Phil Ochs

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Philip David Ochs (født 19. desember 1940 i El Paso i Texas, død 9. april 1976 i Far Rockaway, Queens, New York) var en amerikansk protestsanger (eller som han selv sa, en «aktuell sanger») tidlig på 1960-tallet, kanskje mest kjent for sanger som «Power and Glory», «There But for Fortune», «Changes», «When I’m Gone» og «I Ain’t Marching Anymore».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Phil Ochs vokste opp i en upolitisk familie fra middelklassen som barn av legen Jacob Ochs, og moren Gertrude Phin Ochs fra Skottland. Familien flyttet til Far Rockaway i Queens i New York City da Ochs var tenåring, og deretter til Perrysburg i Staten New York, hvor han påbegynte musikkutdannelse, da han var en ganske talentfull klarinettist. Senere flyttet familien til Columbus, Ohio.

På grunn av sitt talent med å spille klarinett, fikk han spille ved orkesteret ved Capital University hvor han i en alder av 16 var solist. Han ble imidlertid snart mer interessert i andre musikkformer, og påbegynte studium i journalistikk ved Ohio State University, men hoppet av etter ett år. Han flyttet deretter til New York City og ble en del av folkemusikkmiljøet i Greenwich Village.

Han stakk seg fram som en upolert, men svært emosjonell sanger som skrev ironiske, triste og gripende tekster om krigen i Vietnam, arbeiderklassekamp og andre temaer fra samtiden. Ochs ble gjerne kalt en «syngende journalist» og sa at han bygget sangene sine fra artikler han leste i Newsweek. Det er tvilsomt om han mente akkurat det, -han var en stor ironiker, som alltid hadde en skjev, dobbeltbunnet replikk på lur når han introduserte sangene sine. Den ironiske holdningen gjennomsyrer alt han skrev. Det er antakelig dette som gjør at hans tekster skiller seg fra den gjengse politiske retorikken som er så vanlig i sosialistisk kunst.

Ideologisk var han en slags frihetorientert sosialist, som knyttet seg tydelig til tradisjonen i amerikansk arbeiderbevegelse. Han kan kanskje beskrives som en krysning av sosialdemokrat og tidlig hippie. Ochs var akriv i YIP-bevegelsen (Youth International Party) og samarbeidet tett med aktivister som Jerry Rubin. Hans samfunnskritikk var alltid sterkt patriotisk, i en amerikansk liberal tradisjon, samtidig som han var sosialt bevisst. Han opererte helt tydelig i en forlengelse av tradisjonen etter Woody Guthrie.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Ochs skrev mange flere sanger enn han rakk å spille inn på sine første tre album, All the News That's Fit to Sing (1964), I Ain't Marching Anymore (1965), og Phil Ochs in Concert (1966), men albumene representerer likevel noe av hans beste arbeid.

To tradisjonelle sjangrer som Ochs bidro til i begynnelsen var snakke-blues (talking blues) og musikalsk fortolkning av gammel poesi, eksempelvis Alfred Noyes' The Highwayman og Edgar Allen Poes The Bells. I løpet av begynnelsen av hans karriere sa hans kompis Bob Dylan: «Jeg kan rett og slett ikke holde følge med Phil. Han blir bare bedre og bedre.»

I hans siste studioalbum, Pleasures of the Harbor (1967) Tape from California (1968), Rehearsals for Retirement (1969), og den ironisk titulerte Greatest Hits (1970), bevegde han seg mer og mer i fra aktuelle sanger og eksperimenterte med ensemble og til og med fullt orkester i håpet om å skape en hybrid mellom populærmusikk og folkemusikk. Han kjøpte seg til og med en gull-lame dress av samme type som den Elvis hadde brukt. Forsøket ble ikke godt mottatt noe sted.

De mest populære melodiene fra disse albumene var «Outside of a Small Circle of Friends», «Chords of Fame», «Pleasures of the Harbor», «Crucifixion», og «Jim Dean of Indiana», men ingen ble slagere eller solgte i store mengder, skjønt «Small Circle of Friends» ble ofte spilte i radioen før den ble bannlyst ettersom den inneholdt setningen at «det å røyke marihuana var morsommere enn å drikke øl». Det var det nærmeste han kom en listeplassering.

