Hypertensjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Høyt blodtrykk)
Gå til: navigasjon, søk
Essensiell (primær) hypertensjon
Essensiell (primær) hypertensjon
ICD-10-kode I10
ICD-9-kode 401
ICPC-2 K85, K86, K87
DiseasesDB 6330

Hypertensjon (latin: hypertensio arterialis) er en tilstand der arterieblodtrykket er høyere enn det normale for pasientens kjønn og alder.[1]

Hypertensjon er en av risikofaktorene for hjerneslag, hjerteinfarkt, hjertesvikt, og er en av de fremste årsakene til kronisk nyresvikt.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Hypertensjon er forhøyelse av det arterielle middelblodtrykk sammenliknet med det normale for alderen.[2]

Blodtrykk er en kontinuerlig variabel, og risiko for diverse komplikasjoner stiger i takt med stigende blodtrykk. Et blodtrykk under 120/80 mmHg defineres som normalt. Hypertensjon kan defineres som vedvarende diastolisk blodtrykk over 95.[1] Blodtrykket bør måles på begge armer ved tre gjentatte anledninger med ukers mellomrom før diagnosen hypertensjon brukes. Det er hvileblodtrykket som skal måles, blodtrykket varierer hele dagen relatert til fysisk anstrengelse og stress.

Hos pasienter med diabetes mellitus eller nyresykdom, viser studier at blodtrykk over 130/80 mmHg bør betraktes som en risikofaktor, og kan derfor kreve behandling.

Etiologi[rediger | rediger kilde]

Essensiell hypertensjon[rediger | rediger kilde]

Primær:

Sekundær (ikke-essensiell) hypertensjon[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Sekundær hypertensjon

Hos de fleste pasienter, vil man ikke kunne identifisere noen underliggende årsak til det høye blodtrykket (og klassifiseres dermed som «essensiell hypertensjon» eller «primær hypertensjon»), hos ca. 10 % av pasientene kan man påvise en årsak til blodtrykksforandringene, dette betegnes som sekundær hypertensjon.

Patofysiologi[rediger | rediger kilde]

Mekanismene som leder til sekundær hypertensjon er generelt godt kartlagt, og er nærmere utdypet i artikkelen om sekundær hypertensjon. Hvorledes man utvikler essensiell hypertensjon er i langt mindre grad belyst. Det er kjent at cardiac output øker i tidlige stadier av sykdomsforløpet, og hvor den totale perifere motstand i kartreet forblir normal; over tid faller cardiac output til normale nivåer mens totale perifere motstand øker. Tre forskjellige teorier er blitt anvendt for å forklare dette:

  • Nyrenes manglende evne til å skille ut natrium, som fører til at et natriumekskresjons-hormon (teoretisk konsept, hormonet er ikke påvist) for å fremme natrium-utskillelsen, hvor en bivirkning ved hormonet er økt total perifer motstand.
  • Et overaktivt renin / angiotension system som fører til vasokonstriksjon og retensjon av av natrium og vann. Det økte blodvolum leder til hypertensjon.
  • Et overaktivt sympatisk nervesystem, som fører til økt repons overfor stress.

Tegn og symptomer[rediger | rediger kilde]

Hypertensjon blir vanligvis påvist tilfeldig, og gir ofte ikke opphav til symptomer i det hele tatt. Kun hos få pasienter forekommer øket hodepine elles svimmelhet før påvisning av høyt blodtrykk.

Malign hypertensjon (eller "akselerert hypertensjon") er et endestadium i sykdomsutviklingen, og kan presentere seg med hodepine, tåkesyn, nevrologiske symptomer og svikt av andre kroppsorganer.

Det er velkjent at stressituasjoner øker blodtrykket, hvis en vanligvis normotensiv pasient får blodtrykkstigning ved undersøkelser, blir dette ofte betegnet som "hvit frakk-syndromet". Ettersom det meste av tilgjengelig vitenskapelig litteratur er basert på blodtrykksmålinger foretatt av leger, er det vanskelig å fastslå hvor mye hvilken betydning dette har. Langtidsblodtrykksregistrering,eks.24-timers blodtrykk, kan bidra til å fastslå om kontakt med parkeringsvakter eller billettkontrollører kan forårsake blodtrykksstigning med en viss varighet.

