Joe Hill

Joe Hill Joel Emmanuel Hägglund
Født		Joel Emmanuel Hägglund 7. okt. 1879 Gävle Heliga Trefaldighets församling (Sverige)
Død		19. nov. 1915 (36 år) Salt Lake City (USA)
Beskjeftigelse		Sanger og låtskriver, fagforeningsperson, lyriker
Nasjonalitet		USA Sverige
Gravlagt		Haymarket Martyrs' Monument
Morsmål		Svensk
Språk		Svensk, engelsk
Pseudonym		Joseph Hillström
Sjanger		Protestsang
IMDb		IMDb
Signatur
Joe Hill på Commons

Joe Hill (født Joel Emmanuel Hägglund; 7. oktober 1879, død 19. november 1915), alias Joseph Hillstrom, var en svensk-amerikansk fagforeningsaktivist, arbeiderdikter og protestsanger.

Hill regnes som en av det 20. århundredes mest innflytelsesrike amerikanske protestsangere, og han nevnes som inspirasjonskilde for kunstnere som Woody Guthrie, Bob Dylan, John Lennon og Joan Baez. Han skrev en rekke aktuelle arbeider- og protestsanger, som ofte brukte humor og ironi i sine budskap. Flere av Hills sanger ble trykt i Little Red Songbook, som ble utgitt av den syndikalistiske amerikanske arbeiderorganisasjonen Industrial Workers of the World, som Hill var medlem av og agiterte for.

Hill ble en levende legende blant syndikalister og fagforeningsaktivister i USA, og sangene gjorde ham kjent i den amerikanske arbeiderklassen og blant immigranter og arbeidsløse. Etter en meget omdiskutert rettssak som vakte internasjonal oppmerksomhet, og den etterfølgende henrettelsen, steg populariteten, og Hill har siden blitt gjenstand for film, sanger, bøker, tallrike artikler samt opera og teater.

Hill er blitt kalt «mannen som aldri døde» (The Man Who Never Died).

Historie

Barndom og ungdom

Ankomsthallen på Ellis Island i 1902. Millioner av emigranter på vei til lykken i USA passerte gjennom disse korridorene. I 1902 var Joe Hill og broren Paul to av dem.

Joe Hill (Joel Hägglund) 1898 Foto: Arbetarhistoria nr 87-88. Stockholm, 1998. Joe Hill ble født som Joel Emmanuel Hägglund, den 7. oktober 1879, i Gävle, i landskapet Gästrikland nord for Stockholm i Sverige. Han ble født som det tredje barnet i en barneflokk på ni. Av disse overlevde seks til voksen alder. Faren, Olof Hägglund, arbeidet som togkonduktør ved Gefle Dala Järnväg, som gikk mellom Gävle og Falun. Familien Hägglund på Nedre Bergsgatan var religiøse og musikalske, så det ble sunget mye i hjemmet. I løpet av barndommen lærte Joe Hill seg å spille banjo, gitar, klaver og harmonika, og han begynte å skrive sine første sanger, som handlet om hans familiemedlemmer. Kort etter Joe Hills åtte års fødselsdag i 1887 døde faren Olof Hägglund etter en mindre operasjon, kun 41 år gammel. Farens død medførte en brå økonomisk omveltning for familien, som få måneder tidligere hadde blitt en datter større. Det lyktes moren Margareta Katarina Hägglund å holde familien samlet, men alle måtte ta del i arbeidet med å skaffe en inntekt de kunne leve av. Joe Hill arbeidet som barn blant annet ved et lokalt repslageri og senere som fyrbøter ved et byggefirma, hvor han skuffet kull til en dampmaskin. I 12-årsalderen ble Joe Hill rammet av en variant av tuberkulose som satt seg i huden og knokene hans. Joe Hill fikk den for tiden vanligste behandlingen, som besto av kraftige doser røntgenstråler. Da dette ikke var nok, gjennomgikk han flere hudbehandlinger i Stockholm. Disse behandlingene ga han karakteristiske arrdannelser på halsen og i ansiktet. Joe Hill fant gjennom hele sin oppvekst tid til å pleie sin interesse for musikk. Som ung opptrådte han sporadisk ved arbeidermøter, og han spilte innimellom på en lokal kafé. I januar 1902 døde moren etter lengre tids sykdom. De seks gjenværende søsknene solgte barndomshjemmet, og delte arven mellom seg. Mellom 1850 og 1930 emigrerte om lag 1,2 millioner svensker til Nord-Amerika. Blant disse var også Joe Hill og hans to år eldre bror Paul. Som passasjerer på tredje klasse seilte de til New York, og gikk i land ved Ellis Island i oktober 1902. Med et sparsomt engelsk som han hadde lært på det lokale KFUM i Gävle, fikk Joe Hill kortvarig arbeide i New Yorks slumkvarterer som spyttebakkerenser. Et arbeide han hurtig forlot for igjen for å dra videre. Joe Hill og Paul besluttet å fortsette på egen hånd, og de reiste hver sin vei gjennom Amerika.

På farten i Amerika

Joe Hill var i San Francisco under det store jordskjelvet i 1906.

Foto: Arnold Genthes fotografi av ødeleggelsene ved Sacramento Street

De neste åtte årene i Joe Hills liv er kun sparsomt dokumentert. Han var en einstøing, som hverken røykte eller drakk alkohol, og han snakket helst ikke om seg selv. Hill arbeidet seg gjennom Amerika, blant annet som landbruksarbeider, byggearbeider, havnearbeider og skogsarbeider. Fra 1905 finnes et julekort han sendte til familien i Sverige. Dette julekortet er poststemplet i Cleveland i Ohio. Hill var i San Francisco i California da byen den 18. april 1906 ble rammet av det store jordskjelvet. Hill beskrev den totale ødeleggelsen jordskjelvet forårsaket i en lengre artikkel han sendte til lokalavisen i Gävle. Artikkelen ble trykt den 16. mai.

