Albert Ammons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Albert Ammons (født 23. september 1907, død 2. desember 1949) var en amerikansk jazzpianist, orkesterleder og komponist.

Som guttunge spilte Ammons på tromme og lærte seg siden å spille klaver. Han lærte klaverspillet sitt av brødrene Alonzo og Jimmy Yancey, samt Hersal Thomas, til han var cirka 17 år. I slutten av tyveårene opptrådte han litt som solopianist og litt som medlem av mindre orkestere. I 1928 bodde han i Chicago i samme hus som Meade Lewis og Pinetop Smith, som han spilte med under private sammenkomster.

I 1931 ble han pianist i Louis Banks orkester, og i 1934 startet han sitt eget orkester. Dette orkesteret bestod av Guy Kelly (trompet), Dalbert Bright (klarinett), Israel Crosby (kontrabass), Ike Perkins (gitar) og Jimmy Hoskins (trommer), samt Ammons selv på piano. Med dette orkesteret spilte han inn sine første plater i 1936, 29 år gammel.

Orkesteret holdt sammen i ca. to år, og i 1938 reiste Ammons til New York, der han medvirket ved en stor konsert i Carnegie Hall sammen med de to boogie woogie-pianistene Meade Lewis og Pete Johnson. Denne konserten markerte det endelige gjennombruddet både for disse tre artistene, men også for hele boogie woogie-stilen. Like etter konserten begynte Ammons å produsere og spille inn flere plater, og han fikk musikktid i radio og på nattklubber, både sammen med sine to musikkvenner, men også som solist.

På platene han spilte inn, kan man også høre ham enten som solist eller med en eller to av pianistene Johnson og Lewis, men han har også spilt inn plater med Port of Harlem Jazz Men og med Harry James. I 1944 organiserte han et lite orkester for en plateinnspilling med blant andre Hot Lips Page, Vic Dickenson, Don Byas, Israel Crosby og Sidney Catlett. I 1946 og 1947 spilte han inn sine siste plater, dels som solist og dels med for eksempel Lionel Hampton.

Albert Ammons var først og fremst kjent som boogie-woogie-pianist, men orkesterinnspillingene hans sier sitt om at han var en betydelig pianist, selv uten bruk av boogie woogie-figurer. Hans boogie woogie-stil ble karakterisert av en kraftig, dynamisk rullende bassrytme, mot en fantasifull og improviserende høyrehånd. Han anvendte hyppig tremulant-effekter og enkle bluesfigurer med et sterkt rytmisk anslag. Stilen hans skiller seg vesentlig fra pianistene som vanligvis nevnes som hans læremestere og forbilder, blant andre Yancey Smith og Pinetop Smith.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utvalgt diskografi

  • 1936: Early Mornin' Blues
  • 1939: Twos and Fews
  • 1938: Shout for Joy
  • 1938: Boogie Woogie Prayer 1-2
  • 1939: Cafe Society Rag
  • 1939: Mighty Blues
  • 1939: Rocking the Blues
  • 1939: Woo-Woo
  • 1939: Jesse
  • 1939: Boogie Woogie Stomp
  • 1939: Boogie Woogie Blues
  • 1939: Suitcase Blues
  • 1939: Bass Goin' Crazy
  • 1939: Chicago in Mind
  • 1939: St. Louis Blues
  • 1939: Albert's Special Boogie Woogie
  • 1941: Cuttin' the Boogie
  • 1944: Albert's Special Boogie
  • 1944: The Boogie Rocks
  • 1948: Boogie Woogie Piano
  • 1949: Wee Albert