Kirsti Sparboe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kirsti Sparboe under Eurovision Song Contest 1965. Norge fikk 1 poeng og kom på en delt 13. plass med Portugal da Kirsti Sparboe sang «Karusell».
Hjemme hos Kirsti Sparboe i 1967.
Sparboe som Gunvor Smikkstugun i Trøndelag teaters oppsetning av Trost i taklampa i 1975

Kirsti Sparboe (født 7. desember 1946 i Tromsø) er en norsk sangerinne og skuespillerinne.

Hun har vunnet Melodi Grand Prix-finalen i Norge flest ganger som soloartist (4 ganger), og hun er den norske sangeren som har deltatt i flest internasjonale finaler av Eurovision Song Contest (ESC) som soloartist (3 ganger).

Første opptredener som sanger[rediger | rediger kilde]

Hun ble oppdaget av Dagbladets Nord-Norge-journalist Arthur Arntzen da hun som 17-åring sang med bandet The Caravans på et karneval i Tromsø, utkledd som kineser.

Arntzen inviterte henne til å synge i et presseshow i Tromsø som ble kringkastet og hørt både av Arne Bendiksen – som samme kveld tilbød henne platekontrakt – og av NRKs ungdomsredaktør, Ada Haug, som ville ha henne som gjest i NRKs TV-serie for ungdom, Tennpluggen, der hun sang «Bye, Bye Blackbird» og «All Of Me».

Teater og revy[rediger | rediger kilde]

Kirsti Sparboe debuterte som revyskuespiller på Chat Noir i Oslo 1970 i den nyskapende[trenger referanse] revyen Hjertelig tilstede sammen med Harald Heide-Steen og Rolv Wesenlund. Senere ble det turne Norge rundt, og plateinnspillingen av denne revyen ble også en stor suksess.[trenger referanse]

I 1972 deltok hun i én av de største[1] Chat Noir-suksessene, Einar Schankes jubileumsrevy Kjære lille Norge, som både ble filmatisert og musikken gitt ut på plate.

Siden har hun spilt i over et titalls populære[trenger referanse] høst- og sommerrevyer på ulike scener i både Oslo og byer som Tønsberg, Sandefjord og Fredrikstad. (Blant disse er kjente revyer som Eg ser deg utfor klubben, Solstreif og Norge i våre hjerter )

Kirsti Sparboe fikk sitt gjennombrudd som skuespiller i 1973 i rockemusicalen To muntre herrer fra VeronaOslo Nye Teater, basert på William Shakespeares tekst. Her spilte hun mot blant andre Toralv Maurstad og Per Theodor Haugen.

Siden har hun hatt hovedroller i en rekke store teateroppsetninger – de fleste i byene Oslo, Trondheim og Tromsø, samt mange turneer med Riksteatret.

I 1975 hadde hun hovedrollen i musikalversjonen av Alf Prøysens Trost i taklampaTrøndelag Teater med Trond Lie som regissør, og 1979 spilte hun sammen med blant andre Harald Heide-Steen og Trond Lie i komedien Jeg elsker min koneChat Noir.

I 1984/85 høstet Sparboe gode kritikker[trenger referanse] som selveste Pippi LangstrømpeChateau Neuf i Oslo og i 1988 hadde hun stor suksess på Hålogaland Teater med hovedroller både i Ole Brumm og Peter Shaffers Komedie i mørke, som hun senere spilte på Victoria Teater i Oslo.

Sin første rene talerolle hadde Kirsti Sparboe i Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Når den ny vin blomstrer på Oslo Nye Teater.

I 1994/95 spilte hun sammen med Elsa Lystad i Et fandens fruentimmer. Først på Victoria Teater i Oslo, og deretter på Norges-turne med Riksteatret.

Tittelrollen i Willy Russels Shirley Valentine, oversatt til nordnorsk av Arvid Hanssen og Arthur Arntzen, er en annen av Kirsti Sparboes store teatersuksesser[trenger referanse] – som hun i flere perioder (siden 1997) har turnert med i hele Nordland, Troms og Finnmark i regi av Nordland Teater og Hålogaland Teater.

I 1998 hadde hun en av hovedrollene i Ole Paus sin nyskrevne musikal Den store barnedåpen ( basert på Oskar Braatens skuespill med samme navn) ved Teater Ibsen i Skien.