Årene som omstreifende løsarbeider i Amerika ga Joe Hill et mer jordnært, og neppe så glamorøst, syn på landet. Han opplevde fattigdommen som var utbredt blant størsteparten av immigrantene og andre sosialt dårlig stilte, som han mente ble utnyttet av noen få men meget velstående kapitalister. Joe Hill sluttet seg til Industrial Workers of the World (IWW) omkring 1910, mens han arbeidet på havnen i San Pedro, California. På et tidspunkt endret Hill sitt navn fra Joel Emmanuel Hägglund til det mer munnrette Joseph Hillstrom. Hvorfor han gjorde dette er uklart. Der har vært spekulert i at han hadde skaffet seg fiender på grunn av sitt tiltagende engasjement i arbeiderbevegelsen, og derfor måtte skifte identitet. Andre spekulerer i om han hadde supplert inntekten fra de skiftende arbeidsplassene sine med småkriminalitet, og at navneskiftet skyldtes at han ville være et par skritt foran politiet.

Industrial Workers of the World (IWW) demonstrerer i New York i april 1914.

IWW, med mottoet «an injury to one is an injury to all» (en urett mot én er en urett mot alle), ble stiftet i juni 1905 ved en kongress i Chicago med deltagelse av en broget skare på 200 sosialister, anarkosyndikalister og fagforeningsaktivister fra hele USA. Stifterne av IWW var spesielt utilfreds med det andre store forbundet, American Federation of Labor. I et brev til IWWs avis, Industrial Worker, beskrev Joe Hill politiets voldelige overgrep på foreningens medlemmer, de såkalte Wobblies, og andre aksjonerende arbeidere. I brevet nevnte han at han var medlem av organisasjonens avdeling i Portland, Oregon, og han skrev for første gang under som Joe Hill.

Sporene av Joe Hills ferd i årene mellom 1909 og 1912 er hovedsakelig dokumentert via brevene og postkortene han sendte til familie og venner. Hill organiserte streiker, og agiterte for IWW med sine sanger. Det begynte nå å oppstå legender og historier om ham. Ofte overlappet disse historiene hverandre tidsmessig, så Hill tilsynelatende skulle ha vært ved flere forskjellige aksjoner på forskjellige lokaliteter på samme tid.

I januar 1911 befant Hill seg i grenseområdet mellom California og Mexico, hvor han sluttet seg til en gruppe Wobblies som støttet kampene for å velte den mexicanske regjeringen og president Porfirio Díaz. I grensebyen Tijuana agiterte Hill for å få frivillige amerikanere til å melde seg til kampene i Mexico. I 1912 skal han ha blitt voldsomt banket opp etter å ha holdt en tale i San Diego til fordel for streikende havnearbeidere. Hill ble med tiden en ganske kjent person som sanger og agitator. Også arbeidsgiverne begynte å kjenne ham, og mange steder ble han nektet ansettelse. I juni 1913 ble Hill arrestert under en havnearbeiderstreik i San Pedro, California. Han ble siktet for løsgjengeri, og tilbrakte 30 dager i fengsel. Året etter arbeidet han ved minevognene i Silver King Mine i Park City, Utah, nær Salt Lake City. Han var kommet til Utah i sommeren 1913 på vei til Chicago, hvor han angivelig skulle møte lederen og medstifteren av IWW, William D. Haywood. Hill besøkte flere av de små svenske samfunnene i minebyene i området, og sang og spilte for dem. I den lille byen Murray leid han seg et værelse hos familien Eselius. Hill kjente familien fra Sverige, og hadde noen år tidligere møtt familiens tre brødre Ed, John og Frank Eselius på den amerikanske vestkysten.

Med sangen som våpen

IWWs musikktrykk av Joe Hills Workers of the World Awaken 1918

I.W.W. Songs i minneutgave etter Joe Hill 1916.
Klikk på bildet for å åpne boka i PDF-format.

Med sitt talent som dikter, sanger og taler tok Joe Hill del i arbeidet med å organisere og skaffe medlemmer til IWW. Sangene hans ble kjent i en stadig større krets, og da Hill ofte skrev humoristiske tekster, med en til tider meget skarp ironisk undertone, falt sangene hurtig i manges smak. Han ble spesielt kjent for uttrykket «You'll get pie in the sky when you die», som stammer fra hans kanskje mest berømte sang, «The Preacher and the Slave». Teksten ble skrevet som en parodi over den kjente amerikanske vekkelsessangen «In the Sweet Bye and Bye», og gjorde det mulig å synge Hills tekst når Frelsesarmeen spilte melodien ved matkøene og til vekkelsesmøter.

«En pamflett, uansett hvor god den er, blir aldri lest mer enn en gang», skrev Joe Hill, «men en sang blir lært utenat og gjentatt gang på gang». Og det er nettopp det som skjedde med sangene hans. Joe Hills tekster ble trykt i den første utgaven av IWWs arbeidersangbok, Little Red Songbook (Den lille røde sangbok) i 1909, og skjønt han aldri selv spilte inn musikken sin, lærte folk raskt Hills sanger utenat, og de ble sunget under demonstrasjoner, streiker og aksjoner rundt om i USA. Blant hans mest populære sanger er «The Tramp», «There Is Power in a Union», «Rebel Girl», «Workers of the World, Awaken!», «Where the Fraser River Flows» og «Casey Jones-Union Scab».

Drapene i Salt Lake City

Kvelden 10. januar 1914 var den tidligere politibetjenten John G. Morrison på jobb i en slakterbutikk han hadde i Salt Lake City. Med i butikken, som lå på hjørnet av Eighth South Street og West Temple Street, var også sønnene Arling og Merlin. Morrison forlot politiet for å åpne sin egen butikk. Han hadde flere ganger sagt at arbeidet som betjent ga ham mange fiender, og at han fryktet å bli utsatt for hevn. I forretningen oppbevarte han sin gamle tjenestepistol. Butikken hans hadde blitt ranet før, og minst én gang hadde han trukket våpen og skutt seg fri.

Rett før klokken 22, mens John G. Morrison og sønnene gjorde seg klar til å lukke forretningen, trengte to bevæpnede menn, begge maskert med rødfargede tørklær, inn i butikken. Den ene av mennene begynte å skyte mot John G. Morrison. Arling grep farens pistol, og skjøt mot mennene. Pistolmannen vendte seg nå mot Arling, og skjøt også ham. Deretter forlot de to mennene forretningen. Den yngste sønnen, den 13-årige Merlin, hadde vært bakerst i butikken da skuddene falt, og var uskadd. John G. Morrison og hans sønn Arling Morrison døde av sine skuddsår.

Da politiet ankom, kunne Merlin bare gi et sparsomt signalement av gjerningsmennene. Men han kunne fortelle at personen som skjøt John Morrison, hadde ropt «We've got you now!», «Nå har vi deg!», før skuddene falt.

