Bud Powell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Earl Rudolph «Bud» Powell (født 27. september 1924 i New York, død 31. juli 1966 samme sted) var en amerikansk jazzpianist og komponist, kjent for sine verker innen bebop.

Powells far og to brødre var jazzmusikere. Med skolering i klassisk klaver og interesse for stridepiano, imiterte en tiårig Powell sin viktigste inspirasjonskilde, Art Tatum, såvel som Fats Waller. Han spilte i broren William Powells jazzband (1938), samt ble elev og nær kunstnerisk venn av Thelonious Monk, som brakte Powell inn i bebop-miljøet ved Minton's Playhouse (1941), og Duke Ellingtons anbefaling brakte Powell til Cootie Williams orkester (1942) og Powells første plateinnspilling (1944).

Hans egen trio (med Curly Russell og Max Roach trommer) platedebuterte 1947. Videre akkompagnerte han mer kommersielle foretak bl.a. for Sarah Vaughan. Med Dizzy Gillespie, Charles Mingus og Max Roach utkom Live at Massey Hall (i Toronto, 1953).

Tross mentale forstyrrelser, samt hodeskader og livsvarige migreneproblem fra en politivold-episode med elektrokonvulsiv terapi (1945), utviklet Powell en avansert teknikk og derved anerkjennelse som en av datidens ledende. Den opprinnelige venstrehånd i stridepiano ble betydelig irregularisert. Hans virke har vært tolket som å være en tilpassing av Charlie Parkers arbeider for piano; andre mener at Powell rundt 1950 hadde grunnlagt en ny form for pianojazz og, som Dizzy Gillespie, valgte å kalle ham «the father of modern jazz piano».

1950-tallet ga samarbeid og innspillinger med Charlie Parker, Dizzy Gillespie, J. J. Johnson, Fats Navarro og Sonny Stitt. Avbrutt av flere langvarige sykehusopphold, komponerte han selvransakende klassikere som Bouncing with Bud, Hallucinations, Oblivion, Glass enclosure og Un poco loco, samt ga ut egne plater på Blue Note Records og Verve. Han oppholdt seg mye i Paris 1957-63 med trioen «Les Trois Patrons» (Kenny Clarke trommer og Pierre Michelot bass) som ga albumene Cooking at St. Germain (1959) og Parisian thoroughfares (1960), med opptak fra Blue Note (Paris) og Club Saint-Germain der han spilte med Zoot Sims, Barney Wilen og Clark Terry, før han igjen inntok New York på Birdland. Perioden avstedkom A portrait of Thelonious utgitt på Columbia Records (1961), et gjensvar til Monks tidligere komposisjon In walked Bud:

Dizzie, he was screaming / Next to O. P. who was beaming / Monk a thumping
Suddenly in walks Bud / and then they got down to somethin'
Oscar played a mean sax /Mr. Byas threw a mean axe / Monk a thumping
Suddenly in walks Bud / and then the joint started jumping
Every young stud really dug Bud /Soothing his tone, talking that note / Nobody wrote, putting it down
Dizzie, he was screaming / Next to O. P. who was beaming / Monk a thumping
Suddenly in walks Bud / and then they got down to somethin'

I 1962 bodde han i København med samboeren Buttercup og sønnen Johnny.[1] Han gjestet Metropol Jazz Club i Oslo i 1962, første dagen med Bjørn Pedersen bass og Jon Christensen trommer, de tre neste med Erik Amundsen bass og Ole Jacob Hansen trommer. Ifølge Eivind Solberg ble det «det fineste pianospill innen jazz vi noen sinne har hørt her i landet ... enkelhet og renhet, fint nyanserte fraser som flettet inn i hverandre og dannet en logisk helhet ...»[2] Det ble også gjort radioopptak for NRK.

Powell fikk tuberkulose i 1963 og ble igjen, i lange perioder, innlagt på sykehus før sin tidlige bortgang. En tid bodde han i Frankrike, og skrev In the mood for a classic til Randi Hultin (31. juli 1964). Gravfølget gjennom Harlem var iscenesatt av Max Roach og bivånet av fem tusen.

Francis Paudras (venn fra Paris-oppholdet) skrev biografien A dance of the infidelse, a portrait of Bud Powell (1986) som igjen var basis for filmen Round Midnight med Dexter Gordon (1986). Senere har utkommet Carl Smith, Bouncing with Bud (1997).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Randi Hultin (1991). I Jazzens Tegn. Oslo.  [Kapitlet om Bud Powell - stillferdig geni]
  2. ^ Eivind Solberg (3.10.1962). «Jazzopplevelse av de sjeldne». VG. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]