Earl Hines

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Earl Hines t.v. (ca. 1942).

Earl Kenneth «Fatha» Hines (født 28. desember 1903 i Pittsburgh, død 22. april 1983 i Oakland, California) var en amerikansk jazzpianist og bandleder.

Hines lærte trompet og piano, og spite med Lois Deppes «Serenaders» i hjembyen (1918–1921). Hans spillestil videreutviklet seg fra ragtime og stride piano, til en «trumpet style» med hyppig bruk av arpeggio. Hines flyttet til Chicago (1923) der han ble med i Sammy Stewarts band, Erskine Tates band, og Carroll Dickersons band, før han i samme by, tilkom i Louis Armstrong «Stompers» (1926), «Hot Five» og «Hot Seven», samt «All-Stars» (1948–51). Han ledet eget band «Earl Hines and his Orchestra» (1928–48), frem til 1938 basert på (det Al Capone-eide) Grand Terrace Ballroom i Chicago. Bandet huset musikere som Charlie Parker, George Russell, Billy Eckstine, Dizzy Gillespie og Sarah Vaughan. Etter flytting til California, etablerte han eget Dixieland-band (1951).

Rundt 1964 ga han en serie konserter i New York, og mottok i en alder av 64 år Down Beat-prisen 1965. Den 16. mai 1966 spilte han ved Club Manhattan i Oslo med Karl Otto Hoff trommer og Bjørn Pedersen bass, et innslag som med Harald Heide-Steen jr. som regissør ble vist i NRK- programmet Tema med variasjoner den 1. september 1966. Den 22. oktober 1970 gjestet han Njårdhallen. Hines ledet sporadiske grupper frem til sin død.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]