Politisk aktivist[rediger | rediger kilde]

Som en livslang filmtilhenger arbeidet han inn, spesielt den unge Ochs, fortellinger om rettferdighet og opprør som han hadde sett i filmer, inn i musikken sin. Han ble derfor forferdet da hans store helt John Wayne omfavnet og forsvarte Vietnam-krigen i filmen The Green Berets som Ochs så på som blind patriotisme.

Ochs var dypt bekymret for utviklingen av Vietnam-krigen. Han turnerte også sammen med den chilenske folkesangeren Víctor Jara og sang sammen med Chiles president Salvador Allende før presidentvalget og før Allende og Jara ble myrdet i 1973. Ochs organiserte konserter for å protestere mot den politiske høyrevridningen under president Richard Nixon og spilte inn igjen sin gamle og sarkastiske sang «Here's To The State Of Mississippi» med ny tekst som ble kalt for «Here's To The State Of Richard Nixon».

Depresjon[rediger | rediger kilde]

Phil Ochs levde nært på de politiske hendelsene, en som følte sterkt og brente sitt lys fra begge ender, og fikk betale for sin overbevisning. Han ble etter hvert intenst skuffet over mangelen på kommersiell suksess og deretter hjemsøkt av personlige demoner som alkoholisme, skrivesperre, bipolar lidelse og depresjon i en stadig tettere sirkel. Den ironiske tonen i teksten ble stadig mørkere, og endte i en helsvart kritikk av amerikansk kultur i sanger som «When in Rome». Etter demonstrasjonene og politivolden under det demokratiske landsmøtet i Chicago i 1968, der han og Jerry Rubin selv hadde kjøpt inn grisen som demonstrantene nominerte til presidentkandidat, ser det ut til at han mistet troen på de demokratiske amerikanske idealene hans tekster alltid refererte til.

I 1976 begikk Phil Ochs selvmord ved å henge seg selv. I tillegg til de grunner nevnt overfor var han dypt deprimert over en alvorlig skade i halsen. Da han hadde turnert i Afrika ble han overfalt av banditter i Dar-es-Salaam i Tanzania. De forsøkte å kvele ham og dette ødela delvis stemmebåndene.

Etter hans død ble det avslørt at FBI hadde en mappe på 410 sider om Phil Ochs.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Phil Ochs’ sanger har vært spilt inn og sunget av andre artister som Jim and Jean, Joan Baez, Billy Bragg, Teenage Fanclub, Ani DiFranco, Dick Gaughan, Eugene Chadbourne, John Wesley Harding, Eddie Vedder, Diamanda Galas, Freddie Feldman og They Might Be Giants og andre.

Lillebjørn Nilsen, som møtte Phil Ochs, har spilt inn sin gjendiktning av sangen «Changes», på norsk «Forandring».

Jello Biafra og Mojo Nixon spilte inn en versjon av «Love Me, I'm a Liberal» med oppdaterte tekst på albumet Prairie Home Invasion. Britiske The Clash brukte noe av teksten til Ochs’ sang «United Fruit» i sin egen sang «Up in Heaven (Not Only Here)» som ble utgitt på deres trippel-album Sandinista! fra 1980. Ochs blir også nevnt i Dar Williams’ sang «All My Heroes Are Dead», tilsvarende også med Will Oldhams sang «Gezundheit», og en sang av They Might Be Giants, «The Day». The Josh Joplin Group spilte inn en beslektet hyllest til Ochs på deres album Useful Music.

Schooner Fare spilte inn «Don't Stop To Rest (Song for Phil Ochs)» på deres album Closer to the Wind (1981). Punkebandet Squirrel Bait siterer Ochs som en vesentlig kreativ innflytelse i albumnotatene på deres 1986-album Skag Heaven og spiller en av hans sanger, tittelsangen fra hans Tape From California-album.

Plateutgivelser[rediger | rediger kilde]

Studioalbum og konsertinnspillinger[rediger | rediger kilde]

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]