Dizzy Gillespie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dizzy Gillespie, 1955.

John Birks Gillespie (født 21. oktober 1917 i Cheraw, South Carolina, død 6. januar 1993 i Englewood, New Jersey). Dizzy Gillespie var en amerikansk trompetist, orkesterleder, vokalist og komponist. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og vunnet flere Grammy.

Musikkstil[rediger | rediger kilde]

John Birks «Dizzy» Gillespie var en av hovedpersonene i jazzens utvikling på 1940-tallet. Med sin rytmiske og harmoniske oppfinnsomhet lyktes han i å endre jazzens språk til et mer moderne uttrykk som slo svært godt an verden over.

Sammen med Charlie Parker (saksofon), Bud Powell (piano) og Kenny Clarke (trommer) ble han regnet for å være en av frontfigurene i den nyskapende stilen, bebop. Dette er en type jazzmusikk som består av raske, kompliserte og ofte asymmetriske melodier.

Historie og musikalsk utvikling[rediger | rediger kilde]

Den unge Gillespie fikk sin musikalske utdanning fra naboer og på grunnskolen. Etter å ha spilt piano en stund valgte han trompet som sitt instrument. Han fikk aldri noen formell undervisning på instrumentet, og var dermed å betrakte som selvlært. Dizzy Gillespie slutta på ungdomsskolen, som mange andre, for å jobbe på en bomullplantasje under depresjonstida. I 1935 flytta han tilbake til Philadelphia for å være sammen med mora. Etter noen dager fikk han jobb i Frankie Fairfax band der han fikk kallenavnet sitt: Dizzy. I mai 1937 spilte Dizzy Gillespie inn sin første plate. Etter dette flytta han til New York. Her fikk han spille med Cab Calloway's band. Dette var gjennombruddet hans som trompetsolist.

Dizzys orkestre[rediger | rediger kilde]

Han drev eget orkester, der blant annet Benny Bailey var med 1949-51.[1] Med Jazz at the Philharmonic gjestet han Nordstrandhallen den 18. februar 1956 og 22. mai 1958. Han besøkte en ungdomsfestival i Sovjetunionen med sitt orkester i 1957.[2] Ved Kongsberg Jazzfestival i 1971 både spilte han og ga storband-seminar. Ifølge Erling Wicklund «En mer kvalifisert mann til denne oppgaven finnes vel knapt i dag ... Dizzys erfaring som storbandleder går tilbake til 1946 ... Gillespie-bandet fram til ca. 1950 er blitt stående som en revolusjon i jazzhistorien.»[3] I oktober 1981 var han ved Bergen Jazzfestival og ved Miloud Guiderks EmmaJazz-jubileum i Sandvika kino. Besetningen var Paquito D'Rivera sax, Michael Howell gitar, Ed Cherry bass og Ignacio Berroa rytme. De fremførte «inspirert bebop med afrokubansk preg tilsatt store doser av kapellmesterens elleville gjøgling».[4] På 80-tallet var han ofte brukt artist på jazzcruisene med SS Norway der også Arild Andersen var med. Ved hans gjenvisitt til Sandvika kino i januar 1988 spilte han i lusekofte med Sam Rivers sax, Ed Cherry bass, Ignacio Berroa rytme og John Lee bass.[5] Hans tredje besøk til Sandvika var med et 15-musikers storband i mai 1989, hvorefter han med sin All Stars septett debuterte ved Moldejazz 1989. I den spilte Phil Woods saksofon, Cedar Walton piano, Bobby Hutcherson vibrafon, Steve Turre trombone, og Idrettens Hus var «et fuglefjell i fóringstiden».[6] Samme året etablerte han De forente nasjoners orkester.

Dizzy som person[rediger | rediger kilde]

Dizzy Gillespies statue i hjembyen.

I ungdommen var Dizzy Gillespie en opprører, en rebell. Som voksen var han svært opptatt av å støtte ideelle politiske saker som f.eks raseintegrasjon. Biografen Alyn Shipton mener denne endringa i karaktér i stor grad skyldes Gillespies sterke gudstro og støtte til trosretninga Bahá'í-troen fra slutten av 1960-tallet.

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Groovin' High. The Life Of Dizzy Gillespie. Alyn Shipton ,1999

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Trumpeteren som lurte Dizzy Gillespie», VG, 10.5.1961.
  2. ^ «USA-musikeren Dizzy Gillespie til Sovjet i år», VG, 10.5.1957.
  3. ^ «Ringside med Dizzy Gillespie», VG, 20.10.1971.
  4. ^ Knut Borge og Gunnar Ruud. «Dizzy», VG, 29.10.1981.
  5. ^ Stein Kagge. «Stor stilskaper i Sandvika», Aftenposten, 11.1.1988.
  6. ^ Stein Kagge. «Jubel for Dizzy i Molde», Aftenposten, 18.7.1989.