerva, nettutgave, publisert 17.09. 2007
• «Islams elendighet», Kronikk i Klassekampen 11.10. 2008
• «Nei til omskjæring», Kronikk i Klassekampen 30.06. 2011, utvidet versjon på Nye Meninger 01.07. 2011
• «Israel – Da fredsbevegelsen forsvant», Bokessay på Minervanett.no 01.11. 2011

Forgjenger:  Tove Beate Pedersen

Generalsekretærer i Human-Etisk Forbund (2000–2005)

Etterfølger:  Kristin Mile