Politiet avhørte fire menn den kvelden, mistenkt for drapene. To av mennene, C.E. Christensen og Joe Woods, ble arrestert idet de forsøkte å hoppe på et godstog på vei ut fra jernbanestasjonen som ligger tett ved gjerningsstedet. Politiet måtte skyte skarpt for å stanse dem. Det viste seg at mennene var etterlyst for ran i Prescott i Arizona. En annen mann, W.J. Williams, ble funnet gående med et blodig lommetørkle i lommen, tett ved butikken. Det eneste han ville si var at han var uskyldig, og at han bodde ved det lokale Frelsesarmeen, som tilbød losji for hjemløse. Senere viste det seg at frelsesarmeen ikke kjente til ham. Den tredje mannen, den 19-årige Oran Anderson, ble avhørt da han møtte opp på politistasjonen med en kaliber .38 kule i armen. Han påstod at han hadde blitt forsøkt ranet av to menn rett ved gjerningstedet.

Ca. klokken 23.30, samme kveld som drapene fant sted, henvendte Joe Hill seg til legen Frank McHugh for behandling av et skuddsår. Joe Hill fortalte at han hadde blitt skutt i en krangel om en kvinne – hvis navn han ikke ville avsløre. Kulen hadde gått inn i brystet og ut gjennom ryggen like under skulderbladet, men hadde ikke rammet vitale organer. Frank McHugh rapporterte etterfølgende at Hill hadde vært bevæpnet med en pistol. Hills skuddsår ble behandlet, og legen arrangerte en hjemtransport for ham. På vei hjem ba Hill bilens sjåfør om å stanse på et mørkt sted. Her gikk Hill ut av bilen, og gjemte tilsynelatende vekk en pistol. Denne pistolen ble aldri gjenfunnet.

Politiet betraktet til å begynne med drapene på John G. Morrison og hans sønn som en hevnakt, da der ikke ble stjålet noe fra forretningen. Dagens omsetning lå fortsatt i kassen, så motivet har ikke vært å begå et ran. Byens aviser kan dagen etter drapene fortelle at et av skuddene Arling hadde avfyrt rammet den ene av mennene. Ingen tekniske beviser kan likevel bekrefte denne påstanden, men vitner har bemerket at den ene gjerningsmannen hadde tatt seg til brystet da han forlot butikken, og det er funnet blodspor i snøen ikke langt fra gjerningsstedet. Om motivet til nedskytingen av John G. Morrison og hans sønn skrev avisen Salt Lake Tribune dagen etter:

At hevn var motivet bak forbrytelsen er politiets oppfatning. Ved to tidligere anledninger hadde Morrison vært utsatt for væpnede ran. Sist september ble Morrison angrepet av to maskerte banditter mens han var på vei hjem fra sin dagligvarebutikk. Han dro sin revolver og skjøt mot mennene. Begge unnslapp. Morrison hadde ofte overfor familien beskrevet utseendet på bandittene. Beskrivelsen som ble gitt av morderne samsvarte i mange henseende med den som ble gitt av mennene ved det forrige sammenstøtet.

Politiet etterlyste de to gjerningsmennene, og i avisen ba de alle som kunne bidra til oppklaringen om å gi seg til kjenne. Da Frank McHugh neste morgen leste oppfordringen i avisen kontaktet han politiet og fortalte dem om Joe Hills skuddsår. Tre dager senere var Frank McHugh på hjemmebesøk hos Joe Hill for å se til sårene hans og gi ham smertestillende medikamenter. Samtidig stormet politiet fra Murray Joe Hills rom hos familien Eselius, og fant Hill liggende i sengen. Med trukne våpen beordret politiet ham om ikke å røre seg. Da Hill tilsynelatende allikevel strakk seg etter noe, avfyrte en av betjentene et skudd som traff Joe Hill i hånden.

På rommet hans fant de et rødfarget tørkle, men den pistolen legen hadde fortalt om fant de ikke. Det var ikke en pistol, men et par bukser Hill hadde strukket seg etter. Han benektet ethvert kjennskap til drapene på John G. Morrison og hans sønn. Han fastholdt sin forklaring fra kvelden før om et klammeri om en kvinne, og sa at han hadde blitt skutt mens han hadde hatt hendene over hodet. Da han ble arrestert som Joseph Hillstrom, gikk det en stund før det ble klart for en større offentlighet at det var Hill, den kjente protestsangeren og dikteren, det var snakk om. Først dagen før rettssaken mot ham skal begynne kunne en lokal avis fortelle den rette sammenhengen. Hills værelseskamerat, Otto Applequist, som var under mistanke for å være den andre gjerningsmannen, forlot Murray på mordnatten, og er ikke blitt sett siden.

Rettssaken mot Joe Hill

Joe Hill ca. 1915

Liket av Joe Hill med kulehull etter henrettelsen

Det ble avholdt en preliminary hearing, et forberedende rettsmøte, som skulle avgjøre om det var grunnlag for å reise tiltale mot Joe Hill for drapene. Joe Hill avslo å benytte en forsvarer ved rettsmøtet, og krevde å få forsvare seg selv, Pro Se defense, idet han påberopte seg fattigdom. Anklagerens påstand ved rettsmøtet var at Joe Hill hadde planlagt et væpnet ran mot John G. Morrisons forretning, men at ranet slo feil, hvoretter Joe Hill hadde drept de to i butikken. Joe Hill kunne ikke si stort til sitt forsvar, og rettsmøtet besluttet at Joe Hill skulle siktes for drapene. Den offentlige anklageren proklamerte at han ville gå etter lovens strengeste straff, dødsstraff. Joe Hill ble varetektsfengslet inntil rettssaken uten mulighet for kausjon.

Rettssaken mot Joe Hill varte fra den 17. juni til 28. juni 1914. To advokater i Salt Lake City, E. D. McDougall og F. B. Scott, tilbød seg å forsvare Joe Hill vederlagsfritt. Midtveis i rettssaken begjærte Joe Hill dem begge avsatt, idet han påsto at de i virkeligheten arbeidet for statsadvokaturet, District Attorney, og kun ønsket å felle ham for drapene. Dommeren, Morris L. Ritchie, ville ikke tillate at Joe Hill forsvarte seg selv, og avslo begjæringen. Selv om IWW etter dette stilte to av sine beste advokater, Orrin N. Hilton og Soren Christensen, til rådighet for forsvaret, nektet Joe Hill å samarbeide med sine forsvarere.

