Helen Keller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Helen Keller
Helen Keller
Helen Keller (ca. 1905)
Født 27. juni 1880
Tuscumbia, Alabama USA
Død 1. juni 1968 (87 år)
Easton, Connecticut USA
Yrke Forfatter
Nasjonalitet USA

Helen Adams Keller (født 27. juni 1880, død 1. juni 1968) var en døvblind amerikansk forfatter.

Helen Adams Keller er mest kjent for sitt arbeid for blinde og døvblinde både i USA og resten av verden. Og hun er også kjent for å ha «brutt ut av mørket» med hjelp av sin lærer Anne Sullivan. Hun har også skrevet mange bøker om sine tanker og ideer. Helen Keller ble ganske fort et symbol på blinde og døvblindes kamp for et likeverdig liv med andre - kampen for å bryte ut av ensomheten. Hun ble stående som et forbilde for døvblinde i verden. Hennes navn er i dag knyttet til en rekke skoler og sentra for døvblinde over hele verden. Døvblindes verdenskonferanse har også fått navn etter henne - «Helen Keller World Conference for the Deaf-Blind». Veien som fører inn til Eikholt senter for døvblinde på Konnerud i Drammen, har også fått navn etter henne: Helen Kellers vei.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Helen Adams Keller ble født i byen Tuscumbia, Alabama i USA, 27. juni 1880. Faren hennes var sørstats-offiser med kapteinsgrad og hadde vært med i borgerkrigen. Hans slekt kom fra Sveits. Hennes mor het Kate Adams. Da Helen var 19 måneder gammel, fikk hun en kraftig febersyke som gikk over etter en stund. Men da sykdommen var over, viste det seg at Helen var blitt både døv og blind. På grunn av at hun ble døv akkurat da hun skulle lære seg å snakke ordentlig, utviklet heller ikke taleevnen seg. I fem år levde Helen et ekstremt isolert liv, midt i sin egen familie. Den ensomheten hun nå opplevde, gjorde henne desperat. Hun skrek og sparket vilt omkring seg. Foreldrene visste ikke hva de skulle gjøre. På denne tiden – 1880-tallet, i Alabama i USA – fantes det ikke kunnskap om hvordan man skulle kommunisere med en person med slike handikap. Det så ikke ut som om det fantes mye håp for den lille jenta. Men etter hvert fattet de håp. De hadde nemlig lest Charles Dickens' beretning om den hjelpen som en annen døvblind jente, Laura Bridgman, hadde fått. Da Helen var seks år tok de henne med til Alexander Graham Bell. Han var en kjent døvelærer – og hadde funnet opp telefonen. Bell anbefalte dem å ansette en privatlærer for henne. 3. mars 1887 ble så Anne Sullivan ansatt som lærer til Helen. Denne kvinnen skulle komme til å forandre Helens liv fullstendig. Anne jobbet som lærer for Helen helt til sin død i 1936. Anne Sullivan var i sin ungdom nesten blind, men hadde fått synet tilbake etter en operasjon. Hun hadde fått opplæring på det berømte Perkins-instituttet for blinde i Boston. Av Anne Sullivan fikk Helen snart lære både håndalfabeter hvor bokstavene angis ved å trykke på fingertuppene og andre steder i hånden. Hun fikk også lære Louis Brailles punktskrift-system for blinde. I tillegg lærte hun å avlese tale ved å holde på halsen til folk. Tre år etter at hun hadde lært håndalfabetet, lærte hun å snakke selv. Kunnskapen om hvordan Anne skulle lære Helen å snakke, ble hentet fra Norge. Der hadde døvelærer Elias Hofgaard på Hamar klart å lære den døvblinde Valdres-jenta Ragnhild Kaata å snakke – og dette var blitt kjent over hele verden. Derfor kom det en lærer fra Perkins-instituttet til Norge for å finne ut hvordan Hofgaard fikk dette til.

Liv og yrke[rediger | rediger kilde]

Helen lærte seg å snakke – og ikke bare på engelsk, men også flere andre språk. Hun lærte til og med å spille piano. I 1902 skrev hun sin livshistorie. I 1904 fullførte hun college.

Helen fikk tilbud om å reise rundt og holde foredrag om hvordan livet hennes hadde vært, hvordan Anne hadde hjulpet henne opp av mørket. Etter mye om og men takket hun ja, og Anne og Helen begynte reisen. Fra første dag gikk foredragene på skinner, for folk hadde hørt om jenta som hadde vært blind og døv fra hun var liten, så publikummet manglet ikke. De var imponert over hennes eleganse, selvsikkerhet og utseende, man kunne nesten ikke se at hun var blind med mindre man la merke til at hun kun så et eneste sted.

På slutten av hvert foredrag ble det også stilt spørsmål. Med Anne ved sin side til å stille dem på nytt i hånden hennes gikk dette også veldig bra.

Helen reiste rundt til nye byer hver dag, med nye steder å sove hver natt. Dette tok hardt på Annes øyne. De brukte foredragene som en måte å tjene penger på, for egentlig levde de som veldig fattige hjemme. Men en kveld greide ikke Anne å gjøre noe. Hun var sliten og nesten blind, igjen. De ringte legen. Han kom i all hast og brukte sin tid på å sjekke den utslitte kvinnen i sengen. Han sa hun ikke burde reise så mye. Hun burde slappe av. Dette var siste gang de reiste på denne måten og de reiste hjem så fort de kunne.

I 1955 reiste hun rundt i verden og hjalp krigsblinde. I 1960 skrev hun boken Light in My Darkness, hvor hun argumenterte for Emanuel Swedenborgs teorier.

Helen Keller ble den 14. september 1964 tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Lyndon B. Johnson.

Politisk aktivisme[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å være anerkjent taler og skribent, var hun også radikal sosialist og pasifist. Hun jobbet aktivt for Socialist Party of America mellom 1909 og 1921, hvor hun støttet deres kandidat Eugene Debs for hans kamp for den amerikanske arbeiderklassen. Hun ble etterhvert god venn med Mark Twain, begge to ble antatt for å være radikale, noe som kunne skygge over deres egentlige politiske standpunkter blant journalister.[1] Hun var fra før av sett på som både intellektuell og modig, men etter at hun erklærte seg sosialist, begynte pressen å fokusere nærmere på hennes svakheter.[1] Keller ble medlem av Industrial Workers of the World i 1912 pga. av sin motstand til parlamentarisk sosialisme og engasjement for arbeiderklassen. Hun skrev for IWW fra 1916 til 1918, hvor hun fikk engasjert seg sterkt for blinde og andre funksjonshemmede.[2] I 1973 ble hun innvotert i Kvinnenes æresgalleri i USA.

Bøker og artikler[rediger | rediger kilde]

Keller skrev 12 bøker og en rekke artikler. Som 11-åring skrev hun The Frost King (1891). 22 år gammel utgav hun selvbiografien The Story of My Life (1903). Senere fulgte The World I Live In (1908) og essaysamlingen Out of the Dark (1913). Hennes «spirituelle biografi», My Religion, ble utgitt i 1927; boken utkom senere under den nye tittelen Light in My Darkness.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b How I Became a Socialist, (engelsk) (norsk: Hvordan jeg ble sosialist)
  2. ^ Why I Became an IWW, (engelsk) (norsk: Hvorfor jeg ble medlem av IWW)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Helen Keller – sitater