I 1999 debuterte hun som operettesanger da hun, sammen med Ingebjørg Kosmo, spilte i Czardasfyrstinnen under Nordland Musikkfestuke i Bodø.

Sammen med Sverre Kjelsberg hadde Kirsti Sparboe hovedrollen i den kritikerroste[trenger referanse] musikalen Brecht-kabaret på Hålogaland Teater i år 2000. Samme år spilte hun også i Berthold Brechts Bryllupsfesten sammen med blant andre Ketil Høegh (i rollen som brudgommen) på Hålogaland Teater.

Film og fjernsyn[rediger | rediger kilde]

Hun hadde en større rolle i filmen Stompa forelsker seg.

Kirsti Sparboe har hatt flere egne store TV-show, dokumentar- og portrettprogram på NRK, blant annet i 1967 (fra Tromsø), i 1973, 1977, 1979, 1996 og 2006 (der venninnen Grethe Kausland var gjest – og hadde en av sine siste TV-opptredner).

I 1968 hadde hun TV-showet Tre i parken sammen med Arne Bendiksen og Oddvar Sanne.

I 1969 deltok hun, sammen med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen, i humorserien Og takk for det, som er en av NRKs største TV-suksesser noensinne.

Sparboe har også vært programleder for en rekke populære TV-serier og underholdningsprogram på både NRK og TV2 – både alene og sammen med blant andre Erik Bye, Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Jon Skolmen.

Kom, så tegner vi en sang var en barne-TV serie på NRK som Kirsti Sparboe ledet i årene 1983/84. Denne serien vant også flere internasjonale TV-priser.

I 1991 ledet hun NRKs store 17.mai-show fra KulturHuset i hjembyen Tromsø, med blant andre Henny Moan og Jon Michelet på gjestelisten.

Sparboe har også vært med i noen episoder av TV-serien om Marve Fleksnes.

Hun har deltatt i flere norske spillefilmer – sammen med blant andre Rolv Wesenlund i Ute av drift i 1992. Sparboe debuterte som filmskuespiller allerede i 1965 i kinofilmen Stompa forelsker seg der hun spilte mot blant andre Grynet Molvig og Rolf Just Nilsen. For innsatsen i kinofilmen Kjære lille Norge (1973), regissert av Knut Bohwim, fikk hun strålende kritikker av blant andre Dagbladets filmanmelder Arne Hestenes.

Det er også laget TV-versjoner av flere av teateroppsetningene der Kirsti Sparboe spiller hovedroller. Blant andre; Musikken var av Bjarne Amdahl (Oslo Nye Teater), Hallo – Adjø (basert på melodier av The Beatles) (Oslo Nye Teater), Vi går i Hjorten (Trødelag Teater) og den elleville farsen Boieng – Boieng (Victoria Teater i Oslo), der hun spilte mot blant andre Linn Stokke, Ingerid Vardund og Hans Ola Sørlie, som hadde rollen som piloten.

Plateutgivelser[rediger | rediger kilde]

Platedebuten fant sted på plateselskapet Triola i 1964 med singlen «Frankie Boy»/«Ballerina». Oppfølgeren «Nå og for alltid» (Triola) lå syv uker på VG-listen.

Hennes best solgte plate er «Hjem»/«Tro på meg» (1966) (Triola), som solgte i over 50 000 eksemplarer på kort tid.

Sparboe er en av Norges mest allsidige[2]artister og har gjennom seks årtier spilt inn flere hundre melodier på plater. Mange av disse er etter hvert blitt kjente. Ved siden av «Hjem langt mot nord» (1966) og «Oj, oj, oj» (1969) finnes også «Napoleon med sin hær» (1965), «Nordlandsnetter» (1966), «Det blir ingen sommer» (1966), «Livet er herlig» (1967), «Vi gratulerer» (1968), «På en gammel benk» (1971), «Lillebror» (1972), «Velkommen til verden» (1972), «En sommer er over» (1972), «På verdens tak» i duett med Benny Borg (1973), «Er det merkelig at jeg blir litt sentimental» (1974), «Den store dagen» (1974), «Yo yo» i duett med Kjersti Døvigen (1974), «Solen på Kreta» i duett med Benny Borg(1976), «Midnattsol» (1983), «Ikke stå og frys» (1983), «Kjære kom tilbake» i duett med Gianni Ciriani (1983), «Jeg blir hos deg» i duett med Arne Bendiksen (1995), og «Nordlandsnetter» (nyinnspilling) (2007).