Akutt og farlig forhøyet blodtrykk[rediger | rediger kilde]

Blodtrykket hos hypertensive pasienter er sjeldent så høyt at det forårsaker symptomer. Disse oppdages ved tilfeldig målte systoliske blodtrykk på over 240 mmHg og/eller diastolisk blodtrykk over 120 mmHg. Slike trykk uten tegn til organskade som nyresvikt eller hjerneslag kan beskrives som akselerert hypertensjon. Når organskade er en mulighet eller allerede manifest, men i fravær av forhøyet intrakranielt trykk, kalles tilstanden hypertensiv krise. Hypertensjon under disse forutsetninger krever behandling og rask utredning som er enklest ved kortere innleggelse, men lengre sykehusopphold er ikke nødvendigvis indisert. Når hypertensjon forårsaker økt intrakranielt trykk, kalles tilstanden malign hypertensjon. Økt intrakranielt trykk leder til papilleødem, som er synlig ved oftalmoskopisk undersøkelse av retina/netthinnnen.

Komplikasjoner[rediger | rediger kilde]

Selv om høyt blodtrykk i seg selv vanligvis ikke gir plager, krever tilstanden allikevel behandling, p.g.a. sekundære sykdommer som kan ramme forskjellige organer på kort eller lengre sikt, hvor man bl.a. ser at det er økt risiko for:

Graviditet[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel: hypertensjon i svangerskap

Selv om få kvinner i fruktbar alder har høyt blodtrykk, utvikler opptil 10% hypertensjon i svangerskapet. Selv om dette vanligvis er av godartet natur, kan dette være en del av andre komplikasjoner som kan oppstå i forbindelse med graviditeten, f.eks. svangerskapsforgiftning og HELLP-syndrom. Nærmere undersøkelser og medikamentell behandling av blodtrykket kan være aktuelt.

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Diagnosen hypertensjon kan stilles ved gjentatte målinger av blodtrykket v.h.a. et blodtrykksapparat

Diagnosen hypertensjon er vanligvis basert på signifikant forhøyet blodtrykk ved gjentatte målinger. Vanligvis vil dette kreve blodtrykksmålinger ved tre separate anledninger, hvor det bør gå minst en uke mellom hver måling. Hvis blodtrykket er svært høyt og det ikke blir akseptabelt når pasienten har fått hvile, kan det være nødvendig med innleggelse på medisinsk avdeling, eller oppstart av blodtrykksbehandling med en gang og ny kontroll innen få dager. Det å måle pålitelige blodtrykksverdier, avhenger av en rekke faktorer beskrevet nedenfor, og at undersøkeren er oppmerksom på alle mulige feilkilder og fallgruber.

For eksempel, blodtrykksmålinger bør utføres minst en time etter inntak av koffein, 30 minutter etter røyking, og bør foretas med pasienten avslappet. Størrelsen på blodtrykksmansjetten bør tilpasses overarmens diameter. Pasienten bør sitte i minst fem minutter før man måler blodtrykket. Pasienten bør ikke bruke stoffer som kan øke blodtrykket som nesedråper og hostedempende medisiner.

Ved blodtrykksmåling bør trykket pumpes opp til noe over overtrykket(det systoliske trykket). Et stetoskop plasseres over pulsåren i albuegropa. Blodtrykksmansjetten på overarmen må være i samme høydenivå som hjertet. Trykket reduseres ca. 2-3 mmHg/sekund ved å slippe ut luft av mansjetten. Det systoliske trykket leses av når en pulserende lyd begynner. Det diastoliske trykket registreres når lyden forsvinner. Målingen bør gjentaes flere ganger

Hvordan skille mellom primær og sekundær hypertensjon[rediger | rediger kilde]

Så snart diagnosen hypertensjon er etablert, er det viktig å utelukke eller identifisere reversible (sekundære) årsaksfaktorer.

  • Over 90 % av voksne med hypertensjon har ingen identifiserbar årsak til det forhøyede blodtrykk, og klassifiseres derfor som essensiell/primær hypertensjon. Ofte opptrer essensiell hypertensjon som en del av det metabolske "syndrome X" hos pasienter med insulin resistens: det opptrer i kombinasjon med diabetes mellitus (type 2), kombinert hyperlipidem og sentral fedme.
  • Hypertensjon hos barn er som regel av sekundær type, og årsaken bør derfor utredes nøye.

Viktige årsaker til sekundær hypertensjon[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel: sekundær hypertensjon

Blodprøver som er vanlige ved undersøkelse av en pasient med nylig stillet diagnose[rediger | rediger kilde]

Hvor høyt er et forhøyet blodtrykk?[rediger | rediger kilde]

På 80-tallet ble det akseptert et systolisk blodtrykk på "alder i år"+ 100, det vil si at en 70-åring kunne ha blodtrykk under 170 uten at hypertensjon ble vurdert som diagnose.

De siste årene er det fra mange hold anbefalt 140/90 som en øvre grense uten behandling for alle.