Anklageren, E. O. Leatherwood, bygget utelukkende sin bevisførsel på vitneutsagn. Det var ingen tekniske spor som knyttet Joe Hill til åstedet. Hverken hans blod eller kulen som hadde gått gjennom ham ble funnet. Merlin Morrison kunne kanskje se visse likheter mellom Joe Hill og den ene av gjerningsmennene. Et annet vitne mente å gjenkjenne de karakteristiske arrene Joe Hill hadde i ansiktet etter tuberkulosen som barn. Dr. Frank McHugh vitnet om kvelden Joe Hill hadde oppsøkt ham, og beskrev skuddsårene Joe Hill hadde hatt. Han gjentok også at han hadde sett en pistol i Joe Hills besittelse.

Det ble spekulert i om Joe Hill ville bryte tausheten og vitne til fordel for sitt eget forsvar – og dermed også avsløre omstendighetene ved det sjalusidramaet som angivelig hadde resultert i skuddsåret hans. Men Joe Hill nektet å vitne. Anklageren anførte at Joe Hills motvilje mot å vitne måtte skyldes at hans vitneutsagn ikke vil kunne holde særlig lenge. Juryen trakk seg kun tilbake noen få timer den 28. juni 1914 før den fant Joe Hill skyldig i drapene, og han ble dømt til døden. Som dødsdømt i Utah kunne den dødsdømte selv velge om han ville skytes eller henges. Joe Hill fikk også dette valget. «Jeg velger skyting», svarte han, «Jeg har blitt skutt noen ganger før og jeg tror jeg kan klare det».

Joe Hill ble ført til Utah State Penitentiary, hvor han avventet henrettelsen. Den ble berammet til den 1. oktober, 1915. De neste 16 månedene satt Joe Hill fengslet, mens dommen ble prøvet ved de amerikanske appelinstansene. Når han ikke var opptatt av appellene skrev Joe Hill sanger, brev, dikt og artikler. Man han var stadig hemmelighetsfull om seg selv. I 1915 skrev han:

Biografi sier du? Nei, la oss ikke ødelegge godt skrivepapir med slikt tull - bare her og nå betyr noe for meg. Jeg er en verdensborger og ble født på en planet kalt jorden. Det nøyaktige stedet hvor jeg først så dagslys betyr så lite at det ikke trenger å kommenteres - jeg har ikke mye å si om det selv. Jeg vil bare si at jeg har gjort det lille jeg kunne for å bringe frihetsflagget nærmere mål.

Det sosialistiske tidsskriftet Appeal to Reason, som ble grunnlagt i USA i 1897, trykker den 15. august 1915 en artikkel skrevet av Joe Hill. I den løfter han litt på sløret om seg selv og rettssaken. Han skriver:

På tross av alle de fryktelige bildene og alle de fæle historiene skrevet om meg har jeg bare blitt arrestert en gang i mitt liv og det var i San Pedro, California. På den tiden havnearbeiderne var i streik var jeg sekretær i streikekomiteen og jeg antar jeg var litt for aktiv for politisjefen i den byen så han arresterte meg og meg tretti dager i byfengselet for løsgjengeri og det er altså hele min 'kriminelle løpebane'.

Det sentrale og viktige en bør vurdere er dette: Jeg drepte ikke Morrison og jeg vet ikke noe om det. Han ble, som vitnene tydelig viser, drept av en fiende for hevn og jeg har ikke vært lenge nok i byen til å skaffe meg noen fiende.

Kort tid før jeg ble arrestert kom jeg fra Park City hvor jeg arbeidet i gruvene. På grunn av Morrisons stilling måtte man finne en skyldig og undertegnede, en venneløs omstreifer, en svenske og verst av alt, et medlem av I.W.W., som uansett ikke hadde noen rett til å leve og derfor ble utpekt som skyldig.

Jeg har alltid arbeidet hardt for levebrødet og betalt for alt jeg har mottatt og i min fritid maler jeg bilder, skriver sanger og komponerer musikk.

Nå, hvis innbyggerne i state Utah ønsker å skyte meg uten å gi meg en rimelig sjanse til å presentere min side av saken, så kom med deres skyttere, jeg er klar. Jeg har levd som en kunstner og jeg skal dø som en kunstner.

Dagen før Joe Hill ble henrettet skrev han i et telegram til lederen av IWW, William D. Haywood: «Farvel Bill. Jeg dør som en ekte arbeideropprører. Ikke kast bort tid på å sørge. Organiser».

Oppmerksomhet rundt saken

Helen Keller, her fotografert i 1905, skrev direkte til Woodrow Wilson.

Etter domsfellelsen ble Joe Hill og hans dødsdom en kampsak for IWW. William D. Haywood og Elizabeth Gurley Flynn, IWWs kvinnelige frontfigur, reiste rundt i USA og talte for at det var Big Business som sto bak Joe Hills dødsdom. IWWs avis, Solidarity, oppfordret alle til å skrive til de rettslige instanser og kreve Joe Hill benådet. Kravene ble gjentatt på pamfletter og løpesedler i hele USA. Oppfordringen medførte en brevstorm, og mange tusen brev, resolusjoner og petisjoner ble sendt med krav om benådning. På en pamflett fra 1915 kan man lese:

Joe Hill.

Han har gjort seg fortjent til hatet fra herreklassen som en kjemper for menneskelighet, som en forkjemper for arbeiderklassen og som en poet for det amerikanske proletariatet. Skal herrene få deres hevn?

Den australske avdelingen av IWW sendte i juni 1915 en resolusjon med 30 000 underskrifter, og krevde dødsdommen mot Joe Hill omstøtt. Den ble bakket opp av resolusjoner fra fagforbund i Europa. Flere av disse henvendelsene endte på skrivebordene hos Utahs guvernør, William Spry, og den amerikanske presidenten, Woodrow Wilson. Et av brevene til Woodrow Wilson kom fra forfatteren og aktivisten Helen Keller, som skrev:

Deres Eksellense: Jeg er av den overbevisning at Joseph Hillström ikke har hatt en rettferdig rettssak og at dommen som han har fått er urettferdig. Jeg anker til Dem som offisiell far av alle mennesker til å benytte Dem av Deres makt og påvirkning til å berge en av nasjonens hjelpeløse sønner, ventetiden før henrettelsen vil gi tid til å etterforske for en ny rettssak som vil mannen den rettferdighet som han er berettiget til i henhold til nasjonens lover.

