James P. Johnson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
James P. Johnson ved pianoet, 1921

James Price Johnson (født 1. februar 1894 i New Brunswick, New Jersey, død 17. november 1955 i Jamaica, New York) var en amerikansk jazzpianist og komponist, kjent som opphavsmann til stilen stride piano og for å ha skrevet flere kjente standardlåter i jazz.

Hans klassiske skolering og medvirkning på flere ragtime-innspillinger, ga ham en avansert spillestil som etterhvert ble kalt stride piano. Han platedebuterte med sin egen Carolina shout (1921), som ble meget kjent gjennom oppsetningen Running wild (1923). Johnson konkurrerte med samtidige som Willie Smith og Luckey Roberts utover 20-tallet, og var anerkjent som den ledende pianist på øst-kysten. Han ledet flere band til innspillinger, var pianist for Bessie Smith, Ida Cox og Ethel Waters, samt underviste en ung Fats Waller. Tross flere slag-tilfeller fra 1930, skrev han symfoniske verk som Yamecraw, a negro rhapsody (1928) inspirert av George Gershwins «Rhapsody in Blue», Tone poem (1930), Symphony Harlem (1932), en tillemping av W. C. Handy's St. Louis blues (1937) og enakteren De organizer (1940). En swing-gruppe med bl.a. Eddie Condon var av kort varighet på 40-tallet. Hans liv er skildret i Scott E. Brown, James P. Johnson: A case of mistaken identity (1986).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]