Kirsti Sparboe i dag[rediger | rediger kilde]

Kirsti Sparboe er fortsatt, snart 50 år etter platedebuten, en svært etterspurt[3]artist som turnerer over hele landet. I september 2011 deltok hun på en stor jubileumskonsert på Valhall stadion i Tromsø, der hun hadde egen konsert for over 10 000 mennesker[4]sammen med det nordnorske bandet Violet Road. På samme gigantkonsert deltok blant andre nordnorske toppartister som Röyksopp, Pristine, Anneli Drecker, Mari Boine og Pussycats.

Pianistene Magne Amdahl, Kari Stokke og Per Husby har de siste årene akkompangnert Kirsti Sparboe på mange av hennes turneer Norge rundt.

Kirsti Sparboe har også i flere perioder samarbeidet med Kjell Karlsen og hans orkester – med både plateinnspillinger og konserter. For 45 år siden (i 1968) sang hun med Kjell Karlsens Orkester på slottsballet under kronprinsbryllupet til Sonja og Harald. I 2007 var hun tilbake på Slottet, der hun sammen med blant andre Hege Schøyen, Hanne Krogh og Guri Schanke hyllet Kong Harald V under slottsballet på Kongens 70-års dag.

I november 2011 var Kirsti Sparboe på ny vokalist med Kjell Karlsens orkester, sammen med blant andre Kåre Conradi, Bjørn Johan Muri og Heidi Ruud Ellingsen. Anledningen var Kjell Karlsens 80 års jubileumsgalla i Oslo Konserthus.

Journalist og forfatter Bjørnar Halnum har skrevet biografien om Kirsti Sparboe. Boka Kirsti Sparboe kom ut på Atheneum Forlag høsten 1984.

Kirsti Sparboe har vært gift tre ganger, blant annet med sangeren og komponisten Benny Borg. Hun er i dag bosatt på en gård i landsbyen Tolånga i Skåne i Sverige sammen med ektemannen Terje Dahl, som er en av Skandinavias mest suksessrike[5]gallopptrenere.

Niesene til Kirsti Sparboe, Sigrun Loe Sparboe og Pernille Sparboe, er i dag begge låtskrivere, vokalister og plateartister. Sigrun spiller i popbandet Sigrun and the Kitchen Band.

Hederspriser og topplasseringer[rediger | rediger kilde]

Sparboe har også hatt stor suksess som artist i utlandet,[6]og vant flere priser i ulike sangfestivaler, blant annet Midem-festivalen i Cannes i Frankrike i 1967 og brasilianske verdensmusikkfestival i Rio de Janeiro i 1968, der hun gikk helt til topps og fikk gullmedalje for melodien «I feel so strong». Hun har også hatt en rekke plateinnspillinger på platelistene i land som Vest-Tyskland og Sverige.

Kirsti Sparboe har vunnet den norske finalen av Melodi Grand Prix (MGP) hele fire ganger, i 1965 med «Karusell», i 1967 med «Dukkemann», og i 1969 med «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli». Med disse sangene kom hun på henholdsvis 13., 14. og 16. plass i de internasjonale finalene. Den fjerde vinnersangen, «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» fra 1968, ble trukket tilbake før den internasjonale finalen.

I 1970 deltok Sparboe i den vest-tyske Grand Prix-finalen med melodien «Pierre Der Clochard», som kom på fjerdeplass i finalen.

I 1967 mottok Sparboe Midem-prisen i Cannes som den mestselgende[7]plateartist i Europa (sett i forhold til innbyggertallet i artistens hjemland).

I 1968 fikk Kisti Sparboe gullmedalje[8] på Verdensmuikkfestivalen i Rio de Janeiro i Brasil (verdens største musikkfestival) for fremførelsen av melodien «I feel so strong».

I 1969 ble Kirsti Sparboe tildelt ungdomsbladet Det Nye sin Sølvmikrofonen (som, etter avstemming blant bladets lesere, ble tildelt årets mest populære norske popartist). Den første vinneren av Sølvmikrofonen var Wenche Myhre i 1967.

Kirsti Sparboe vant Spellemannprisen i 1972 som beste kvinnelige artist. Hun ble også nominert til Spellemannprisen i 1974, 1976 og 1977.

I 1982 ble Sparboe tildelt Gammleng-prisen i klassen pop.