Presidenten grep inn

Virginia Snow Stephen, som var art director ved University of Utah, sendte i september 1915 et telegram til Sveriges sendemann i USA, August Ekengren. I telegrammet, som var en appell til den svenske sendemannen om å gripe inn, sto det:

Hillstrøm svensk borger har blitt dømt til skyting 1. oktober.

Saken grovt justismord jeg appellerer til deg i navnet til rett og humanitet å sikre en benådning.
Frøken Sigrid Bolin søster av den avdøde Jacob Bolin tidligere svensk konsul her slutter seg til denne appellen.

Den amerikanske presidenten, Woodrow Wilson, forsøkte å forhindre henrettelsen av Joe Hill.

Hill hadde beholdt sitt svenske statsborgerskap mens han bodde i USA, og den svenske sendemannen iverksatte derfor straks en undersøkelse av omstendighetene rundt hans rettssak og dom. For å vinne tid anmodet Ekengren derfor, på vegne av den svenske regjeringen, president Woodrow Wilson om å utsette henrettelsen. Anmodningen lød:

Herr President

En svensk borger ved navn Joseph Hillstrom har blitt dømt av domstolene i Utah til å bli skutt første oktober for overlagt drap. Jeg har bare hatt kort tid til å studere saken. Jeg har imidlertid kommet til den konklusjon at sakens bevis, som bare består av indisier, ikke er tilstrekkelig til å kreve dødsstraff og at fangens uforskammede oppførsel under rettssaken og avvisning av å forklare seg gjorde at både juryen og domstolen ble forutinntatt mot ham. Jeg har allerede appellert til utenriksdepartementet, såvel som direkte til Utahs guvernør for en utsettelse av henrettelsen så saken eventuelt kan gjenopptaes, men har så langt bare mottatt et svar at hvis nye fakta kan fremlegges til fordel for den anklagede så vil han lytte til appellen.

Siden mangelen på bevis er grunnlaget for min appell, kan jeg ikke se meg tilfreds med et slikt svar. Min oppfatning av det urettmessige ved dommen med bakgrunn i beviset fremlagt ved rettssaken deles av flere menn med juridisk bakgrunn såvel som et stort antall kjente borgere ulike steder i dette landet og jeg har mottatt en rekke henvendelser for å gå i forbønn for den dømte. Min regjering som fra ulike kilder har mottatt informasjon om saken, har instruert meg til å gjøre mitt ytterste. For å prøve ut enhver mulighet til ihvertfall å utsette gjennomføringen av dommen, våger jeg meget respektfullt å fremlegge saken for dem herr President for deres velvillige vurdering. W.A.F. Ekengren, Svensk minister

Denne appellen kunne Woodrow Wilson ikke overse. Han ba Utahs guvernør om å utsette Joe Hills henrettelse. Guvernør William Spry, som var overbevist om Joe Hills skyld, gikk motvillig med på en utsettelse, så W. A. F. Ekengren kunne få den nødvendige tiden til å fremskaffe beviser som kunne begrunne en omstøtelse av dommen. Det lyktes ikke forsvaret i å fremskaffe nye beviser, og Joe Hill nektet fortsatt å uttale seg. I en enkelt meddelelse til retten fastholdt han at han ikke mente han hadde fått en rettferdig rettergang, og at han i en rettferdig rettssak ville ha blitt frikjent. Han fastholdt også at han ikke behøvde å bevise sin uskyld.

Presset av blant annet American Federation of Labor forsøkte Woodrow Wilson den 17. november 1915 ennå en gang å få utsatt henrettelsen. Denne anmodningen avslo William Spry med brevet:

Who demand his release regardless of his guilt. I am fully convinced that your request must be based on a misconception of the facts or that there is some reason of an international nature that you have not disclosed. With a full knowledge of all the facts and circumstances submitted I feel that a further postponement at this time would be an unwarranted interference with the course of justice. Mindful of the obligations of my oath of office to see to is that the laws are enforce I cannot and will not lend myself or my office to such interference. Tangible facts must be presented before I will further interfere in this case.

Joe Hill ble henrettet ved skyting den 19. november 1915 ved daggry.

Mannen som aldri døde

Kvelden før sin henrettelse skrev Joe Hill sin siste vilje. Det håndskrevne testamentet, som var adressert til William D. Haywood, lød:

My Will is easy to decide,
For there is nothing to divide.
My kin don't need to fuss and moan --
"Moss does not cling to rolling stone".

My body? Ah, If I would choose,
I would to ashes it reduce,
And let the merry breezes blow
My dust to where some flowers grow.

Perhaps some fading flower then
Would come to life and bloom again.
This is my last and final will
Good luck to all of you. Joe Hill

Morgenen etter Joe Hills henrettelse skrev New York Times at dødsdommen ville «gjøre Hillstrom død farligere for sosial stabilitet enn han var når han levde,» og fortsatte: «i den revolusjonære gruppen vil det vokse en oppriktig tro på at han døde som en helt såvel som en martyr».

Joe Hill fikk sitt ønske om å bli spredt for vinden oppfylt. Etter en minnehøytidelighet ved O'Donnell Funeral Home i Salt Lake City den 21. november 1915 ble Joe Hills lik ført til Westside Auditorium i Chicago, hvor hans bisettelse den 25. november 1915 ble overvært av mer enn 30 000 mennesker, og den ble dermed en av de største bisettelser i USAs historie. I avisen "International Socialist Review" skrev Ralph Chaplin i desember 1915 en artikkel om Joe Hills bisettelse:

Ved 10.30 var gatene blokkert i alle retninger; trikker kom ikke frem og all trafikk ble utsatt. I hallen kunne en så godt som hele tiden høre en knappenål falle. Kisten ble plassert på den blomsterdekorerte, sort og rødt draperte scenen og over hang et håndvevet I.W.W.-banner.

Begravelsen ble åpnet ved Joe Hills vidunderlige sang, Workers of the World, Awaken, medlemmer av I.W.W. ledet an og forsamlingen fylte ut koret. Deretter fulgte Jennie Wosczynskas fremføring av Rebel Girl, skrevet og komponert av Joe Hill, etter det kom to vakre tenorsoloer, en på svensk av John Chellman og en på italiensk av Ivan Rodems.

