Førsteamanuensis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Førsteamanuensis er en høyere vitenskapelig stilling og et formelt akademisk kompetansenivå (betegnet førsteamanuensiskompetanse[1]) ved universiteter og høyskoler i Norge.

Krav for ansettelse som førsteamanuensis[rediger | rediger kilde]

Grunnlaget for ansettelse i stillingen ved institusjoner under lov om universiteter og høyskoler er forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger § 1-4[1], som slår fast at kravet er

  • «norsk doktorgrad på aktuelt fagområde», eller
  • «tilsvarende utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad», eller
  • «kompetanse på tilsvarende nivå dokumentert ved vitenskapelig arbeid av samme omfang og kvalitet».[1]

Innen kunstneriske fag er kravet i stedet

  • «gjennomført godkjent stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid på aktuelt fagområde», eller
  • «dokumentert kunstnerisk virksomhet eller utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå og med en særlig fordypning som er relevant for fagområdet eller disiplinen».[1]

Disse fem kvalifiseringsveiene er likestilt. Ofte blir de tre vitenskapelige kvalifiseringsveiene mindre formelt omtalt som «doktorgrad eller tilsvarende kompetanse», «doktorgradsnivå» eller upresist bare som «doktorgrad» (som da er å forstå som et kompetansenivå som viser til norsk doktorgrad eller tilsvarende kompetanse). Det er imidlertid ikke et krav å ha en grad betegnet som doktorgrad, og det er heller ikke slik at en hvilken som helst grad betegnet som doktorgrad kvalifiserer for stillingen; det avgjørende er at graden/kompetansen er norsk doktorgrad eller anerkjent som likeverdig med dette.

Det stilles videre krav om «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning».[1] Det kan ved kunngjøring av den enkelte stilling, innenfor rammene av forskriften, beskrives mer spesifiserte ønsker til hva slags kompetanse, eksempelvis ønsket faglig profil, søkeren skal ha. Det er imidlertid ikke anledning til å stille andre formelle kompetansekrav enn de som fremgår av forskriften. Forskriften har alltid forrang foran veiledninger vedtatt på institusjonsnivå og utlysningstekster, i tråd med prinsippet om lex superior.

Det kompetansenivået man må inneha som førsteamanuensis betegnes i forskriften som førsteamanuensiskompetanse. Det kompetansenivået man må inneha for å ha stilling som førsteamanuensis eller førstelektor betegnes med samlebetegnelsen førstestillingskompetanse. Man kan oppnå førsteamanuensiskompetanse på grunnlag av forskriften ved å avlegge norsk doktorgrad, eller ved å avlegge utenlandsk grad på tilsvarende nivå, eller ved å bli erklært kompetent til stilling som førsteamanuensis (førsteamanuensiskompetent) av sakkyndig komité i forbindelse med søknad på utlyst slik stilling eller etter opprykkssøknad. Det sistnevnte er spesielt vanlig i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, hvor det er mer vanlig at forskere ikke har formell doktorgrad (særlig personer utdannet før Bolognaprosessen); samtidig er det viktig å merke seg at nivået på grader betegnet som «doktorgrad» varierer sterkt i tid og sted, og at tidligere tiders grader som f.eks. lisensiatgrad og magistergrad holdt et nivå fullt på høyde med grader betegnet som doktorgrad/ph.d. i dag og grader betegnet som doktorgrad i andre land (eksempelvis USA, Storbritannia (PhD) og Tyskland).[2] Også endel hovedfag, f.eks. den gamle cand.real.-graden, holdt et høyt forskningsmessig nivå som godt kunne tilsvare nivået på grader betegnet som doktorgrad i andre land. Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger stiller ikke bestemte krav til hvilken grad man skal ha for ansettelse som førsteamanuensis, idet det er de akademiske publikasjonene som legges til grunn; en norsk doktorgrad innebærer at man automatisk oppfyller kravet til tilstrekkelige publikasjoner. Er man først erklært kompetent som førsteamanuensis ved en institusjon gjelder dette ved alle andre institusjoner under lov om universiteter og høyskoler, jf. f.eks. forskriftens § 2-3(5).[1] Det er ingen forskjell på kompetansenivået til personer med formell grad betegnet som doktorgrad (norsk eller utenlandsk) i forhold til personer som er tilkjent tilsvarende kompetanse av sakkyndig utvalg.

Det kompetansenivået som forskriftens § 1-4 legger til grunn, dvs. norsk doktorgrad eller tilsvarende kompetanse, betyr innen de fleste fag i dag at man har publisert vitenskapelig arbeid som i omfang samlet tilsvarer tre–fire fagfellevurderte artikler av full lengde som man er eneforfatter eller hovedforfatter av, som er et vanlig omfang for en doktorgrad innen de fleste fag (til sammenligning tilsvarer professorkompetanse innen eksempelvis samfunnsvitenskap omfangsmessig 8–12 slike artikler medregnet eventuell doktorgradsavhandling, lisensiatavhandling, magistergradsavhandling e.l.[3]). I praksis er det ofte nødvendig å ha et høyere kompetansenivå enn dette minstekravet for å bli ansatt i utlyste førsteamanuensisstillinger, særlig ved de mest sentrale universitetene, fordi konkurransen om slike stillinger ofte kan være stor ved de mest attraktive institusjonene. Ved opprykk og kompetansebedømmelse legges kun minstekravet til grunn.

