Industrial Workers of the World

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
IWWs første charter fra 1906.

Industrial Workers of the World, forkortet IWW, er en internasjonal arbeidstakerorganisasjon kjent for sin fargerike historie, sine demokratiske idealer og sin innovative bruk av direkte aksjon på arbeidsplassen for å vinne gjennom for sine krav. IWW har en langsiktig mål om å avskaffe lønnsarbeidet og "bygge en ny verden i skallet til den gamle".

IWW skriver i sin formålsparagraf:

Arbeiderklassen og arbeidskjøperklassen har ingenting felles. Fred kan ikke råde så lenge nød og savn finnes blant millioner av det arbeidende folk, og de få, som utgjør arbeidskjøperklassen, har alle livets goder.

Mellom disse to klasser må det pågå en kamp til verdens arbeidere organiserer seg som klasse, tar produksjonsutstyret i besittelse, avskaffer lønnsarbeidet og lever i harmoni med jorden.

Sentraliseringen av industriens ledelse på færre og færre hender setter fagforeningene ute av stand til å mestre arbeidskjøperklassens stadig voksende makt.

Fagforeningene fostrer en tilstand, som tillater en gruppe arbeidere å bli satt opp mot en annen gruppe arbeidere innen samme industri, og bidrar følgelig til, at de beseirer hverandre i lønnskrigen. Fagforeningene hjelper dessuten atbeidskjøperklassen a spre troen blant arbeidere; at arbeiderklassen har interesser felles med deres arbeidskjøpere.

Disse forhold kan bli endret og arbeiderklassens interesser opprettholdt bare av en organisasjon formet på slik måte, så alle dens medlemmer i hvilken som helst industri, eller om nødvendig, i alle industrier, nedlegger arbeidet når som helst en streik, eller lockout pågår i noen av dens deler. Slik blir en urett mot en, en urett mot alle.[1]

IWW ble dannet i 1905 i Chicago. Bevegelsen ble grunnlaget for den tidlige amerikanske arbeiderbevegelsen, og i IWW deltok ulike sosialistiske og kommunistiske partier. Flere slike partier ble også dannet som følge av IWW.

Da IWW var som størst i 1923 hadde organisasjonen godt over 100 000 medlemmer, de såkalte Wobblies, og kunne regne med støtte fra ytterligere 300 000 sympatisører. Medlemstallet falt drastisk etter en indre splittelse i 1924, og i dag har IWW godt og vel 2 000 medlemmer.

IWW ble stiftet på en konvent hvor 200 sosialister, anarkister, syndikalister og radikale fagforeningsaktivister fra hele USA deltok. Stifterne tilhørte hovedsakelig Western Federation of Miners, som var i opposisjon til det andre store forbundet i USA, American Federation of Labor. Stifterne av IWW mente at American Federation of Labor hadde feilet sitt formål, idet kun ca. fem prosent av de amerikanske arbeiderne var organiserte i 1905.

Ideen til stiftelsen av IWW kom fra en liten gruppe med tilknytning til andre fagforbund i USA. For ikke å få problemer i egne rekker møttes de hemmelig i november 1904. De seks var Clarence Smith, sekretær i American Labor Union og Thomas Haggerty, som var redaktør for forbundets avis, George Estes og W. L. Hall, hhv. formann og sekretær i United Brotherhood of Railway Employees, samt Isaac Cowan fra American representative of the Amalgamated Society of Engineers og William E. Trautman, redaktør for utgivelser fra United Brewery Workmen organization.

På møtet diskuterte de fordeler og ulemper ved å stifte et nytt forbund, og dermed også skape splittelse i de allerede eksisterende. I januar 1905 ble ennå et møte avholdt, denne gang med deltagelse av 25 ledere fra forskjellige forbund i USA. De kunne så forberede den stiftende generalforsamlingen, som fant sted den 27. juni samme år.