Det er mange i det norske allmennmedisinske miljøet som vil akseptere litt høyere nivåer enn dette, siden en så lav grense gir svært mange behandlingstrengende pasienter i befolkningen, og behandlingen vil ha en nyttig konsekvens for svært få av pasientene på behandling.

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Grensen for det blodtrykksnivå som oppfattes som sykelig har blitt nedjustert gjennom mange års epidemiologiske studier. Et viktig, og hyppig sitert vitenskapelig arbeide på området er Framingham Heart Study som ble utført i den amerikanske byen Framingham i Massachusetts. Resultatene fra Framingham-studiet og av tilsvarende arbeider i Busselton i Vest-Australia har blitt mye brukt. Det er rimelig å forvente at denne befolkningsgruppen til en viss utstrekning likner andre befolkningsgrupper, men det er kjente genetiske variasjoner i mennesket som gjør at enkelte subpopulasjoner kan oppleve forskjellig respons overfor enkelte preparater. I 2004 ble det vist at Framingham-tallene overestimerer risikoen for befolkningen i Storbritannia betraktelig, årsaken er ukjent. Framingham-studien anses likefullt å være et viktig element i den britiske helsepolitikk.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Leger anbefaler vektnedgang og regelmessig trening i tillegg til å slutte å røyke, som de første stegene i behandlingen av lett til moderat hypertensjon. Kosthold med forsiktig bruk av salt, moderat kaloriinntak, lite inntak av mettet fett og inntak av mye frukt og grønnsaker anbefales. Disse tiltakene kan være meget effektive m.ht. å bringe blodtrykket ned. Dessverre er disse tiltakene letter å foreslå enn å gjennomføre, og de fleste pasienter med moderat eller alvorlig hypertensjon ender opp med livsvarig medikamentell behandling for å bringe blodtrykket ned til et forsvarlig nivå.

Medikamenter[rediger | rediger kilde]

Det er mange forskjellige typer blodtrykksmedisiner, antihypertensiva og mange forskjellige substanser innen hver gruppe. De forskjellige gruppene blodtrykksmedisiner har forskjellige mekanismer som setter ned blodtrykket. Undersøkelser har vist at reduksjon av blodtrykk på 5-6 mmHg reduserer risiko for hjerneslag med 40%, risiko for hjerteinfarkt med 15-20% og reduserer fare for senil demens, hjertesvikt og død av karsykdom.

Tiazider er vanndrivende medikamenter med veldokumentert effekt på høyt blodtrykk. Farmasøytisk industri har ofte laget tabletter med et nyere og dyrere medikament med et thiazid i samme tablett. Dette skulle ofte være et alternativ om det dyre preparatet ikke ga ønsket blodtrykkssenkning alene. Når patenttiden på 20 år går ut for et medikament, kommer det vanligvis billigere kopipreparater med samme substans men med nye tablettnavn.

Beta-blokkere er en gruppe medisiner som har vært brukt mye som blodtrykkssenkende medisiner, men enkelte nyere undersøkelser har stilt spørsmål ved om de beskytter pasientene godt nok mot konsekvensene av høyt blodtrykk.

ACE-hemmere, kalsiumantagonister og angiotensin II-antagonister er andre vanlige medikamentgrupper med blodtrykksenkende effekt. Det er også flere andre typer medikamenter som har senking av blodtrykk som en "utilsiktet bivirkning", eksempelvis benzodiazepiner og antikolinergika.

I det siste er det endel som mener at inntak av kanel er effektivt for å senke blodtrykket, så dette blir det forsket på. Imidlertid kreves det relativt store doser for å oppnå en blodtrykkssenkende effekt, og det synes urealistisk å kunne innta mengder på flere gram daglig gjennom kosten. Kanel må derfor inntas i kapselform i dette øyemed.

Når blodtrykkspasienter endrer livsstil, eller har brukt blodtrykkssenkende medisiner lenge, kan det være grunn til å redusere eller slutte med medisinene. Da er det viktig med regelmessige kontroller for å oppdage en eventuell økning av blodtrykket. Det finnes antagelig ingen norske retningslinjer for slik reduksjon av blodtrykksmedisiner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bertelsen, Bjørn Inge (2000). Patologi. Menneskets sykdommer.. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. ISBN 978-82-05-45193-8.
  2. ^ Holm Nielsen, Niels red.,  (1999). Klinisk Ordbog. Munksgaard, København (dansk). ISBN 87-7936-119-6.
  • Chobanian AV et al. The Seventh Report of the Joint National Committee on Prevention, Detection, Evaluation, and Treatment of High Blood Pressure: the JNC 7 report. JAMA 2003;289:2560-72. Fulltext. PMID 12748199.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

medisinstubbDenne medisinrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.