1 1998 ble Kirsti Sparboe av ordføreren tildelt en hederspris fra Tromsø kommune for sin unike karriere og profilering av hjembyen Tromsø over fire tiår. Prisen ble utdelt da hun besøkte KulturHuset i hjembyen med forestillingen Shirley Valentine (med Kirsten Sørlie som regissør og forfatterne Arthur Arntzen og Arvid Hanssen som oversettere av den to timer lange teatermonologen til frodig nordnorsk språkdrakt).

I 1999 ble Kirsti Sparboe tildelt Mack-prisen – et kulturstipend som utdeles av Mack-ølets venner til personer eller organisasjoner som har bidratt positivt til fremme av nordnorsk humor og kultur. Blant andre vinnere av Mack-prisen er; Ola Bremnes, Karl Erik Harr, Tove Karoline Knutsen, Jack Berntsen, Arthur Arntzen og Mari Boine.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album[rediger | rediger kilde]

Diverse[rediger | rediger kilde]

Kirsti Sparboes 14 bidrag i Melodi Grand Prix / Eurovision Song Contest[rediger | rediger kilde]

Kirsti Sparboe har i perioden 1965 til 1977 hatt til sammen 14 fremførelser i Melodi Grand Prix / Eurovision Song Contest:

  1. Karusell (Lite Orkester) (1965) (1.plass). Eurovisions-finalen ble arrangert i Napoli i Italia.
  2. Karusell (Stort Orkester) (1965) (1. plass)
  3. Gi meg fri! (1966) (2.plass)
  4. Lørdagstripp (1966) (4.plass)
  5. Dukkemann (1967) (1.plass). Eurovisions-finalen ble arrangert i Wien i Østerrike.
  6. Stress (1968) (2.plass)
  7. Jeg Har Aldri Vært Så Glad i Noen Som Deg (1968) (1.plass)
  8. Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli (1969) (1.plass). Eurovisionsfinalen ble arrangert i Madrid i Spania.
  9. Pierre Der Clochard (1970) deltaker i Vest-Tyskland ( 4. plass i den vest-tyske finalen).
  10. Lillebror (1972) (2.plass)
  11. Yo-Yo (1974) (4.plass) (duett med Kjersti Døvigen)
  12. Sang (1977) (3.plass) (duett med Benny Borg)
  13. Poker (1977) (Semifinale)
  14. Det Er Hans Land (1977) (Semifinale)

I 1979 var Kirsti Sparboe dommer/juryleder i den norske Melodi Grand Prix-finalen, der Anita Skorgan gikk helt til topps, og med Anne Lise Gjøstøl og Inger Lise Rypdal på de neste plassene.

I 2008 var en hyllest til Kirsti Sparboe (der hun også selv sang med over hundre skolebarn) pauseinnslag i delfinalen i Stavanger. (Hun deltok også i MGP-finalen i Oslo samme år, sammen med Anne Karine Strøm og andre MGP-helter som var hyllet i de ulike delfinalene i 2008.).

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [Bjørnar Halnums biografi om Kirsti Sparboe utgitt på forlaget Atheneum a.s. Oslo 1984 – ISBN-82-7334-0309]
  2. ^ www.mic.no Norsk pop- og rockleksikon (2005) om Kirsti Sparboe
  3. ^ Avisa Nordlys 2. april 2011 (side 42 og 43) reportasje om Kirsti Sparboe
  4. ^ [NRK Troms og Finnmark; reportasje på nettsidene 9. september 2011 fra jubileumskonserten på Valhall i Tromsø]
  5. ^ [Terje Dahl. Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Terje Dahl]
  6. ^ [Innleggsbok (skrevet av Arne Bendiksen) i dobbelt-CD-en Kirsti Sparboe – Ikke Stå og frys – 46 høydepunkter. Utgitt i 1995 – AB Records / Triola TNCD 2006/7]
  7. ^ [Bjørnar Halnums biografi om Kirsti Sparboe – side 68 – utgitt på forlaget Atheneum a.s. Oslo 1984 – ISBN-82-7334-0309]
  8. ^ [Innleggsbok (skrevet av Arne Bendiksen) i dobbelt-CD-en Kirsti Sparboe – Ikke Stå og frys – 46 høydepunkter. Utgitt i 1995 – AB Records / Triola TNCD 2006/7]

Eksterne lenker (med video- og filmklipp)[rediger | rediger kilde]