Blåtone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Blåtone eller «blue note» er i blues og jazz en betegnelse på et irregulært intervall i dur- eller moll-skalaen som er typisk for lydbildet. Fenomenet finnes i all folkemusikk. I jazz blir blåtone ikke spesielt notert. En orienterer seg etter øret, det vil si etter naturtoneskalaen eller overtonerekka. Det finnes regler for notering av tonene i notasjon av folkemusikk, der det settes en nedad- eller oppadgående strek foran den gitte nota, for å markere at den utføres noe høyere eller lavere enn skrevet.

I en bluesskala tilsvarer blåtone omtrent en liten ters, forminsket kvint og en liten septim og er de notene som skiller bluesen fra annen musikk. Den forminskete kvinten er spesielt viktig i bebop.

Den egentlige blue note-tonen som gir den spesielle «bluesfeelingen» ligger midtveis mellom dur- og moll-tersen, og kan ofte kalles «halvhøy». Blåse- og strengeinstrumenter (særlig gitar) gjør det mulig gjennom blåseteknikk eller ved å «dra» strengene å finne den tonen som er ønsket.

Den eksakte tonehøyden må lyttes fram. Dette er et spørsmål om feeling i alle de musikkstilarter som bruker blåtoner. Matematisk er tonehøyden lett å fiksere gjennom bruk av overtonerekka. Noen musikk-kulturer opererer med svært små nyanser innenfor en og samme hovedtone, deriblant den tyrkiske.

Dernest blir tonehøyden funnet av musikerens subjektive musikkfølelse og gode øre, og danner den spesielle sounden som mange bluesmusikere har, som for eksempel B.B. King, Albert King, Robert Johnson, Eric Clapton, Stevie Ray Vaughan og mange andre.

Blåtoner lar seg utføre på alle blåseinstrumenter, de fleste strengeinstrumenter og vokal. Pianoet er det egentlige unntaket, da vanlig tolvtonetemperering er fastsatt her. Pianisten pleier å løse problemet med forslag eller tette sekund-klanger, deriblant Thelonious Monk.

Blåtonene kategorisert i overtonerekka[rediger | rediger kilde]

Alle de halvhøye tonetrinnene kan finnes i overtonerekka på fast bestemte steder. Matematisk tilsvarer disse overtonene primtallene etter 6. En vil kunne finne dem gjennom halvering av gitarstrengen, på trompet eller trombone, eller på seljefløyte.

Tonetrinnene er:

  • trinn 7 – en halvhøy septim eller ters (regnet fra kvinten].
  • trinn 11 – halvhøy kvart regnet fra overtone 8 som er grunntonen.
  • trinn 13 – halvhøy sekst regnet fra samme overtone.
  • trinn 14 – dobling av trinn 7.

Disse trinnene, halvhøy ters, kvart, sekst og septim danner basis for alle blåtoner. Bruken av dem i jazzen peker mot musikkstilens folkemusikalske opphav.

Se også[rediger | rediger kilde]