Tusener i forsamlingen bar I.W.W.-vimpler på sine kraver eller røde bånd med ordene «Joe Hill, myrdet av myndighetene i staten Utah, 19. november 1915» eller «Joe Hill, I.W.W.-martyr for en stor sak», «Ikke sørg – organiser dere» og mange andre.

Under hele seremonien ble det sunget, mest Joe Hills sanger, men noen av de fremmedspråklige sang revolusjonære sanger på sine egne språk. Så snart en sang døde ut et sted, ville samme sang, eller en annen starte et annet sted.

Å myrde martyrer har aldri sikret noen tyrann. Staten Utah har skutt vår sangdikter til evig udødelighet og har skutt seg selv til evig skam.

Joe Hill ble kremert den 26. november 1915. Hans aske ble så fordelt i små poser og sendt til IWWs lokalkontorer i USA, Sydamerika, Europa, Asia, New Zealand og Afrika, hvor asken på arbeidernes internasjonale kampdag, den 1. mai 1916, ble spredt for vinden.

En svensk-amerikaner, J. A. Granström, som også deltok ved kremeringen, medbragte en av posene med Joe Hills aske når han år senere vendte tilbake til Sverige. I 1960 kontaktet J. A. Granström sin venn fra ungdomsårene, redaktør Gustaf Sjöström i Göteborg, og fortalte om asken. Oppbevart i en sigarkasse ble posen med asken i 1961 overdratt til Arbetarrörelsens Arkiv. Ved en høytidlighet den 20. mai 1967 ble en urne med Joe Hills aske murt inn i den vestre veggen i Ljusgården ved Folkets Hus i Landskrona. Sammen med asken ble også dokumenter fra IWW lagt i muren.

I 1969 kjøpte Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) Joe Hills barndomshjem i Gävle, og gjorde det til et museum med navnet Joe Hill-gården. I et spesielt innrettet minneværelse i huset oppbevares blant annet kopier av Joe Hills siste brev til familien. U. S. Postal Service oppdaget i 1988 at et av brevene med Joe Hills aske hadde blitt holdt tilbake av det amerikanske postvesenet på grunn av sitt kontroversielle innhold. Innholdet, et foto av Joe Hill med påskriften: «Joe Hill murdered by the capitalist class, Nov. 19, 1915», samt en liten pose med Joe Hills aske ble deretter deponert i det amerikanske riksarkivet, National Archives. Det siste av Joe Hills aske ble spredd for vinden i Washington D.C. i november 1988.

I mars måned 2007 overdro det amerikanske kommunistpartiet et enormt arkiv med partiets materiale til New York University. Det historiske arkivet besto av 12 000 kasser som blant annet inneholdt dokumenter, bøker og omkring en million fotografier. Arkivet inneholdt også Joe Hills håndskrevne testamente, som han skrev på vers kvelden før sin henrettelse.

Joe Hills sanger

Omslaget til Joe Hills Rebel Girl

Det finnes kun en håndfull sanger som man med sikkerhet ved at Joe Hill selv skrev både tekst og musikk til. De fleste av tekstene hans var skrevet til tidens kjente og populære melodier, hvilket gjorde dem lettere å lære og enklere å synge med på. Ofte brukte Joe Hill også godt kjente melodier fra Frelsesarmeen, som var meget synlige i gatebildet i datidens USA.

Han skrev vervesanger som skulle få arbeiderne til å organisere seg under IWW, og kampsanger til forskjellige aktuelle demonstrasjoner og streiker. Joe Hills sanger ble i begynnelsen trykt i IWWs egen avis, Solidarity, og fra 1909 også i Little Red Songbook. Heretter ble Joe Hill hurtig et kjent navn i arbeiderkretser. I 1916-utgaven av Little Red Songbook, som ble utgitt som Joe Hill Memorial Edition, var 15 av Joe Hills sanger med.

Som eksempler på de mer kjente av Joe Hill sanger kan nevnes:

«Casey Jones – The Union Scab» fra 1911 er skrevet til streiken ved Harriman and Illinois Central Railroad System, som pågikk fra 1911 til 1915. Den er henvendt til de streikende ved Southern Pacific i California, og forteller historien om hvor galt det gikk Casey Jones da han ikke ville streike med de andre. Første vers av sangen lyder:

Casey Jones - The Union Scab The workers on the S. P. Line to strike out a call; But Casey Jones, the engineer, he wouldn't strike at all; His boiler it was leaking, and its drivers on the bum, And his engine and its bearings, they were all out of plumb. Casey Jones, kept his junk-pile running, Casey Jones was working double time; Casey Jones, got a wooden medal, for being good and Faithful on The S. P. Line. S. P. Line

«The Preacher and the Slave» fra 1911 er en av Joe Hills mest populære sanger. Den er skrevet til Joseph Websters melodi til en kjent amerikansk frelsersang, «In the sweet by and by». Sangen er en kommentar til den amerikanske Salvation Army (frelsesarmeen), hvis predikanter lovte frelse til dem som tålmodig ventet i stedet for aktivt å kjempe for sine rettigheter. Sangens første vers og refrenget lyder:

The Preacher and the Slave Long haired preachers come out ev'ry night, Try to tell you what's wrong and what's right; But when asked, how 'bout something to eat, They will answer with voices so sweet; You will eat, bye and bye, In that glorious land above the sky; Work and pray, live on hay, You'll get pie in the sky when you die.

«Where the Fraser River Flows» er en sang Joe Hill skrev til streikende jernbanearbeidere ved Canadian Northern Railroad Company i British Columbia i 1912. De streiket fordi de var utilfreds med lønnen, hadde dårlige boligforhold i leiren, fikk dårlig mat og hadde farlige arbeidsforhold. Kort tid før streiken brøt ut hadde IWW opprettet et lokalkontor i Yale. Joe Hill besøkte en arbeidsleir i området, hvor han skrev sangen. Sangen synges på melodien til den irske sangen «Where the River Shannon Flows», av James I. Russell og refrenget lyder:

Where the Fraser River Flows Where the Fraser River flows, Each fellow worker knows, They have bullied and oppressed us, But still our Union grows. And we're going to find a way, boys; For shorter hours and better pay, boys; And we're going to win the day, boys; Where the River Fraser flows.