IWW stilte ikke krav om tilhørighet til et spesifikt erhvervsområde, og de motsatte seg heller ikke medlemskap i andre fagforeninger. I motsetning til American Federation of Labor skulle IWW også være åpen for svarte, kvinner, ufaglærte arbeidere og innvandrere. IWW talte for at alle lønnsmottakere burde organisere seg i en felles organisasjon og fremstå som en samlet samfunnsklasse i kampen mot arbeidsgiverne. Organisasjonens motto ble: "an injury to one is an injury to all"'.

I motsetning til tradisjonelle fagforeninger som hentet sin inspirasjon fra håndverkerlaugene og organiserte sine medlemmer etter fagtilknytning ble IWWs bidrag å organisere alle arbeidere i samme industri / bransje i samme forening, uavhengig av fagbakgrunn. På denne måten kunne alle arbeidere på samme arbeidsplass, eller samme innenfor en hel industri, stå sammen i en konflikt. Denne organisasjonsmodellen ble kalt for "industrial unionism," fremfor den tradisjonelle "trade unionism", og ble senere brukt med stor suksess av Congress of Industrial Organisations (i dag er sammenslått med AFL), og er også benyttet av flere LO forbund.

Fra 1905 til 1911 skapte IWW sin profil gjennom streiker og arbeidskamper rundt om i USA. Målet var å få lokalavdelinger i så mange stater og så mange amerikanske byer som overhodet mulig. IWWs markante politikk skapte hurtig avstand til andre forbund, som nok ønsket reformer for arbeiderne, men ikke revolusjon i Amerika. Især var tanken om at arbeiderne skulle eie produksjonsapparatene en tanke for sosialistisk for de andre forbundene. Men på tross av motstanden vokste IWW, og ble i løpet av kort tid et innflytelsesrikt og sterkt forbund, og fikk spesielt mange medlemmer fra landbruket, blant skogsarbeidere, sjømenn og havne- og gruvearbeidere. Også globalt vokste IWW med avdelinger i flere land.

Første verdenskrig ga den amerikanske regjeringen anledning til å fengsle og rettsforfølge medlemmene av IWW. Streiker og agitasjon ble likestilt med forræderi, og regjeringens politikk virket. IWW måtte avsette både tid og midler til forsvar av sine medlemmer, hvilket gikk ut over den faglige kampen. Dannelsen av American Communist-bevegelsen bidro til svekkelsen av IWW, sammen med en effektiv infiltrasjon i IWW av både regjerings- og virksomhetsagenter.

I 1918 ble 101 medlemmer av IWW dømt for hhv. spionasje og landsforrædersk virksomhet. En av dem var William D. Haywood, leder for IWW. Mens Haywood under en appellsak var løslatt, flyktet han til Sovjetunionen, hvor han bodde til sin død i 1928. I 1924 oppsto det indre splittelser i IWW, og siden har organisasjonen mistet mye av sin styrke. Samtidig som IWW gjennomgikk en vanskelig periode bidro IWW medlemmer og andre som var inspirerte av IWWs visjonære mål og metoder til å bygge arbeiderrørelsen gjennom andre forbund, sånn som ovennevnte Congress of Industrial Organisations.

Etter en lang periode med synkende medlemstall i mellom- og etterkrigstiden har organisasjonen ved begynnelsen av det 21 århundre igjen begynt å vokse, parallelt med gjennomføringen av flere vellykkede kampanjer i butikk- og restaurant bransjen. I dag bygger IWW videre på sin innovative historie og har utviklet nye strategier for å møte utfordringene i dagens globalisert økonomi. Med det som kalles for "solidarity unionism" bygger IWW effektive støtte- og aksjonsnettverk på arbeidsplasser der man ikke har klart å få på plass "offisielle" eller demokratiske fagforeninger. IWW organiserer også innen større multinasjonale bedrifter som Starbucks og Borders Books, en strategi som har bidratt til å øke synligheten av organisasjonen og spre dens demokratiske metoder og visjoner til en ny generasjon arbeidere. Strategien har også bidratt til å spre organisasjonen på tvers av landegrenser med konsernenes globale utvidelser.

Kjente medlemmer i IWW[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]