I dag er førsteamanuensis den nest øverste vitenskapelige stillingen, etter professorer. Tidligere fantes det ved norske universiteter den vitenskapelige stillingen som dosent, som var plassert umiddelbart under professorer og over førsteamanuenser. Selve tittelen dosent ble gjeninnført i 2006 som en opprykksordning fra førstelektor, men har i dag et annet innhold og inngår ikke i det vitenskapelige stillingshierarkiet, men i et parallelt hierarki basert på pedagogiske kvalifikasjoner.[4]

Personer som er fast ansatt som førsteamanuensis kan etter forskriftens § 2-1[1] få opprykk til stilling og tittel som professor dersom de blir tilkjent professorkompetanse av en sakkyndig komité i det faget de er ansatt som førsteamanuensis i. Dette kan enten skje ved søknad på utlyst professorat ved egen eller annen institusjon (dvs. uavhengig av om de får stillingen), eller gjennom søknad om opprykk ved institusjonen hvor de er ansatt. Frem til 2010 ble opprykkssøknader sendt gjennom en nasjonal opprykksordning, som utnevnte komitéen. Fra 2010 utnevner institusjonene selv komitéen.

Tilsvarende kan ansatte amanuenser, høyskolelektorer og universitetslektorer etter forskriftens § 2-3[1] søke opprykk til stilling som førsteamanuensis når de oppnår slik kompetanse. Det gis automatisk opprykk uten bedømmelse dersom søkeren har avlagt norsk doktorgrad, utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad, eller dersom søkeren har blitt erklært kompetent til stilling som professor, høyskoledosent eller førsteamanuensis av sakkyndig utvalg på sitt fagområde ved institusjon under lov om universiteter og høyskoler (eksempelvis ved søknad på stilling ved annen institusjon, uavhengig av om søkeren fikk stillingen), jf. § 2-3(5).[1] Det oppnevnes sakkyndig utvalg for å vurdere opprykkssøknader fra søkere som ikke allerede har avlagt doktorgrad eller blitt erklært kompetente til stilling som førsteamanuensis (evt. professor eller høyskoledosent), tilsvarende fremgangsmåten ved professoropprykk. Søkerens publikasjoner og kompetanse ellers danner da grunnlaget for vurderingen. Minst et av komitémedlemmene må ha kompetanse over førstestillingsnivå, og de øvrige må ha førsteamanuensiskompetanse, jf. § 2-3(4).[1]

Den norske stillingen førsteamanuensis er sammenlignbar med den amerikanske stillingsbetegnelsen Associate Professor og den tradisjonelle tyske außerordentlicher Professor (den som innehadde en lærestol ble betegnet som ordentlicher Professor eller Ordinarius). På engelsk brukes oversettelsen Associate Professor.

Universitetslektor/høyskolelektor er tilsvarende stillinger i Danmark og Sverige (i Norge er dette stillinger plassert under førsteamanuensis).

Førsteamanuensis II brukes noen ganger om førsteamanuenser med deltidsstillinger (som regel 20 %), tilsvarende professor II.

Den som har kompetanse som førsteamanuensis er også kvalifisert for stillingen forsker SKO 1109 (som tilsvarer førsteamanuensis).[5] Denne stillingen blir også betegnet som seniorforsker.

Personer som har kompetanse som førsteamanuensis, eller en vitenskapelig produksjon som reelt sett tilsvarer slik kompetanse, kan ikke ansettes som stipendiater.[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j FOR 2006-02-09 nr 129: Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger
  2. ^ Liv Helga Dommasnes, Else Johansen Kleppe, Gro Mandt og Jenny-Rita Næss (1998). «Women archeologists in retrospect – the Norwegian case». I: Excavating women: a history of women in European archaeology (red. Margarita Díaz-Andreu García og Marie Louise Stig Sørensen), s. 115. Routledge, London. ISBN 0415157609.
  3. ^ Krav til kompetanse for professoropprykk – veiledende retningslinjer for nasjonale bedømmelseskomiteer i samfunnsvitenskap
. Universitets- og høgskolerådet (2002). Arkivert fra originalen 2011-09-19
. Besøkt 2011-09-19
 .
  4. ^ http://www.forskerforbundet.no/Nyheter/Nyhetsarkiv/2007/Regler-for-opprykk-fra-forstelektor-til-dosent/
  5. ^ Reglement for opprykk til forsker 1109 i statlige virksomheter. Statens personalhåndbok 2011
. Fornyelses-, administrasjons- og kirkedepartementet
. «Kompetansekravene for forsker 1109 er norsk doktorgrad, eller utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad, eller førsteamanuensiskompetanse ved norsk virksomhet, eller dokumentert kompetanse på tilsvarende nivå gjennom vitenskapelig arbeid av tilsvarende omfang og kvalitet.
»
  6. ^ http://org.ntnu.no/dion/arkiv/gen-info/tilsett2.htm