«The Tramp» fra 1913 er også blant Joe Hills mest populære sanger, og handler om landstrykeren som ikke er velkommen noen steder. Den synges på melodien til «Tramp, Tramp, Tramp, the Boys Are Marching», av G. F. Root, som er en velkjent sang fra den amerikanske borgerkrigen. I Norge kjenner mange melodien fra den litt godlynte "Kom, kom, kom til Frelsesarm'en", eller fra søndagsskolesangen Jesus elsker alle barna. Sangens refreng lyder:

The Tramp Tramp, tramp, tramp, keep on a-tramping, Nothing doing here for you; If I catch you 'round again, You will wear the ball and chain. Keep on tramping, that's the best thing you can do.

«Workers of the World, Awaken!» skrev Joe Hill i 1914, mens han satt fengslet. Sangen er en oppfordring til alle verdens arbeidere om å stå sammen i solidaritet. Det var den første sangen som ble sunget ved Joe Hills bisettelse i Chicago. Sangens siste vers lyder:

Workers of the World, Awaken! Workers of the world, awaken! Rise in all your splendid might; Take the wealth that you are making -- It belongs to you by right. No one for bread will be crying, We'll have freedom, love and health, When the grand red flag is flying In the Worker's commonwealth.

«The Rebel Girl» fra 1915 dedikerte Joe Hill til Elisabeth Gurley Flynn, som var en av sin tids store kvinnelige pionerer i den amerikanske arbeiderbevegelsen. Elizabeth Gurley Flynn hadde besøkt Joe Hill mens han satt fengslet, og kort etter skrev han «Rebel Girl» som en hyllest til kvinnene som arbeidedet for IWW. Sangens første vers lyder:

The Rebel Girl There are women of many descriptions In this queer world, as everyone knows, Some are living in beautiful mansions, And are wearing the finest of clothes. There are blue blooded queens and Princesses, who have charms made of Diamonds and pearl; but the only and Thoroughbred lady is the Rebel Girl.

Da politiet etter drapene ransaket Joe Hills værelse fant de tekstene til to nye sanger. Disse sangene viste en annen og mer innadvendt og ukjent side av Joe Hill. Her finner man ikke agitatorens opprop til solidaritet og kamp mot makthaverne – men i stedet små funderinger over egne lengsler og drømmer. Den ene av disse sangene var "Oh, Please Let Me Dance This Waltz with You":

Oh, Please Let Me Dance This Waltz with You When I hear that melody, with its rhythmic harmony, Then I feel just like I'd be in a dream entrancing, And I'd like to float through space, softly glide from place to place, With the fascinating grace of a fairy dancing. Oh, please let me dance this waltz with you, And look in your dreamy eyes of blue. Sweet imagination, smooth, gliding sensation, Oh, love, I would die just for dancing this waltz with you. Listen to that mellow strain, come and let us waltz again. Please don't let me ask in vain; I just feel like flying, Put your head close to my heart, And we'll never, never part. Come my darling, let us start, from joy I'm nearly dying.

Men Joe Hill skrev mange flere sanger og dikt. I 1967 dukker en hittil ukjent Joe Hill-tekst opp i Sverige. Det var «My Dreamland Girl», også en poetisk sang som Joe Hill skrev i 1914. Her følger en ufullstendig liste over kjente Joe Hill-tekster.

Tekstene markert med (*) var alle med i «Joe Hill Memorial Edition» fra 1916:

• The Preacher and the Slave (1911)
• Casey Jones – The Union Scab (1912)
• Coffee An' (1912)
• Everybody's Joining It (1912) *
• John Golden and the Lawrence Strike (1912) *
• The White Slave (1912) *
• Where the Fraser River Flows (1912)
• Down in the Old Dark Mills (1913)
• Mr. Block (1913) *
• Nearer My Job to Thee (1913)
• Scissor Bill (1913) *
• Should I Ever be a Soldier (1913) *
• Stung Right (1913) *
• The Girl Question (1913)
• The old Toiler's Message (1913)
• The Tramp (1913) *
• There Is Power in a Union (1913) *
• We Will Sing One Song (1913) *
• What We Want (1913) *
• Come and Take a Joy-Ride in My Aeroplane (1914)
• My Dreamland Girl (1914)
• Oh, Please Let Me Dance This Waltz with You (1914)
• Out in the Bread-Line (1914)
• Ta-Ra-Ra-Ra Boom De-Ay (ca. 1914) *
• The Rebel's Toast (digt) (1914)
• Workers of the World, Awaken! (ca. 1914) *
• Don't Take My Papa Away From Me (1915) *
• It's a Long Way Down to the Soupline (1915)
• The Rebel Girl (1915) *
• Joe Hill's Last Will (18. november 1915)

Sanger om Joe Hill

Joe Hill fikk stor innflytelse på den amerikanske protestsangen, og ble inspirasjonskilde for både samtidige og senere amerikanske protest- og folkesangere.

Da IWW sendte ut sin 1916-utgave av Little Red Songbook var en av sangene, «November Nineteenth», skrevet av John E. Nordquist. Sangen var en hyllest til Joe Hill og en oppfordring til å kjempe videre i hans ånd. Dens refreng lød:

November Nineteenth On high the blood red banners wavy! The flag for which his life he gave; The master class shall rue the day They took Joe Hillstrom's life away.

Forordet til Little Red Songbook samme år var et dikt, «Joe Hill», skrevet av Ralph Chaplin – en annen av samtidens kjente protestsangere. Det innledes med ordene:

Joe Hill High head and back unbending-fearless and true, Into the night unending, why was it you? Heart that was quick with song, torn with their lead; Life that was young and strong, shattered and dead. Singer of manly songs, laughter and tears; Singer of Labor's wrongs, joys, hopes and fears.

I 1925 skrev den amerikanske dikteren Alfred Hayes den kanskje mest berømte teksten om Joe Hill. Diktet, «I Dreamed I Saw Joe Hill Last Night», ble satt til musikk av Earl Robinson i 1936. Senere har den blitt fortolket av flere andre artister og protestsangere. Den har blant annet blitt nyninnspilt av Joan Baez, som også sang den foran mer enn 300 000 konsertgjester ved Woodstockfestivalen i 1969, og på albummet Ild og Frihet fra 1989 fortolker Annisette og Savage Rose sangen. Sangens to første vers lyder:

I Dreamed I Saw Joe Hill Last Night I dreamed I saw Joe Hill last night, Alive as you and me. Says I «But Joe, you're ten years dead» «I never died» said he, «I never died» said he. «In Salt Lake, Joe,» says I to him, him standing by my bed, «They framed you on a murder charge,» Says Joe, «But I ain't dead,» Says Joe, «But I ain't dead.»

Andre kjente sanger om Joe Hill er:

• «By and By» av Chumbawamba fra 2005
• «Joe Hill Listens To The Praying» av Joe Glazer fra 1990
• «Joe Hill's Ashes» av Marc Levy fra 1986.
• «Paper Heart» av Si Kahn fra 1976
• «Joe Hill» også kjent som «I Dreamed I Saw Joe Hill Last Night» av Alfred Hayes og Earl Robinson fremført av Joan Baez i 1969 på Woodstokfestivalen
• «Joe Hill» av Phil Ochs fra 1968
• «Joe Hillstrom» av Woody Guthrie fra 1947

Kuriosa

• I boken Joe Hill – diktare och agitator av Ingvar Söderström spekuleres det i om den kvinnen Joe Hill hevder å ha besøkt på drapsnatten var Maria Johansson, som han allerede kjente fra de begge bodde i Gävle.
• Det svenske teater Teater Sláva i Huddinge har oppført forestillingen Mourning and Organizing om Joe Hill. Stykket er skrevet av Daniel Rudholm og den amerikanske instruktøren Dan Rothenberg.
• I 1990 kom albumet Don't Mourn - Organize!: Songs Of Labor Songwriter Joe Hill ut, hvor forskjellige musikere fortolker sanger av og om Joe Hill.
• Den 29. september 1970 hadde operaen Joe Hill: The Man Who Never Died, med musikk av Alan Bush og tekster av Barrie Stavis, premiere ved Deutsche Staatsoper i Berlin. Siden operaen i 1970 ble oppført i det engelske BBCs Radio 3 har den vært gjenoppført flere ganger. Operaen var basert på Barry Stavis skuespill The Man Who Never Died fra 1954.
• I sangen «I Found Out» fra 1970 låner John Lennon fra Joe Hill når han synger Old Hare Krishna got nothing on you (...) Keep you occupied with pie in the sky».
• I 1980 ga det svenske postvesenet ut en serie «Europa-frimerker». Ett av disse frimerkene var til minne om Joe Hill.
• Bob Dylan forteller i sine memoarer at Joe Hill var en av hans inspirasjonskilder da han selv begynte å skrive sanger.
• Forfatteren Stephen King har en sønn som er døpt Joseph Hillstrom King, og selv skriver bøker under navnet Joe Hill.
• Den amerikanske rockgruppen Alien Ant Farm har en gitarist ved navn Joe Hill.
• Filmen Joe Hill av den svenske instruktøren Bo Widerberg hadde premiere i 1971, og vant Special Grand Jury Prize på filmfestivalen i Cannes.
• Et av de svenske Bergslagens X51-lokomotivene, X51 3248, bærer navnet Joe Hill.
• I den svenske byen Gävle finner man det lokale LO-kontoret på Joe Hill Platsen.

Referanser

Listen inneholder kildehenvisninger for de supplerende opplysningene i artikkelen som ikke stammer direkte fra hovedkilderne

Litteratur

• «Myrdet for at samle arbejderne», artikkel av Ken Bruun i Arbejderen nr. 211, den 19. november, 2005, side 12
• Joe Hill: The IWW & The Making Of A Revolutionary Working Class Counterculture av Franklin Rosemont, 2003
• Guerilla Minstrels: John Lennon, Woody Guthrie, Joe Hill and Bob Dylan av Wayne Hampton, 1986
• Arbetarsångaren Joe Hill, mördare eller martyr? av Ture Nerman, 1951 (gjenutgitt i 1979)
• Joe Hill — en svensker i USA av Søren Koustrup, 1976
• «American Characters: Joe Hill» av Richard F. Snow, artikkel i American Heritage oktober 1976
• Joe Hill – diktare och agitator av Ingvar Söderström, utkom første gang i begynnelsen av 1970-årene, og ble gjenutgitt i 2002 med tittelen En sång kan inte arkebuseras
• Menedarna av Kerstin Ekman, 1970
• Joe Hills sånger: The complete Joe Hill song book, redigert av Enn Kokk med oversettelser til svensk av Jacob Branting og Rune Lindström, 1969
• Labor Martyr Joe Hill av Gibbs M. Smith, 1969
• The songs of Joe Hill redigert av Barrie Stavis og Frank Harmon, 1967
• The Case of Joe Hill av Phillip S. Foner, 1965
• The Letters of Joe Hill av Phillip S. Foner, 1965
• Mannen som aldrig dog: en bok om Joe Hill av Barrie Stavis, 1955
• The Preacher And the Slave aka Joe Hill: A Biographical Novel av Wallace Stegner, 1950
• The American Folklife Center at the Library of Congress: Ytterligere henvisning til litteratur om Joe Hill

Kilder

Artikkelen er en bearbeidelse av opplysninger funnet på:

• KUED Channel 7 University of Utah: Joe Hill – The Man Behind the Martyr – (En særdeles utførlig biografi over Joe Hills liv, har lenker til undersider med utdypende artikler.)
• BBC: Joe Hill – Murderer or Martyr? – (Har bidratt med opplysninger om rettssaken og Joe Hills tid i fengslet.)
• Law Library – American Law and Legal Information: Joe Hill Trial: 1914 – Circumstantial Evidence But No Motive, Suggestions For Further Reading – (Har bidratt med ekstra informasjon vedrørende rettssaken.)
• Professor Ron Yengich: The Joe Hill Project – (God artikkel med hovedvekt på selve rettssaken, har avskrifter av de daglige omtalene i Salt Lake Tribunes.)
• Arbetaren, 20. mars 2007: Joe Hills * sista vilja återfunnen – (Nyheten om arkivet med Joe Hills siste vilje)
• America's Union Movement: Joe Hill (1879 – 1915) – (God biografi, har bidratt med opplysninger om barndommen)
• Joe Hill's Songs (and tributes) – (Oversikt over kjente Joe Hill-sanger med tekster)

Eksterne lenker

• (en) Joe Hill (activist) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Joe Hill – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Joe Hill på Internet Movie Database
• (en) Joe Hill på Discogs
• (en) Joe Hill på MusicBrainz
• (en) Joe Hill på Genius — sangtekster
• (en) Joe Hill på AllMusic
• (en) Joe Hill på AllMusic